Av Heidi Helene Sveen
Hvem har rett til religionsfrihet?
Religiøse privatskoler og barns rettigheter
Når kristne foreldre sender barna sine til en kristen skole, er det ikke fordi de ikke evner å gi barna et kristent verdigrunnlag hjemme. Det klarer de fleste fint. Det er mer nærliggende å tenke seg at det er den påvirkningen barna i religiøse friskoler ikke blir utsatt for som ligger bakenfor foreldrenes valg, skriver Heidi Helene Sveen og spør: Kan vi egentlig si at vi lever i et samfunn med liberale rettigheter for alle, så lenge barnas tankefrihet går gjennom deres foreldre?
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
 Foto: Yaymicro. |
Sitatet er hentet fra en intervju Svenska Dagbladet gjorde med Lena Ringqvist i 2007. Hun hadde skrevet bok om hvordan det var å vokse opp i en familie som så inderlig ønsket det aller beste for barna – og der den aller beste oppveksten foreldrene kunne gi henne, var å innlemme henne i en verden der en overgivelse til Jesus var det eneste som kunne holde Satan unna.
Foreldrene lot Lena vokse opp med den forestillingen at det er umulig å bli lykkelig hvis man ikke lever et kristent liv. Reglene for hvordan dette skal realiseres var umenneskelige og dogmatiske. Lena beskriver hvordan hun hele tiden var redd. Redd for å mislykkes med å leve kristent, redd for å havne i Helvete. Den innebygde redselen gjorde at hun aldri hadde en frisone.
Lenas historie er dessverre bare én av mange. Har du forsøkt å sette deg inn i hvordan det er å vokse opp med forestillingen om en Jesus som kan se inn i hjertet ditt om du har gjort eller tenkt noe galt? Hvordan preger det et barnesinn å leve med overbevisningen om at man til enhver tid er overvåket, i sitt aller innerste? Med vissheten om at enhver tanke blir hørt av Jesus? Jesusforkynnelse for barn er en helt vanlig og akseptert praksis i mange kristne miljøer. Da er det svært viktig at man som voksen er seg bevisst det faktum at barn har begrenset evne til abstraksjon, de mottar budskap som de er formulert – mer eller mindre bokstavelig?
Nå er det selvfølgelig ikke slik at alle barn som vokser opp i religiøse hjem blir traumatiserte, slik Lena ble. De aller fleste barn av religiøse foreldre kan fortelle om en trygg og kjærlig oppvekst. Min bekymring retter seg derfor ikke mot dem. Den retter seg mot de barna som opplever utrygghet, overgrep og krenkelser i religionens navn. Jeg snakker om de barna som mest av alt trenger et rettsvern som kan beskytte dem, når alle andre svikter.
At det i vår kultur utvises en generell toleranse for noen typer overgrep begått med religiøs begrunnelse, kan det ikke herske noen tvil om. At det er slik, skyldes trolig en kombinasjon av flere ting. Som for eksempel et noe mangelfullt utviklet barnesyn. Den utbredte holdningen synes å være at foreldrene eier sine barn, og derfor har en selvsagt rett til å utøve kontroll med alt som vedrører dem. Det er fremdeles et godt stykke igjen til vi har lykkes med å gi barn den samme moralske og juridiske verdi som voksne.
Under en debatt arrangert av Vårt Land 30. september i år, med tittelen ”La de små barna komme til meg?”, fortalte sønnen til en kjent og omstridt norsk predikant om en oppvekst der han regelmessig ble vitne til eksorsisme, utført på barn helt ned i en alder av åtte. Han var selv blitt utsatt for demonutdrivelse som 13-åring. Predikantsønnen ble også fortalt at de barna han gikk på skole med, og som ikke var kristne, var besatte av demoner. Det var en tydelig preget ung mann vi hørte snuble litt i ordene mens han fortalte. Men ryggen var rak. I dag beskriver han seg selv som ateist.
I debattpanelet satt en representant fra Barneombudet og lyttet. Den unge mannen avsluttet innlegget sitt med å etterlyse inngripen nettopp fra Barneombudet. Hvor befinner barnas offisielt oppnevnte beskyttere seg under oppvekster som det vi fikk høre om her? Svaret er nedslående: De er ikke der. De er ikke engang i nærheten. Representanten fra Barneombudet kunne fortelle at det var svært vanskelig, så å si umulig å trenge inn i disse miljøene. Barneombudet skal visstnok ha forsøkt flere ganger, men aldri riktig lykkes.
