Tidsskrift for livssynsdebatt

En massemorder blir til

Psykologien bak ekstreme handlinger

Av: Peder Nørbech, Nicolay Nørbech og Inge-Arne Teigset

Ingen er født massemorder. Med utgangspunkt i nyere forskning og den høyreekstreme bombemannen Timothy McVeigh ser tre psykologer på hvordan sårbare mennesker kan bli til kaldblodige mordere.


Alfred P. Murrah Federal Building i delstatshovedstaden Oklahoma City ble sterkt skadet av bombeangrepet i 1995. Foto: Scanpix

19. april 1995 er brennmerket inn i USAs kollektive bevissthet. Denne dagen mistet 168 amerikanere livet og mer enn 680 ble såret, etter at en massiv bombe gikk av ved en føderal bygning i sentrum av Oklahoma City, delstatshovedstaden i Oklahoma. En og en halv time senere ble amerikaneren Timothy McVeigh arrestert, mistenkt for å ha utført terrorhandlingen. Motivet skal ha vært å starte en revolusjon for å styrte regjeringen.

Seks år etter styrte Al-Qaida-medlemmer to kaprede fly inn i tvillingtårnene på Manhattan, New York. Terrorhandlingene den 11. september 2001 tok livet av 2996 mennesker1.

Fram til fredag 22. juli i år assosierte de fleste nordmenn terror og massemord med Midtøsten, USA og skrekkfilmer. Anders Behring Breiviks sprengning av regjeringskvartalet og massedrap på Utøya forandret dette verdensbildet. Som psykologer undrer vi oss over hvilke drivkrefter som ligger bak terrorhandlinger, og hva som karakteriserer menneskene som utfører dem. Derfor ønsker vi å belyse fenomenene massemord og terror fra et psykologisk ståsted.

Massemord, terrorisme og krigshandlinger

Et massemord er et villet drap på fire eller flere mennesker på samme sted i løpet av forholdsvis kort tid. Massemord er sjeldne hendelser, men har inntruffet siden starten av menneskets historie. De kan være utført av enkeltindivider, organisasjoner eller stater. Når et massemord utføres av et enkeltindivid, brukes betegnelsen «massemorder» om vedkommende. Betegnelsen skiller seg fra andre drapskategorier, som for eksempel «seriemorder», ved at seriemorderen har en avkjølingsperiode mellom drapene.

Massedrap defineres som terrorisme dersom handlingen er motivert av en politisk eller religiøs ideologi. Terrorisme brukes gjerne om handlinger som har til hensikt å spre frykt i en befolkning, eller å ødelegge noe (for eksempel et land). Handlingen er asymmetrisk, i den forstand at terroristen – ut fra et maktperspektiv – er svakere enn objektet som blir angrepet. Massemord kan videre begås som ledd i en pågående nasjonal eller internasjonal konflikt, og dermed være en krigshandling. Men denne artikkelen forsøker å gi et psykologisk perspektiv på individer som begår massedrap og/eller terrorhandlinger, hvor det er allment akseptert at deres handlinger ikke kan relateres til en reell nasjonal eller internasjonal konflikt.

Hva vet vi om massemordere?

Selv om det finnes eksempler på kvinner som har begått massemord, er majoriteten menn2. Noen massemord begås av selvmordsbombere som typisk er unge, enslige menn som har blitt lovet sikkerhet for sin familie i dette liv og for seg selv i det neste liv. Massemorderen i land som ikke befinner seg i krig er imidlertid enten en ung mann rundt 17 år, eller voksne menn i slutten av 30-årene, som tar livet av medelever, kollegaer, familie eller fremmede.

De unge drapsmennene omtales gjerne som skoledrapsmenn på grunn av deres alder og at deres ofre ofte er medelever og lærere3 To av de mest omtalte eksemplene på skoledrap er Columbine (1999) og Virginia Tech (2007) hvor henholdsvis 19 og 32 mennesker døde. Denne typen massemord har lenge blitt betraktet som et amerikansk fenomen, noe som er en sannhet med betydelige modifikasjoner, da slike hendelser har inntruffet i alle verdensdeler på 2000-tallet.

Massemorderens gjennomsnittsalder er trolig ikke tilfeldig. Både 17-årsalderen og slutten av 30-årene er formative og eksi stensielt viktige perioder i livet, perioder med økt risiko for en rekke psykiske lidelser.

