Av Audhild Skoglund
Den store sektfaren
Om sektrapporter og politisk bestilt forskning
Norge liker å fremstille seg som et samfunn som er ikke-diskriminerende og hvor det finnes full religionsfrihet. For å veie opp for en statskirke som er tett innvevd i det offentlige, gir man støtte til andre registrerte trossamfunn og er ikke spesielt strenge med hvem man anerkjenner som sådanne. Men hva slags forhold har vi egentlig til tro utenfor statskirken? For Audhild Skoglund ble dette et viktig spørsmål da hun jobbet som forsker på en statlig finansiert rapport om hjelpetiltak for utbrytere fra «sekter». For hva er nå egentlig en «sekt»? Hvem snakker vi konkret om? Og hvor stammer ideen om å slå alle religiøse minioriteter sammen under betegnelsen «sekt» fra?
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
 Foto: Yaymicro. |
Rapporten ble høylytt markedsført med et førstesideoppslag i Aftenposten, som under overskriften «Sektbrudd verre enn skilsmisse» kunne fortelle at: Frykt. Isolasjon. Depresjoner. Slik beskriver avhoppere fra lukkede religiøse grupper livet etter bruddet. For første gang er hjelpebehovet blant religiøse avhoppere i Norge kartlagt.»
Deretter gikk avisen over til å fortelle om «Karen», som var blitt kastet ut av Smiths Venner. Hun følte seg psykisk voldtatt i «sekten».1 Bildet som tegnes, er i det hele tatt nokså dystert. Avhoppere fra sekter presenteres som en totalt oversett gruppe av ofre for religiøse overgrep, styrt av helvetesangst, uten normal sosial trening og uten språk eller midler til å sette ord på fortvilelsen. Men nå skal de altså få hjelp, ifølge avisen.
I Forskning.no utdypet representanten til NKVTS hvem det handlet om:
«I rapporten har vi beskrevet grupper som flere omtaler som «sekter». Det er små miljøer. Enkelte vokste frem på 60 og 70 tallet, andre har eksistert over flere generasjoner. Vi presenterer litteratur som beskriver The Family (tidl. Children av God), Moon-bevegelsen, Hari Krishna, Jehovas Vitne og Trossamfunnet for å nevne noen.»2
«Grupper som flere omtaler som 'sekter'», altså, hvilket inkluderer alt fra «Hari Krishna» til Jehovas Vitner. I sannhet en broket forsamling.
Begrepet sekt er kjent fra religionssosiologien, hvor det gjerne betegner en mindre religiøs gruppe som har brutt ut fra en større tradisjon. Det er imidlertid åpenbart at det ikke er denne forståelsen av begrepet vi snakker om her, men en som innebærer en verdivurdering av gruppen som farlig eller destruktiv. Medforfatter av den norske sektrapporten, Arne Tord Sveinall fra Institutt for sjelesorg, skriver i boken Troende til litt av hvert: «Sektproblemet er langt mer omfattende enn mange av oss aner.» Han definerer «sekter» som et problem for menneskers psykiske helse. Sekter er overgripere som skaper ofre, og «Vi kan alle havne i tvilsomme sekter»:
«Ofte skjer rekrutteringen ved det jeg kaller 'love bombing'. De som driver rekrutteringen, overøser folk med oppmerksomhet. Denne oppmerksomheten er likevel ikke omsorg. Når Frelsesarmeen gir en tallerken suppe til en uteligger, er det omsorg. Men i sektene bygges det opp en slags mental gjeld. Når vi føler slik gjeld, er vi manipulerbare.»3
«Sekter» er altså noe helt annet enn «ekte» religiøse organisasjoner, også når de foretar tilsvarende handlinger. Som Sveinall forklarer, er «sekter» - i motsetning til for eksempel Frelsesarmeen - usunne religiøse grupper som benytter seg av tankekontroll over medlemmene. «Sekten» ledes ofte av en psykopat, og idealistiske personer blir forledet inn i en gruppe som skjuler det egentlige budskapet og gradvis gjør sektmedlemmet mer og mer avhengig av gruppen.4
Europeisk sektpanikk
Sektrapporter er på ingen måte et norsk fenomen. Tvert imot dukket de først opp i et strengt sekulært regime, Frankrike. Foranledningen var dramatisk:
5. oktober 1994 fant sveitsisk politi likene til førtiåtte medlemmer av den esoteriske religiøse gruppen Soltempelordenen, på fire ulike steder i Cheiry og Granges-sur-Salvan. Hendelsen sendte sjokkbølger gjennom Europa, og især de fransktalende landene. Over et år senere, 23. desember 1995, ble ytterligere seksten medlemmer funnet døde nær Grenoble i Frankrike. Og enda senere, 21. mars 1997, begikk fem andre medlemmer av samme gruppe kollektivt selvmord i Quebec, den fransktalende delen av Canada.5
Ifølge politietterforskningen var mange av dødsfallene i Soltempelordenen et resultat av selvmord. Noen var imidlertid å regne som regelrette henrettelser. Blant de døde var det både barn og mennesker som hadde forsøkt å forlate gruppen - foruten hele ledelsen og alle kjernemedlemmene.
