Av Bård Larsen
Fra det drøvtygde til det geniale
Omtale av Christopher Hitchens bok god is Not Great
Christopher Hitchens langer ut mot de fleste religiøse retninger. Han begår også den kardinalsynd mot god takt og tone at han radbrekker islam uten å ta det minste hensyn til kulturelle implikasjoner, fastslår Bård Larsen i sin omtale.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
Christopher Hitchens:
god is Not Great
How religion poisons everything
Twelve Books
2007
Den britisk-amerikanske forfatteren, journalisten og kritikeren Christopher Hitchens er den mest nådeløse og polemiske av de såkalte nyateistene. Andre prominente figurer innenfor denne retningen er Sam Harris og Richard Dawkins. Både Harris og Dawkins passer godt inn i dannede selskap, blant de kondisjonerte. Hitchens derimot er noe av et enfant terrrible, som er respektløs og nådeløs mot all religion en mann som ville fnyse av at Human-Etisk Forbund går i bresjen for dialog mellom trossamfunn. Som provokatør er Hitchens enestående, og i sin nye bok god Is Not Great overgår han seg selv.
De som har vært mest forbanna på Hitchens til nå, har vært katolikkene, som han har en spesielt stor glede av å irritere. Pavens motstand mot kondomer og de konsekvensene det har for Afrika og utbredelsen av AIDS, har Hitchens omtalt som folkemord. For noen år tilbake utførte han også et ganske vellykket karakterdrap på ingen ringere enn Moder Theresa. Han kritiserte henne for å være en politisk opportunist, som under dekke av helgenforklaring samlet inn penger for å spre en reaksjonær og menneskefiendtlig katolisisme, ikke for å hjelpe de fattige. Boka han skrev om temaet bar den lite subtile og særdeles fornærmende tittelen The Missionary Position.
I den nye boken langer Hitchens ut mot de fleste religiøse retninger. Han begår også den kardinalsynd mot god takt og tone at han radbrekker islam uten å ta det minste hensyn til kulturelle implikasjoner, som når han bruker formuleringer som Muhammed er bare et hvilket som helst patetisk individ som meg. Hitchens er nemlig i krig mot religionene. Religionene snakker om frelse i det hinsidige, men de søker makt i den bestående verden, skriver han, og slår fast at alle religioner er menneskeskapte ideologier uten selvtillit nok til å kunne sameksistere på en sivilisert måte med andre trosretninger. Ikke blir vi bedre mennesker av troen heller, sier Hitchens, og historien gir ham vel rett i at det ikke er noen automatikk i forholdet mellom religiøs tro og gode handlinger.
En av de mer briljante passasjene i Hitchens bok er fra en polemikk han hadde med den amerikanske evangelisten Dennis Prager om religionens antatt iboende godhet. Hvis du gikk inn i en mørk bakgate i en fremmed by og så en flokk menn komme mot deg, ville du ikke føle deg tryggere hvis du visste at disse mennene kom fra et religiøst møte?, spør Prager. Hvis jeg bare kan forholde meg til bokstaven B, repliserte Hitchens, så har jeg hatt den opplevelsen i Belfast, Beirut, Beograd, Betlehem og Bagdad. I hvert av de tilfellene kan jeg gi deg gode grunner for at jeg ville føle meg utsatt for umiddelbar fare nettopp fordi mennene kom fra et religiøst møte.
Ifølge ham selv har Hitchens alltid vært en gudløs med stor interesse for naturvitenskapene. I god Is Not Great (legg merke til den fiffige skrivemåten, med liten g i god) gir han sin gamle skolelærerinne, Ms Jean Watts, æren for sin ateistiske bevisstgjøring. Ms Watts var en fargerik og naturglad lærerinne, som med stor oppfinnsomhet viste elevene sine rundt i skogen i naturfagtimene. Men Ms Watts var også kristendomslærerinne, og det var i skjæringspunktet mellom disse to disiplinene problemene oppsto for den unge herr Hitchens.
Som forklaring på naturens mysterier kom Ms Watts i skade for å lovprise herren for guds allmektighet og sjenerøsitet. Han har skapt alle trær og planter grønne fordi det er den fargen som er mest harmonisk for øyet. Tenk om han hadde skapt vegetasjonen rosa eller oransje, tenk hvor fryktelig det ville vært.
