Av Didrik Søderlind
Demokratiets fiender samler seg
Omtale av Magnus Sandelins bok Extremister
Mens mange som skriver om ekstremister gjerne tar på seg safarihatten og titter på de rare dyra, ønsker Magnus Sandelin virkelig å trenge under huden på sine intervjuobjekter, skriver Didrik Søderlind i sin omtale av Sandelins bok om svenske ekstremister.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
Magnus Sandelin
Extremister
En berättelse om politiska våldsverkare i Sverige
Bokförlaget DN
2007
Da den internasjonale humanismen så dagens lys, var erfaringene fra det 20. århundrets totalitære ideologier en viktig del av bakteppet.
Selv den mest skylappede religionskritiker må innse at det 20. århundrets verste ideologier var sekulære. Samme hvor gufne utslag fundamentalistisk islam, kristendom eller hinduisme har gitt seg, kan de ikke konkurrere med nazismen, kommunismen eller fascismen.
Derfor er det åpne samfunnet en grunnstein i det humanistiske livssynet. Dette slås med all tydelighet fast i Norsk Humanistmanifest 2006, der det heter at vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter.
Et annet viktig humanistisk ankepunkt mot de totalitære ideologiene er at de har et menneskesyn som er i strid med et annet viktig moment i humanismen: Menneskets egenverd. Det ovennevnte manifestet sier det slik: Sentralt i humanismen er at mennesker alltid skal behandles som mål i seg selv.
Totalitære ideologier, derimot, ser på mennesker som egg egg som kan knekkes for å lage den utopiske omeletten. Dette er i sin natur uhumanistisk. Det er derfor uvesentlig at den totalitære omeletten har en tendens til å ikke bli noe av, eller i beste fall ha en grufull.
Antidemokrater ser ofte på demokratiet som (i beste fall) et blendverk som hindrer oss i å se de reelle maktforholdene i samfunnet. Lover er edderkoppnett for de rike, som et radikalt slagord sier det. I verste ses demokratiet som en legitimering av storkapitalens krig mot Gud, arbeiderklassen eller den hvite rasen.
Slike mennesker anser det derfor for nødvendig å avskaffe demokratiet. En del av dem anser vold som et legitimt middel for å oppnå dette. Det er den sistnevnte gruppen Magnus Sandelins nye bok Extremister, som har undertittelen En berättelse om politiska våldsverkare i Sverige, handler om. Selv om den tar for seg Sverige, inneholder den problemstillinger som i høyeste grad er relevante for nordmenn.
Antidemokratiske politiske krefter, enten de er høyreekstreme (om nynazister virkelig er høyreorienterte er en annen diskusjon), venstreekstreme eller religiøse, har en tendens til å ligne på hverandre. Dette er et poeng som er brukt med stor (og til dels komisk) effekt av den britiske journalisten Jon Ronson i boken Them Adventures with Extremists, der Ronson skildrer livet på de aller ytterste politiske frynsene.
Sandelins Extremister ligner likevel mer på en nyere britisk bok, nemlig Nick Cohens Whats Left?. Extremister er dog en mer relevant bok for nordmenn. Sverige er nå en gang et naboland.
Essay og reportasje
Magnus Sandelin er journalist, og Extremister har journalistikkens lette språk. Likevel føles boken til tider mer som et langt essay enn som et journalistisk arbeid. Selv om effektive reportasjeelementer spriter opp leseropplevelsen, byr Sandelin på dvelende sekvenser der han til tider kan bli veldig personlig. For under intervjuene med de unge voldsmennene møter Sandelin seg selv i døra: I yngre år, skriver han, hadde han en svart/hvit virkelighetsoppfatning som minner om de ekstremistene han møter.
Dette er noe av det som gjør boken så god. For mens mange som skriver om ekstremister gjerne tar på seg safarihatten og titter på de rare dyra, ønsker Sandelin virkelig å trenge under huden på sine intervjuobjekter.
