Bibelarkeologien og myten om Jesus

Har Jesus levd? Det er et mer komplisert spørsmål enn man fort kan tro, men nyere forskning kan kanskje gi svar.

Av Staffan Gunnarson

Nyere forskning har ført til store endringer i hvordan vi ser på religion og hellige skrifter. Dels kan kritisk forskning føre frem til nye, helt naturlige forklaringer av fenomener som før har blitt beskrevet som mirakler eller magi. Dels kan man, når man ser nøyere på når, hvor, hvordan og hvorfor de bibelske historiene har blitt skrevet ned, avsløre mye av bibelhistorien som myter og politisk propaganda. Det er grunn til å trekke mer enn bare skapelsesberetningen i tvil.

Dette er noe også mange ikke-troende har hatt vanskelig for å ta inn over seg. Mange har gått ut fra at tekster i Det Gamle Testamentet har vært noenlunde pålitelige kilder, til tross for at de ofte handlet om hendelser fra en tid som vi mangler annen dokumentasjon fra (eller har dokumentasjon som motsier bibelteksten). Hva vet vi egentlig om Noah, Abraham, Jakob og Moses? Og hva med gudesønnen Jesus? Har han i det hele tatt eksistert?

Fra ”bibelarkeologer” til moderne forskere

Da arkeologifaget kom i gang på 1800-tallet, ble arbeidet med å grave frem og fortolke funn fra Det hellige land dominert av personer med spaden i den ene hånden og Bibelen i den andre. Ikke overraskende hadde disse ”bibelarkeologene” en tendens til å finne ting som samsvarte med Skriften. Funn som kunne ha hjulpet til å faktisk forstå historien, men som ikke stemte med de bibelske beretningene, la man bort. Det var mer stas å finne rester av Noahs ark, Moses’ steintavler eller en profets grav, enn å oppdage feil eller urimeligheter i Bibelen.

I senere tid har økt kritisk sans, tekniske fremskritt og tverrvitenskaplige samarbeider rundt økonomiske, sosiale og økologiske forhold gitt et mer fullstendig bilde av Bibelens tid. Dette kan fort bli en utfordring for religionen. Hellige sannheter kan falle sammen når vitenskapen undersøker hvordan ting faktisk henger sammen. Kan vi i det hele tatt være sikre på at David og Salomos mektige kongerike har eksistert, eller at Jesus fra Nasaret har vært en historisk person? Hvilke bevis har vi?

Både for troende og andre kan dette virke sjokkerende. Man må da ikke glemme at historiene vi har blitt fortalt stort sett frem til våre dager har blitt fremstilt og tolket utelukkende av eksegeter – av troende kristne og jødiske teologer. Dette er mennesker med et spesielt, og veldig snevert interessefelt, som har vært mer opptatt av å styrke troen enn å drive vitenskapelig historieforskning. Populærkulturen, kunsten, skolevesenet og den politiske makten har også skapt bilder som vi vanskelig kan skjerme oss fra.

Hans Furuhagen er en svensk ekspert på antikken. For et par år siden ga han med boken Bibeln och arkeologerna en grundig redegjørelse for forskningen på dette feltet de seneste tiårene. Mange nye funn har vært revolusjonerende, og Furuhagens bok gir innsikt i hvordan tro er til liten hjelp når man skal finne en historisk sannhet.

Til å begynne med lette arkeologene utelukkende etter funn fra hebreerne og jødenes historie. Derfor vet vi langt mindre om de samtidige filistrene, som levde i det samme området. Filistrene har ikke etterlatt seg noen skrifter, og det ble deres motstandere som ga sin versjon av den kampen som tydelig utspilte seg, i form av en heltesaga (David og Goliat). På denne måten blir Bibelens beretninger mer et hinder enn en hjelp i jakten på hva som virkelig skjedde.

Riker av sand

For eksempel har man ikke kunnet finne rester av det mektige riket som David og Salomo skulle ha regjert over på 900-tallet fvt. Dette tyder på at Bibelen overdriver rikets storhet. Faktisk er det ikke en gang sikkert at disse kongene har eksistert. Det finnes nemlig ikke belegg for David og Salomo andre steder enn i Bibelen, og der beskrives begges regjeringstid som 40 år.