De fleste døde var fra Frankrike, Belgia og den sveitsiske kantonen Genève. Og derfor var det i disse områdene man først grep tak i «sektfaren». Og det skjedde i form av statlig finansierte rapporter om «sekter».
I Frankrike hadde myndighetene klar en rapport allerede 20. desember 1995, med publisering i 1996.6 Her ble 173 ulike religiøse grupper presentert som «sekter». Denne ble videreført av Belgia og kantonen Genève, som leverte sine rapporter om farlige sekter like etterpå.
Blant disse 173 gruppene finner vi både the usual suspects - trossamfunn som Scientologi, The Family, ISCKON (Hare Krishna) og Enhetsbevegelsen (Unification Church), men også meditasjonsretninger som Transcendental Meditasjon, samt antroposofi, den Aleister Crowley-inspirerte OTO, en rekke new age-grupperinger, wicca og grupper som dyrker norrøne guder. Det poengteres at sektene lurer folk inn og gjør dem til ofre, om enn på en mer subtil måter enn ved kollektive selvmord og annen voldsbruk.
I tillegg til å trekke frem enkeltstående tilfeller av kriminalitet begått av en gruppe, mener utrederne at samtlige grupper bedriver en type mental manipulasjon som kan skade ofrene dypt og gjøre dem til psykiske vrak, sterkt avhengige og i visse tilfeller schizofrene. Målet med denne aktiviteten er først og fremst penger, mener utrederne, men man bekymrer seg også for infiltrasjon i bedrifter og staten, samt manglende samsvar med statens idealer og grunnideer. Kristne grupperinger beskrives som pseudovarianter, altså ikke ekte kristne. Lederne omtales som falske prester, guruer eller guru-liknende.
Problemet, som mange forskere har påpekt, er at det slett ikke fantes noen objektive kriterier eller undersøkelser av hver enkelt gruppe som havnet på listen. Man hadde helt og holdent stolt på informasjon fra aktive antisektorganisasjoner. Overgrep begått av ulike grupper er sauset sammen med uverifiserbare påstander fra avhoppere og behandlere for sektofre og gir en videre smitteeffekt til de andre gruppene på listen.
Tysk scientologifrykt
I Tyskland hadde det lenge rast en debatt om Scientologikirken. Og i 1995 valgte man også her å bestille en rapport om sekter og deres farlighet. I 1998 kunne den statlig oppnevnte kommisjonen presentere en omfattende rapport.7 Bak rapporten stod et bredt sammensatt panel av politikere for ulike partier og tolv eksperter fra ulike fag som teologi, religionsvitenskap, jus, psykologi og sosiologi, samt en rekke andre medarbeidere. I tillegg ble delundersøkelser satt ut til eksterne fagmiljøer.
I motsetning til i Frankrike og Belgia, konkluderte utrederne i Tyskland med at det var meningsløst å benytte benevnelsen sekt på enhver gruppe som på et eller annet vis var omstridt. Tvert imot fant man at begrepet ikke hadde noen vitenskapelig basis for å skille problematiske grupper fra andre grupper. Den tyske utredningen trakk derimot frem bruken av begrepet sekt som tegn på at familie og omgivelser reagerte negativt på en gruppe, uten at det kunne gjenfinnes noen generelt destruktive trekk ved nøyere granskning.
Samtidig konkluderte tyskerne med at Scientologikirken må ses som en egen kategori og at den burde settes under spesiell observasjon. Rapporten endte dermed med å foreslå det som hadde presset frem selve utredningen, nemlig å slå ned på Scientologikirken.
Andre utredninger
Sverige kom med sin sektutredning samme år som Tyskland, i 1998. Også her forkastes ideen om kategorien «sekt» som meningsfull for å forstå de problemene enkelte opplever innen en religiøs gruppe. Derimot foreslås det ny lovgivning som skal hindre at mennesker manipuleres inn i og ut av religiøse grupper. Som eksempel på det første viser man til psykisk manipulasjon og press fra den religiøse gruppen, som eksempel på det andre til terapeuters og andre antisektildsjelers bruk av kidnappinger og andre teknikker som skal tvinge et medlem til å forlate en religiøs gruppe - såkalt deprogrammering.
Både i Italia, Belgia og Sveits er det siden blitt levert statlige rapporter som forkaster teoriene i den opprinnelige sektrapporten fra Frankrike. Frankrike har imidlertid fortsatt med sin antisektpolitikk og utgir stadig nye rapporter av liknende slag som den fra 1996.
De europeiske sektrapportene har fått bred oppmerksomhet blant religionsforskere, jurister og menneskerettighetsgrupper, og både konklusjoner og metodikk har vært diskutert langt utenfor de respektive land. Især har den franske rapporten blitt kritisert for uvitenskapelig behandling av temaet.