Barnas rettigheter
Hvilke rettigheter har egentlig barn i møtet med religion? Å kunne velge egen religion eller livssyn er en vesentlig del av religionsfriheten. Friheten fra religion inngår også i retten til religionsfrihet, forstått som retten til ikke å ha en religion eller overbevisning.
Retten til religionsfrihet for norske barn er, i tillegg til det som er nedfelt i Grunnloven, forsøkt sikret gjennom ulike konvensjoner. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 9, fastslår retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) slår fast religionsfriheten i artikkel 18, og er nesten likelydende med Europakonvensjonen artikkel 9. Videre har Barnekonvensjonen presisert barns rett til religionsfrihet i artikkel 14, hjemmelen for tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Artikkelen hadde en trang fødsel, grunnet vanskeligheten med å finne en løsning alle deltakere i utarbeidelsesprosessen kunne enes om. For det første var mange helt i mot religionsfrihet for barn i seg selv, og enda flere mente at foreldrenes veiledningsrett måtte komme klart frem. Resultatet ble et kompromiss, hvor selve friheten er formulert i 14 (1), mens foreldrenes veiledningsrett er hjemlet i 14 (2). Artikkel 14 (3) er hjemmelen for statenes mulighet til å gjøre inngrep i religionsfriheten.
Det juridiske og teoretiske grunnlaget for barns rett til religionsfrihet er dermed solid festet i ulike lovverk.
Men har barn denne retten i praksis?
For å i det hele tatt kunne nærme seg et svar på dette spørsmålet, kommer man ikke utenom et forsøk på en viss forståelse for religionsfrihetens premissgrunnlag. Jeg sikter nødvendigvis til lovverket. De juridiske rettsreglene som direkte eller indirekte berører religionsfriheten er mange, og enkelte steder oppstår det moststrid mellom rettsreglene.
Rett til medbestemmelse
Barns status i relasjon til religionsfriheten er ikke uproblematisk slik lovverket fungerer i dag. På den ene siden fremstilles barn som rettssubjekter, med rett til medbestemmelse over eget liv, blant annet gjennom Norges ratifisering av Barnekonvensjonen. I Barnekonvensjonens artikkel 3 formuleres det et tolkningsprinsipp. Prinsippets formål er å sikre at alle handlinger som berører barn, skjer i henhold til barnets beste. Resten av konvensjonen skal tolkes i samsvar med dette.
Barnets rett til medbestemmelse er beskrevet to steder i konvensjonen, først i artikkel 12. Her pålegges staten å sørge for at barn som evner å danne egne synspunkter, skal bli hørt i all offentlig saksbehandling som vedrører dem. Denne retten øker i takt med barnets alder og modenhet. Vurderingen av et barns modenhet gjøres skjønnsmessig, all den tid barn utvikler seg individuelt.
Men hva med barnets medbestemmelsesrett i hjemmet? Barnekonvensjonen inneholder ingen hjemmel som spesifikt sikrer barnet medbestemmelsesrett. Derimot er foreldrenes veiledningsrett hjemlet i artikkel 14, andre ledd. Hjemmelen skal sikre at staten respekterer foreldrenes rett og plikt til å veilede barnet i å utøve sin tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
Én måte å tolke dette på, er at foreldrene ikke skal hindre barna i å utøve denne retten. Det står derimot ingenting om at foreldrene plikter å gi barna en nyansert eller nøytral innføring i ulike livssyn. Foreldrenes veiledningsrett vil av den grunn, og naturlig nok, legge sterke føringer for barnets valg av religion eller livssyn. Barnets rett til å endre religion er ikke spesifisert noe sted i konvensjonen. Dette kan vanskelig forstås på annen måte enn som en svekking av barnets religionsfrihet.
Pussig nok styrkes foreldreretten gjennom barnekonvensjonen. Selv om det er barnet som er religions- eller livssynsutøveren, har foreldrene stor makt til å velge hvilken religion eller livssyn barnet skal tilhøre, samt hvordan og hvor mye religionen skal prege barnets hverdag. En betydelig svakhet ved Barnekonvensjonen er barnas mangel på rett til å bytte religion eller til å ha en annen religion enn foreldrene. Den retten er ikke omtalt med ett eneste ord. Hvorfor ikke? Er det en selvfølge at alle barn skal arve foreldrenes religiøse tilhørighet?
