Av Audhild Skoglund

Den ensomme ulven

Hva vet vi om soloterrorister?

Terrorister som opererer på egen hånd kan være ekstra vanskelige å stoppe. Derfor er det viktig å forstå hvordan de tenker.

Audhild Skoglund (f. 1970) er folklorist med særlig interesse for kontroversielle religioner. Hun har jobbet som journalist, redaktør og forsker og er i dag frilansskribent.

Ateisme
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett

Soloterrorister står bak noen av de mest spektakulære terrorangrepene i Europa og Nord-Amerika de siste tiårene. Grufulle terrorhandlinger følges av manifester og erklæringer til offentligheten, og det er slett ikke uvanlig at opptredenen deres i rettslokalene sjokkerer nesten like mye som selve handlingene de er tiltalt for. Ofte har de så spesielle personlighetstrekk at det kan sås tvil om hvorvidt de er tilregnelige eller ei.

Som i Norge har også eksperter i andre land kranglet om hva det er som driver soloterroristene til helt på egen hånd å angripe demokratiet for å tvinge gjennom sin egen politiske idé. Er det egentlig ideologien som driver dem, eller er det først og fremst en forstyrret psyke?

Typer av soloterrorisme

Det finnes flere definisjoner av hva soloterrorisme er. Det alle definisjoner har felles, er at soloterrorisme må inkludere voldshandlinger (eller trusler om slike) utført med et politisk mål, og være begått av personer som ikke har handlet med mandat fra en gruppe. Der definisjonene skiller seg, er først og fremst i spørsmålet om hvorvidt bare terrorister som opptrer helt alene, skal regnes med, eller om også aksjoner utført av noen få individer uten tilknytning til en organisert gruppe skal defineres som soloterrorisme. Jeg har valgt den siste definisjonen, som benyttes av blant andre det amerikanske etterforskningsbyrået FBI og av den kjente terrorforskeren Bruce Hoffman.1

Hvis vi ser bort fra politiske attentater, vil soloterrorister normalt opptre som enten massemordere eller seriemordere. En massemorder tar livet av en rekke mennesker i et enkeltangrep, eller i flere angrep som er tett forbundet med hverandre. En seriemorder dreper flere mennesker i separate angrep over måneder og år.

I førstnevnte kategori finner vi norske Anders Behring Breivik og amerikanske Timothy McVeigh og Terry Nichols, som stod bak et bombeangrep mot en føderal bygning i Oklahoma City i 1995. 168 mennesker mistet livet i angrepet, som var det største terroranslaget på amerikansk jord frem til 11. september 2001.

Blant dem som har opptrådt som seriemordere, finner vi amerikanerne Ted Kaczynski og Eric Rudolph. Kaczynski (bedre kjent som «Unabomberen») utførte i perioden 1978 til 1995 hele 16 bombeangrep, før han til sist lyktes med å presse flere større amerikanske aviser til å publisere et manifest hvor han fordømte det moderne teknologiske samfunnet. Eric Rudolph gjennomførte også en rekke bombeangrep, hvorav bombingen av den olympiske parken i Atlanta-OL i 1996 er det mest kjente. Men også de svenske seriemorderne John Ausonius («Lasermannen») og Peter Mangs kan karakteriseres som terrorister under de fleste definisjonene, selv om svenske myndigheter valgte å kun tiltale dem for de mange drapene og drapsforsøkene mot innvandrere.

Terrorisme skiller seg fra andre forbrytelser ved at det ideologiske motivet er det som driver handlingen. Terrorisme utspiller seg for et bredere publikum, der terroristen ønsker å tvinge gjennom en politisk idé ved bruk av makt og trusler. De politiske ideene kan være slike som vi kjenner fra allerede etablerte ekstremistgrupperinger, som rasisme eller antiislamisme, eller kampen mot abort. Men i tillegg til det ideologiske grunnlaget slike grupperinger opererer ut fra, vil soloterroristen ofte utvikle egne varianter av disse ideologiene. For eksempel finner vi i Breiviks manifest både tekster han har kopiert fra nettet, og som er typiske for både islamhatet og antifeminismen som ellers sirkulerer i samfunnet. Hatet mot Arbeiderpartiet er heller ikke spesielt for Breivik, men sirkulerer hyppig på internett, hvor terroristen beveget seg før dobbeltangrepet på Regjeringskvartalet og Utøya. Andre sider ved manifestet er mer kuriøse, som opplegget Breivik skisserer for utdanningsinstitusjonene og at TV-serier som «Sex og singelliv» i fremtiden skal forbys.

