Av Bjørn Are Davidsen
Jesus i kultarkeologenes hule
De fleste historikere regner med at Jesus faktisk har levd. Unntakene er gjerne spekulative stemmer. Som de Staffan Gunnarsson bygger sitt bokessay «Bibelarkeologien og myten om Jesus» på.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
Staffan Gunnarsons bokessay «Bibelarkeologien og myten om Jesus» i Humanist nr. 4/2012 (se også Humanist.no, red. anm.) synes som et velment forsøk på å popularisere hva Gunnarson ser som moderne forskning. Ser vi etter, oppdager vi imidlertid at det i større grad handler om fengslende forfattere med konklusjoner han sympatiserer med. Vi snakker om selektiv lesning av populærvitenskap og personer utenfor relevante fagmiljøer, samt innslag av kultarkeologi.
La meg starte med noen konklusjoner som ikke er kontroversielle.
Det er bred enighet blant dagens forskere på feltet at en person vi med rimelighet kan gjenkjenne som Jesus i Det nye testamentet (NT), har eksistert. Selv om det er dårligere belegg for kongene David og Salomo, er det få forskere som avviser at de har eksistert, selv om det er vanskelig å forsvare at de styrte over så store områder som det hevdes.
Videre er ikke historien så enkel at vi har gått fra en fortid der forskere påvirket av teologer var ensidig positive til Bibelen, men er blitt mer frie og kritiske de seneste årene. Nei, forskningen har endret seg i ulike retninger over mange generasjoner. Noe av hva Gunnarsons kilder oppfatter som1900-tallets bibelpositive arkeologi (som hos Albright) var et stykke på vei reaksjoner på bibelkritisk teologi med røtter i 1800-tallet (som Gunkel og Bultmann). Og vi finner positive forskere i nyere tid, som egyptologen Kitchen.1
Skal vi unngå stråmenn er det også viktig å være klar over at ingen toneangivende forsker de seneste par hundre år har støttet at arkeologi bekrefter at hele Det gamle testamentet (GT) er historisk sant. At det kan være feil i Bibelen har vært en normal del av undervisningen for teologer i mange generasjoner.
Kristen, men bibelkritisk
Hvordan kan jeg si det? Og er det ikke mistenkelig at den som sier dette er kristen?
Sikkert, men dette slår begge veier. Har noen et ståsted, er det alltid grunn til å tro at man er forutinntatt. Når det er sagt mener jeg ærlig at konklusjonene over ikke skyldes min egen tro, men andres forskning. Og så er det slik at siden noe av diskusjonen berører livssyn, er det mulig at påvirkningen er motsatt av Gunnarsons perspektiv. I spørsmålet om Jesu eksistens er det ikke slik at ateistiske eller jødiske forskere står mot kristne. I stedet ser vi at diskusjonen går mellom forskere (uansett livssyn) og ulike typer aktivister (et par av dem også med en faglig bakgrunn) knyttet til enten alternativbevegelsen eller ateisme.
Så kommer vi til et interessant spørsmål når vi skal vurdere forskning på områder der jeg ikke selv er fagperson, altså på de fleste felter. Hvilken strategi skal jeg velge? Skal jeg forholde meg til hovedsynspunkter i fagmiljøet, støtte marginale synspunkter, eller stole på personer utenfor med til dels klare livssynsagendaer?
Det er vanskelig å komme unna at Gunnarson på flere områder lener seg til forfattere utenfor normalvitenskapen. Han ville nok ikke gjort det samme i klimadebatten eller spørsmål om alternativmedisin. Siden jeg ikke uten videre tenker at Gunnarson ønsker å følge samme strategi som kreasjonister og konspirasjonsteoretikere, velger jeg å tro at han ikke ser hva han faktisk gjør.
Uansett hvordan vi nå skal oppfatte dette, har kun to av kildene i artikkelen, Bart Ehrman og Hans Furuhagen, relevant fagbakgrunn. Ingen av dem bestrider at Jesus har eksistert. Men i stedet for å ta det som et hint, kritiserer Gunnarson dem for dette. Og det basert på forfattere uten relevant utdannelse og som ikke forsker på feltet ved noe universitet eller har fagfellevurderte publikasjoner om temaene.