Det vil i visse tilfeller åpenbart oppstå et spenningsforhold mellom foreldrenes ønsker og plikter og barnets ønsker og rett til medbestemmelse. Hvordan skal denne avveiningen skje i praksis? Her finnes ingen entydige svar.
Foreldreretten slås også fast i SP, artikkel 18, fjerde ledd, med ordlyden: ”Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.” Denne retten blir ytterligere styrket gjennom EMKs artikkel 8, der det slås fast at privatlivet og familielivet skal respekteres. Statens mulighet til å gripe inn i og regulere religionsutøvelsen er som følger svært begrenset. Inntil det motsatte er bevist, er troen på foreldres evne og vilje til å ivareta barnas behov for beskyttelse og omsorg, basert på tillit.
Det sier seg selv at det er en nærmest umulig oppgave å føre kontroll med barneoppdragelsen i ethvert hjem bortetter. I en liberal og sosialdemokratisk rettsstat er det uansett ikke ønskelig å legge til rette for en slik mulighet. Vernet om privatlivets fred står sterkt, noe som gjenspeiles i den allmenne rettsfølelse.
Religionsfriheten i hjemmet er allikevel ikke helt uten grenser. Gjennom straffelovgivningen og barnevernsloven skisseres det grenser for hva som er akseptabelt i private hjem. Staten innrømmes rett til å gripe inn ved mistanke om omsorgssvikt.
Foreldrenes rett i forhold til utdanning er fastslått i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), artikkel 13, tredje ledd: Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn de som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og deres rett til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.
Ved å studere ordlyden i artikkelen nærmere, ser vi at barnets rettssikkerhet også her er betydelig svekket, det er først og fremst foreldrenes religiøse overbevisning som gir rett til valg av undervisningssted, ikke barnets. I praksis kan dette medføre at barn blir sendt til religiøse friskoler, der de utsettes for forkynning og tvungen religiøs praksis, til tross for hva de selv måtte ha eller ikke ha av religiøs overbevisning. Friskolelovens § 3-12 sier at det ikke kan gis fritak fra religiøse aktiviteter ved disse skolene. Barn som går på religiøse friskoler har begrensede muligheter for å praktisere en religion som ikke er den samme som skolens.
Skolens og foreldrenes innflytelse
Staten har også stor innflytelse på barns liv, som vist gjennom lovverket og gjennom organiseringen av skole og undervisning. Skolen har ikke bare mandat til å oppdra barn, det påhviler den sågar et oppdrageransvar. Selv om det i utgangspunktet er foreldrene som har det primære oppdrageransvaret, er det ikke til å stikke under stol at også skolen har relativt stor innflytelse på barnas oppvekst.
En slik tredeling av innflytelse, altså mellom barnet, foreldrene og skolen, krever en viss grad av samhandling. Skolen er regnet som en vesentlig arena for barns sekundærsosialisering, der barna både skal lære og utvikle seg. Skolen skal gi barnet innføring i forskjellige religioner og livssyn. Naturlig nok ønsker mange foreldre å føre kontroll med hva barna lærer. I balansegangen mellom barnets selvstendighet, foreldrenes ønsker og statens ansvar, ligger det både ideologiske og juridiske utfordringer for alle parter.
Samtidig som vi ser en økende tendens til statliggjøring av barns liv, med særlig tanke på andelen tid barn tilbringer i offentlige institusjoner, blir foreldrenes rett og plikt til å oppdra sine egne barn styrket gjennom lovgivning, både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Norges ratifisering av ØSK, innebærer at foreldres frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, skal respekteres – forutsatt at skolen oppfyller minstekravene til undervisningsstandard staten har satt.
Det er naturlig å tenke seg at de aller fleste foreldre har en intensjon med sin barneoppdragelse – mer eller mindre bevisste tanker, ønsker og meninger som ligger til grunn for deres oppdragelseshandlinger. Foreldre må kontinuerlig ta valg på barnets vegne og det er særlig intensjonene bak disse valgene det er interessant å undersøke nærmere i spørsmålet om barns rett til religionsfrihet. Når foreldre velger å oppdra barna sine til et bestemt religiøst tanke- og verdisett, må det være legitimt å sette spørsmålstegn ved om det er barnas eller sine egne behov de forsøker å dekke.