Dette er ikke det eneste som hever boken over safarilitteraturen. Sandelin har forstått at det vesentlige med de ekstremistene han skriver om ikke er at de eksisterer i seg selv. Gruppene de tilhører er jo knøttsmå, og vil aldri kunne få innflytelse på styre og stell. Ikke er deres eventuelle vold og bølletaktikker noe stort samfunnsproblem heller, samme hvor ubehagelig den er for dem som rammes.
Derfor er det vesentligste ikke at det finnes noen få der ute som synes vold er et bra virkemiddel, men hvordan resten av samfunnet reagerer på volden. Ses de unge ekstremistene som legemliggjørelser av Ondskapen, eller står solide samfunnsaktører klare for å bortforklare og relativisere det de har gjort?
Sammen for Saddam?
Sandelins beretning begynner før invasjonen av Irak i 2003. Det året intervjuet Sandelin en ung mann som hadde bestemt seg for å reise til Irak for å være menneskelig skjold. Historien om 19-åringen Pelle er en historie vi også kjenner fra norske aviser: Om mennesker som i protest mot USAs invasjonsplaner bestemte seg for at Saddam Hussein umulig kunne være verre enn George Bush.
Men Sandelin trekker også fram en historie vi ikke har lest om i avisene. Om tre andre unge svensker som samtidig med Pelle reiste til Bagdad for å delta på en fredskonferanse. Trekløveret var en litt uvanlig fredsdelegasjon. De fikk for første gang se en moské fra innsiden, noe de syntes var veldig interessant, selv om de nok fremdeles mente at moskeer passet bedre i Irak enn i Sverige. De ble også veldig glade da de fant en arabisk oversettelse av jødehatets bibel, Sions Vises Protokoller, i en bokhandel i Bagdad.
De tre var medlemmer av Nationalsocialistisk Front, en organisasjon som i motsetning til de fleste av sin type ikke hykler med hva de står for. For å si det slik: Nationalsocialistisk Front holder festmiddager på Hitlers fødselsdag. Og sammen med muslimer og antikrigsaktivister fra venstresiden protesterte de mot invasjonen av Irak (selv om det aldri ble noe av planene å sende svenske nynazister for å slutte seg til den irakiske hæren).
Ved første øyekast er det lett å tro at den venstreradikale antikrigsaktivisten Pelle og nazistene fra NSF er motpoler. Likevel ville både Pelle og nazistene til Irak for å protestere mot USAs invasjon. Hva er det som skjer? Det er det Sandelin vil finne ut av. Han begynner med nynazismen.
Hvit revolusjon?
I Norge har nynazismen vært så radbrukket at Antirasistisk Senters informasjonsleder Henrik Lunde i mars i år skrev at nittitallets slagord ingen nazister i våre gater! var blitt virkelighet. Det var virkelig ingen nazister i våre gater lenger.
Siden da har vi fått et parti som kjemper for et Norge fritt Norge hvitt, og mediene melder om et lite oppsving i det nazistiske miljøet. Dette er likevel barnemat mot Sverige, der et velorganisert nazimiljø kan arrangere marsjer med firesifrede antall deltagere.
Det er ikke alle som nøyer seg med å marsjere. Svenske nynazister har, i tillegg til den tilfeldige gatevolden mot innvandrere og meningsmotstandere som gjerne følger med et slikt miljø, stått for en rekke politiske drap, bombetattentater og bankran (for å finansiere kampen).
Revolusjonsromantikken er sterk, og det er revolusjonsromantikerne Sandelin interesserer seg mest for. Særlig tar han for seg en liten gruppe som planla å starte en terrorkampanje for å skape det de i sitt skrift kaller Revolution i folkhemmet. Alt var planlagt i imponerende detalj. Sverige skulle kastes ut i kaos gjennom målrettede angrep på infrastrukturen. Så skulle hvite krigere ta makten, og det nazistiske mønstersamfunnet innføres.
De kom aldri særlig langt. Etter nittitallets militante svenske nynazisme, tar svensk politi nazistiske revolusjonsdrømmer på alvor, så revolusjonen ble stoppet etter en hærværkskampanje.
Antifascistisk vold
Med slike skumle nynazister det er sannelig godt at vi har antifascister til å bekjempe dem. I Sverige er da også Antifascistisk Aktion en svært aktiv gruppe. Men er slike krefter demokratiets venner fordi de er mot nazismen?