En 17 år gammel ungdom står foran en rekke utfordringer. Han må etter hvert flytte hjemmefra og klare seg selv. Han må ta stilling til videre skolegang og yrkesvalg, samtidig som letingen etter en partner tar til for alvor. Eksistensielle spørsmål i denne fasen omhandler hvem man skal bli som voksen.

Hos voksne representerer overgangen fra 30 til 40-årene andre problemstillinger. Sentrale eksistensielle spørsmål er om man har lykkes med valg av partner og jobb, hvem en har blitt, og om livet har blitt slik en ønsket seg. Selv om identitetsproblematikk synes å være en viktig faktor ved massemord, forklarer det lite på egen hånd. Tross alt vil svært få med identi tets- problemer ta livet av andre mennesker.

Selv om massemord er et internasjonalt fenomen, synes det å være en overhyppighet i USA. Det er fristende å forsøke å finne årsakene i den amerikanske kulturen, som er preget av individualisme og fokus på prestasjoner og der det å være vellykket er viktig. Samtidig mangler samfunnet et tilfredsstillende system for å ta vare på dem som ikke lykkes. Det er ikke urimelig å anta at en slik kultur reder grunnen for at sårbare individer håndterer en opplevelse av å være mislykket på svært destruktive måter. Det er kanskje ikke tilfeldig at majoriteten av massemordere er beskrevet som sosiale tapere. Unntakene er karismatiske ledere for religiøse eller ideologiske sekter, som for eksempel Jim Jones.

Jim Jones var grunnleggeren og lederen av sekten Folkets tempel, som kombinerte kristendom med radikal sosialisme. Overbevisningen om at den amerikanske etterretningstjenesten var ute etter ham gjorde at han den 18. november 1978, i bosetningen Jonestown i Guyana, beordret sine disipler til å ta sine egne liv ved å drikke forgiftet saft. De som ikke ville drikke, ble drept. Totalt døde 909 mennesker, hvorav 303 barn, noe som gjør dette til et av de alvorligste massemordene og masseselvmordene i historien.

I motsetning til den karismatiske og veltalende Jones, viser typiske beskrivelser av både de voksne massemorderne og skoledrapsmennene at de har vært sosialt klønete, ensomme mennesker som har foretrukket isolasjon fremfor meningsfulle forhold til andre4. Påfallende få massemordere har vært i parforhold da de utførte drapene eller i perioden forut for drapene. I stedet har tiden før handlingen vært preget av krenkelser i form av opplevd avvisning, mobbing, eller oppsigelse. Skoledrapsmennene har ofte opplevd seg utsatt for vedvarende trakassering fra medelever og omgivelser over flere år. Samtidig er det viktig å minne om at de færreste mobbeofre ender som masse mordere.

Er massemorderen gal?

Massemord er heldigvis sjeldne. Når de skjer, blir man slått av hvor brutale og uforståelige slike handlinger er. Det er lett å tenke at intet menneske ved sine fulle fem vil være i stand til å utføre omfattende nedslakting av ukjente og uskyldige men nesker, og at drapsmannen nødvendigvis må være ruset eller på annen måte totalt ute av kontroll. Det er imidlertid bare blant de unge massemorderne at en majoritet har hatt et rusproblem før de utførte drapene.


En av USAs mange militsgrupper, som blander våpentrening med sterk fiendtlighet mot amerikanske myndigheter. Foto: Scanpix

Det er lett å anta at en massemorder er en person det plutselig «klikker for», men studier viser at langt de fleste massemord er planlagt over lang tid5. Disse massemorderne dreper ofte tilfeldige i det offentlige rom, men kan også ta livet av familie medlemmer eller en bestemt gruppe mennesker de mener har behandlet dem dårlig. Den ekstreme volden de utøver har en klart predatorisk kvalitet. Med predatorisk menes i denne sammenhengen at volden er plan lagt, kontrollert og kynisk, med lite innslag av følelser. Slik sett fremstår massemorderne under selve handlingen som et rovdyr på jakt, ikke en villmann ute av kontroll. Slik representerer massemord en ekstrem form for aggresjon ved at den er «kald» og ikke «varm».

Et fellestrekk er at gjerningsmennene har en langvarig og intens interesse for våpen, krig og konflikt. Den typiske massemorder har gjerne en samling av ulike våpen hjemme, samt militære uniformer og rekvisitter. Den amerikanske rettspsykiateren Park Dietz6 bruker betegnelsen «pseudokommando» om denne typen massemordere. Bakgrunnen for betegnelsen er at «pseudokommandosoldatene» ankommer åstedet tungt bevæpnet, ofte ikledd en kamuflasjedrakt eller andre antrekk som minner om soldater eller om krig. Derimot mangler de planer for retrett.