De ulike religioner representerer ulike måter å se verden på. En religiøs praksis er en måte å leve på. I en religiøs oppdragelse ligger ønsket om å bevisstgjøre barnet denne ene, spesifikke verdensanskuelsen. Den kommer ikke av seg selv, ingen mennesker er født med et ferdig sett ideer og overbevisninger. Det er altså liten grunn til å hevde at noen er født med et bestemt religiøst syn. Mange foreldre ønsker at deres barn skal utvikle en religiøs tro, i tråd med deres egen religion. Et mål for oppdragelsen blir således at barna internaliserer foreldrenes verdensanskuelse – deres tro.
Et nært beslektet begrep til oppdragelse er sosialisering, som kan forstås som en omfattende og konsekvent innsettelse av et individ i samfunnets objektive verden. Det er hensiktsmessig å skille mellom primærsosialiseringen, som foregår i hjemmet i barndommen, og den senere sekundærsosialiseringen, som skal få individet til å innordne seg i det større samfunnet. Det synes ganske åpenbart at man i en sosialiseringsprosess er svært utsatt for miljøpåvirkning. Dette gjelder i særlig grad barn.
Å oppdra til frihet og selvstendighet
Oppdragelse som pedagogisk begrep inneholder et kjent, og for pedagoger mye omtalt: Hvordan oppdra til frihet og selvstendighet? Oppdragelse fordrer en viss grad av lydighet fra barnet. Det må stille seg åpent for påvirkning og det må være villig til å la seg lede av en autoritet. Hvordan kan lydighet sikre barnet selvstendighet? Dette pedagogiske paradokset forsøkes løst ved gradvis å stimulere barnet til refleksjon og kritisk tenkning, i fri interaksjon med omverdenen. Oppdragelsens mål er det selvvirksomme, ansvarlige og autonome mennesket.
Hvilke forpliktelser har så foreldrene i oppdragelsen til frihet og selvstendighet? Det kan se ut som om Barnekonvensjonen artikkel 14, om foreldrenes veiledningsrett, forøker å besvare denne problemstillingen, men som vi har sett i svært begrenset grad. Bestemmelsen fastslår foreldrenes rett og plikt til å veilede barnet i å utøve dets tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Det veiledningsretten ikke sier noe om, er at en reell frihet fordrer at barnet introduseres for alternative tros- og livssyn, slik at det på den måten har alternativer å velge mellom. En slik foreldreplikt er ikke beskrevet i lovverket. En generell innføring i de ulike livssyn og religioner er barnet sikret først når det begynner på skolen.
Veiledningsretten bør allikevel ikke forstås som foreldres fribillett til indoktrinering. Skjønt det ligger i sakens natur at det for mange foreldrene er nettopp deres overbevisning som representerer sannheten. De religiøse prinsippene for oppdragelse har naturlig nok forming og tilpasning som mål. Foreldre som selv er overbevist om en bibeltro måte å leve på, vil neppe oppleve det som naturlig å oppdra barna på tvers av denne overbevisningen.
Jo mindre barna er, og jo mer begrenset deres kontakt med omverdenen er, jo større påvirkning vil foreldrene ha på barnet. Små barn kan ikke tenke abstrakt og kan ikke forstå ting de ikke har opplevd. Religion handler for barn derfor i stor grad om praksis og overleverte sannheter. Små barn erfarer verden på sine foreldres premisser, og uten alternativer vil de automatisk oppfatte foreldrenes verdensanskuelse som et bilde på virkeligheten. Internalisering av den overførte kunnskapen er uunngåelig og en identitet er i ferd med å ta form.
Oppdragelsen og sosialiseringen har uten tvil stor betydning for et barns livssyn og identitet. Det kunne vært fristende å se nærmere på hva det egentlig innebærer å tro, på hva som definerer en religion. Her vil det etter alle solemerker sannsynligvis utkrystallisere seg så mange forskjellige svar, at man kunne fylle en hel bok med dem. Derfor skal jeg la disse spørsmålene ligge i denne omgang. Jeg vil heller se nærmere på hva som kreves for at et barn skal ha et reelt valg mellom flere verdensanskuelser.