I 2006 ble en rapport om religionsfrihetens kår i Frankrike utgitt av FNs menneskerettighetskommisjon.8 Rapporten slår fast at Frankrike i all hovedsak respekterer religionsfriheten, men ser også enkelte bekymringsfelt. Især mener FN at omtalen av en rekke grupper som «sekter» har bidratt til at de aktuelle gruppene er blitt stigmatisert og har innskrenket medlemmenes mulighet til religionsfrihet. Ifølge rapporten eksisterer det et klima av mistenksomhet og intoleranse overfor de gruppene som havnet på den franske sektlisten, og diskrimineringen er basert på følelser, ikke fakta.
FNs spesialutsending slår fast at, som et resultat av den franske sektrapporten fra 1996 og de påfølgende endringene i reguleringen av juridiske minoriteter, blir barn fra religiøse grupper som offisielt er stemplet som «sekter» diskriminert og mobbet på skolen. Særlig har statlige antisektkampanjer bidratt til slik stigmatisering. Listen har også bidratt til at troende mennesker har fått større problemer med å utøve religionen sin, at gruppene sliter med å få leie- eller byggetillatelse og til at den religiøse diskriminering har økt i barnefordelingssaker.
 Foto: Yaymicro |
To typer rapporter
Sosiologen James T. Richardson og juristen Massimo Introvigne har foretatt en sammenlignende analyse av de europeiske sektrapportene.9 De deler rapportene inn i to hovedtyper, etter hvilke teorier og arbeidsmetoder som ligger til grunn, samt konklusjonene som trekkes. Fire karakteristika trekkes frem for de to ulike typene rapporter.
Type I-rapporter: Til denne kategorien regner forfatterne de rapportene som ble levert i etterdønningene av selvmordene og drapene i Soltempelordenen, det vil si to rapporter fra Frankrike, en fra Belgia og to fra Sveits. Rapportene bygger på en firedelt forklaringsmodell overfor religiøse minoriteter:
- «Sekter» er ikke religioner og dermed ikke beskyttet av religionsfriheten.
- Sektene bedriver hjernevask og tankekontroll.
- Avhoppere regnes som den eneste legitime kilden til informasjon om «sektene».
- Antisektorganisasjonene får en dominerende rolle i undersøkelsene, ettersom de har «praktisk» erfaring med å jobbe med «ofrene».
Til type II-rapportene regner Richardson og Introvigne blant annet den tyske, den italienske og den svenske rapporten. Disse rapportene skiller seg sterkt fra hverandre, men har det til felles at de i større grad vektlegger tidligere forskning, samt at de ikke benytter den ovenfor beskrevne firetrinnsmodellen. Noen konklusjoner går igjen:
- Det er ekstremt vanskelig å definere begreper som «sekt» og «religion».
- Det finnes ingen vitenskapelig konsensus om hvordan «hjernevask» eller «tankekontroll» kan defineres.
- «Militante» eksmedlemmer ses ikke som den eneste pålitelige kilden til kunnskap om de aktuelle gruppene. Både de som har hatt positive opplevelser og forskere bør også høres.
- Private antisektorganisasjoner kan utfylle en legitim funksjon, men, som en av rapportene poengterer: Myndighetene bør ikke støtte dem i den grad de bidrar til å spre fordommer.
Men hva så med den norske sektrapporten? Hvorfor dukket dette opp et tiår senere hos oss? Og hvordan føyer den seg inn blant de øvrige sektrapportene?
Redd Barna slår alarm
Bakgrunnen for den norske sektrapporten finner vi vel et ti år tilbake i tid. I 1999 slo Dag Hareide, prest og ildsjel, alarm etter at hans niese hadde forlatt det internasjonalt omstridte trossamfunnet The Family, tidligere kjent som Children of God.10 Sammen med niesen og en gruppe andre eksmedlemmer fra samme trossamfunn, fikk Hareide daværende undervisnings- og forskningsminister Jon Lilletun til å bevilge økonomisk støtte til et toårig pilotprosjekt kalt Go-On, i regi av Redd Barna. Prosjektet ble formelt igangsatt i mars 2000.11
The Family er kristne som bor kollektivt, hjemmeunderviser barna, praktiserer fri sex og i en periode også godtok sex med barn, uten at dette var allmenn praksis.12 Gruppen har derfor fostret en stor mengde bekymring og sinte avhoppere over hele kloden.
Redd Barna ble altså konfrontert med eksmedlemmer av en konkret religiøs gruppe som hadde vokst opp utenlands, og som ut fra det vi vet kan ha manglet skolegang, papirer og normal kjennskap til det norske samfunnet. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette opplevdes som en akuttsituasjon.
