Av Didrik Søderlind
Om humanistiske bibler, kristenhumanistiske tilsnikelser og undertøyshumor
Fire bøker om humanisme viser livssynets styrker, svakheter og spenningspunkter.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
 Foto: Arnfinn Pettersen |
The Good Book – A Secular Bible
Bloomsbury Publishing 2011
Dag Hareide
Hva er humanisme?
Universitetsforlaget 2011
Stephen Law
Humanism: A Very Short Introduction
Oxford University Press 2011
Per Anders Aas
Humanisme – ”Først og fremst et menneske”
Pax forlag 2011
Dette essayet skal ta for seg forholdsvis nye bøker som på ulike måter kan være matnyttig og oppbyggelig lesning for humanister. Men først noen tanker om bøkenes rolle i det humanistiske livssynet.
Humanismen har ingen hellig, eviggyldig tekst. Dette kan man oppfatte som en befrielse eller et savn, avhengig av hvordan man er navlet og hva situasjonen krever. Det humanister derimot har, er en rikholdig litteratur om livssynet som kan inspirere til handling og ettertanke. For eksempel har vi flere gode innføringer i det humanistiske livssynet. Corliss Lamonts Det humanistiske livssyn (skrevet i 1949, på norsk i 1988) har blitt en klassiker, men som seg sømmer en klassiker viser den sin alder, og fremskrittsoptimismen virker i dag småkomisk (når Lamont skriver om privatbilismens utfordringer, er det med utgangspunkt i trafikkulykker). Mer i tråd med vår tid er Richard Normans Humanisme (Humanist forlag, 2007). Dette er nærmest for apologetiske skrifter å regne: bøker som forklarer ikke bare hvordan humanister tenker, men hvorfor det er en bra måte å tenke på og hvorfor leseren kanskje bør tenke slik også.
Humanismen utgir seg for å være et livssyn som setter kritisk selvrefleksjon høyt, men som med idealer flest er det ofte så som så med praksisen. Derfor bør man ta i mot hjelp utenfra, og også skarpe angrep på humanismen kan være av stor verdi. En av undertegnedes favoritter er David W. Ehrenfelds The Arrogance of Humanism (1981), som nettopp er et nyttig oppgjør med nettopp den optimisme som kjennetegner Corliss Lamonts generasjon humanister. Mer morsomt enn nyttig er nok pastor Arnfinn Clementsens Humanisme eller kristen tro (2001). Bokens hysteriske tone (”Loven om selvbestemt abort er et bedrag fra djevelen”) og ville anklager (humanisme er ”farligere enn både alkohol og narkotika”) har så høy underholdningsverdi at den burde leses der humanister møtes til lystig lag (se ellers anmeldelse i Humanist nr. 1/2004).
En humanistisk bibel?!
Humanistbevegelsen har vært redde for å lage et slags bibelsubstitutt. Jeg har tatt meg selv i å lure på om denne bibelskrekken skyldes at man misforstår hvordan religiøse mennesker forholder seg til hellige tekster. Om man forestiller seg kristne som roboter med Bibelen som operativprogram, eller som bøller som Skriften gir rett til å plage andre, er det ikke rart om man ikke har lyst på en tilsvarende bok som kan herje ens egen bevegelse.
Samme om min mistanke stemmer eller ei, er poenget fremdeles det samme: Når man har et livssyn som ikke ønsker å komme med endelige, entydige svar, er det risikabelt å lage skrifter som kan bli brukt som fasit. Humanister bruker derfor en del energi på å vri seg unna dette. Et godt eksempel er Human-Etisk Forbunds Norsk Humanistmanifest 2006. Manifestet er en kort tekst som sier noe om hva HEF står for, men som ledsages av en annen tekst som slår fast hvor lite autoritet manifestet har (for eksempel er teksten ikke vedtatt av HEFs øverste organ, landsmøtet).