I den hjemlige barneoppdragelsen er det ikke mulig for andre enn foreldrene å holde oversikt og kontroll over grenseoppgangen mellom forming og oppmuntring. Når kan man si at et barn er formet, eller til og med indoktrinert til, religiøs overbevisning? Og når kan man si at overbevisningen kommer som følge av oppmuntring og frihet til å velge selv?
Det er åpenbart noen nyanser her som ikke alltid er like lette å definere. Det vi kan si med sikkerhet, er at det forekommer nokså ulike typer oppdragelse i hjemmene. I enkelte hjem vil det være stort fokus på religiøs praksis og aktiv handling, der det er et mål å involvere barnet i disse. Motsetningen er hjem der troen er avgrenset til å være en del av et tankesett og indre prosesser – uten at det følges av ytre manifestasjoner. For små barn er de ulike praksisene ikke ubetydelige. Innvielse i eksisterende kultur ved hjelp av konkrete aktiviteter forsterker naturlig nok påvirkingen av barnet. Like talende som hvilke aktiviteter man velger seg, er de aktivitetene man velger bort.
Hvert år finner et mindre antall foreldre det ønskelig å ta barnet ut av den ordinære skolen, for så å plassere det i en religiøs friskole. En skal ikke se bort i fra at det er ulike årsaker som ligger bak – årsaker av ikke-religiøs art. Det kan være mobbeproblematikker som ikke har latt seg løse på den gjeldende skolen eller det kan være praktiske hensyn som at et skolebytte innebærer kortere skolevei.
Det er ikke disse jeg er opptatt av her, selv om også disse barna presumptivt får sin religionsfrihet krenket. Jeg er opptatt av de foreldrene som ikke synes det er nok at barna oppdras religiøst hjemme. Jeg er opptatt av de foreldrene som frykter sine barns frihet til å vurdere selv, basert på et verdensbilde som går utenfor den spesifikke religiøse rammen foreldrene har satt.
Frihet og ”friskoler”
Hvilke foreldre frykter sine barns frihet til å gjøre egne vurderinger?
I Norge har alle offentlige skoler fritt livssyn. Det vil si at det hverken skal bedrives misjonering eller forkynnelse. Religionsundervisningen skal tilstrebes å foregå på en så nøytral og objektiv måte som mulig. Hensikten er å sikre mangfold og likebehandling, samt sørge for at barna kan ta egne informerte valg om livssyn. Dette er verdier som går på tvers av ulike religioner og livssyn.
Den nye formålsparagrafen i grunnskolen springer ut ifra behovet for en inkluderende skole. Fellesskapet skal styrkes gjennom å skape et livssynsnøytralt undervisningsmiljø, samt en felles verdiforankring i menneskerettighetene. Det er et vesentlig poeng at barna presenteres for en verdensanskuelse som har sitt opphav i vitenskapelig forankret kunnskap.
Religiøst fundamenterte friskoler plikter som kjent å følge de læreplaner som til enhver tid gjelder i den offentlige grunnskolen. Utover dette står de relativt fritt til å misjonere for sin religiøse overbevisning. Gjennom en rekke religiøse praksiser, som for eksempel salmesang, fellessamlinger med bønn, bønn i klasserommene, kirkebesøk, prester som inviteres til å delta i skoleaktivitetene, samt særskilt vektlegging av kristendomsfaget, er det fullt mulig å lede barna i én bestemt retning. Verdier som mangfold og likebehandling settes til side til fordel for verdien av religiøs forming og ensretting.
I verste fall er følgene av dette alternative verdigrunnlaget at barn blir gjort til mål for systematisert forkynnelse, indoktrinering og ensretting – alt med statens og foreldrenes velsignelse. I så måte er begrepet ”friskole” villedende. Det vil være mer korrekt å kalle det ”ufriskole”. Iallfall sett fra barnas perspektiv. Og det er jo dem det skal handle om – er det ikke?
For hva er det essensielle skillet mellom en sekulær, offentlig skole og en religiøst fundamentert privatskole? Et nærliggende svar er det faktum at mens en sekulær offentlig skole sikter inn mot et mangfoldig miljø, der toleranse for andre verdier og livssyn er et mål, så sikter religiøse friskoler på sin side inn mot et homogent miljø og livssynsmonopol. Det er vanskelig å se at toleranse skal være et sannsynlig utkomme av å oppdra barn i et homogent miljø. Da snakker vi i så fall om forfekting av toleranse på et høyst teoretisk plan, ikke gjennom egenerfaring. Enhver pedagog kan fortelle at læringseffekten i teori uten praksis ligger på en skala fra minimal til ingenting. Dette er multikulturalisme i praksis; to motstridende sett med overordnede verdier lever parallelt og atskilt i én og samme rettsstat, med det resultatet at enkelte grupper lever segregert, istedenfor integrert i storsamfunnet.
