Av Audhild Skoglund
Prinsessens engler
Alternativ samtale med teologisk slagside
Notto R. Thelle har skrevet en bok som tar til orde for dialog mellom kristne og alternativbevegelsen. Prinsessens engler derimot, får tittelen tatt i betraktning lite plass. Skuffende lite, synes Audhild Skoglund.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
Notto R. Thelle
Prinsessens engler
Invitasjon til en samtale om alternativ spiritualitet
Pax forlag
2010
_____
Teologen Notto R. Thelle ønsker i boken Prinsessens engler å ta alternativreligiøsiteten på alvor. Dette gjør han med utgangspunkt i englediskusjonen i kjølvannet av prinsesse Märtha og makker Elisabeth Samnøys aktiviteter på fronten.
Prosjektet er som sådan prisverdig. Det er fryktelig lett å latterliggjøre de nyreligiøse englene i alt sitt tilsynelatende enfold av rosa lykke. Å sette dem inn i en sammenheng og skape forståelse og dialog er et langt vanskeligere prosjekt, om enn mer interessant.
Så er spørsmålet om Thelle klarer å følge opp sine forsetter. Han har i pressen fremstått som en morsk kristen som har fordømt prinsessens ulike foretak, og man kunne i verste fall ventet seg en skikkelig fordømmelse.
Fordømmelsesaspektet i Prinsessens engler er heldigvis nedtont, om enn klart tilstedeværende hvis man ser litt nærmere etter. Den røde tråden er hvordan kristne skal forholde seg til de nyreligiøse fenomenene, og boken fremstår derfor med en klart definert målgruppe blant de som deler Thelles kristne grunnsyn. Han gir følgelig en verdibasert forståelse av det alternative, som ofte skinner igjennom så vel språklig som i valg av kilder og fortolkninger.
For eksempel uttrykker Thelle forundring over at Snåsamannen er møtt med negative reaksjoner, «ydmyk og redelig som har er i det han gjør». Et annet sted i boken omtales samme Joralf Gjerstad som følger: «Folk flest hadde sans for den ydmyke mannen som uten store ord og uten personlig fortjeneste hjalp folk som kom til ham.» I motsatt ende omtales Bhagwan Shree Rajneesh på slik: «Rajneesh er mest kjent som guruen som omga seg med kvinner og luksus og superbiler».
Boken starter imidlertid med en omtale av den aktuelle engledebatten. Her gjør Thelle verdifulle observasjoner som at «engler» innen alternativbevegelsen står for noe mangefasettert og ikke ensidig må avskrives som egoistisk ønsketenkning. Thelle tar så for seg en del bøker som har betydd mye for ham, og som han åpenbart mener kan lede frem til forståelse av den åndelige søkenen som ligger bak moderne new age-tenkning. Her virker utvalget noe vilkårlig. Det samme gjør det når han går over til å beskrive det religiøse oppsvinget i USA på 1960- og 1970-tallet.
Med utgangspunkt i presten Kenneth Leech’ beskrivelse av opprør, brudd og starten på de nyreligiøse bevegelsene, skriver Thelle: «På bakgrunn av det ungdommelige jordskjelvet spør han: Hvorfor skjedde det ikke samtidig et churchquake? Hvor ble det av jordskjelvet i kirken?» Poenget kan nok være gyldig hvis man kun forholder seg til de etablerte kirkesamfunnene. I virkeligheten skjedde det imidlertid en nokså massiv forflytning av troende kristne i retning av ultra-konservative menigheter og sterkt følelsesbetonte kirker.
Thelle er bedre når han formidler ulikheter i hinduistiske ideer og praksiser og hvordan disse er tilpasset og endret i nyreligiøs, vestlig tankegang. De moderne englene blir også analysert ut fra mer tradisjonelle kristne forestillinger om engler. Dette er godt stoff, men gjennomgangen kunne med fordel vært utvidet, gjerne på bekostning av litt perifer litteratur og det lange kapittelet om okkultisme som følger.