Et annet eksempel er undertegnede, som da jeg fikk i oppdrag av Humanist forlag å lage en bok om humanisme på norsk, foreslo å lage den i form av en antologi. Tanken var at mange bidragsytere er lik mange meninger, og at mange meninger betyr at ingen bestemt mening kan holdes fram som den endelige.
Jeg er nemlig selv blant de bibelredde, og derfor var det med en viss uro jeg holdt The Good Book i hånden for første gang. Undertittelen, A Secular Bible (senere utgaver ser sågar ut til å hete A Humanist Bible), understrekes av bokens dimensjoner. Min innbundne utgave har en størrelse, typesnitt og form som skal slå fast at dette er et skrift med stor S. Den veier hele 914 gram (min familiebibel fra 1898 veier til sammenligning 832 gram). Når man åpner den, møtes man av snaue 600 sider på vers og kapitler som heter Wisdom, Parables, Concord, Lamentations, Consolations, Songs, Sages, Histories, Proverbs, The Lawgiver, Acts og Epistles. The Good Book er en av de snodigste publikasjonene jeg har sett fra humanisthold, og da regner jeg med de trykksakene fra eget forlag (eller egen kopimaskin) man blir tilbudt på internasjonale ateist- og humanistkonferanser.
Men det er ingen nyfrelst humanist som har satt seg fore å lage en bibel for oss. The Good Book er laget av A.C. Grayling, filosofiprofessor ved London University, en kjent størrelse i humanistsammenheng (og i det britiske samfunnet for øvrig). Så jeg innrømmer gjerne at da jeg først hørte om bibelprosjektet hans, lurte jeg på om alderen hadde begynt å kreve sitt. Heldigvis ble jeg beroliget ved å se at arbeidet med The Good Book stort sett har gått ut på at Grayling har fungert som redaktør og hentet fra verdenshistoriens største tenkere og poeter. Selv oppgir Grayling at han har lånt fra over 1000 tekster av hundrevis av forfattere, samt mange man ikke kjenner navnene til (når man går langt nok tilbake i kulturhistorien blir det fort slik). Her er Platon og Schopenhauer, Darwin og Newton, Goethe og Rumi. Grayling har klippet og limt, parafrasert og føyet dem sammen til én lang tekst.
At Graylings bibel har blitt til ved å rappe fra allerede eksisterende kilder er ikke noe som diskvalifiserer den. De kristne lot jo like godt jødenes hellige bok utgjøre første del av sin egen hellige skrift, og muslimenes hellige bok inneholder rikelig lån fra begge. Det er slik hellige tekster blir til, og arbeidsmetoden gir Graylings prosjekt den nødvendige pondus.
Den bibelske tonen slår deg allerede fra ansatsen, Genesis 1.1:
In the garden stands a tree. In springtime it bears flowers; in the autumn, fruit.
Men dette er ikke Edens mytiske tre, det er det (nesten like mytiske) epletreet som gir Newton tanken om gravitasjonslæren. For for humanister er all kunnskap av det gode:
Its fruit is knowledge, teaching the good gardener how to understand the world.
Bibelhermeriet løper gjennom hele boken. Det er mange høystemte, men også mer løssnippede øyeblikk, slik det er i Bibelen. Men på siste side, The Good 8:11, flesker Grayling virkelig til.
Love well, seek the good in all things, harm no others, think for yourself, take responsibility, respect nature, do your utmost, be informed, be kind, be courageous: at least, sincerely try.
Selvfølgelig er disse – hva annet kan man kalle dem enn “bud”? – ti i tallet. Man trenger en solid selvtillit for å sette noe slikt på trykk, men selvtillit er ikke noe Grayling mangler. Som anmelderen i avisen The Telegraph påpeker, er Grayling den eneste forfatteren fra det 21. århundre hvis tekster er representert i The Good Book. Slik fremstår Grayling nesten som en parodi på den vanlige tanken hos humanister om historien som en historie om fremskritt og opplysning – med dem selv som prosessens foreløpige endepunkt.