Dersom tallet 40 høres kjent ut er det ikke tilfeldig, for dette tallet dukker også opp når det gjelder Moses (som med sitt folk vandret i 40 år) og Jesus (som tilbrakte 40 dager i ørkenen). Tallet er en kjent hellig referanse som simpelthen betyr ”en lang periode”, og er ikke ment å tolkes bokstavelig. David og Salomos mektige riker kan da heller ikke bekreftes av kilder fra samtidige stormakter i Mesopotamia og Egypt. Faktisk er det mulig at David og Salomo bare er symboler for et fyrstedømme som man drømte seg tilbake til. Dette fyrstedømmet var ikke særlig fremgangsrikt, men det var det eneste historiske forbildet man hadde, og da slo man litt på stortromma når man omtalte det.

Bibelens Femte Mosebok ble etter alt å dømme til først under restaureringen av tempelet i Jerusalem på slutten av 600-tallet fvt, men ble fremstilt som eldre for å gjenopprette Jahve-kulten under kong Josjias regjering. Mens ypperstepresten skapte Hilkia, myten om kong Salomos velmaktsdager. Slik ble historien fabrikert for å tjene den religiøse og politiske eliten, et ikke ukjent fenomen gjennom århundrene.

Et moderne eksempel på hvordan historien tolkes gjennom politikken finner vi i dagens Israel, nærmere bestemt landets nasjonalmonument, klippefestningen Masada. Masada skal ha vært stedet for den siste jødiske motstanden mot Rom i år 74 evt. Etter tre års håpløs kamp skal et tusentalls soldater ha bestemt seg for å begå kollektivt selvmord. Men historikerne hadde et problem: Hvor ble det av kroppene? Man hadde ikke funnet noen massegraver og i ørkenen, der brensel er sjeldent, er det små muligheter til å brenne restene av tusentalls mennesker. Derfor var det et gjennombrudd da arkeologen Yigael Yadin på 1960-tallet gjorde utgravinger ved Masada, og fant en grotte full av beinfragmenter.

Funnet i grotten fikk stor oppmerksomhet i Israel, og de jødiske martyrene fikk statsbegravelse. Yigael Yadin hadde dog gjort det litt for lett for seg selv. Det som ble antatt å være restene av en familie som falt ved Masada, var mer trolig deler av beinrester fra et par mennesker blandet med likdeler fra dyr, samt annet avfall slept inn i grotten av hyener. Det fantes også mengder av grisebein i grotten, noe som gjør det lite trolig at det skulle dreie seg om jødiske frigjøringskrigere. Slik ble Yadins arbeid et eksempel på forskning som skulle fylle statens behov for historiske helter.

Hans Furuhagens bok fikk stor oppmerksomhet i Sverige, og de fleste kritikere satte pris på hans vitenskapelige tilnærming og avmytologisering av de bibelske tekstene. Til tross for dette fantes det noen som lurte på om Furuhagen hadde hatt som utgangspunkt å gjøre jødedommens historie mindre ærerik. Noen mente rett og slett at han hadde antisemittiske trekk. Dette viser hvor sårt det kan være å stille spørsmål ved sannferdigheten i hellige skrifter, og hvor politisk brennbart arkeologien er i ”Det hellige land”. Samtidig kan det være på sin plass å påpeke at Furuhagen virker mer kritisk til deler av Det Gamle Testamentet enn hva han er til fortellingene i evangeliene. Litt overraskende setter han ikke like store spørsmålstegn ved Jesus, selv om han spøker litt med businessen rundt kristusrelikvier og forfalskede funn fra kristendommens historie, samt at han har en lang teknisk-medisinsk redegjørelse om hvordan en eventuell korsfestelse kan ha funnet sted.

Myter, legender og testamenter

I dag vet vi at den historien som presenteres i Det Gamle Testamentet ble nedtegnet først på 500-600-tallet fvt, rett før eller under det babylonske fangenskapet. Det er mange århundrer etter David og Salomos påståtte kongerike, og mer enn tusen år etter Abraham, og temmelig lenge etter Moses (ca. 1400 år fvt). Bortsett fra enkeltstående fragmenter visste man ikke så mye om fortiden. Dermed ble det slik at en blanding av legender, myter og konstruerte fortellinger fikk danne grunnlaget for det jødiske samfunn. Hva som var historisk korrekt eller ei var ikke så viktig, det som telte var å ha en tradisjon: en fortelling om fortiden frem til nåtiden, som kunne gi identitet og trygghet.

Hvem Moses var er svært usikkert, og historiene om ham er motsetningsfulle. Noah og Abraham enda mer. Adam og Eva er åpenbare symbolske forfedre fra tiden da man tenkte seg verdens opprinnelse, avhendet fra rammene til gamle skapelsesmyter som man hadde lånt fra eldre kulturer, fra assyrerne og sumererne. Persongalleriet i Bibelen er først og fremst mytisk. Paralleller kan dras til andre myter som skal lære folk om rett og galt, om livets utfordringer og vår plass i den større sammenhengen.