Thelle bruker okkultisme som et begrep for å forstå new age-bevegelsen og så å si alle praksiser innenfor både denne og de fleste ulike nye religionene, samt praksiser fra Østen. Her favner han altså fryktelig vidt, og det blir lite systematisk. Bedre begrepsapparater er tilgjengelige, men blir glatt oversett av forfatteren, som dermed ender opp med å virke gammelmodig innenfor fagfeltet. Talende nok er en av overskriftene «Forvirrende mangfold», en annen «Overveldende mangfold». Og forvirrende blir det når ritualmagi, satanisme, engleskoler og yoga og spådomskunster sauses sammen. Her har ikke Thelle gjort noe systematisk forsøk på å rydde opp i forvirringen.
Selv om Thelle gjør klart at begrepet okkultisme hos ham er brukt nøytralt, klinger det heller ikke godt når man forsøker å få til en dialog mellom det alternative og det kristne, som har «okkultismen» som en av sine største fiender. Når da okkultismen kontrasteres mot religionen – «Religionen er som regel mer ydmyk i sin holdning til det skjulte» – fremstår det ikke så nøytralt allikevel.
Det jeg virkelig savner hos Thelle, er kunnskap om forskning på alternativ religiøsitet. Dette er et stort fagfelt, som han i forbøffende grad overser. Det gjør også at analysene ofte blir litt vel enkle. Thelle har slengt på engledebatten først i boken som utgangspunkt. Han vender også tilbake til det nåtidige i en omtale av debatten rundt alternativmessen 2009. Ellers befinner han seg i svært liten grad ute i det som faktisk skjer i dette feltet, enten det er gjennomom litteratur eller egne observasjoner.
Thelles prosjekt har altså en målgruppe – de kristne. Han ønsker å se hvor kirken og det alternative feltet kan kommunisere og kanskje lære av hverandre. Blant annet foreslår han at diakoni og alternativmedisin kan åpne seg mot hverandre, og han fastslår at man ofte snakker forbi hverandre.
Som ikke-kirkelig oppfatter jeg det ikke som min oppgave å ta standpunkt til slike løsninger. Det uheldige med den teologiske posisjonen er imidlertid at mens Thelle er opptatt av forskningsmessig juks i Jesus- og Bibel-fortolkninger, velger han å ikke diskutere problemfeltet innenfor alternativmedisin. På sistnevnte felt er det også det teologisk villfarne, som okkultisme, som er problematisk, og hvor utøverne bør bevisstgjøres. Han er selektivt kritisk. Gjennomgangen av Jesus-forestillinger er imidlertid interessant, og fungerer absolutt som et korreks til mye rart som florerer med påstand om å være «den virkelige» historien om Jesus og hva som «egentlig» hendte.
Thelles bok er ujevn. Rent språklig glir den godt. Kunnskapsmessig er Thelle helt klart mer på høyden innenfor kristen-sfæren enn innenfor den alternative sfæren, følgende virker de «kristne» delene av boken mest interessante for en som står utenfor målgruppen av dialog mellom de to feltene.
Og hvordan denne dialogen skal foregå, er ennå litt vagt. Thelle ser for seg at utvalgte representative alternativteoretikere kan samtale med kirken. Han ser også for seg at kirken kan legge av seg mer av det pessimistiske menneskesynet. Men han mener også at alternativbevegelsen må ta til seg at mennesket har mørkere og vanskeligere sider. Problemet er, som Thelle også er inne på, at man står overfor en enhet på den ene siden, og et mangfold på den andre siden.
Det er lite nytt å hente i Thelles bok. Og det er skuffende lite å finne for den som faller for den kommersielt vellykkede tittelen om Prinsessens engler. Boken hadde helt klart tjent på at Thelle hadde plukket opp tråden om englene og engledebatten igjen, i hvert fall mot bokens avslutning. Det gjør han imidlertid ikke, og som en som i utgangspunktet falt for akkurat denne lovende siden ved boken, føler jeg meg litt snytt.
Vi ender opp med ganske tradisjonelle teologiske betraktninger som mer stemmer med den mer trauste undertittelen «Invitasjon til en samtale om alternativ spiritualitet» enn med den fengende hovedtittelen.
_____
Publisert rett på nett 18. februar 2011.
_____
Fornærmet? Sur? Forfulgt? Diskuter gjerne artikkelen på Humanists blogg