Selve drapshandlingen viser at gjerningsmannen har hatt god evne til både organisering, planlegging og gjennomføring. Enkelte fagmiljøer antar derfor at de færreste massemordere var psykotiske forut for eller under handlingen, fordi psykoser – sviktende oppfattelse av virkeligheten, med symptomer som hallusinasjoner og/eller vrangforestillinger – ofte svekker individets evne til planlegging og organisering.

Den fremtredende rettspsykiateren John Reid Meloy har derimot funnet at 40 prosent av voksne massemordere hadde en dokumentert psykoseproblematikk forut for massedrapet, eller viste seg å være psykotiske da de ble undersøkt etterpå7. Det klart mest utbredte psykotiske symptomet blant de voksne massemorderne er paranoide vrangforestillinger, med en følelse av å bli forfulgt og overvåket.

Samtidig er det meget sjelden at individer med psykose problematikk skader eller dreper andre. For å forstå hva som motiverer og driver massemordere må vi derfor lete bak symptomet.

Massemordets psykologiske drivkrefter

Vi har foreløpig begrenset kunnskap om psykologien bak masse mord. Dessuten vil de underliggende motivene til en palestinsk selvmordsbomber, som er del av et større nettverk, være forskjellige fra for eksempel motivene som fikk Timothy McVeigh til å sprenge bygningen i Oklahoma City. Likevel finnes det en rekke erfaringer, personlighetsmessige forhold og indre meka nismer som synes felles for massemordere. Vi vil her trekke fram noen sentrale faktorer, som må forstås som dynamiske, altså i et kontinuerlig samspill med hverandre. Disse faktorene er hevn, patologisk narsissisme, paranoia og sosial/emosjonell isolasjon.

Hevn

De aller fleste undersøkelser legger vekt på gjentatt opplevd krenkelse og ydmykelse som sentrale utløsende hendelser for massemordet hos de «typiske» massemorderne, skoledrapsmenn og voksne som tar livet av kollegaer eller familie8. For mange av oss er hevn, eller fantasier om hevn, en nærliggende måte å forsøke å håndtere opplevd trakassering og avvisning på. Hos massemorderne fremstår dette som en helt sentral dynamikk.

Hevn er imidlertid et komplisert fenomen som krever mer redegjørelse.

Hevn beskrives ofte som en aggressiv handling hvis hensikt er å gjenreise opplevd tap av ære. Altså som en respons på krenkelse, reell eller ikke. Hevnens underliggende psykologi omhandler både spesifikke tanker og følelser, ofte i form av et samspill og pendling mellom angst, forakt, sinne og hat. Angsten kan omhandle frykten for på ny å bli offer, fulgt av selvforakt fordi man har kommet i en uutholdelig posisjon. Der etter raseri og et behov for å gjenreise ære eller selvbilde i psykologisk forstand.

Voldelige hevnfantasier er et gjennomgående funn hos masse mordere, ofte i form av forestillinger om seg selv som en «ultimat kriger» som nådeløst innhenter og straffer sine overgripere. Hos massemorderen gjentas denne typen hevnfantasier utallige ganger og blir til slutt en sentral del av selvbildet. John Reid Meloy9 påpeker to funksjoner ved slike fantasier: hevnfantasien tjener som en mental forberedelse på den kommende hendelsen, og den fungerer kompensatorisk. Krigeridentiteten blir en fasade som skjuler ensomhet, selvforakt og fortvilelse.

Dette bringer oss over i massemorderens karakter eller personlighet. Det mest fremtredende er nettopp måten de håndterer opplevde krenkelser og ydmykelser på. Den amerikanske psykiatriprofessoren James Knoll10 argumenterer for at massemordere i utgangspunktet er en ytterst sårbar gruppe. De har svekket evne til å håndtere og tåle følelser av angst, hjelpeløshet og maktesløshet som opplevd krenkelse og ydmykelse medfører. Raseri, hevntanker og fantasier om seg selv som «den ultimate kriger» kan bøte på sårbarheten ved å gi en fornem melse av å være mektig og viktig. Fantasien om voldelig gjengjeldelse kan etter hvert blir en besettelse, og selvbildet bli uløselig knyttet til hevnfantasiene.