At vi finner kuriøse ideer hos en del soloterrorister har fått enkelte til å argumentere for at det ikke dreier seg om ideologi, men forvirrede hjerner. Andre trekk som gir inntrykk av mentale forstyrrelser kan være besynderlig opptreden i rettssalen. Breiviks egenkomponerte fascisthilsen og «underlige» smil på upassende tidspunkter ble for eksempel grundig psykoanalysert under rettssaken mot ham. Parallelt med Breivik-saken stod Peter Mangs for retten i Sverige. Svenske medier rapporterte at Mangs virket totalt uengasjert i det som foregikk i rettssalen. Store deler av tiden leste han, det være seg musikkaviser, en biografi om Apple-gründeren Steve Jobs eller en illustrert bok om Europas byer. Flere ganger stappet han fingrene i ørene for å stenge ute lyden fra rettssaken.2 Ted Kaczynski forsøkte på sin side å få advokatene sine avsatt og krevde å få føre sitt eget forsvar,3 og John Ausonius mishandlet sine egne advokater slik at de ba om å bli tatt av saken. Da nye advokater ble oppnevnt, angrep Ausonius dem for åpen rett. Det endte med at de måtte flyttes i trygg avstand fra sin egen klient.4

Selve terroraksjonene kan også få mange til å mene at terroristene lider av en form for galskap. Dette skyldes muligens at det er lettere for oss å forstå at grupper kan handle grusomt. Studier av gruppedynamikker i forbindelse med folkemord eller kollektive selvmord i religiøse bevegelser har vist oss at «vanlige» mennesker kan utføre ekstreme handlinger når miljøet rundt dem signaliserer at slike handlinger er akseptable.

De fleste gruppene som forfekter holdninger som sammenfaller med dem vi finner hos soloterroristene, vil imidlertid ikke ty til terrorhandlinger for å få gjennomslag for sin sak. For at noen skal ta saken i egne hender og faktisk gå ut og drepe mennesker, uten et sosialt støtteapparat rundt seg, kreves en helt spesiell type personlighet.

Organiserte terrorister

Det er gode grunner til å skille soloterrorister fra organiserte terrorister dersom man ønsker å forstå hva som driver dem. Det kan derfor være verdt å først se på hva som kjennetegner terrorister med en kjent gruppetilhørighet.

Hvis vi ser på terrorister tilknyttet en kjent terrorgruppe, skiller de seg lite fra normalbefolkningen. Terrorister er like ofte gifte som ugifte, de har utdannelse som ligger litt over gjennomsnittet, har vanligvis jobb, og de har ytterst sjelden hatt en kriminell løpebane før terrorhandlingene. På ett felt skiller de seg imidlertid fra normalbefolkningen: de er relativt unge. 83,8 prosent av organiserte terrorister er mellom 16 og 35 år.5

Blant terroristene som angrep World Trade Center 11. september 2001 var Mohammed Atta, som hadde studert arkitektur i Kairo, og siden avlagt doktorgraden ved et tysk universitet. Flere av terroristene hadde i tillegg til høy utdannelse også lykkes godt karrieremessig. Men bildet er sammensatt, og varierer fra én konfliktsone til en annen. I den nedre delen av skalaen finnes palestinske terrorister, som gjennomgående er unge, mangler utdannelse og lever i dyp fattigdom.6 Det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at de skiller seg så mye fra befolkningen i det aktuelle området, ettersom palestinere flest er fattige og uutdannede. Levealderen er også lav i de palestinske områdene, noe som i seg selv kan forklare at palestinske terrorister generelt er yngre enn terrorister i andre områder.

Forskningen på organiserte terrorister viser også at de skiller seg fra grupper som mordere generelt eller ungdomsforbrytere ved å komme fra mer stabile hjem.7 De fleste terrorister lider heller ikke av psykiske sykdommer eller annen diagnostiserbar psykisk patologi.8 En av årsakene til at organiserte terrorister sjelden er psykotiske eller lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser, ligger i terrorgruppenes utsilingsmekanismer. En person med alvorlige psykiske forstyrrelser vil utgjøre en sikkerhetsrisiko for gruppen.9 Dessuten vil en tett knyttet terrorgruppe neppe være en god arena for personer med mangelfulle sosiale evner.