Gunnarson lar seg til og med overraske av at Furuhagen ikke er like kritisk til NT som til GT: «Samtidig kan det være på sin plass å påpeke at Furuhagen virker mer kritisk til deler av Det gamle testamentet enn hva han er til fortellingene i evangeliene. Litt overraskende setter han ikke like store spørsmålstegn ved Jesus…»
For meg er det nok heller forbausende at noen synes det er rart å være mer kritisk til stoff som er nedskrevet flere hundre år etter begivenhetene, og ikke har støtte fra arkeologi, enn til stoff fra samme århundre og som omfatter en rekke steder og personer nevnt i andre kilder.
Så kan man alltids diskutere detaljer, og om Furuhagen eller Ehrman i deres populærvitenskap er presise nok eller møter alle motforestillinger like godt (det gjør de selvsagt ikke), men det er det dessverre ikke plass til å drøfte i denne artikkelen.
Gunnarsons kilder
Hvem er det så Gunnarson lener seg mot? For det første den tidligere redaktøren og BBC-programlederen Graham Phillips, altså en journalist som løser historiske gåter uten spade eller beskjedenhet. Det er festlig, men ikke faglig, når Phillips finner noe han mener kan være den Den hellige gral – etter kreative koblinger som blant annet involverer legendene om Robin Hood. Troverdigheten styrkes ikke av at Phillips selv eier begeret og har identifisert alt fra hvem Moses egentlig var til hvor Arthurs Kamelot lå. Eller av at han har funnet sin egen nisje i sjangeren kirkelige konspirasjoner, nærmere bestemt om Marias grav.
Grunnen til disse imponerende resultatene er som vi kan lese på Phillips’ hjemmeside at han ikke er bundet til noe spesielt fagfelt, og dermed kan tenke friere enn de som er bundet av vitenskapelige metoder.2 Med andre ord er det slik at siden han ikke er utdannet arkeolog eller følger normal kildekritikk, kan han konkludere som han lyster. Selvsagt kan han ha rett i sine kreative utspill, men det er ikke tilfeldig at han ikke publiserer i historiske fagblader.
For en kristen kan det være fristende å støtte seg til Phillips, som på flere områder mener å kunne bekrefte Bibelens fortellinger om Moses i Egypt. Når jeg ikke gjør det, skyldes det ikke konklusjoner, men metoder. Så lenge Phillips ikke bedriver arkeologi eller historieforskning, kan han ikke brukes som sannhetsvitne.3
Noe av det samme gjelder når Gunnarson henviser til Sveriges mest kjente forsvarer av tesen om at Jesus ikke har eksistert. Vi snakker da om Roger Viklund, en autodidakt som hevder at han har «forskat om Jesus och den tidiga kristendomen sedan början av 1990-talet».4 Forskningen synes å bestå i selektiv lesning av andres arbeider, av en som ikke er utdannet i hebraisk, gresk, arameisk, hermeneutikk, historie eller andre relevante fag og følgelig ikke er tilknyttet noe universitet eller har publisert i fagfellevurderte tidsskrifter.
Ser vi så hvor Viklund har publisert sine teser om Jesus, er det dels på eget forlag og dels i et blad som fremmet konspirasjonsteorier, høyreekstremisme, alternativ medisin og alternativbevegelsen generelt, Nexus Nya Tider.5 Nå skal vi ikke slå Viklund i hartkorn med alt dette. Men det er lett å forstå hvorfor Viklund slapp til i Nexus. Teser om at Jesus ikke har eksistert kan vanskelig løsrives fra mistanker om noe i retning av en konspirasjon i fagmiljøene når disse avviser opplagte sannheter som kan skytes ned med enkle argumenter («mangelen på samtidige kilder» osv.).
Det blir ikke mye bedre med den tredje kilden Gunnarson trekker fram. Heller ikke Alvar Ellegård er arkeolog eller historiker, men språkforsker med engelsk som spesialområde.
Fantastene og forskerne
På den annen side skal Gunnarson ha ros for ikke å ta Lena Einhorns teorier om at Jesus egentlig var Paulus helt for god fisk, selv om han roser henne for å dele mye «fakta» og bruker noe av dette til å begrunne sine konklusjoner. Det er imidlertid liten grunn til å rose Gunnarson for ikke å nevne at Einhorn mangler relevant forskerbakgrunn, selv om hun i likhet med evangelieforfatteren Lukas er lege.