Lillegutt Hitchens kokte innvendig. Selv om jeg som niåring ikke kjente til Darwin ... så visste jeg bare, som om jeg hadde innsyn i en høyere autoritet, at lærerinnen min tok feil i alle henseender: Øynene var tilpasset naturen, og ikke omvendt. Slik kom en av vår tids mest famøse humanistiske ateister til overflaten, som en obsternasig liten besserwisser.
Og Hitchens er en mann med stor selvtillit, noe som kommer klart til uttrykk i god Is Not Great. Samtidig er det liten tvil om at Hitchens myndige og belærende tone også er hans styrke. Han er avvæpnende i sin kunnskapsmengde og en usedvanlig begavet retoriker, noe som gjør at han har flust av beundrere også blant lesere som er grunnleggende uenig med ham. For det er lett å være uenig med Hitchens, selv om han i mine øyne tar mer rett en feil.
Naiv rasjonalist
For å begynne med litt negativ kritikk, så har Hitchens en forutsigbar side, og det er når han skal avkle religionenes irrasjonalitet og mangel på logikk. I denne sammenhengen utviser han ikke særlig større originalitet enn når Hedningsamfunnet regjerte på Karl Johan med sin småkjekling med andre like asosiale kristenfolk om jomfrufødsler og andre mildt lattervekkende tåpeligheter.
Det er å slå inn åpne dører å drive gjøn med religionenes iboende mangel på sammenheng. Alle vet at religion er basert på følelser og emosjoner og at opplysningstiden kom som en reaksjon på det emosjonelle tyranniet. Religion er selvsagt ikke basert på argumentasjon og kritisk drøftelse, men på eskatologi og ønsketekning: Tror du så tror du, og det er for den troende fullkomment uvesentlig om Jesus virkelig kunne gå på vannet etter moderne vitenskaplige vitenskapsteoretiske kriterier eller ikke.
Riktignok har vi i den vestlige verden fått en ny klasse sekulære kristne (tøysekristne), som er liberale i ånden. De har en intellektuell tilnærming til tro som arter seg mer som en sentimental forelskelse i det Gode, i følelsen av Gud. De stiller kritiske spørsmål til kirkens dogmer og ser på bibelen som en fabel full av analogier. Men de tror neppe på Gud, hverken som evig, uangripelig eller allmektig.
Hitchens skyter seg selv i foten, eller iallfall i tåa, fordi han selv befinner seg i den marxistiske historietradisjonen, hvor mye av verdensforståelsen er bundet opp av nettopp emosjoner og snarveier i historien. Selv lever Hitchens i den forestilling, helt i Hegels og Marx ånd (Hitchens er gammel trotskist), at vitenskap og rasjonalitet er religion og overtro langt overlegen, i den forstand at opplysningsprosjektet nærmest av naturlige årsaker vil seire til slutt. Riktignok erkjenner han at religion som atspredelse alltid vil forekomme også i fremtiden, men da kun som ufarlige emosjonelle digresjoner, sprungne ut av romantiske behov.
Dette er å underkjenne ideologienes, religionenes og irrasjonalitetens evne til stadig å vende tilbake i nye, mektige former. Evnen til kritisk refleksjon, sekularitet og frihet fra religiøst tyranni kommer ikke rekendes på ei fjøl, men er et resultat av alvorlig konflikt og store anstrengelser, som går i bølgedaler.
Slik for eksempel Europa ser ut i dag, er den kritiske fornuft på vikende front mot nyreligiøsitet og kvasivitenskap, samt politisk islam. I Storbritannia kan nå flere universiteter tilby en grad i homøopati, som er en behandlingsform fullstendig uten dokumenterte resultater. Alternativmessen i Oslo er blitt til en gedigen millionindustri. På norsk TV kan vi daglig se synske i spekulative programmer hvor kriminalgåter granskes med metafysiske metoder. Oppsiktsvekkende er også de mange tidligere liberale som vil gjenoppvekke blasfemiparagrafen på vegne av krenkede muslimer.
Den kritiske fornuft vil aldri vinne over religiøse dogmer ved å påvise religionens mangel på logikk og liberalitet, det er en krig som ikke kan vinnes. Folk går trette av det rasjonelle og logiske også. Den humanistiske ateismen kan bare overbevise ved å vise til den kritiske fornuftens styrke, i stedet for å hamre løs på metafysikkens svakheter. (Det finnes mye mellom himmel og jord, veit du!) Samtidig ligger religionens kraft like mye i å påvise manglene i det moderne samfunnet. Det kan være vel så fornuftig å se på religiøs renessanse som et resultat av at det sekulære samfunn gradvis tappes for mening og at markedskreftenes reduksjonisme har gjort oss til objekter uten essens.