Barnerettighetsgruppen valgte imidlertid å utvide problemfeltet til ikke bare å omhandle omflakkende, kollektivboende kristenfundamentalister med en noe outrert seksualpraksis, men også andre «sekter». De ga ut flere brosjyrer og pamfletter, men unnlot å si hvilke grupper de konkret henviste til som «sekter» eller «isolerte trossamfunn», som de skulle komme til å bruke som parallelt begrep. Imidlertid slo de fast at det dreide seg om religiøse minoritetsgrupper med skadelige virkninger på medlemmenes helse. Blant annet presenterte de «Ti karaktertrekk for en sekt» i en av utgivelsene sine, basert på hjernevaskteorier.13
Underveis samarbeidet Redd Barna tett med den kristne psykiatriske institusjonen Modum Bad og i særdeleshet med Institutt for sjelesorg. Ingen religionsforskere var direkte involvert i prosjektet.
Noen systematisering av kunnskapene fra prosjektet finnes imidlertid ikke i det materialet Redd Barna har gitt ut. Utgivelsene er rettet mot å skape sosial handling og preges derfor av mange sitater vi ikke får vite konteksten til. Noe av bakgrunnen vet vi allikevel: Redd Barna har vært i kontakt med avhoppere fra The Family, Jehovas Vitner, Smiths venner, Trosbevegelsen, Menigheten Samfundet, Guds Menighet, Kristi Forsamling, Scientologikirken, Guds Lam Kirke, adventister, mormoner, pinsemenigheter og en muslimsk menighet.14
Kun én av personene kom fra en muslimsk menighet og noen få fra Scientologikirken, de øvrige befinner seg over hele skalaen av det frikirkelige Norge. De aller fleste kontaktene fant sted via telefon eller e-post, mens gruppen av unge voksne fra The Family ble fulgt tett opp gjennom personlige møter. For øvrig vet vi ikke hva slags overgrep som er knyttet til hvilken gruppe, noe som gjør materialet uegnet som forskningsmateriale.
Den norske sektrapporten
I de fleste land har det vært en spesiell religiøs gruppe som har preget debatten, mens feltet er blitt utvidet gjennom det diffuse begrepet sekt til potensielt å handle om enhver religiøs minoritet. I de fransktalende landene var Soltempelordenen utløsende, i Tyskland Scientologikirken og i Norge ble The Family den utløsende faktoren for at staten ønsket å utrede sektfaren.
NKVTS hadde ikke jobbet med forskning på religion tidligere. Men de hadde en henvisning til religion på sine nettsider. Den var til rituelt satanistisk misbruk og hva det førte med seg av traumer som hjelpeapparatet måtte forholde seg til.15 Det burde gitt grunn til skepsis:
Rituelt misbruk av barn i såkalte satanistiske miljøer dukket opp som problemfelt i psykiatrien og i massemediene på 1980- og 1990-tallet. Påstanden var at det fantes hemmelige satanistiske grupperinger som utførte svarte messer, hvor barn ble ofret og seksuelt misbrukt, samt tvunget til å delta i motbydelige ritualer hvor de måtte skade andre, spise avføring og så videre. Det ble gjerne påstått at voksne var iført masker og messet på skremmende vis mens de gjennomførte de groteske ritualene.
Mytekomplekset har røtter langt tilbake i tid og er generelt avvist av seriøse forskere som moralsk panikk uten hold i virkeligheten, i første rekke fordi en så stor andel av de mer konkrete påstandene er undersøkt av politi og rettsvesen i en rekke land, uten at noen beviser er funnet, dernest fordi dette er et gammelt ryktekompleks som er blitt brukt for å stemple religiøse minoriteter man har hatt religiøs eller politisk motvilje mot. Dette ble da også til syvende og sist stående som konklusjonen i NKVTS' del av rapporten, men først etter harde diskusjoner, hvor terapeuter som jobbet med såkalte fortrengte minner om satanistisk misbruk ble fortsøkt innført som del av «kompetansen» på sektfeltet. Slike påstander forekom for øvrig overhodet ikke i intervjumaterialet, hvor samtlige hadde vært medlemmer av høyst virkelige og kjente trosamfunn.
Med utgangspunkt i at sektmedlemskap var definert som skadelig, at det knapt var grenser for hva slags ondskap man kunne forvente å finne og at sektofre trengte hjelp, skred arbeidet frem. Modellen var enkel: sekt = overgriper, sektmedlem = traumatisert offer. Det vi skulle finne, var hjelpetiltak.
Den norske rapporten endte som nokså sprikende og usammenhengende av flere grunner. For det første er den todelt. Del én er forfattet av NKVTS. Denne skrev jeg i utgangspunktet i all hovedsak, med et par kapitler fra min medforsker Majken Paulsen. Jeg gjorde samtlige intervjuer med tidligere medlemmer, deltok på tre forskningskonferanser i andre land for å møte forskere og antisektgrupperinger, leste og omtalte et omfattende forskningsmateriale fra ulike fag som sosiologi, religionsvitenskap, teologi, psykologi og psykiatri. Jeg deltok også på fokusgruppesamtalene ved Institutt for sjelesorg, sammen med NKVTS' to øvrige representanter.