Det overrasker ikke at forskere ikke løper hverandre ned for å svare på konspirasjonsblader, blogger og bøker på eget forlag. Saken er ikke nødvendigvis at det er så vanskelig å ta opp utfordringene, men at få forskere ser behovet. Og de som gjør det har kanskje ikke så lyst til å bruke tid på bekostning av egen forskning, spesielt ikke når det kan være mye som må skrives for å oppklare misforståelser og metodikk. Hopper man over det minste lille argument eller misforstår en formulering eller to, eller sier noe for enkelt eller uten hundre prosent dekning, blir man angrepet med nebb og klør. Fristelsen blir ikke større av at kreasjonister og konspiranoikere så sjelden endrer syn. Eller av at det ender i uendelige runder med detaljer og forbisnakkinger, ofte med tiltagende personangrep.
Siden jeg ikke mistenker Gunnarson for å tilhøre denne type grupper, våger jeg å kommentere noen konkrete påstander litt kort og punktlig. Selvsagt kan det sies mer enn det følgende, men det bør i det minste antyde at det finnes andre måter å se dette på.
For det første slår mye av det som skrives om GT inn åpne dører. Ingen jeg er kjent med av forskere eller forelesere på høgskoler bestrider at deler av GT ikke er bekreftet av arkeologi eller skriftlige kilder og/eller synes å stride mot dette. Dette gjelder også for teologiutdannelsen i land som Norge og Sverige. Bertil Albrektsons ikke akkurat fundamentalistiske En bok om Gamla Testamentet har da også vært pensum på det norske Menighetsfaktultetet i noen tiår.
For det andre er det misvisende å hevde at da arkeologifaget kom i gang på 1800-tallet, ble arbeidet dominert av sjåvinistiske «bibelarkeologer», som når Gunnarson skriver at «Funn som kunne ha hjulpet til å faktisk forstå historien, men som ikke stemte med de bibelske beretningene, la man bort. Det var mer stas å finne rester av Noahs ark, Moses’ steintavler eller en profets grav, enn å oppdage feil eller urimeligheter i Bibelen».
Muligens tilhører siste setningen kategorien festlige formuleringer, så det er ikke sikkert den skal tas så bokstavelig. Ser vi etter, oppdager vi i hvert fall at ingen arkeologer på 1800-tallet eller senere har hevdet å ha funnet slike rester. I motsetning til folk i den omtalte kategorien kultarkeologer, som sjarlatanen Ron Watt som har bakgrunn som sykepleier.
For det tredje ser vi at teologer lenge har forstått at arkeologi handler om data og tolkninger som kan revideres, også når det gjelder funn som støtter Bibelen. Werner Kellers bestselger på 1950-tallet, Men Bibelen hadde rett (et populærvitenskapelig svar på Bultmanns og andres demytologisering), ble ikke akseptert ukritisk. Den svenske utgaven fra 1957 har et forord av senere erkebiskop Ruben Josefson som understreker at Keller «skriver som journalist, inte som vetenskapsman. Läsaren bör därför inte glömma att några av de forskningsresultat som här redovisas naturligtvis kommer att revideras under det fortsatta vetenskapliga arbetets gång, och att de tolkningar som ges åt nya fynd och upptäckter, upptas på nytt till kritisk prövning inom vetenskapen».
Bibelkritikk
Det er også skjevt å fremstille det som noe nytt at Bibelen møter kritikk, eller at den som Gunnarson sier «frem til våre dager har blitt fremstilt og tolket utelukkende av eksegeter – av troende kristne og jødiske teologer. Dette er mennesker med et spesielt, og veldig snevert interessefelt, som har vært mer opptatt av å styrke troen enn å drive vitenskapelig historieforskning».
Selv om det opplagt har vært interesser i denne retning, har det også vært mange og sterkt kritiske røster mot forenklede fremstillinger. På samme måte som det har vært informert kritikk mot skjevheter andre veien. En utfordring med arkeologi er at vi er nødt til å tolke både funn og fravær av funn. I tillegg må den ses i lys av andre kilder om vi skal belegge og beskrive hendelser i historien. Det er ingen som skriver historien om Aleksander den store eller Harald Hårfagre ut fra arkeologi alene, forskere må også overveie skriftlige kilder. For Aleksander har vi ytterst få (om noen) som kan kalles samtidige, for Harald ingen.