I utgangspunktet er et slags humanistisk minibibliotek, med inspirerende tekstutdrag samlet mellom to permer, en glimrende idé. Som de fleste glimrende ideer har noen hatt den før, så jeg har en del slike bøker i hylla på kontoret. Grayling har stålkontroll på åndshistorien, så han har de beste forutsetninger for å gjøre jobben bra. Og The Good Book har mye å gi: Den er en hyllest til livet som menneske, her og nå, i denne verden. Den gir råd og vink om hvordan man skal få mer ut av tilværelsen, hvordan man bedre kan forholde seg til andre og lære av menneskehetens feilgrep.
Det som er vanskeligere å forstå, er poenget med å få verdens tekstlige kulturskatter filtrert gjennom Graylings penn, Hulter til bulter slik at man ikke vet hvem som har skrevet hva. Er det en god idé? Mitt svar er nok nei. Jeg skulle ønske at Grayling heller hadde laget en antologi. Ulempen er jo da at den ville blitt en antologi blant mange, og det er det unike i Graylings prosjekt som gjør det så spennende.
Jeg skal ikke skryte på meg å ha lest alle sidene i Graylings murstein. I stedet har The Good Book vært en bok som har blitt liggende fremme (designet gjør den til noe man gjerne har liggende). Jeg har tatt meg i å tenke på boken nå og da, vendt tilbake til den og funnet små ting til ettertanke og inspirasjon. Jeg har aldri vært kristen, men jeg innbiller meg at det er slik en bibel er tenkt å brukes. Og Graylings versjon fungerer faktisk. Bibelformatet er provoserende, ja visst, men det er en provokasjon av den beste sorten: den som først skaper temperatur og deretter ettertanke.
Javisst er Grayling kjepphøy og pompøs, men hva ville vel en bibel vært uten at en selvutnevnt profet hadde hatt med prosjektet å gjøre? Og du kan si hva du vil om The Good Book, men den gjør det faktisk mer gøyalt å være humanist. Så selv om jeg kom til boken med bange anelser, sier jeg som det står i Skriften – Graylings skrift – nemlig at ”No one came to be wise who did not know how to revise an opinion” (Wisdom 4:12).
En universell, men ekskluderende humanisme
Hva er humanisme? er del av Universitetsforlagets Hva er-serie, som har vært i gang i snart ti år. Serien består av pocketbøker som gir korte innføringer i ymse fag- og faktafelt, skrevet av toneangivende stemmer innenfor de respektive felt.
Hva er humanisme? springer ut fra en konkret problemstilling: Stortinget holder på å vedta en ny paragraf i Grunnloven, som slår fast at “Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv”. Skal man ha en slik paragraf, må man finne ut hva denne humanistiske arven er for noe, og ved første øyekast virker nok Dag Hareide, rektor på Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, som et godt valg for å skrive en innføring i humanisme. At virkeligheten er mer komplisert, skal jeg komme tilbake til, men la oss ta de gode nyhetene først.
Hva er humanisme? er en bok som er lett å like. Formgivning og format er innbydende, og Hareide fører en lett penn. Resultatet er en bok som ikke bare er en glede å lese, men også gir deg lyst til å lese mer, ettersom Hareide er flink til å henvise til andre forfattere og bøker.