De organiserte terroristene er altså, psykologisk og sosiologisk sett, forbløffende normale. Det er imidlertid gode grunner til at man oftere stiller spørsmål ved den mentale helsen til en soloterrorist enn et gjennomsnittlig medlem av Al-Qaida eller en eller annen separatistbevegelse.

Hva vi vet om soloterrorister

Forskningen på soloterrorister er mindre omfattende enn forskningen på organiserte terrorister. Det er vanskelig å få et stort nok materiale å forske på, og mange soloterrorister vil også bli drept eller ta livet sitt før de kan stilles for retten og undersøkes psykiatrisk. I tillegg vil handlinger begått av en etablert terrorgruppe lettere bli registrert som terrorhandlinger, mens handlingene til en soloterrorist kan bli registrert som hatkriminalitet, drap eller skadeverk.

Noen har allikevel forsøkt å systematisere den kunnskapen som finnes om personer som begår terrorhandlinger på egen hånd. Ikke uventet har FBI, som lenge har benyttet seg av psykologer i etterforskningen av større kriminalsaker i USA, vært ledende i dette arbeidet. I 2001 fikk psykologen Kathleen Puckett i oppdrag å utarbeide en studie av soloterrorister. Puckett hadde da deltatt aktivt i etterforskningen av to av USAs mest kjente soloterrorister, Ted Kaczynski og Eric Rudolph.

I studien valgte Puckett å definere soloterrorisme som terrorhandlinger begått av en eller noen få terrorister som opererer på egen hånd, og ikke som del av en organisert gruppe. Målet for voldsutøvelsen er å oppnå et større ideologisk, politisk eller religiøst mål gjennom drap, hvor også andre enn de direkte målene for angrepene kunne komme til å bli drept. Terrorhandlinger som ender i selvmord ble ekskludert fra studien. Dette utelukket de mange skolemassakrene, som stort sett alltid avsluttes med at gjerningsmannen tar sitt eget liv.10 Ti soloterrorister oppfylte kriteriene og ble inkludert i studien, deriblant Kaczynski og Rudolph, samt Timothy McVeigh og hans medhjelper i Oklahoma City, Terry Nichols.

Interessant nok fant Puckett at samtlige soloterrorister hadde forsøkt å bli med i ekstremistorganisasjoner som delte deres ideologi, men at de hadde mislyktes med dette. Unntaket var Kaczynski, men han hadde til gjengjeld fantasert om å starte en slik organisasjon. Han hadde også henvendt seg til offentligheten under navnet på en ikke-eksisterende organisasjon, Freedom Club.

Fenomenet med å operere under navnet til en fiktiv organisasjon, fant man også hos Eric Rudolph, som sendte brev til amerikanske medier hvor han undertegnet med «Army of God». Organisasjonen eksisterte ikke. Fra Norge kjenner vi Breiviks «Knights Templar». En organisasjon med det navnet eksisterer, men har ingenting med Breiviks påståtte organisasjon og hjemmesnekrede medaljer og uniformer å gjøre.

Puckett fant også at ni av de ti slet alvorlig med forholdet til kvinner. De var heterofile menn med interesse for kvinner, men de fikk ikke til å ha et forhold til dem. McVeigh skal aldri ha hatt et seksuelt forhold til en kvinne, og Kaczynski oppsøkte psykiatrihjelp for sine kvinneproblemer og hadde fantasier om å gjennomgå en kjønnsskifteoperasjon.

I utvalget av soloterrorister var det flere som hadde udiskutable psykiatriske problemer. En av dem, Buford O'Neal Furrow Jr., hadde i 1999 skutt to voksne og tre barn i en jødisk barnehage i Los Angeles. Deretter hadde han skutt og drept et postbud med bakgrunn fra Filippinene, før han la turen til Las Vegas, der han drakk seg full og gamblet. Han så på nyhetene om drapene og overga seg så til politiet.11 Furrow hadde i en kort periode vært tilknyttet naziorganisasjonen Aryan Nations, der han hadde blitt oppfattet som «rar». Siden han selv mente selv at gruppen ikke gikk langt nok i å sette sin ideologi ut i praksis, trakk han seg fra Aryan Nations.

