Av Audhild Skoglund
Kunne blitt veldig underholdende
Om Torgrim Eggens bok Jern
Torgrim Eggen er en glimrende skribent når han kan stoffet han skriver om. Når han kommer til religion, derimot, sliter han med å få det til å henge i hop på en overbevisende måte, konkluderer Audhild Skoglund i sin omtale av hans seneste bok.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
Torgrim Eggen
Jern
Cappelen Damm
2010
381 sider
_____
Jern er tidligere musikkjournalist og musiker Torgrim Eggens syvende roman. Og hvis du lurer på hvorfor den er anmeldt i Humanist, er det fordi den handler om en norsk, oppdiktet dommedagssekt. Eggen har dessuten benyttet seg av Didrik Søderlind, rådgiver i Human-Etisk Forbund og mangeårig aktiv skribent i Humanist og Fri tanke, som konsulent. Søderlind er sågar diktet inn som en av bipersonene i boken under navnet Ditlef Søderberg.
Historien i Jern fortelles gjennom blogginnlegg, e-poster, foredrag, gjengivelse av intervjuer og utdrag fra en refusert roman. Vi følger tre hovedpersoner. Den ene er den bloggskrivende Yasmina, med posttraumatisk stressyndrom, dårlig ortografi og langt fremskreden hang til særskrivning. Yasmina heter egentlig Gro og er 31 år. Hun har mistet datteren sin i en ulykke og søker trøst gjennom den svært åpenhjertige bloggen sin.
Den andre fortellerstemmen i boken kommer frem gjennom «den refuserte dokumentarromanen 'Kali Yuga'». Forfatteren av dette manuskriptet, Ove, er på kjøret med dop og kriminalitet og har fått den litauiske mafiaen på nakken. Han er imidlertid også språknerd med interesse for sanskrit og mytologi, og ikke minst med et akutt behov for å unnslippe kneskålknusere.
Bokens tredje hovedperson er sosialantropologen Ina, som skriver doktorgradsavhandling om nyreligiøse bevegelser. Historien hennes fortelles hovedsakelig gjennom e-poster til veilederen, som hun også har et forhold til utenfor ekteskapet hans. Vi får også utdrag av doktorgradsarbeidet underveis.
Disse tre menneskene møtes på kollektivet Folkvang, et sted på Østlandet. Motivasjonen er høyst ulik. Ove er blitt plukket opp på gata med tilbud om avrusning. Gro har fått nær og personlig kontakt med noen gjennom nettet og dermed dratt på nyreligiøse kurs. Ina planlegger å være undercover med doktorgradsarbeidet sitt på Folkvang, for å finne ut hva som egentlig skjer der.
Dette personmenasjeriet gir i utgangspunktet mulighet for spennende intriger og personlige møter. Det kunne blitt ellevilt harselerende. Især fordi Eggen har et godt språk og åpenbart leker seg med det, både for å fremstille de enkelte personene og deres utvikling. Gro blir for eksempel en smule mindre irriterende i rettskrivningen etter hvert som året på Folkvang skrider frem.
Folkvang er et kollektiv, drevet av den sterke lederskikkelsen Biv Boeser, opprinnelig fra Sør-Afrika. Vi blir tidlig introdusert for ham som en skikkelse med enorm autoritet blant tilhengerne. Ellers står økologisk mat og noen nokså underlige foredrag i sentrum. Boeser mener at alle religioner egentlig har samme budskap, og benytter seg av en rekke gamle skrifter fra ulike religioner for å bevise denne tesen. Blant klientellet på Folkvang er det også alt fra hippier til damer med hijab.
Det hele virker nokså tilforlatelig i utgangspunktet, men sakte, men sikkert blir det klart at Boeser drives av de villeste konspirasjonsteorier. Han ser Obama som Antikrist, og oljekrise og finanskrise som tegn på verdens snarlige undergang. Nettet snører seg til, gjerder bygges, våpen anskaffes det gjelder å forberede seg for å overleve katastrofen.
Når jeg sier at dette kunne blitt veldig underholdende, er det fordi ideen nok er bedre enn gjennomføringen. Eggen er nemlig ikke så sterk på religionsfeltet. Han har i intervjuer uttalt at han i utgangspunktet hadde planlagt å lage en mer klassisk sekt, men valgte å ikke følge klisjeene og gjøre Folkvang mer åpen. Slik jeg leser boken, har han hverken lykkes med det ene eller det andre av disse prosjektene. Folkvang fremstår ennå etter de klassiske sektklisjeene. Folk blir narret inn og manipulert. Sannheten blir holdt skjult. Folk blir forsøkt holdt tilbake. Det foregår neddoping og absurde seksuelle ritualer. Lederen har all makt.
I tillegg står man overfor denne merkelige antropologen som skal skrive en doktorgradsavhandling. «Sekten» har selvfølgelig egentlig avslørt hvem hun er, noe hun er lykkelig uvitende om. Hun skriver og analyserer, men fremstår som så dum og faglig på viddene at det virker totalt ubegripelig at dette skulle handle om et doktorgradsarbeid. Det er mulig figuren Ina er ment som er harselas over sosialantropologer som har «gone native», men det treffer ikke særlig godt.
Et annet problem er at selv om handlingen dels drives godt fremover, kanskje særlig i partiene hvor Gro eller Ove forteller, stanser den innimellom helt opp. Det gjelder især der hvor Biv Boesers foredrag gjengis i alle sin langtekkelige uutholdelighet. Mannen skal være karismatisk, men det er det ikke spesielt lett å forstå. Mange av konspirasjonsteoriene han hoster opp, later også til å være kjapt researchet på nett for så å være slengt på. Først mot slutten av boken begynner foredragene å gi mening, når vi får forklart hva som er den egentlige planen. Det hele punkteres imidlertid med et direkte håpløst «NRK-intervju», hvor Boeser møter HEFs Ditlef Søderberg til debatt. Boeser går helt av skaftet, noe som heller ikke virker logisk for en mann med slike overtalelsesevner.
Og her er vi ved kjernen av problemet. Eggen er en glimrende skribent når han kan stoffet han skriver om. Han er for eksempel strålende når han beskriver bruk av trolling og andre utspekulerte stretegier gruppen på Folkvang benytter for å trekke til seg flere klikk på egen nettside. Når han kommer til religion, derimot, sliter han med å få det til å henge i hop på en overbevisende måte.
Mange nye religioner har absurde ideer, men Folkvang later ikke til å ha noen logisk utvikling. Folk blir på mystisk vis overbevist av alt fortløpende og på utrolig kort tid, uten at de har andre felles utgangspunkt enn å være «sårbare». Igjen den klassiske myten om «sektdynamikk». Jeg tror rett og slett ikke på Boeser eller Folkvang eller det som utspiller seg i Jern. I tillegg er det skrikende feil i for eksempel alle henvisningene til Jehovas Vitner. Jern er rett og slett ikke boken for lesere med for mye forkunnskaper i religion.
_____
Denne artikkelen stod på trykk i Humanist nr 1/2010. Publisert på nett 22. juni 2010.
_____
Enig? Uenig? Bare generelt sur? Diskuter gjerne denne saken hos Den Tvilsomme Humanist.