Del to ble forfattet av vår samarbeidspartner, Institutt for sjelesorg. De to delene spriker i hver sin retning, men er forsøkt harmonert gjennom omskriving av første del. For en leser er det imidlertid ikke lett å vite hva som er hva.
For det andre ble rapporten redigert og omskrevet i flere måneder av ulike personer, som klarte å misforstå en god del, føye til egne «refleksjoner» og dessuten putte på en rekke referanser til The Family, med skrekkeksempler fra en avhopperbok.16 Til tross for mulige problemer med å vokse opp i The Family under den mest tvilsomme perioden deres - de har i dag strenge regler mot seksuelt samkvem med mindreårige - har dette rett og slett ikke noe med de informantene vi hadde i rapporten å gjøre, informanter som slett ikke var vokst opp isolert fra resten av samfunnet og uten kontakter til det sekulære Norge. Utsvevende sex og voldsbruk mot barn var ikke noe gjennomgående tema blant våre informanter, som generelt var konservativt oppdratt. Ei heller var de ukjent med det norske samfunnet eller hadde lavere utdanning enn folk flest, til tross for at en del hadde opplevd seg fremmedgjort og isolert fra andre kristne eller ikke-kristne.
 Foto: Yaymicro. |
Tilsvarende ble omtalen av bombeangrepet fra sinte eksmedlemmer og pårørende på en trosmenighet i Slemmestad i 2003 fjernet fra den endelige rapporten, og «sektfeltet» fremstilt som fredelig i Norge. To familier med små barn befant seg i bygget på det aktuelle tidspunktet, og to voksne ble dømt etter mordbrannparagrafen til fengselsstraffer, mens en tredje fikk betinget fengsel. I tillegg ble de domfelte pålagt å betale erstatning til menigheten for ødeleggelsene.18
Beskrivelsene av deprogrammeringsaktiviteter fra antisektbevegelsen er forsøkt gjort «nøytral» og fremstilt som beskyldninger, til tross for at bransjen selv har erkjent problemene og en rekke deprogrammerere er domfelt. I NKVTS' rapport er det meste kuttet bort her, inkludert hvordan deprogrammering som praksis er videreført under andre yrkesbetegnelser og av mange av de samme aktørene, om enn med mindre brutale metoder. Redigereren har tilføyd: «Som vi ser er det de samme beskyldninger som var rettet mot 'sektene' som nå rettes mot 'antisektbevegelsen'. Det hevdes at de bruker identiske brutale metoder og at det er snakk om overgrep, vold, manipulasjon og lureri.»19
De svenske sektutredernes anbefaling om å hindre utilbørlig påvirkning for å få noen til å bli med i eller tvinge noen til å forlate en religiøs gruppe, er i oppsummeringen i NKVTS' rapport blitt til: «The Swedish national report recommends banning improper methods of persuasion (utilbørlig påvirkning) aimed at getting people to join and stop them leaving once they are members». Hvilket jo er noe ganske annet.
Metodebeskrivelser rundt intervjumaterialet og informantene ble dels fjernet underveis, dels i omskrivingsprosessen. Det kom derfor ikke frem at en rekke potensielle informanter ikke ville stille fordi de ikke identifiserte seg som å ha problemer knyttet til bruddet eller ikke anså den gruppen de tidligere var medlem av som en sekt.
Det ble heller ikke reflektert over at en så stor andel av informantene var hentet fra nettverket til Institutt for sjelesorg og dermed ikke kunne regnes som representative for feltet. For det er, som internasjonal forskning har vist, kun en liten andel av tidligere medlemmer som får langvarige problemer etter å ha forlatt en religiøs gruppe og få som står frem med historien sin i massemediene.20 Det er også påvist en klar sammenheng mellom dem som har vært i kontakt med en antisektinstitusjon - det vil si en gruppering som anser «sekter» som en fare, bygger arbeidet sitt på hjernevaskteorier og underviser i dette eller advarer offentligheten mot «sektfaren» - og hvordan de fortolker medlemskapet i ettertid.21
I vårt materiale var altså gruppen «aktive avhoppere» som hadde stått frem offentlig og tatt avstand fra sin tidligere religiøse tilhørighet sterkt overrepresentert, og man kunne derfor forvente en skjevfordeling i materialet i forhold til i virkeligheten. Og det hadde vi. Intervju- og spørreskjema-undersøkelsene viste at det var en klar sammenheng mellom hvem som hadde stått aktivt frem med sin historie, hvem som valgte å fortolke det tidligere medlemskapet etter hjernevaskmodeller og overgrepsmodeller og hvem som hadde vært i kontakt med Institutt for sjelesorg og andre antisekt-organisasjoner. De var rett og slett sintere og fortolket opplevelsene mer negativt enn de andre. Men dette fremkommer altså ikke i rapporten.
