Av Didrik Søderlind
Islam, demokrati og menneskerettigheter
Omtale av Lars Gules bok Islam og det moderne
Islam og det moderne noe av det mer sobre og fornuftige som er kommet om islam på norsk, fastslår Didrik Søderlind i sin omtale.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
Lars Gule
Islam og det moderne
Abstrakt forlag
2006
_____
Norsk islamdebatt er ofte en begredelig affære, der det til tider ser ut som om debattantene går inn for å bli karikaturer av sine egne posisjoner.
På den ene siden har vi islamskeptikerne, som går fra styrke til styrke. Nettsiden Honest Thinking henter materiale fra nazistiske nettsteder som National Vanguard og Folkets Nyheter. Så lenge det stiller muslimer i et dårlig lys, er det tydeligvis ikke så nøye hvor man henter argumentene fra. Mens Hege Storhaug skriver at muslimske kvinners slør gir henne assosiasjoner til hakekorset.
På den andre siden har man folk som på fullt alvor sammenligner islamismen med arbeiderbevegelsen eller haugianerne. Som skriver koselige hjemme-hos-Mulla-Krekar-reportasjer (komplett med ros av mullaens gode bakst) eller advarer mot å isolere Hamas fordi det kan drive Hamas i ekstrem retning. I den grad det er mulig for en organisasjon som henviser til Sions Vises Protokoller i sitt charter å bli ekstreme
I et slikt klima er bøker som Lars Gules Islam og det moderne et friskt pust.
For lesere av dette tidsskriftet er Gule selvfølgelig best kjent som tidligere generalsekretær for Human-Etisk Forbund, men han er også islamekspert og for tiden studieleder ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid ved Høgskolen i Oslo.
Gule mangler således ikke kunnskap om islam. Derimot har han en befriende mangel på skylapper i spørsmålet. Uten at det dermed er sagt at Islam og det moderne er en udelt god bok.
Potensielle lesere bør være klare over at boken, sett bort fra innledningen, begynner med sitt laveste punkt. I kapittelet om Islam og den klassiske tradisjonen redegjør Gule for islams historie, og særlig for hvordan religionen har gitt seg utslag i kunst og kulturelle ytringer. Dette føles dessverre flatt og uengasjert. Noe som er synd, for kapittelet tjener en viktig funksjon utover å lære leseren litt om en muslimsk kultur: Det minner om at islam er en 1400 år gammel tradisjon, rik på alle høykulturens uttrykk.
Dette er et viktig poeng, ikke bare for å forstå muslimers selvforståelse, men også for å minne oss på hvor latterlig det er når mange vestlige mennesker (enten de driver svart- eller skjønnmaling av islam) insisterer på at muslimer må behandles som en slags forvokste barn som ikke tåler kritikk. Dessuten; om man er noe i nærheten av kulturinteressert er det mange tips å plukke opp.
Etter Gules pliktløp gjennom islams tradisjon gyver han løs på det som virkelig engasjerer ham. Bokens temperatur stiger tilsvarende, og selv om fokuset noen ganger glipper, er det her Gule er på sitt beste.
Den virkelige verden, også den muslimske, er mangfoldig og full av nyanser, slår Gule tidlig fast. Det som hever Gule over klisjeene er at han ikke lar seg blende av dette spillet av nyanser. Ikke bare snakker han om elefantene i rommet, han gir elefantene de navnene de fortjener. Muslimer som fortjener det blir kalt fanatiske og ekstreme. Som når han skriver om den politiske islamismen: Utvilsomt er dette fanatiske og politiske islam fascistoid. Det kan også benevnes islamofascisme. Denne betegnelsen gis også til palestinske Hamas.
Når mennesker skriver slikt kalles de fort for islamofober eller høyreekstremister. Men hva man skal kalle det når det sies av en islamekspert med bakgrunn fra ytterste venstre? Det er dette som gjør Gule til en blanding av ess og joker i islamdebatten.
De som har lest faglitteratur skrevet av Gule vet at humor ikke er hans fremste salgsargument. Likevel innbyr Islam og det moderne til tider til gapskratt. Som når Gule, etter en utlegning om hvordan islamister forsøker å styre etter Koranen, påpeker det opplagte: Det er som om vi i Vesten skulle ha styrt etter Moseloven.
Kan islam kombineres med menneskerettigheter? Mange intellektuelle, både muslimer og ikke-muslimer, mener det. Kari Vogt har i dette tidsskriftet pekt på flere anslag til menneskerettstenkning i den islamske tradisjonen. Gule har gått disse muslimske menneskerttighetstenkerne nærmere etter i sømmene. Han er ikke imponert. Det er ikke plass her til de teologiske spissfindighetene, men litt for kort oppsummert mener Gule at islamske menneskerettigheter grovt sett verken er menneskelige (de er derimot guddommelige) eller rettigheter i noen meningsfull forstand.
Det kan godt være at Gule har rett, men denne anmelderen har ofte blitt slått av hvor godt ekstreme muslimer ser ut til å forstå vestlig menneskerettighetstenkning. Problemet er ikke at de ikke forstår menneskerettighetstenkningen, problemet er at de ser dem som redskaper til å få avskaffet kulturen som innførte dem på samme måte som ml-rørsla på søttitallet brukte demokratiets spilleregler. Dette perspektivet savnes i boken.
Likevel er Gules bok ikke noe øksemord av muslimske verdier og livssyn. Hans redegjørelse for islams verdier (smakebiter: rettferdighet, ærlighet, medfølelse, tilgivelse og gjestfrihet) vil nok enhver muslim kjenne seg igjen i. Her er Gule igjen på sitt beste, med flere tanker i hodet og med evnen til å rose og kritisere samtidig. Muslimske verdier er (i all hovedsak) gode verdier, viser Gule. Det er bare det at de er vanskelige å kombinere med moderne menneskerettstenkning.
En annen varm potet er islam og demokrati. Den muslimske verden utmerker seg ikke akkurat med velfungerende demokratier, selv om mange muslimer utvilsomt gjerne vil leve i et demokratisk samfunn (norske muslimer trekker ofte dette frem som prisverdige trekk ved det norske samfunnet). En spørreundersøkelse blant 31 000 muslimer i 34 land som siteres av Gule, viser da også at 55 prosent av de spurte foretrakk demokrati. Dog viste den samme undersøkelsen at hele 73 prosent var villige til å la en Saddam Hussein-type styre dem, dersom han frigjorde Palestina (89 prosent av arabiske muslimer svarte ja).
Det ser ikke for lyst ut, med andre ord. Men Gule er optimistisk, og setter sin lit til moderniseringens vektlegging av individuell frihet. Dette sprengte den konservative kristendommen, og har, slik Gule ser det, kraft til å gjøre det samme med islam og den muslimske kulturen.
Den ujevne kvaliteten og til tider litt for akademiske tonen (noen litt mer oppfinnsomme ordvalg ville gjort teksten mer leselig) til tross, er Islam og det moderne noe av det mer sobre og fornuftige som er kommet om islam på norsk.
_____
Denne bokomtalen stod på trykk i Humanist nr 1/2007. Publisert på nett 20. mai 2010.