Sandelins svar er et klart nei. Han skriver om hvordan Antifascistisk Aktion fysisk angriper de de oppfatter som meningsmotstandere, og deler ut korporlig straff etter eget forgodtbefinnende. Den som er interessert kan selv sjekke Antifascistisk Aktions nettsteder, der aktivistene skryter av hvordan de mishandler (de bruker faktisk det ordet) meningsmotstandere. Andre fjær i hatten er hærverk mot hjemmene til offentlig oppnevnte embetsmenn som fatter avgjørelser antifascistene er uenige i.
Det er altså ikke bare nynazister eller antatte nynazister som får smake vensteeekstremistene vrede. I ytterste konsekvens er det selve det borgerlige systemet som er den fascistiske fienden. Sandelin forteller om sabotasje av valgmøter for svenske Moderaterna, Høyres søsterparti. Centerpartiets leder Maud Olofsson måtte ha politivakt etter trusler fra venstreekstreme kretser.
Sandelin skriver at det har vært episoder der antifascister har knust kneskålene på meningsmotstandere. Høydepunktet nås likevel med det som er Sandelins innfallsport til antifascistmiljøet: To unge menn som plasserer en bombe på toalettet på en McDonalds-restaurant. Kun en teknisk feil hindrer menneskeliv i å gå tapt.
Drømmen om kalifatet
Den tredje gruppen Sandelin ser på er de militante islamistene. Sandelins fokus er noen unggutter som brannbombet et valglokale for for å ødelegge eksilirakeres mulighet til å stemme i det irakiske valget. Guttene gjør dette i Al-Qaidas navn, og truer med sterkere lut.
Disse Al-Qaida-aspirantene framstår samtidig som både de stusseligste og de mest skremmende av de vi møter i Extremister. De lever i en verden av jihadistiske internettsider, der de hisser hverandre opp i chatrom og laster ned videoer med angrep på dekadent, vestlig sivilisasjon. Til tider tipper det over i ren voldspornografi videoer der mennesker får hodet skåret av i Guds navn.
De er litt av noen gudskrigere. En av dem røyker så mye hasj at det er så vidt han kommer seg ut av gutterommet. Men i motsetning til nynazistene og venstreekstremistene, hvis ideer er hentet fra historiens skraphaug, er islamismen en bevegelse som faktisk har vind i seilene.
Ytterpunktene møtes
Sandelins bok byr også på intervjuer med forskere som forsøker å sette hans arbeid inn i en større ramme. En av dem som intervjues er historikeren Helene Lööw, nazismeekspert og leder for Forum för levande historia. Lööw snakker om en tilnærming mellom det som tilsynelatende kan virke som ideologiske ytterpunkter. Skepsisen til Amerika og Israel stikker så dypt at nye allianser oppstår. Venstre- og høyreekstremister kan nære en respekt for islamister, og noen ganger for hverandre om enn motvillig.
Vid demonstrationerna under EU-toppmötet i Göteborg var det en salig blandning extremister sida vid sida. Det är något nytt, at man plötsligt enas. Ibland jagar man bort varandra, ibland gör man det inte, sier Lööw.
I parentes bemerket er ikke dette noe svensk fenomen. I USA kan man stadig se nynazister hylle islamismen, og det tyske NPD trykket opp T-skjorter med teksten Min venn er en utlending med bildet av Irans Holocaust-benektende president Ahmadinejad. Beundringen er gjensidig. Syria og Iran har inviterert den tidligere Ku Klux Klan-lederen David Duke på besøk, mens traktater som Mein Kampf og Sions Vises Protokoller er populære i den muslimske verden.
Deler av venstresidens sverming for organisasjoner som Hizbollah er tydelig også i Norge.
Ideologien har betydning
Et hovedpoeng i Extremister er at politisk ekstreme handlinger gjerne forklares med alt annet enn ideologiene ekstremistene selv hevder er årsaken til handlingene.