Et annet svært interessant funn i intervjumaterialet, fremkom da jeg intervjuet fem medlemmer fra samme kristne trossamfunn. Alle kjente hverandre, de fleste var gått ut, mens en person ennå var medlem. Opplevelsene av gruppen var svært forskjellige, samtidig som konkrete hendelser ble noenlunde likt gjenfortalt, men ulikt fortolket. Denne delen av intervjumaterialet til rapporten viste også tydelig at det var forskjell på hvordan ulike familier fortolket reglene i trossamfunnet. Der noen var strikse, var andre mer lempelige med reglene. Det førte for eksempel til at man hadde ulik grad av kontakt med ikke-medlemmer og tidligere medlemmer, til tross for at trossamfunnet formelt sett hadde strenge regler for slike kontakter. Altså: folk lever forskjellig og har ulike opplevelser og fortolkninger selv innen en strengt religiøs kontekst. De er ikke ureflekterte zombier.
Og av de tre som hadde vært utsatt for vold i familien, var to ikke bare vokst opp i samme gruppe, de er søsken. For disse to menighetene hadde vi ingen andre vitnesbyrd. Om det derfor hadde med trossamfunnets praksis eller de konkrete foreldrene å gjøre at barna ble slått, vet vi følgelig ikke.
Det at mange av informantene dessuten hadde byttet trossamfunn en rekke ganger og dels gått flere steder parallelt, ble nevnt i rapporten, men i liten grad problematisert.
Problemer med sektbegrepet
Problemene med å slå sammen enhver religiøs minoritet under betegnelsen «sekt» er mange. Det fordrer at man godtar at den sosialiseringen som foregår innen disse gruppene er noe helt annet enn normal sosialisering, og at den er absolutt og tvangspreget for alle medlemmene. Det fordrer også at problemene enkeltmennesker opplever i «sektene» er helt annerledes enn de man møter i andre sammenhenger. Det har vi ikke belegg for å påstå på generell basis.
Noen problemer vil være unike for medlemmene av spesifikke trossamfunn, som for eksempel manglende kunnskap om det norske samfunnet for barn som har vokst opp utenlands. Disse vil ikke være overførbare for eksempel til medlemmer av Jehovas Vitner, som vokser opp i stabile bomiljøer og går i offentlige skoler sammen med elever med allslags trostilhørighet. Og kollektive selvmord og vold vil ikke være overførbare farer ved ikke-voldelige grupperinger som fordømmer selvmord som satanisk innflytelse eller utøver svært frie oppdragelsesmetoder. I noen trossamfunn kan barn føle seg presset til å misjonere, mens andre trossamfunn ikke misjonerer i det hele tatt. Vi utrydder ikke problemet ved å henvise det til kategorien «sekt», vi må vite noe om både trossamfunnet, familien den enkelte er en del av og den enkeltes opplevelser og fortolkninger. Og hva skiller da egentlig «sektterapi» fra annen terapi?
Omtalen av trossamfunnene som «religiøse grupper», «sekter» og «isolerte trossamfunn» er også et rent sammensurium i den norske sektrapporten, noe som gjenspeiler de interne stridighetene om hvilken retning rapporten skulle ha. Ut fra funnene mener jeg man burde konkludert denne delen av rapporten med at det ikke var grunnlag for slike kategoriseringer når hjelpetiltak skulle foreslås. Ved å forsøke å forenkle problemfeltet, gjør man det egentlig mer mystisk enn det er. Kanskje handler det om at religion utenfor statskirken fremdeles har lav aksept i Norge.
Institutt for sjelesorgs del av rapporten
Om fakta ble noe tendensiøst behandlet i NKVTS' del av rapporten, ble det definitivt ikke bedre i den delen som er utformet av Institutt for sjelesorg. Institutt for sjelesorg har en sterk statskirketilhørighet. De har også kontakter til andre protestantiske kristne organisasjoner som betrakter «sekter» som et problem, innenlands og utenlands. De skiller sterkt mellom «sunne» og «usunne» organisasjoner og har blant annet involvert seg offentlig i en del kontroverser rundt trosmenigheter. Trosbevegelsen og Den norske kirke har et svært dårlig samarbeidsklima seg imellom, blant annet fordi de to skiller seg fra hverandre i teologi og ritualer.
Institutt for sjelesorg tilbyr både individuell terapi/sjelesorg og gruppesamtaler for «sektutmeldte» og pårørende, samt kurs for prester, diakoner, kommuneansatte og andre i offentlig sektor. De opererer kommersielt, med betaling for kurs og overnatting, og med et økonomisk grunnlag som i tillegg baserer seg på frivillige gaver og statlige tilskudd på prosjektbasis.
Et fast innslag i gruppekursene er visningen av en video fra 1982 med tittelen Moonchild. Her blir en ung mann hjernevasket inn i Unification Church og deretter kidnappet av antisektbevegelsen, som er hyret inn av pårørende. Han blir stengt inne på et rom og bombardert med «fakta om sekter», til han er deprogrammert og endelig innser at han har vært hjernevasket og narret og dermed kan bli «fri» igjen og vende tilbake til et normalt, godt liv. Kidnapperne fremstår som helter som har reddet den unge mannen ut av sektens klør.