Gresk mytologi fortalte at kong Agamemnon ofret sin datter, men at hun ble reddet av gudinnen Artemis, som erstattet piken ved offeralteret med en hjort. Abraham gjør i muslimsk og jødisk-kristen-muslimsk tradisjon det samme, bortsett fra at det da gjelder en av hans sønner (hvilken av dem varierer i de forskjellige tradisjonene, Isak eller Ismail). Gud avbryter Abrahams sønneoffer og oppfordrer ham til å ta et lam i stedet. Det som i utgangspunktet virker grusomt og umenneskelig er faktisk en humanisering av religionen, at man ikke lenger skal behøve å ofre mennesker, men bare dyr. Mytene er ment å overbevise folk om en ny moral, ikke for å redegjøre for en virkelig hendelse.

En annen ting som sår tvil om Det Gamle Testamentet er anakronismene. For eksempel omtales kameler som pakkdyr over tusen år før de introduseres, likeså snakkes det om mynter i tider lenge før disse ble tatt i bruk. Det er som om vår tids historieskrivere skulle gitt Jeanne d’Arc en motorsykkel. Åpenbart har man beskrevet detaljer i sin egen tid, men overført det til hendelser som skulle ha funnet sted i historien.

Naturlover og mirakler

Den tidligere redaktøren og BBC-programlederen Graham Phillips har skrevet en rekke bøker om bibelske temaer. Hans styrke er hans gode penn, som gjør at selv detaljerte redegjørelser for historiske hendelser blir spennende som en kriminalroman.

I sin bok The Moses Legacy forsøker Phillips å finne den historiske Moses. Phillips har en hypotese som ligner på den Sigmund Freud i sin tid hadde, nemlig at den bibelske Moses er basert på to historiske individer. Den ene Moses var mannen som førte jødene ut av Egypt, og som muligens tilba en vulkangud. Den andre var mannen som gjorde jødene til monoteister.

Teorien om en vulkangud kan virke søkt, men er meget interessant når man ser på de ti landeplager som skal ha rammet Egypt. For landeplagene minner til forveksling om følgene av et vulkanutbrudd: en formørket himmel, en rødfarget Nil med død fisk som flyter opp, insektsvermer og så videre. Tidsmessig får historikerne ikke noe vulkanutbrudd til å stemme med jødenes utreise fra faraos Egypt cirka 1400 år fvt, men om det er hold i vulkanteorien fikk jødene – bokstavelig talt – hjelp fra oven.

Hebreernes første møte med monoteismen var trolig farao Akhnatons dyrkelse av solskiven. I så tilfelle har gudebildet stadig alt etter behov, erfaringer og smak blitt endret fra solen til en vulkan til en straffende krigsgud i form av Jahve. Spørsmålet er om israelittenes religion virkelig var monoteistisk på Moses’ tid, eller om den først ble det på 600-tallet fvt. For forestillinger om flere gudevesener later til å ha eksistert lenge.

Moses’ vandring over Rødehavet høres vitterlig ut som et mirakel, men bibelens beretning kan inneholde en feiltolkning av hvilket vannlegeme det gjaldt. Dersom episoden fant sted i Nildeltaet kan flo og fjære ha hjulpet jødene med å forsvinne tørrskodde foran faraos armé, og armeen blitt stanset da havet steg igjen.

Det interessante med Phillips’ rasjonelle tilnærming til bibelhistoriene er at de på den ene siden kan komme med mer troverdige forklaringer på mirakelfortellingene, samtidig som han faktisk kan bekrefte noen av de bibelske historiene.

Gåten Jesus

For kristendommen er det et fundamentalt spørsmål om Jesus virkelig har eksistert, men dette er nok ikke så sikkert som man lett kan tro. Faktisk er mangelen på historiske bevis for at han har levd så stor at han over tid kan komme til å bli plassert i samme kategori som Noah, Abraham, Dionysos og Herakles. For ikke å nevne Wilhelm Tell, den sveitsiske nasjonalhelten som i dag regnes som fullstendig oppdiktet. Faktisk har det allerede vokst frem en retning, de såkalte mytikerne, som regner Jesus som – ja, nettopp – mytisk.