Prinsippet bak en sekulær rettsstat er nettopp å sikre en nøytral likebehandling av borgere med ulik religiøs tro og deres rett til å gjøre individuelle valg. Grunnskoleutdanning er et offentlig anliggende i et liberalt demokrati som Norge, og skal som følge av det ikke anses som en privatsak. Da sikter jeg åpenbart til innholdet i utdanningen. Det synes både merkelig og selvmotsigende på meg at man opererer med to sett grunnverdier som står i motstrid til hverandre. Hvordan blir det riktig at man oppgir prinsippene om å motvirke segregering og intoleranse i det øyeblikket man åpner opp for religiøse friskoler? For hvem gjelder de liberale verdiene? I hvert fall ikke for barna som går på religiøse friskoler.
Når kristne foreldre sender barna sine til en kristen skole, er det ikke fordi de ikke evner å gi barna et kristent verdigrunnlag hjemme, for det klarer de fleste fint. Da er det mer nærliggende å tenke seg at det er den påvirkningen barna i religiøse friskoler ikke blir utsatt for som ligger bakenfor foreldrenes valg. Hva er det med en sekulær skolehverdag som virker så avskrekkende på enkelte foreldre? Barna blir hverken tvunget til blasfemi, religiøs praksis eller forkynning av et livssyn de ikke deler. Det risikerer man først når man sender barn på religiøse friskoler.
Hva handler egentlig religiøse friskoler om? Ta for eksempel de kristne friskolene, siden det er flest av dem her i Norge. Handler de kristne friskolene om at også kristne mennesker skal få lov til å starte skole eller handler det om at noen ønsker å drive en kristen skole? Hva skal en kristen friskole være? Jo, en kristen friskole skal være et sted der barna, i tillegg til ordinær undervisning, skal få det kristne budskapet forkynnet i en skolehverdag der de systematisk tvinges til å praktisere den kristne tro. Et ofte brukt argument av friskolens forsvarere (men uten at de beskriver nærmere hva de egentlig legger i dette), er at for å hindre overgrep kan offentlige myndigheter praktisere strengere kontroll med disse skolene. Spørsmålet er: kontroll med hva?
Den eneste måten å forhindre slike overgrep på er jo å fjerne muligheten til forkynning og religiøs praksis – det er her indoktrineringen og overgrepene forekommer. Fjerner man det religiøse både i form og innhold, så står man i praksis igjen med det samme som i en sekulær offentlig grunnskole.
Total kontroll
At det er problemer knyttet til det faktum at en del barn vokser opp i isolerte trossamfunn, er både kjent og dokumentert. Dessverre er kunnskapen på dette området av en eller annen grunn svært begrenset. Redd Barna er en av altfor få samfunnsaktører som har forsøkt å gripe fatt i denne problematikken, og i rapporten ”Til tross for tro” fra mars 2005, fremkommer det systematiske rettighetsbrudd begått mot barn i disse miljøene.
Rapporten beskriver hvor ille det kan gå med barn som er født inn i en menighet. Selv om disse familiene lever individuelle familieliv, har de det til felles at de bruker ulike oppdragelsesmetoder for å nå det samme målet: Å knytte barna til menigheten. Oppdragelsen kan for eksempel bestå av en rekke fellesaktiviteter der religionen hele tiden står i sentrum, mens sosial kontakt er begrenset til å skje innenfor menigheten. Et annet alternativ er ustrakt bruk av straff og frykt som oppdragelsesmetode. I noen tilfeller er det også et poeng for foreldrene å avskjære barna fra kontakt med venner og familie utenfor menigheten. Isolasjon blir et middel og mål for å ha størst mulig kontroll over barna.
Informantene i rapporten forteller hvordan de vokste opp med et forvrengt verdensbilde de ikke hadde noen mulighet til å teste holdbarheten i. All den tid de ble forhindret fra å gjøre egne erfaringer med ”verden utenfor”, var det de voksnes beskrivelser som gjaldt. Hovedbudskapet var at ”verden utenfor” var et dårlig sted å være. Den inneholdt blant annet rusproblemer og tenåringsgraviditeter, i motsetning til i menigheten, der slikt formodentlig ikke eksisterte.