Rapporten fra Institutt for sjelesorg velger da også å henvise til amerikansk antisektbevegelse i sine kilder. De benytter lister over karakteristika for en sekt som er sammenfallende med tidlige amerikanske rekrutteringsteorier, hvor medlemmene blir lurt inn og deretter holdt som fanger ved hjelp av tankekontroll. I likhet med i den franske sektutredningen fra 1996 henvises det til mental manipulasjon og «guruer». Som Sveinall beskriver forholdet mellom medlem og leder:
«Mange utmeldte kan fortelle om sektledere som har en maktfylt, nærmest elektrisk utstråling, gjennomborende blikk som ikke viker en tomme, blikk som kan virke omsorgsfylt, men som likevel har noe ubestemmelig over seg.»22
I tillegg til de kristne og new age-aktige avhopperne, nevner Sveinall også avhoppere fra satanistisme som en gruppe med problemer. Disse har gjerne vært utsatt for rituelle seksuelle overgrep. Men også brukere av oija-bord og dansende glass og andre okkulte ritualer kan trenge hjelp etter skremmende opplevelser.23
De som henvender seg til Institutt for sjelesorg, er gjennomsnittlig rundt 38 år, og instituttet har ikke erfaring med kontakt med barn. I motsetning til i Redd Barnas materiale, er ikke vold mot barn et fokusområde, og mange av «overgrepene» Institutt for sjelesorg finner er helt og holdent basert på en forståelse av at enkelte religionsformer er destruktive i seg selv.
Deprogrammering omtales i instituttets del av rapporten, men under betegnelsen «å sjelesørge noen ut av sekten». I det hele tatt befinner denne delen av den norske sektrapporten seg godt innenfor det Richardson og Introvigne omtaler som Type I-sektrapporter: rapporter som baserer seg på hjernevaskteori og ensidig kildebruk fra antisektbevegelsen og de mest sinte/hjelpetrengende eksmedlemmene.
Konklusjonen
Hva konkluderte så departementet da de fikk rapporten? I et brev datert 17.12.2008 slås det fast at «Det tas sikte på at Regionsentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging ... får i oppgave å tilby kompetansetiltak og veiledning om religiøse miljøer og avhopperproblematikk». For øvrig henvises det til bevilgninger til tverrkirkelige organisasjoner og tiltak mot tvangsekteskap. Videre forskning er ikke ønsket, og det ordinære hjelpeapparatet skal kurses gjennom ovennevnte regionssenter.24 Problemet regnes altså ikke som religionsforskernes bord. Det handler om vold og traumatisk stress.
Den norske sektrapporten har derved neppe endret spesielt mye i norsk religionspolitikk. Allikevel sier måten hele prosjektet ble gjennomført på - og ikke minst hvilke institusjoner man anså som kapable til å gjennomføre undersøkelsene - noe om en generell mistenksomhet overfor religiøse minoriteter. At man til alt overmål setter en majoritetskristen institusjon til å delta så aktivt i en slik utredning av minoriteter, uten å la medlemmer eller ledelse for de omtalte gruppene komme til orde, vitner om et nokså ukritisk forhold til det faktum at vi lever i et samfunn med en dominerende statskirke.
Norge har ikke noen god og lang tradisjon for religionsfrihet. Da hjelper det ikke å videreføre stereotypier og generaliseringer om religiøse minoriteter bygd på anekdotiske beviser. Det hjelper heller ikke på oppfattelsen av rapporten at NKVTS selv valgte å gå ut og trekke frem de mest omstridte internasjonale trossamfunnene for å markedsføre rapporten, til tross for at det ikke er disse som henvender seg til det norske hjelpeapparatet. Men kanskje ville ikke det vi virkelig fant, i all sin hverdagslighet av konservative kristne med små variasjoner av teologi, levende midt iblant oss andre, vært sjokkerende nok? Kanskje var tro og tvil, ambivalens, lengsel, hat og sorg ikke nok til å kreve politisk handling?
_____
Noter
1 Aftenposten 27.10.2008, side 1 og 6-7.
2 Forskning.no, «Smertefulle brudd», 27.10.2008: http://www.forskning.no/artikler/2008/oktober/198678.
3 Sveinall til Aftenposten, Aftenposten.no 21.02.08, «Driver maktmisbruk, kaller det omsorg»: www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1118951.ece.
4 Sveinall 2000.
5 Introvigne og Mayer 2002.
6 Rapporten finnes på nett: http://cftf.com/french/Les_Sectes_en_France/sectes.html#page34.
7 Deutscher Bundestag 1998. På nett i offisiell engelsk oversettelse: http://www.agpf.de/Bundestag-Enquete-english.pdf.
8 United Nations 2006.
9 Richardson og Introvigne 2001.
10 Dagbladet.no, «I god tro», 10.11.2001: http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/11/10/294123.html.
11 Redd Barna: I god tro - erfaringskonferanse om barns oppvekst i isolerte trossamfunn.
12 Chancellor 2000.
13 Redd Barna: I god tro - erfaringskonferanse om barns oppvekst i isolerte trossamfunn.
14 Skoglund, Sveinall, Paulsen og Lien 2008:121.
15 Rapporten Seksuelle overgrep mot barn - utvalgte temaer ble utgitt i 2002 av Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn og var ment som en veiledning til hjelpeapparatet som arbeider med seksuelt misbrukte barn. Rapporten finnes på NKVTS' hjemmesider: http://www.nkvts.no/biblioteket/Publikasjoner/SeksuelleOvergrepmotBarnUtvalgteTema.pdf.