I en tiårsperiode før drapene hadde Furrow gjentatte ganger kontaktet psykiatriske institusjoner og akuttmottak for å få hjelp med selvmordstanker og drapstanker. Han unnslapp dødsstraff fordi han ikke ble regnet som tilregnelig, men ble idømt livstidsstraff. Etter drapene kom han med en uttalelse om at handlingen var begått for å vekke oppmerksomhet om hvordan jødene hadde ødelagt USA, og at han håpet andre ville følge i hans fotspor. Han tilføyde at han hadde tenkt på å angripe en abortklinikk, ettersom aborter «drepte den hvite rase».12

En annen av soloterroristene, John Salvi, så også abortklinikker som legitime mål. I løpet av to døgn angrep han tre av dem, drepte to personer og såret en rekke andre. Salvi ble diagnostisert med paranoid schizofreni.13 Denne diagnosen ble også lansert om Anders Behring Breivik, og flere av psykiaterne i rettssaken mot Ted Kaczynski mente at han led av det samme.

Det var ikke alle soloterroristene i utvalget som hadde en kjent psykiatrisk sykdomshistorie. Derimot fant Puckett at alle hadde lidd av sosiale vansker og at ingen av dem hadde lykkes i å knytte seg til en gruppe som delte deres ideologi.

Den amerikanske terrorforskeren Jessica Stern fremhever schizofrene eller sosiopater som eksempler på ekstremister som ender opp som soloterrorister. De er gjerne drevet av politisk paranoia, ekstrem mistenksomhet, megalomani og grandiositet. Etter hvert som paranoiaen vokser, øker også faren for at de vil ty til vold.14 Jerrold Post, som tidligere ledet CIAs senter for analyse av personlighet og politisk opptreden, mener soloterroristen typisk er et isolert, ensomt og fremmedgjort individ som opplever en følelse av fellesskap gjennom internett. Det de samles om på nettet, er hat. Post påpeker også at problemet med soloterrorisme er voksende.15

De amerikanske funnene stemmer godt med det vi vet om Anders Behring Breivik. Han forsøkte å alliere seg med blant annet English Defence League, Norwegian Defence League og nettidsskriftet Document.no og tok også kontakt med bloggeren Fjordman. Overalt ble han avvist. Isteden endte han opp med å konstruere sitt eget fiktive terrornettverk. Det var ikke fordi han manglet meningsfeller, men fordi Breiviks spesielle vesen ikke appellerte til andre. Ut fra hva vi vet om hans personlige historie har han vært sosialt på utsiden hele livet. Som fireåring ble han analysert av psykologer som fant at han slet med den sosiale samhandlingen i lek. Med tiden fant han et langt mindre krevende sosialt samspill på nettet, et samspill som også foret ideologien hans.

Mønsteret med kvinneproblemer finner vi også hos de tre nordiske soloterroristene Breivik, Ausonius og Mangs. Alle er enslige menn som har hatt store problemer med å inngå romantiske forbindelser med kvinner.

Soloterrorister og diagnoser

De diagnosene som oftest diskuteres i tilknytning til soloterrorister, er ulike varianter av schizofreni, tunge personlighetsforstyrrelser som dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse eller ulike varianter av autisme. Både John Ausonius og Peter Mangs fikk autismediagnoser. Mangs hadde allerede før arrestasjonen fått diagnosen Aspergers syndrom. Etter dommen ble han underlagt en rettspsykiatrisk undersøkelse, og diagnosen ble stående.16 Ausonius fikk diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse i den rettsmedisinske vurderingen, og har i løpet av fengslingstiden i tillegg fått diagnosen atypisk autisme.17

Av de ulike diagnosene som finnes blant soloterrorister, er det kun schizofreni som i enkelte land kan gi straffefritak, men i de fleste land må man påvise en direkte sammenheng mellom lidelsen og handlingen for at så skal skje. I tillegg har landene ulike systemer for psykiatriske utredninger. I USA vil det for eksempel være mest aktuelt for forsvaret i kriminalsaker å stille med spesialister som vurderer lovbryteren til å lide av psykisk sykdom, ettersom det kan virke straffeformildende. Påtalemakten vil ofte stille med egne eksperter i slike tilfeller, som gjerne konkluderer med at forbryteren er tilregnelig.