Sandelin er på det rene med at unge mennesker blir ekstremister av mange forskjellige grunner. De søker kameratskap, de vil tøffe seg, de leter etter mening. Tilfeldighetene kan avgjøre hvor de ender opp, og ideologiene kan være noe de tar til seg etter hvert.
Han mener likevel at ideologiene de slutter seg til må tas på alvor. Når mennesker slutter seg til et tankesett som legitimerer og forherliger vold, og samtidig forakter demokratiet og dets spilleregler, må man ikke bli overrasket dersom de blir voldelige antidemokrater.
De fleste forstår dette når det gjelder nynazister. Det er ingen som kommer med unnskyldninger når ungdom som hyller Hitler gir uttrykk for sin ideologi gjennom vold. Nynazister er da også noe av det nærmeste vi finner djevler i vårt sekulære samfunn.
Vanskeligere blir det når det gjelder unge venstreekstremister. Her det mange som resonnerer at siden Antifascistisk Aktion er mot fascismen, er denne hensikten så hellig at det heller får være at midlene er uheldige (og at begrepet fascist tydeligvis rommer fleste AFA er uenige med). Og selv om alle forstår at det å plante bomber på McDonalds ikke er akseptabelt, er det alt for mange som er villige til å bortforklare det som et i utgangspunktet uskyldig ungdomsopprør som har sporet av en smule.
Andres ansvar
Her mener Sandelin at den ikke-voldelige og demokratiske delen av den svenske venstresiden ikke er klar over hva de gjør når de bortforklarer og forsvarer AFAs utskeielser. Den samme blindheten kan man finne hos svenske myndigheter. Sandelin skriver om hvordan den stalinistiske gruppa Revolutionär Kommunistisk Ungdom over en tiårsperiode fikk to millioner svenske kroner av svenske myndigheter for å undervise sine medlemmer i demokrati! Å lære om demokratiet av stalinister må vel bli omtrent som å lære om den mosaiske tro av Vigrid
Også når det gjelder islamistisk vold finnes det en hel liten industri som står klar for å bortforklare terrorangrep og massedrap. Er det ikke egentlig ofrene som har skylden, fordi muslimer er sinte på vestlig imperialisme?
Må vi ikke forstå at islamistene føler seg krenket? Jo da, skriver Sandelin, men det er andre som føler seg krenket også. For eksempel en av nynazistene han intervjuet, som følte seg oppriktig krenket som arier av den fornedringen av rasen som foregikk i samfunnet.
Så visst kan man säga att det är amerikanska och brittiska försyndelser i Mellanöstern som är en bidragande orsak till terroristernas planer att spränga fullsatta passagerplan över Atlanten. På samma sätt som det är innvandringen och det mångkulturella samhället som låg bakom Västeråsnazisternas försök att genomföra en våldsam, vit revolution i Sverige. Eller att det är förtrycket från det onda fascistiska och kapitalistiska samhället som är orsak till de svenska vänsterextremisternas attacker mot poliser, partilokaler och företag, eller ett ännu värre exempel: de västtyska vänsterterroristernas politiska mord under 70- och 80-talet.
Sandelins konklusjon er krystallklar: Det demokratiska samhället kan och ska inte be om ursäkt för sin existens. I grunden er det jo vårt öppna samhällssystem som de extrema grupperna ser som ett hot.
Extremister er en bok om Sverige. I hvor stor grad er den relevant for Norge? Norske ekstremister har alltid sett opp til Sverige. De etablerer avleggere av svenske nynazistgrupper i Norge, eller de flytter over Kjølen for å delta mer direkte selv. Med internett er veien til og fra Sverige kortere enn noensinne. Etter at norske antifascister utkledd som politifolk nylig gikk løs på en gjeng nynazister under en minnestund på en gravlund, og etter eget utsagn sendte flere av dem på sykehus, dukket en stolt rapport opp på svenske Antifacistisk Aksjons nettsider.
Slik sett er kjennskap til svensk ekstremisme nyttig for å forstå lignende tendenser i Norge. Likevel får vi håpe at noen føler seg kallet til å skrive en lignende bok i Norge.
_____
Denne bokomtalen stod på trykk i Humanist nr 4/2007. Publisert på nett 20. mai 2010.