Hitchens har lest sin Nietzsche, særlig der hvor gamle Friedrich fastslår at Gud er død! Hitchens er en relativt elitistisk anlagt intellektuell, som sitt tyske forbilde. Hans svakhet er mangelen på forståelse av religionens kontinuitet. Mennesker er ikke maskiner, og behovet for å tro, for å gi mening til det meningsløse, vil aldri forsvinne. Vi kan mislike religiøse uttrykk og behov på samme måte som vi kan mislike andre trekk ved menneskeheten, som egoisme eller aggresjon, men å leve i den tro at slikt kan ryddes av veien, en gang for alle, får raskt en ubehagelig helning.
Hitchens snusfornuftige og intellektuelt antiseptiske utopi minner mer om Aldous Huxleys Vidunderlige Nye Verden, eller landet Eldorado i Thomas Moores Utopia, hvor vitenskapspalasset er statens moralske, etiske, juridiske og finansielle premissleverandør og hvor rettsapparatet er blitt overflødig, i et samfunn styrt av den rene fornuft. Noe mer jordnært kan vi si følgende: Alle vet at alkohol er skadelig og ufornuftig, men vil vi ha et alkoholfritt samfunn av den grunn? For å sitere George Bernhard Shaw: Alcohol is the anesthesia by which we endure the operation of life.
Et politisk dyr
Disse innvendinger til tross: Hitchens styrker oppveier mer enn nok for disse svakhetene. Først og fremst er Hitchens et politisk dyr, snarere enn en filosof. På en briljant måte viser han oss den grunnleggende totalitarismen i det religiøse verdensbildet. Ifølge Hitchens er Irans prestestyre et uttrykk for religionenes (særlig de monoteistiske) absolutisme og tyranniske potensial.
Slike tyrannier har eksistert før, og vil komme igjen hvis vi ikke holder religionene i ørene. Religiøse verdensbilder i sin alminnelighet er basert på metafysiske spekulasjoner, og de religiøse skriftene stammer fra en tid hvor sykdom ble forklart med djevelens kraft. Religionene oppsto selvsagt også i en tid hvor demokrati og menneskerettigheter ikke sto øverst på de herskendes agenda, og derfor er skriftene autoritære på alle områder.
Sekularitet er noe som har blitt påtvunget religionene, ikke omvendt. Hadde religionene selv kunnet definere sine styresett, så er ikke Iran så spesielt grusomt som vi vil ha det til. I bunn og grunn er det religiøse verdensbildet så fult av seg selv, så overbevist om hegemoniet på historien, moralen, etikken og endeliktet at det å tro (og det holder med å tro) noe annet betyr evige pinsler og ildebrann til evig tid i helvete, intet mindre. I et slikt verdensbilde ligger det mye selvlegitimering av det Hitchens kaller teokratisk fascisme.
Den hardeste ideologiske kritikken mot religionene i god Is Not Great er allikevel på det personlige plan, i forholdet mellom det troende individ og det religionen presumptivt har å tilby ham. Det er et lykketreff at det ikke finnes noen Gud, sier Hitchens. Hvis det virkelig fantes en Gud, en allmektig og allvitende skaper som hadde personlige interesser i ditt liv så ville vi fått et døgnkontinuerlig kontrollregime fra unnfangelse og inn i evigheten. Guds knurrende øye ville sett oss til alle døgnets tider, i alle livets stadier, hvert bidige sekund også i søvne. Privatlivet eksisterer ikke. Det ville altså være den mest komplette formen for totalitarisme.
De ulykkelige sjeler som havner i helvete, gjør det som straff for synder de vanskelig kunne unnslippe (i tillegg er både lutheranismen og islam predestinasjonslærer): Vi er jo født syndige, i Guds øyne er vi alle syke. Men det guddommelige har svaret, for det kan gjøre deg frisk igjen noe Hitchens kaller essensen i det totalitære prinsippet. Gud fyller skoene til Stalin eller var det omvendt?