Siden fantasien om en hevnende kriger blir en nødhavn for selvbildet, har hevneren ikke lenger annet valg enn å fortsette å dyrke sitt hat mot dem han mener har forgrepet seg mot ham. Å slå fra seg eventuelle planer om massemord vil nå være et alternativ han ikke har. Dersom han gir opp sine planer, og normaliserer den urett han føler seg utsatt for, vil han bli konfrontert med den uutholdelige opplevelsen som mangel på et selv kan være11. Dypest sett er roten til hevnerens intense hat ofte for ham uønskede, skremmende, foraktelige og avskyelige aspekter ved ham selv. I stedet velger hevneren å ubevisst fraskrive seg disse aspektene ved å projisere dem over på sine ofre12. Dermed kan han se på seg selv som utelukkende god og rettferdig og ofrene som onde eller verdiløse, noe som gjør det mulig for ham å drepe uten å plages av medfølelse eller dårlig samvittighet.

Narsissisme

Narsissisme er en forstyrrelse som innebærer en meget fordreid fornemmelse av seg selv. Man ser på seg selv som absolutt enestående og mer verdt enn sine medmennesker. Enkelte narsissister kan føle seg hevet over lover og regler, og dermed berettiget til å ta liv hvis de mener dette er nødvendig. Studier av masse draps menn som har handlet på egen hånd viser nesten uten unntak at de har en ekstrem form for narsissistisk karakterforstyrrelse13.

Et annet aspekt ved forstyrrelsen er behovet for å bli sett og beundret. Ved å begå massemord kan den krenkede få sitt navn skrevet inn i historien. Hos slike personer vil ikke enkeltstående hevnaksjoner mot enkeltpersoner være nok til å gjenopprette selvbildet – for er udåden stor nok, vil hele verden rette sine øyne mot ham. I tråd med dette har en funnet at berømmelse er et sentralt delmotiv for enkelte massemordere.

Paranoia

En annen nært beslektet, og utvilsomt sentral psykologisk dimensjon ved massemord og massemordere, er paranoia. Forenklet innebærer paranoia en opplevelse av at andre ønsker å ødelegge for eller skade en. I ytterste konsekvens kan dette innebære frykt for å bli drept.

Slike forestillinger har ofte sitt utgangspunkt i reelle erfaringer, men individets fortolkning av situasjonen er ute av proporsjon. For eksempel viser forskning at enkelte massemordere forut for handlingen har vært overbevist om at en bestemt gruppe eller et maktorgan har vært ute etter å ta livet av dem14. Paranoide personer vil lett mistolke andres handlinger som truende og farlige. De kan ha fordreide og konspiratoriske forestillinger om verden, hvor all informasjon som underbygger deres verdensbilde kommer i forgrunnen, mens motstridende informasjon oppleves som irrelevant eller feilaktig. I deres måte å forholde seg til omverdenen på finnes det ingen gråsoner. Alt er svart eller hvitt, godt eller ondt. Du er enten venn, eller en truende fiende.

Bakgrunnen for en slik livsanskuelse synes å henge tett sammen med opplevde nederlag, avvisninger og ydmykelser. Slik sett har utviklingen og den psykologiske dynamikken fostret følelser som personen ikke vil eller kan forholde seg til, og som han derfor tilskriver fienden. Fienden ikles svakhet, urenhet og umoral og galskap eller mangel på kontroll. Fienden foraktes og han må forsvare seg mot denne. Personer med et slikt perspektiv på omgivelsene kommer ofte i konflikt med andre, noe som sementerer oppfatningen av verden som et farlig sted.

Sosial/emosjonell isolasjon

En tredje psykologisk dimensjon hos de fleste massemordere, og kanskje spesielt de som har operert uavhengig av et større nettverk, er isolasjon. De har vokst opp i familier preget av konflikter og sosiale vansker, og har hatt få, om noen, nære og gode relasjoner til andre. De har følt seg fremmedgjort fra sine omgivelser og samfunnet generelt. Etter hvert har de utviklet væremåter og holdninger som har medført ytterligere isolasjon og trakassering, som i sin tur har ført til at de blir enda mer stivnakkede og trangsynte.

Sosial og psykologisk isolasjon gjør vondt verre for personer som allerede er sårbare. Mangelen på emosjonell støtte får enkelte til å søke tilflukt fra fortvilelsen i et indre liv som de ikke deler med andre. Fantasien fungerer som en buffer mot følelser av svakhet og sårbarhet og foretrekkes fremfor en virkelighet som oppleves som truende. I denne relasjonelle og emosjonelle ensomheten omgjøres nederlag til seire mens tidligere krenkelser blir hevnet.