Personlighetsforstyrrelser regnes som samlebetegnelser på trekk ved personligheten som til sammen gjør at personen fungerer dårlig, især i sosiale forhold. Personen avviker altså fra normalen, men ikke psykisk syk. Årsakene til personlighetsforstyrrelser er en kombinasjon av biologi og miljø, hvorav man nå regner biologiske forutsetninger som det viktigste.18

Ideologi

Soloterrorister vil plukke opp ideene sine fra kulturen, og er sjelden spesielt originale tenkere. De kan derfor ses som temperaturmålere for hatholdninger som strømmer i en kultur. Den spesielle psykologiske måten de er skrudd sammen på, gjør imidlertid at de mangler en del sperrer mot å handle ut fra disse holdningene. De er derfor en kombinasjon av ideologiske vesener og usunt sammensatte personligheter.

For mange terrorister er det også vesentlig å unngå en psykiatrisk diagnose. Breivik kjempet med nebb og klør mot den første psykiatrirapporten som diagnostiserte ham som paranoid schizofren. Det samme gjorde Ted Kaczynski da spørsmålet om samme diagnose kom opp i hans rettssak. For begge ser motviljen ut til å handle om et ønske om at deres ideologi skulle tas på alvor.

Dette er forståelig siden samfunnet lett klassifiserer mennesker som enten mentalt stabile og dermed i stand til å ha en ideologi, eller mentalt forstyrrede, og dermed ute av stand til å ha en ideologi. Alle studier av soloterrorister peker derimot i retning av at dette skillet ikke gir mening. For at en person skal ende opp som soloterrorist er både ekstrem ideologi og spesielle personlighetstrekk nødvendige ingredienser. Det er ikke et enten–eller, men et både–og.

Soloterroristen befinner seg som regel «på utsiden av samfunnet, men har et sterkt behov for å bety noe i verden. Han plasserer seg selv på et høyere nivå enn de gruppene som deler hans ideologiske syn», oppsummerer Kathleen Puckett i sin undersøkelse av soloterrorister for FBI.19 Soloterroristen lykkes ikke i å få tilfredsstilt behovet for å tilhøre et fellesskap, men blir desto mer oppsatt på å bevise sin egen viktighet overfor seg selv og omverdenen. Han har ikke tilgang på gruppefellesskapet, men han har ennå tilgang på ideologien, som blir viktigere enn alt annet for ham.

Soloterroristen er altså et fanatisk, ensrettet individ uten evner til å passe inn i en etablert gruppe. Han mislykkes med kvinner, og han føler seg skuffet over andre mennesker. Han mener selv å ha gjennomskuet de store linjene i hvordan verden fungerer og hva som er galt med den. Han ser det som sin oppgave å ordne opp. Samtidig har han en spesiell evne til å sitte helt alene og planlegge sine fremstøt, og mangler mentale sperrer mot å gjennomføre drap og ekstreme voldshandlinger. Han har et paranoid verdensbilde, men paranoiaen retter seg ikke nødvendigvis mot hans egen person, da han velger å skrive seg inn i en større fortelling hvor han kjemper det godes kamp mot ondskapen. Slik blir han betydningsfull i verden. Psykologiske trekk som narsissisme og manglende empati er viktige ingredienser som gjør at han kan gjennomføre prosjektet sitt. Disse trekkene kan stamme fra enten mental sykdom, patologiske personlighetstrekk eller andre forstyrrelser som gjør at han ikke evner å se lidelsen til de ofrene som kommer i hans vei. I egne øyne er han en ideologisk krigfører, og han trenger ikke et mandat fra andre, ettersom han uansett er den som ser tingene klarest. Derfor vil han heller aldri, som mange ønsket at Breivik skulle gjøre, angre. I hans øyne har han handlet både rettferdig og ut fra pur nødvendighet.

Til sist er det viktig å nevne at de aller fleste som lider av en psykisk sykdom eller en utviklingsforstyrrelse innen autismespekteret, verken begår terrorhandlinger eller annen form for kriminalitet. Dette er det viktig å huske på.

Fotnoter:

1. Hoffman 2006:40–41.
2. Aftonbladet 16.06.2012: «Sverige struntar i hans rättegång» ; Aftonbladet 16.07.2012: «Han såg morden som en tävling».
3. Chase 2003.
4. Tamas 2008:396-397.
5. Jacques og Taylor 2012.
6. McCauley 2002:8.
7. Horgan 2005; Horgan 2003.
8. Webster et al. 2012:7.
9. Post 2005.
10. Puckett 2007, kap. 20 i Hunting the American Terrorist.
11.Puckett 2007.
12. Puckett 2007; LA Times 25.01.2001: «Furrow Spared by His Mental History».
13. Puckett 2007.
14. Stern 2003: 172 f.
15. Intervju med Post.
16.Rättsmedicinalverket 25.09.2012.
17. Aftonbladet.se 22.10.2010: «Känner ingen ånger».
18. Torgersen 2009.
19. Puckett 2007, Kindle location 3234-37.