Den nytestamentlige eksperten Bart Ehrmans aktuelle bok Did Jesus Exist? The Historical Argument for Jesus of Nazareth tilhører ikke denne retningen. Av debatten rundt boken å dømme virker det som om Ehrmans verk består av overraskende dårlige, velkjente og for lengst tilbakeviste argumenter. Man får nærmest inntrykk av at han bevisst holder tilbake viktig informasjon for de som ikke har satt seg så godt inn i emnet. For eksempel tar Ehrman ikke nok opp problematikken med den mest kjente av de passasjene i antikk litteratur som kristne bruker som bekreftelse på Jesus som historisk skikkelse: Testimonium Flavianum. Flavius Josefus, som har gitt navn til denne passasjen, nevner Jesus to steder, men autensiteten er sterkt omdiskutert fordi det som står om Jesus ser ut til å bryte mot resten av teksten, og mot forfatterens egne synspunkter. Josefus var jøde, og godt kjent med hendelsene i Palestina på Jesu tid, men som jøde så han ikke på Kristus som Messias og ville neppe ha omtalt ham på den nærmest bekjennende måten som forekommer. Derfor har vi trolig med senere kristne interpoleringer i Josefus’ tekst å gjøre. Og det er ikke vanskelig å forstå den kristne som eventuelt har skrevet sin frelser inn i Josefus’ tekst. Det må ha vært veldig frustrerende for kristne at deres mest sentrale skikkelse ikke ble omtalt av etablerte krønikeskrivere fra sin samtid.

Ehrmans argumentasjon på dette, og andre vitale punkter, blir alt annet enn overbevisende, og man kan nesten undres over hvorfor han i det hele tatt bruker Testimonium Flavianum som belegg for Jesu liv.

Den svenske forfatteren og bloggeren Roger Viklund beskriver Ehrman som om han ”ikke har besvart ’mytikernes’ argumenter, men bare forfalsket argumentene”. Viklund står selv bak boken Den Jesus som aldrig funnits, som inneholder en omfattende gjennomgang av hvordan hele fortellingen i Det Nye Testamentet kan dekonstrueres. I boken blottlegger han hvordan bestanddelene tydelig kan være hentet fra samtidige og tidligere religiøse myter og forestillingsverdener, legender, gudesagaer og profetier fra Det Gamle Testamentet. Det finnes paralleller til Mithras-kulten, Dionysos, Asklepios m.fl. som kristne gjerne vil bortforklare med at det er Jesus-figuren som har inspirert de øvrige, tross at de fleste er eldre. Likevel finnes det ikke noe som er unikt i denne type helter eller mirakelmenn som helbreder syke eller har andre overnaturlige evner.

Paulus er nøkkelen

Som nevnt er ikke Roger Viklund alene i å påpeke det problematiske i å se Jesus som en person som faktisk har levd. For det skorter virkelig på samtidige kilder.

Paulus er først ute med å skrive om Jesus, og det er den jødisk-romerske konvertitten som innstifter kristendommen. Men Paulus sier ingenting om Jesu opprinnelse, lære og mirakler, bare at Jesus skal ha blitt henrettet, og senere åpenbart seg for ham på en reise til Damaskus. Markus, Matteus og de andre evangelistene kommer først etter år 70, kanskje ikke før rundt år 100, med sine mer fyldige fortellinger. Men de evangeliske fortellingene bygger i stor grad på hverandre, og de kan ikke med sikkerhet bekreftes av noen andre.

Så tradisjonen om Jesus later til å dukke opp ut av intet, og alt for sent. Tradisjonen bryter også mot jesusbildet hos Paulus, som ikke refererer til innholdet i evangeliefortellingene i sine brev, selv når han burde det for å understreke sine poenger. Dette er unektelig merkelig. De få ikke-kristne kildene om Jesus fra det første århundret er fragmenterte, det er lite trolig at de er ekte, og de inneholder ikke førstehåndsopplysninger. Teologene vegrer seg for å debattere med utenforstående kritikere som Ellegård og Viklund, derfor er en interessant diskusjon vanskelig å få til.

Særlig interessant er en bok om Paulus-temaet fra forfatteren og filmskaperen Lena Einhorn, Vad hände på vägen till Damaskus? I boken, som kom i 2006, spekulerer Einhorn i om Paulus faktisk kan ha vært identisk med Jesus, og rett og slett være ham etter oppstandelsen. Kristus overlevde sin henrettelse, men kunne ikke vise seg etterpå av redsel for å avsløres og tas til fange igjen. Han begynte da i stedet å preke om seg selv i en ny skikkelse, som Paulus med en del fysiske men etter en mislykket korsfestelse. Noen kan likevel ha kjent til sannheten, og delvis fortalt den senere. Kanskje er ikke Einhorns hypotese så sannsynlig, noe som også førte til at boken fikk en kjølig mottagelse. Likevel er Vad hände på vägen till Damaskus? en veldig leseverdig bok på grunn av dens samling av fakta.