Det ligger i sakens natur at enkelte av disse barnas foreldre føler et så sterkt kontrollbehov, at det går over i det patologiske. At de samme foreldrenes rettigheter gjennomgående er styrket i Barnekonvensjonen, EMK, ØSK og SP er intet mindre enn en katastrofe. Den eneste reelle motvekten til foreldrenes maktmisbruk er offentlig skole. Der har barna i det minste et minimum av en kontaktflate til omverdenen, og ikke minst tilgang på et utvidet verdensbilde gjennom en mer nøytral undervisning.
Hva om disse foreldrene benytter seg av retten til å sende barna på religiøse friskoler? Det er her katastrofen blir et faktum. Det er nettopp de mest sekteriske og ensporede foreldrene som ikke burde tilkjennes retten til å velge en religiøs skolegang for sine barn. Det er høyst betimelig å minne disse foreldrene om at religionsfriheten ikke handler om retten til ikke å bli motsagt. Jo sterkere foreldrenes religiøse overbevisning er, jo viktigere er det å beskytte barna mot tvang og indoktrinering.
Retten til å opprette friskoler med et alternativt livssyn inngår i en liberal tankegang. Denne rettigheten er siktet inn mot foreldrene, og er å forstå som et antitotalitært grep. Staten skal hindres i å begå overgrep mot den enkelte borgers tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Så langt, alt vel. Men hva når denne liberale retten brukes til å utøve tvang og ensretting?
Foreldreretten er og skal være en individuell og liberal rett til å bestemme i eget liv. I tillegg innebærer denne retten noe så paradoksalt som retten til å bestemme over andres liv – altså barnas. Så vidt jeg kan se blir dette paradokset systematisk oversett, eventuelt undervurdert. Her bryter EMK med selve fundamentet for sin egen eksistens. EMK har som bærende prinsipp å ivareta individets rettigheter, målet er å beskytte mot statlige overgrep og misbruk av makt. Regnes ikke barn som individer?
Det hviler en tung ironi over det faktum at staten tilstreber en sekulær offentlig grunnskole, ikke av hensyn til de menneskene som faktisk går der, altså barna, men av hensyn til deres foreldre.
Barns rettssikkerhet må styrkes
Det burde være et mål at religionsfriheten også skal sikre mangfold og fri vilje i den til enhver tid oppvoksende generasjon, og ikke bare for dem som allerede har nok bagasje og livserfaring til å ta et informert valg eller som allerede har fått sin tro inn med morsmelka. Vil man oppnå reell valgfrihet også for de små, må barns frihet fra religiøs indoktrinering og muligheten til fri meningsdannelse styrkes gjennom en radikal forsterkning av deres rettssikkerhet.
All den tid barnas rett til tankefrihet går gjennom deres foreldre, og ikke er en eksplisitt rettighet som er siktet direkte på barnet, er det et høyst tvilsomt anliggende å konkludere med at vi lever i et samfunn med liberale rettigheter for samtlige samfunnsborgere. Internasjonal rett og Norges inkorporering av denne er ikke risset i stein, og bør følgelig ikke tas som en evig gitt størrelse. Det at noe ifølge jussen er lov, gjør det ikke nødvendigvis moralsk forsvarlig. Den som eventuelt bekjenner seg til lovverket dogmatisk, risikerer å stå skulder til skulder med kristne fundamentalister.
Det er på høy tid å trenge igjennom det massive lovverket som i dag fungerer som premissleverandør for hva som er rett og gal praksis i våre barns oppvekst. Vi bør kanskje ta en ny runde på om ikke enkelte av verdiene disse lovene skal forfekte har gått tapt på veien.
Eventuelt kan man gjøre et lite tankeeksperiment, for å se om ikke dette setter fart på engasjementet: Hva om den svært omdiskuterte Scientologikirken ønsker å starte en religiøs friskole?
Bør jeg minne om at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen anerkjente Scientologi som religion i april 2007?
_____
Opprinnelig publisert i Humanist nr 4/2010. Publisert på nett 1. februar 2011.
_____
Fornærmet? Sur? Forfulgt? Diskuter gjerne artikkelen på Humanists blogg
