Av Arnfinn Pettersen
Altfor spisse spissformuleringer
Leder i Humanist nr 1/08
Selvsagt skal vi bedrive religionskritikk, men det må være en kritikk av faktiske religiøse fenomener og forestillinger, ikke av våre egne ideer om hva troende mennesker tror.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
Navn som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Michel Onfray og Daniel Dennett har sørget for at tanker som for få år siden nærmest var forbeholdt medlemsmøter i organisasjoner som Human-Etisk Forbund, nå debatteres i noen av verdens viktigste aviser.
De har til og med fått et eget navn: nyateistene. Det er dog lite nytt ved hva de sier, det nye er at de er profilerte personer og derfor får betydelig medieoppmerksomhet.
De er blitt møtt med til dels skarp kritikk. De anklages for for spisse spissformuleringer, altfor generelle generaliseringer og for å skape unødig skarpe fronter.
Kritikken er berettiget. Med et par unntak opererer nyateistene med et svart-hvittbilde av religion og religiøse mennesker som har lite med virkeligheten å gjøre. Ja, det finnes fanatikere der ute og ja, de utgjør en trussel. Ikke minst gjelder dette ytterliggående muslimer. Og kreasjonister og andre vitenskapsfiender er et problem som det er all grunn til å ta på alvor. Men veien er lang derfra til å, som Dawkins, konstatere at det er religion i seg selv som er problemet.
Som Richard Norman påpeker i sin artikkel i dette nummer av Humanist, er humanister avhengig av allierte. Da må vi forholde oss til religiøse mennesker slik de faktisk er, heller enn å angripe stråmenn. Selvsagt skal vi bedrive religionskritikk, men det må være en kritikk av faktiske religiøse fenomener og forestillinger, ikke av våre egne ideer om hva troende mennesker tror.
I tillegg mangler nyateistene evnen til å se bjelker i egne øyne. Både Dawkins og Hitchens foretar grep for å bortdefinere ateismens mørke sider som ikke er menn av deres intelligens verdig. For eksempel blir den ateistiske kommunismen, som har inspirert flere av de verste folkemordene og terrorregimene i historien, hos Dawkins og Hitchens til et slags religionssubstitutt som ikke teller i ateismens disfavør.
Når de i tillegg påstår at edle handlinger utført av religiøse mennesker som Martin Luther King egentlig skriver seg fra ikke-religiøse motiver, går det på anstendigheten løs.
Humanister kan ikke forlange av andre at de skal forholde seg granskende og selvkritisk til sine tradisjoner, hvis vi ikke er i stand til å gjøre det til vår egen. Vi kan heller ikke kreve at religiøse mennesker skal akseptere at også gudløse kan være moralske mennesker, hvis vi ikke anerkjenner at gudstro kan være moralsk.
Dette betyr ikke at vi skal piske oss selv offentlig eller være blinde for at religionen kan være en negativ kraft. Men å definere bort våre egne skyggesider samtidig som vi fraskriver andre deres positive bidrag, er i strid med humanismens verdier.
_____
Publisert på nett 20. mai 2010.