Boken handler først og fremst om humanismen som bredere kulturell strømning, og det er her bokens hovedstyrke ligger. Hareide hever seg over de vanlige utlegningene om humanismens historie, som gjerne begynner med de gamle grekere, og via renessansen ender opp med menneskerettigheter og moderne livssynshumanisme – uten noensinne å forlate det europeiske kontinentet (bortsett fra et par sveip innom Nord-Amerika). Hareide har ikke dette lokale blikket. For ham er humanismen en holdning, tuftet på medmenneskelighet og å sette mennesket i sentrum, som dukker opp i ulike kulturer til ulike tider. I Afrika byr ubuntu – et ord som er nærmest uoversettelig, men som har konnotasjoner til egenskaper som sjenerøsitet, omsorg og medfølelse (og gjerne oversettes som ”humanisme”) – på ett eksempel på dette. Hareide skriver om Kina, og om hvordan den verdslige konfutsianismen slites mellom kommunistpartiets forsøk på å utnytte denne filosofiens pliktetikk til å holde massene i sjakk, og dem som tvert om vil bruke Konfutses lære til å utfordre det undertrykkende regimet. Kapittelet om islam og humanisme er også spennende lesning (spoiler: Islam er ikke så ille som de hardeste islamkritikerne skal ha det til). Best av alt er at disse kapitlene om ikke-vestlige humanismer ikke føles som noe som er rasket med for å få inn noen med mørk hudfarge.
Når Hareide beveger seg over på noe humanismehistorier nesten alltid er gode på, nemlig menneskerettighetene som en slags krystallisering av humanistisk moral, blir hans internasjonale, tverrkulturelle blikk igjen en styrke. For en vanlig kritikk mot menneskerettighetene er at de er et vestlig påfunn, en slags forlengelse av Vestens hvitmannsbyrde eller et imperialistisk påskudd. Nei, skriver Hareide, slik er det ikke. Menneskerettighetene er utarbeidet med bidrag fra hele verden, og gjenspeiler en regulering av mellommenneskelige forhold som er til gode for alle mennesker. Kort sagt: De er universelle.
Dette brede blikket er også det problematiske med Dag Hareides bok. For ja, humanisme er en bred kulturimpuls og noe som finnes i et utall varianter, men det er også betegnelsen på et livssyn: et livssyn som er uten tro på Gud eller guder og som ”avviser overnaturlige oppfatninger av virkeligheten”, som det heter i International Humanist and Ethical Unions (IHEU) minimumserklæring. Det er et livssyn som har mye til felles med de kristne og muslimske og afrikanske humanistene Hareide skriver om, men også viktige forskjeller.
I Hareides forståelse er humanisme en måte å ha et livssyn eller en politisk overbevisning på. Som han skriver (s. 76) kan man ”være sosialistisk eller katolsk humanist, mens andre sosialister og katolikker ikke er humanister”. Greit nok, men mens Hareide mener at man kan være en sosialistisk, katolsk, muslimsk og de fleste andre typer humanist, blir det litt kjelkete når han kommer til det livssynet Human-Etisk Forbund står for anno 2012. Hva skal man kalle det, da? En humanistisk humanisme?
Det betyr at undertegnede ville måtte være en slags ateistisk, sekulær humanist. Problemet er at jeg kaller meg humanist. I likhet med ganske mange andre mennesker verden over som deler mitt livssyn.
Hareide må gjerne mene at livssynet mitt er mangelfullt eller likefrem dårlig. Det ville gjort meg interessert, siden jeg er interessert i å utvikle meg som livssynsmenneske og få ting er mer utviklende enn kritikk. Det jeg har vanskeligere for å svelge, er at Hareide nærmest avviser at livssynet mitt kan eksistere, og ikke vil at jeg skal få kalle det det jeg vil.
Her ligger det problematiske i valget av Hareide til å skrive denne boken. Det foregår en tautrekning om humanismebegrepet i dagens Norge. Temaet blir et for langt lerret å sverte i denne sammenheng, men grovt sett ser det slik ut: På den ene siden har man representanter for Human-Etisk Forbund, som peker på at humanismebegrepet i dag i stor grad er synonymt med det livssynet HEF står for. På den andre siden har man kristne humanister, som foretrekker en bredere definisjon av humanismen, som åpner for religiøst innhold. Som rektor ved Nansenskolen, som foretrekker sistnevnte posisjon, er Hareide i høyeste grad med på å trekke i taustumpen.