Gunnarson baserer seg mye på Hans Furuhagens Bibeln och arkeologerna. Boken har mange gode observasjoner, men synes i overkant ensidig. Skal vi forstå moderne bibelforskning er det viktig å kjenne skoleretninger og fagdebatten generelt. Noe av dette handler enkelt sagt om en diskusjon mellom de som av meningsmotstandere er blitt kalt «minimalistene» fordi de i liten grad aksepterer noe som ikke er støttet av arkeologi, og de som er kalt «maksimalistene». Sistnevnte målbærer også kritikk mot Bibelen, men avviser ikke noe kun fordi det ikke er støttet av arkeologi.
Videre er det viktig ikke å underslå det som finnes av arkeologiske funn, selv om noe av dette er gjort, noen ganger bokstavelig talt, i et minefelt av svindlere og politiske interessegrupper. Skal man med Gunnarson si at «det finnes nemlig ikke belegg for David og Salomo andre steder enn i Bibelen», må man vise hvorfor funn som er blitt tolket i retning av disse (som f.eks. Tel Dan-innskriften som omtaler en konge av «Davids hus») likevel ikke er, eller kan være, belegg.
Også gode poenger
Det vi kan trekke ut av arkeologi handler dels om hvilke steder som er gravet ut, og dels om hvordan utgravningene skal tolkes. Det blir ikke enklere av kontroverser om gjenstander fra svartebørsmarkedet uten dokumentasjon til bestemte funnsteder, for ikke å si skrin eller innskrifter som mistenkes å være forfalskede. Dessuten er det ikke slik at arkeologien er kommet i mål på alle områder.
Når det er sagt, bør det nevnes at Gunnarson også har interessante poenger. For mange er fortellingen om Gud som befaler Abraham å ofre sin sønn Isak, et skoleeksempel på hvor fryktelig Bibelen er. At Gunnarson argumenterer for at dette er stikk motsatt, viser en vilje til noen ganger å søke å forstå tekster: «Gud avbryter Abrahams sønneoffer og oppfordrer ham til å ta et lam i stedet. Det som i utgangspunktet virker grusomt og umenneskelig er faktisk en humanisering av religionen, at man ikke lenger skal behøve å ofre mennesker, men bare dyr.»
Gunnarson bruker også dette til å støtte et viktig poeng med religiøse tekster, rett og slett at de ikke alltid er skrevet for å formidle historiske fakta, men for eksempel etiske. Samtidig er det poenget at det finnes en moral ikke det beste argumentet for at en fortelling ikke også kan være reell, som når konklusjonen på sitatet over fortsetter med at «Mytene er ment å overbevise folk om en ny moral, ikke for å redegjøre for en virkelig hendelse».
Når Gunnarson så hevder at «En annen ting som sår tvil om Det gamle testamentet er anakronismene», har han rett. Det er flere anakronismer her, dels fordi tekstene er skrevet inn i en samtid. Samtidig er nok ikke det han nevner om at kameler omtales «som pakkdyr over tusen år før de introduseres», det beste eksemplet.
Det finnes ulike faglige oppfatninger om når kameler eller dromedarer ble temmet, men det synes som om tendensen er en stadig tidligere datering, muligens tilbake til år 4000 fvt. Det er vanskelig å finne årstall og her er arkeologi til lite hjelp. Det må uansett ha vært en lang prosess i flere faser og muligens med regionale forskjeller.
Jesus og Mitra
En historisk Jesus står og faller ikke med tekster bokstavelig talt fra hans samtid. Det slående med Jesus er ikke mangelen på omtale fra de få årene han virket på landsbygda i en bakevje av Romerriket, men den mangfoldige mengden i tiårene etter. For historikere konvergerer en lang rekke forhold sterkt mot at Jesus har eksistert, fra tekstene i NT (og kilder bak dem), via romerske og jødiske kilder, til senere brev og tekster, for ikke å si eksistensen av kristne og hva som diskuteres og ikke diskuteres mellom kristne og andre i de neste århundrene. En ateistisk historiker som Michael Grant kan dermed si at «Bruker vi samme kriterier på Det nye testamentet som på andre antikke skrifter som inneholder historisk materiale, kan vi ikke avvise at Jesus har eksistert mer enn vi kan avvise at en rekke hedenske skikkelser som vi ellers aldri stiller spørsmål ved om har eksistert».6
Videre er det ikke slik at flertallet av forskere på feltet avviser at den jødiske historikeren Josefus har omtalt Jesus, selv om de fleste med god grunn mener at et avsnitt har fått senere kristne tillegg. Og selv om det skulle ha vært større tvil om dette, er det altså ikke denne teksten som får historikere til å konkludere med at Jesus har eksistert.