Den romantiske og mildt sagt lite empiriske forestillingen om at alle religioner skulle være like grunnleggende humanistiske og fredlige, blir grundig avkledd av Hitchens. Han legger til at siden alle religioner er menneskeskapte, har alle religiøse skrifter variable muligheter i et fritt og demokratisk samfunn. De religiøse skriftene er ideologier uten empirisk begrunnelse, som har oppstått under forskjellige tidsepoker.
Her kommer koranen og sharia klart dårligst ut, fordi de ifølge Hitchens er skrifter for en autoritær, intolerant krigsreligion, med store adopsjonsproblemer til det moderne, ikke minst et demokratisk samfunn. På en god andreplass kommer det nye testamentet. I det gamle testamentet skulle folkemord, rasisme, slaveri og pedofili være nok til å skremme de underdanige til lydighet, sier Hitchens. Det fantes ikke noe helvete og de døde fikk hvile i fred. Presteskapet som snekret sammen det nye testamentet, anså slike pinsler for å være altfor prosaiske og introduserte gulroten for den lutheranske misjonering: Helvetet. De døde skulle også straffes, til evig tid, for å sette en skikkelig støkk i de tvilende og syndige.
Det nye testamentet er altså ikke bare Godt Nytt; det gladkristne nytestamentale kjærlighetsbudskapet, men også en introduksjon av evig pine for den som tviler, sier Hitchens.
Hitchens sier at religionen ikke bare er umoralsk, men amoralsk, fordi den er et diktat, det vil si at religiøs etikk og moral ikke er et resultat av handlings- eller konsekvensanalyse. Hvilken etikk kan vi som autonome tenkende vesener trekke ut av lignelsen om Abraham som ville ofre sin eneste sønn? Hvilken Gud vil det slik? Og hva slags religionsdisipler får vi, som vil ofre sitt eget barn for abstrakte ideer? Dommedag og verdens ende er en nødvendig del av den religiøse kollektive bevissthet. Hvordan kan eskatologien, som lengter etter at alt skal ta slutt, at hele denne verdens herligheter har endeliktet som det ønskede mål, kunne fortelle oss noe som helst om moral og etikk? Resultatet av slike tanker er dagens selvmordsbombere.
Gammeldags kulturradikaler
Mye rart kan sies om Hitchens. Men han er i alle fall en god gammeldags kulturradikaler, noe som må anses som en utdøende rase. Hitchens bitende religionskritikk er ikke veldig annerledes enn hva Øverland, Bjørneboe eller Bertrand Russell bedrev. Forskjellen er snarere at mange av de som engang var kulturradikale, i dag vurderer Hitchens som noe av en drittsekk. De anser gjerne islam for å være en spesielt sensitiv religion, den fattiges religion som er i en konstant underdog-posisjon. Derfor kan vi ikke kritisere islam på samme måte som kristendommen, av mange oppfattet som den undertrykkende kolonialistiske herrefolksreligionen. Et fenomen som gjør at Kristopher Schau blir fremstilt som en helt når han fornærmer de kristne, og Vebjørn Selbekk som en rasist når han fornærmer muslimer.
Slike hensyn tar ikke Hitchens. Han slår i alle retninger, mot religiøse dogmer og for det sekulære samfunn. Slik sett har Hitchens lite til overs for den nye venstresiden og de nye liberale, som i hans øyne er apologeter for nyteokratiet. Brorparten av venstresiden har i følge Hitchens sveket sine universelle idealer og hensunket til relativisme hvor rettighetsbegreper styres av etnisk og religiøs tilhørighet, altså en uthuling av det sekulære samfunn. De har derfor (bevisst eller ubevisst) gått i tospann med reaksjonære krefter innen islam i frykt for å støte muslimer, f. eks når det gjelder kvinners rettigheter, homoseksuelle, ytringsfrihet og generell religionskritikk.
Hitchens forsvarer selvsagt karikaturtegningene og mener at religiøse ikke fortjener respekt i seg selv og at sjikane av religionene er en viktig motor i fremveksten av det moderne sekulære samfunn. Religion er latterlig, delvis avskyelig sa Hitchens i Dagbladet, 10. november i år. Ikke i noe tilfelle kan jeg respektere dem som bekjenner seg til en. Hvis jeg møter en troende, reduseres respekten for ham umiddelbart. Så skarp i kantene er Hitchens. Og for de av dere som liker slikt: løp og kjøp!
_____
Denne bokomtalen stod på trykk i Humanist nr 4/2007. Publisert på nett 20. mai 2010.