Dette trenger ikke i seg selv å diskvalifisere Hareide, for Hva er humanisme? er et bevis på at Hareide besitter både kunnskap og formidlingsevne. Og noe av det mest beundringsverdige hos skrivende mennesker er evnen til å gjøre rede for standpunkter man er uenig med, på en måte ens meningsmotstandere kjenner seg igjen i. For en som har dialogen som ett av sine viktigste felt, burde Hareide fått til dette. Men det har han dessverre ikke gjort. Man kan klandre Hareide for dette, men til syvende og sist ligger ansvaret hos Universitetsforlaget.
Kort og godt om livssynshumanismen
Stephen Laws Humanism – A Very Short Introduction er utgitt i Oxford University Press’ glimrende serie med bittesmå bøker om forskjellige temaer. På drøye 150 sider er den en bok som er lett å gi seg i kast med, og til fagfilosof å være skriver Law tilgjengelig. På overflaten minner boken dermed om Dag Hareides humanismebok, men innholdet kunne knapt vært mer forskjellig.
Selv om Law selvfølgelig erkjenner den bredere humanismen som det humanistiske livssynet vokser ut fra, er det selve livssynet som er fokus. Dette er apologetikk. Law gir leseren en presentasjon av humanismen som livssyn, forsvarer livssynet mot typiske kritiske innvendinger og gir i stedet religionen det glatte lag. Til tider blir boken mer et kampskrift enn en innføring, med de fordeler og ulemper dette medfører. For en som undertegnede, som ikke er voldsomt interessert i religionskritikk, gjorde Laws bredsider mot religionen paradoksalt nok at jeg satte mer pris på boken, siden jeg fikk frisket opp argumentene som brukes.
Law bruker også en god bit av sin tilmålte plass på argumentene for et sekulært samfunn, men her er boken overraskende svak. Law presterer å skrive om religiøse symboler i det offentlige rom uten å nevne nikab eller hijab (ordene dukker heller ikke opp i registeret). Så mens resten av Europa diskuterer muslimske hodeplagg, skriver Law om folk som bærer kors rundt halsen. Det er klart det er visse likheter mellom korset og hijaben, men de to symbolene har helt forskjellige praktiske konsekvenser, og forskjellig posisjon i en komplisert og moralsk utfordrende majoritet/minoritet-problematikk (som Law ikke går inn på).
Noe av det beste med Laws bok er at den fungerer som en guide til de fleste sider ved det humanistiske livssynet. Han slår et slag for humanistiske kampsaker (som filosofi i skolen), og han skriver om humanistorganisasjoner. Som nordmann er det spesielt artig å lese om norske humanistiske seremonier.
Som jeg antydet tidligere i denne teksten har jeg lest en del snodige humanismebøker gjennom årene, men Laws bok er den første som har fått meg til å bryte ut i høylytt fnising. Law fortjener honnør for humoren, for når humanister skal utlegge sitt livssyn blir det fort til at man bruker patos for å kompensere for manglende tradisjon og historie. Fniseriet kommer, av alle steder, i kapittelet om meningen med livet (ja, Law rekker virkelig over mye!), der Law spør om vi trenger en oppgave gitt oss av et høyere vesen for at livet skal ha mening. Blir livene våre mer meningsfulle dersom mennesker er skapt for å vaske det illeluktende undertøyet til en intergalaktisk rase? Og blir vi lykkeligere av å vaske rom-undikker? Viktige spørsmål!
Alt i alt er Humanism – A Very Short Introduction en fin guide til mange sider ved humanismen, om enn en litt argumentativ utgave av den. Nærmest en hakkespettbok, egentlig. Og siden jeg leste den parallelt med Dag Hareides bok, slo det meg at de begynner litt i motsatt ende av hverandre, og derfor fungerer bra sammen.