Blant det mest interessante med Einhorns bok er gjennomgangen av hva jødiske kilder forteller om mulige Jesus-aspiranter. For krønikeskrivere fra det første århundret mangler jo ikke fortellinger om andre opprørsledere, predikanter (som Døperen Johannes) og folk som utga seg for å være Messias. Så hvorfor tar de ikke opp Jesus? Var han så ubetydelig, tross at han angivelig ble ansett som en så stor trussel av både romerske og jødiske myndigheter at han måtte henrettes? Hvorfor skrev ingen av hans disipler ned hans historie mens minnet var ferskt? (Evangelieforfatterne er jo ikke, som man tidligere hevdet, verken øyenvitner eller Jesu disipler.) Hvorfor skulle Paulus, som aldri hadde møtt Jesus, bli den som langt senere lanserte ham, men uten å henvise til hva han faktisk gjorde eller hvordan han hadde levd?

En fullt mulig hypotese blir derfor at et slags mønster fra fortiden kan ha blitt brukt som modell for Messias. Paulus' korsfestede Jesus ble plassert tilbake i tid, og fikk kjente visdomsord fra ulike hold lagt i sin munn. Man la til at Jesus oppfylte profetier, man trakk paralleller til Dionysos, Asklepios, Isis og Horus, og vips så hadde man evangeliet, med sine upresise tidsangivelser, skjematiske karakteristika og diffuse geografi. Evangelistene hadde bare vage oppfatninger av kartet over Palestina og manglet åpenbart lokalkunnskap, men man ga folk hva de i det store og hele forventet av en Messias. Og resten er religionshistorie.

En helt vanlig gudesønn

Forestillingen om en gud som dør, er borte en periode, og siden gjenoppstår, forekommer i flere antikke kulturer. Forestillingen går tilbake til persiske myter, og den indiske guden Mithra som også sies å ha hatt fødselsdag den 25. desember.

Det er lett å tenke seg dette som en mytologisering av solens vei over himmelen i løpet av året. Soler og planeter ble ansett som guder og gudesønner og ga opphav til denne dyrkingen. Jesus utgjør intet unntak her, men inngår med samme ingredienser, som en i en lang rekke tradisjoner frem til i dag. Hva var det med denne figuren som sannsynliggjorde ham som en virkelig person i større grad enn de øvrige?

Det som til stadighet har blitt brakt på bane av de som har ment at Jesus like gjerne kan være en myte, en oppdiktet fortelling basert på hva som ble forventet av en messiasfigur eller mirakelmann, er fraværet av samtidige vitner. De fremhever også gjerne hvor sent Jesu biografi vokser frem og hvor stor forskjell det er på Jesus hos Paulus og hos evangelistene.

Historieskrivingen om Jesus var en kamp mellom jøder, blivende kristne og gnostikere. Paulus ville tilpasse seg hedningene for å få dem til å omfavne en ny tro. Dermed fjernet han kravet om omskjæring, som ble sett på med stor skepsis blant ikke-jøder.

Kan Jesus i denne kampen bare ha vært en i rekken av slike symbolske figurer for å overbevise om en ny moral, en ny religion i en ny tid? En idé om at jødedommen måtte forandres og tilpasses etter en stor politisk fiasko? Et symbol som av Paulus ble utviklet til en mer personlig historie etter et velkjent mønster? Tanken er spennende, og vi kan bare håpe at fremtidens forskning vil komme nærmere sannheten bak gåten.

Kilder:

Lena Einhorn: Vad hände på vägen till Damaskus?, Prisma (Stockholm, 2006).
Bart Ehrman: Did Jesus Exist? The Historical Argument for Jesus of Nazareth.
Alvar Ellegård: Myten om Jesus, Bonniers (Stockholm, 1992). Eng. omarbeidet og i utvidet opplag Jesus – one hundred years before Christ, 1999.
Hans Furuhagen: Bibeln och arkeologerna, Natur och Kultur (Stockholm, 2010).
Graham Phillips: The Moses Legacy – the evidence of history, Pan Books (Kent, 2003).
Roger Viklunds hjemmeside: http:///www.jesusgranskad.se/ Viklund har i flere opplag publisert Den Jesus som aldrig funnits på Vimi forlag, men mye av innholdet og diskusjonen rundt forskningsproblemene finnes også tilgjengelig på hans hjemmeside og blogg, der man bl.a. finner analyse av den aktuelle debatten rundt Bart Ehrmans bok.

Dette innlegget vart først publisert i Humanist 4/2012. Publisert på nett 17. april 2013. Bjørn Are Davidsen svarer på artikkelen i Humanist 1/2013.