For det tredje er det ikke slik at omtalen av Jesus hos Paulus svekker synet på en historisk Jesus. Noen vil også si at den styrker den, siden Paulus sier mer om Jesus enn man skulle vente ut fra sjangeren Paulus’ brev tilhører. Målgruppen er ikke folk som lurer på hvem Jesus var, men kristne som allerede har hørt mye om ham. Mens evangeliene kan leses som biografier etter datidens modell, skriver Paulus oppfølgingsbrev, bl.a. for å svare på spørsmål og dempe konflikter i menighetene han selv har besøkt. Evangeliene fokuserer på hva som skjedde (selv om de også nevner noe om hva dette betydde), mens Paulus er opptatt av hva dette betydde (selv om han også nevner noe om hva som skjedde).
Når Gunnarson dessverre trekker inn samme type påstander som vi finner i konspirasjonsklassikere som nettfilmfenomenet Zeitgeist, er nok årsaken at han ikke er klar over dette eller over hvor grundig dette er imøtegått av forskere de seneste generasjonene. Det vi da snakker om er en sjanger som slår fast at Jesus er basert på tidligere forelegg som Dionysos, Asklepios, Mithra osv., i tillegg til at dette er basert på en «mytologisering av solens vei over himmelen i løpet av året. Soler og planeter ble ansett som guder og gudesønner og ga opphav til denne dyrkingen. Jesus utgjør intet unntak her, men inngår med samme ingredienser, som en i en lang rekke tradisjoner frem til i dag».
At slike påstander verserer utenfor fagmiljøene og har røtter til enkelte forskere for noen generasjoner siden, gjør dem ikke mer anerkjente. Dagens religionshistorikere ser kort sagt ikke utpregede fellestrekk. Det stemmer ikke at Mithra, Horus, Asklepios eller andre er født av jomfruer eller 25.desember, ble korsfestet, død og begravet for så å stå legemlig opp fra de døde.
Skal man komme i mål med denne type sammenligninger (inkludert de som er basert på astronomiske tolkninger), synes det da også nødvendig å bruke Jesus som mal. I stedet for at andre fortellinger har påvirket fortellingene om Jesus, påvirker fortellingene om Jesus hvordan vi leser og oppsummerer tidligere fortellinger eller astralmyteteorier. Forskere setter ikke sammen elementer fra helt ulike tidsepoker og kulturer, adskilt med flere tusen år, til en helhet som de som trodde på mytene ville hatt problemer med å kjenne igjen.7 Resultatet blir ikke bedre hvis man også finner på ting som det ikke er belegg for i kildene.
Dessverre er det ikke plass til å belyse dette mer her. Det vil alltid være delte oppfatninger om Bibelen og Jesus, også fordi dette kan handle om personlige trosoppfatninger. Men jeg håper vi kan være enige i at skal vi si noe historiefaglig, bør vi forholde oss til forskningsmiljøene.
Fotnoter:
1. On the Reliability of the Old Testament, K.A.Kitchen, Eerdmans Publishing Company, 2006.
2. http:///www.grahamphillips.net/
3. Gunnarson kunne også brukt David Rohls bestselgere som støtte til Bibelens fortellinger om Josef og Moses, ikke minst fordi de er skrevet av en som ikke er kristen, men har relevant utdannelse som egyptolog. Når heller ikke jeg bruker ham, er det fordi han (i motsetning til Kitchen) er en «maverick» som mangler støtte i fagmiljøet. Det bør også være et signal at Rohl i likhet med kultarkeologer løser for mange problemer for enkelt.
4. //www.vimi.se/omforfattaren.php
5. Roger Viklund: Jesus. Hur myten uppstod (del 1), Nexus Nya Tider 1/99, s. 38-45; del to i 2/99, s. 54-63.
6. Se den ellers kritiske Jesus: An Historian's Review of the Gospels av Michael Grant, Macmillan Pub Co, 1992
7. Tidens spøkelser – Zeitgeist og tidsånd, Bjørn Are Davidsen
Denne artikkelen ble først publisert i Humanist 1/2013. Publisert på nett 24. juni 2013.