En anvendelig lærebok
En triveligere overraskelse i fjorårets norske bokhøst var Humanisme – ”Først og fremst et menneske”. Boken er skrevet av Per Anders Aas, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og er en glimrende innføring i humanisme. Og med ”humanisme” mener Aas både den bredere kulturstrømningen og den moderne livssynshumanismen.
Det fine med Aas, sett fra et livssynshumanistisk ståsted, er at han både har
innenfra- og utenfraperspektivet på hva vi humanister sysler med. Han nøster opp trådene som leder fram til det humanistiske livssynet vi kjenner det i dag, og passer på å problematisere mange av humanistens kjæreste myter underveis. Dette gjør at lesningen blir både oppklarende og utfordrende. Som humanist møter man sitt livssyns byggesteiner på sitt beste og verste.
For eksempel viser Aas hvordan romernes humanitas – det siviliserte, opplyste menneske – var en viktig del i ideologien som rettferdiggjorde imperiebyggingen. Parallellen til Kiplings ”hvite manns byrde” er slående. Aas peker også på hvordan renessansen var langt mer religiøs enn moderne humanister liker å innrømme, og at humanisthelten Pico della Mirandola helt klart var kristen, og at kristendommen – med sin idé om at Gud har skapt verden, men er adskilt fra den – skaper selve tanken om det verdslige. Mens Luthers toregimentslære, skillet mellom det verdslige og åndelige styre, kan legge til rette for en sekulær politikk.
Aas bruker godt med plass på Human-Etisk Forbund, som han fremstiller på en sympatisk, men nyansert måte.
Aas skriver godt, og kan kunsten å begeistre. Noen ganger bruker han enkle, men effektive grep som hever leseopplevelsen. Som når han fra en doserende utlegning plutselig bryter over i det journalistiske og tar oss med på et møte med den franske filosofen Luc Ferry, som forsvarer laïcite, den strenge franske sekularismen, på en glimrende måte. Hijabforbudet i skolen kunne muligens virke drakonisk, men det har fungert etter hensikten, mener Ferry: Konflikter mellom ulike livssynsgrupper i fransk skole har blitt redusert.
Med 250 sider har Aas plass til å gå både i bredden og dybden. I tillegg til et godt galleri med humanistiske (og humanismekritiske) filosofer, skriver han også spennende om humanisme og politikk (er markedet en utfordring for humanister?), om fin- og populærkultur.
Humanisme er lagt opp som en bok til undervisningsbruk. Og spør du en livssynsnerd som meg, ville den i en perfekt verden vært pensum (om enn frivillig!) for alle medlemmer av Human-Etisk Forbund.
De fire bøkene har klare styrker som gjør dem til verdifulle bidrag til humanismens bibliotek. Grayling bibel har den poetiske storslagenheten, Hareide det internasjonale blikket, Aas den sympatiske, men problematiserende fremstillingen av livssynshumanismen, og Law har de matnyttige argumentene. Samtidig lider de alle under svakheter dersom de skal fungere som fremstillinger av og innføringer i det humanistiske livssynet. Grayling har sin arroganse, Hareide sin agenda, Aas ser humanismen litt for mye utenfra, mens Law er hakket for kjeklete for undertegnedes smak. Derfor spørs det om noen av dem vil være verdige utfordrere til Richard Normans bok Humanisme, en bok jeg rett som det er tar meg i å anbefale til folk som vil vite mer om livssynet jeg jobber med. Humanisme er boken for deg som planlegger å lese én bok om dette livssynet, men jeg anbefaler gjerne å supplere lesningen med Per Anders Aas’ omtale – og kritikk av den – i Aas’ egen bok (på side 154).
Per Anders Aas kaller Richard Normans bok for ”et uoffisielt manifest”, så det er vel kanskje lurt i samme slengen å anbefale et nærmere bekjentskap med et mer offisielt manifest, nemlig Human-Etisk Forbunds Norsk Humanistmanifest 2006, som hendig nok er trykket i Normans bok også.
Først publisert i Humanist 1/2012. Publisert på nett 15. mai 2012.