Litteratur:

• Chase, Alston 2003: A Mind for Murder. The Education of the Unabomber and the Origins of Modern Terrorism. New York/London: W. W. Norton.
• Fox, James Alan og Jack Levine (red.) 2005: Extreme Killing: Understanding Serial and Mass Murder. Thousand Oaks: Sage Publications.
• Hoffman, Bruce 2006: Inside terrorism. New York: Columbia University Press.
• Horgan, John 2005: The Psychology of Terrorism. Oxon/New York: Routledge.
• Horgan, John 2003: «The Search for the Terrorist Personality». I: Silke, Andrew (red.) 2003: Terrorists, Victims, and Society: Psychological Perspectives on Terrorism and Its Consequences, s. 3˗27. Hoboken, NJ: Wiley.
• Husby, Torgeir og Synne Sørheim 2011: Rettspsykiatrisk erklæring avgitt den 29.11.11 til Oslo tingrett i henhold til oppnevnelse av 28.07.2011 med komplettering av mandat 11.08.11. Saksnr. 11-120995ENE-OTIR/08. Oslo.
• Jacques, Karen og Paul J. Taylor 2012: «Myths and Realities of Female-Perpetrated Terrorism». I: Law and Human Behavior, 30.04.2012. På nett.
• Johnson, Sally 1998: Psychiatric competency report of dr. Sally C. Johnson. Sept. 1998. In The United States district court for the Eastern district of California. United States of America, plaintiff, v. Theodore John Kaczynski, defentant. CR. NO. S-96-259 GEB ORDER. En pdf-kopi finnes på http:///www.chicagotribune.com/media/acrobat/2008-04/37849352.pdf.
• Kaczynski, Ted 2009: The Unabomber Manifesto. Industrial Society and its Future. Livermore, CA: WingSpan Press. (Opprinnelig publisert under pseudonymet FC (Freedom Club) i The New York Times og The Washington Post i 1995.)
• McCauley, Clark 2002: «Psychological Issues in Understanding Terrorism and the Response to Terrorism». I: Chris E. Stout (red.): The Psychology of Terrorism: Theoretical Understandings and Perspectives, vol. 3, s. 3˗29. Westport, CT.: Praeger.
• Michel, Lou og Dan Herbeck 2001: American terrorist. Timothy McVeigh and the Oklahoma City bombing. New York: ReganBooks.
• Post, Jerrold M. 2005: «The Psychological and Behavioral Bases of Terrorism: Individual, Group and Collective Contributions». I: International Affairs Review, vol. 14, nr. 2. Washington, DC.
• Rättsmedicinalverket, Rättspsykiatriska avdelingen, Göteborg 25.10.2012: Rättspsykiatriskt utlåtande om Peter Mangs.
• Stern, Jessica 2003: Terror in the name of God. New York: Ecco/HarperCollins Publishers.
• Turchie, Terry og Kathleen Puckett 2007: Hunting the American Terrorist: The FBI's War on Homegrown Terror (Kindle Edition). New York: History Publishing Company.
• Tamas, Gellert 2008 (2002): Lasermannen. En berättelse om Sverige. Stockholm: Ordfront förlag.
• Torgersen, Svenn 2009: «Personality and Individual Differences. The nature (and nurture) of personality disorders». I: Scandinavian Journal of Psychology, vol. 50, iss. 6, s. 624–632. Blackwell.
• Tørrisen, Terje og Ragnar Aspaas 2012: Rettspsykiatrisk erklæring til Oslo tingrett. Avgitt 10.04.12 i henhold til oppnevning den av 13.01.12. Sak nr. 11-188627MED-OTIR/05. Oslo.
• Webster, William H. et al. 2012: Final Report of the William H. Webster Commission on The Federal Bureau of Investigation, Counterterrorism Intelligence, and the Events at Fort Hood, Texas, on November 5, 2009. Washington: FBI. (Tilgjengelig på nett i sensurert versjon.)

Først publisert i Humanist 1/2013. Publisert på nett 22. april, 2013.