16 Boken Not Without my Sister. The true story of three girls violated and betrayed.
17 Hall, Schuyler og Trinh 2000.
18 Aftenposten 03.06.06, nyheter, del 1:10.
19 Skoglund, Sveinall, Paulsen og Lien 2008:56.
20 Wright 1991.
21 Introvigne 1999.
22 Skoglund, Sveinall, Paulsen og Lien 2008:219.
23 Skoglund, Sveinall, Paulsen og Lien 2008:245.
24 Brev fra Det kongelige barne- og likestillingsdepartementet til NKVTS 17.12.2008.
_____
Litteratur
Altglas, Véronique 2010: «French Cult Controversy at the Turn of the New Millennium: Escalation, Dissensions and New Forms of Mobilisations across the Battlefield». I: Eileen Barker (red.): The Centrality of Religion in Social Life. Essays in Honour of James A. Beckford , s. 55-68. Farnham: Ashgate.
Bennett, Gillian 2005: Bodies: Sex, Violence, Disease, and Death in Contemporary Legend. Jackson, MS: University of Mississippi Press.
Chancellor, James D. 2000: Life in The Family. An Oral History of The Children of God. New York: Syracuse University Press.
Deutscher Bundestag, Referat Öffentlichkeitsarbeit 1998: Final Report of the Enquete Commission on «So-called Sects and Psychogroups». New Religious and Ideological Communities and Psychogroups in the Federal Republic of Germany. På nett: http://www.agpf.de/Bundestag-Enquete-english.pdf.
Hall, John R., Philip D. Schuyler og Sylvaine Trinh 2000: Apocalypse Observed: Religious Movements and Violence in North America. London: Routledge.
Introvigne, Massimo 1999: «Defectors, Ordinary Leavetakers and Apostates: A Quantitative Study of Former Members of New Acropolis in France». I. Nova Religio 3:83-99.
Introvigne, Massimo og Jean-Francois Mayer 2002: «Occult Masters and the Temple of Doom: The Fiery End of the Solar Temple». I: David G Bromley. og J. Gordon Melton (red.): Cults, Religion & Violence, s. 170-188. Cambridge: Cambridge University Press.
Jenkins, Philip 2004: «Satanism and ritual abuse». I: James R. Lewis (red.): The Oxford Handbook of New Religious Movements, s. 221-242. New York: Oxford University Press.
Palmer, Susan J. 2004: «The Secte Response to Religious Discrimination. Subversives, Martyrs, or Freedom Fighters in the French Sect Wars». I: Lucas, Phillip Charles og Thomas Robbins (red.): New ReligiousMovements in the 21st Century. Legal, Political, and Social Challenges in Global Perspective, s. 61-73. New York/London: Routledge.
Richardson, James T. og Massimo Introvigne 2004: «Brainwashing Theories in European Parliamentary and Administrative Reports on Cults and Sects». I: James T. Richardson (red.): Regulating Religion. Case Studies from Around the Globe, s. 151-178. New York: Kluwer Academic/Plenum Publishers.
Seiwert, Hubert 2004: «The German Enquete Commission on Sects. Political Conflicts and Compromises». I: James T. Richardson (red.): Regulating Religion. Case Studies from Around the Globe, s. 85-101. New York: Kluwer Academic/Plenum Publishers.
Skoglund, Audhild, Arne Tord Sveinall, Majken Paulsen og Inger-Lise Lien 2008: Religiøse grupper og bruddprosesser. Kunnskapsstatus, erfaringer og hjelpebehov. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Statens offentliga utredningar (SOU) 1998: I God Tro - Samhället och nyandligheten. SOU 1998:113. Stockholm: Socialdepartementet.
Sveinall, Arne Tord 2000: Troende til litt av hvert. Om religiøs sekterisme og sjelesorg. Oslo: Verbum forlag.
Wright, Stuart A. 1991: «Reconceptualizing Cult Coercion and Withdrawal: A Comparative Analysis of Divorce and Apostasy». I: Social Forces, vol. 70, 125-145.
United Nations, Commission on Human Rights 2006: Civil and political rights, including the question of religious intolerance. United Nations.
_____
Denne artikkelen stod på trykk i Humanist nr 2/2010. Publisert på nett 11. august 2010.
_____
Enig? Uenig? Bare generelt sur? Diskuter gjerne denne saken hos Den Tvilsomme Humanist.