Mangelen på nærhet og intimitet med andre mennesker kan igjen føre til at man avskjærer seg fra all menneskelig kontakt, også av seksuell art. Noe som igjen kan gjøre at hevn fantasiene lades med seksuelle motiver som gir ytterligere kraft til handlingene.

En amerikansk terrorist

Hver enkelt massedrapsmann må forstås på egne premisser. Hver av dem vil ha unike erfaringer og unike måter å oppfatte seg selv og omverden på. Å forstå disse vil være avgjørende for om vi får et godt bilde av den enkelte handling.


Timothy McVeigh, den "ultimate kriger", i uniformen til myndighetene han senere skulle bli svoren fiende av. Foto: Scanpix

Vi har fram til nå beskrevet massemordere generelt. Det som synes felles er at gruppen i utgangspunktet har hatt en sårbar karakter eller personlighetsutforming (med innslag av narsissisme), hvor opplevde krenkelser har ført til økende mistenksomhet, paranoia og hevntrang. For å håndtere uutholdelige følelser har de identifisert seg med den «ultimate krigeren». Nye opplevde krenkelser har omdannet deres voksende hevngjerrige raseri fra affektivt til predatorisk og de starter planlegging av et kaldblodig massedrap.

For å illustrere disse prosessene nærmere har vi valgt å gå i dybden på et kasus.

Timothy McVeigh ble født inn en irsk-katolsk middelklasse familie bestående av ham selv, to søstre, far og mor. Av vitner er han beskrevet som svært intelligent, med evne til å sosialisere med andre, men samtidig innadvendt og ensom. Allerede som barn hadde han vansker for å stole på andre og å danne nære relasjoner.

McVeighs foreldre ble separert da han var 11 år, og hans psykiater beskriver hvordan gutten trakk seg tilbake fra et sosialt liv og inn i tegneserier. Her fantaserte han om seg selv som superhelt, antagelig for å håndtere den konflikten mellom foreldrene som han maktesløst var vitne til. McVeigh ble forlatt av sin mor og eldre søster da han var 16. Dette skal ifølge John Reid Meloy ha påvirket ham på flere forskjellige måter. McVeigh ble intenst opptatt av overlevelse og skytevåpen, han mistet interessen for akademisk utvikling, ble mistroisk til jenter og oppslukt av tanken om seg selv som den «ultimate krigeren». Det finnes ingen indikasjoner på at McVeigh noensinne hadde noe romantisk forhold til kvinner fram til han ble arrestert for bombingen. Tatt i betraktning at han var en meget intelligent og normalt attraktiv mann, er dette høyst uvanlig. McVeigh stakk seg ikke ut, men fremsto som sjenert, følsom og seriøs, om enn litt overkontrollert.

McVeigh lot seg verve til den amerikanske hæren, der det var god bruk for krigermentaliteten hans. Han deltok i invasjonen av Kuwait, og etter at han kom tilbake til USA ønsket han å bli del av den amerikanske kommandostyrken Green Berets. I 1991 ble han tatt inn til grunntreningen, som er beryktet for å være hard, men han måtte trekke seg som følge av en medisinsk tilstand. I lys av at han i egne øyne var den «ultimate krigeren» har dette antagelig vært en stor ydmykelse. Selv om han ble invitert tilbake for å prøve på ny, gjorde han aldri dette.

McVeigh utviklet etter hvert en sterk misnøye og mistro til amerikanske myndigheter; antagelig for å slippe å måtte forholde seg til at hans forestilling om seg selv som overlegen var i ferd med å bryte sammen.

I egne øyne var han fortsatt den «ultimate krigeren», i virkeligheten var han sosialt i drift og antagelig klinisk deprimert. McVeigh fant imidlertid en annen krig gjennom det ytterliggående politiske miljøet han søkte seg til: den såkalte patriotbevegelsen, et høyrevridd miljø med sterk skepsis til den amerikanske statsmakten. Han ble aldri medlem av en spesifikk gruppe (noe som også kjennetegner andre «enslige terrorister» i USA) og noe av grunnen kan være at han fremsto som for ekstrem selv for dette miljøet. Ved et tilfelle ble han bedt om å forlate et møte arrangert av den såkalte Michigan-militsen, en væpnet patriotgruppe, etter å ha kommet med uttalelser som støttet voldsbruk.

McVeighs behov for hevn var sterkt, og etter hvert dannet han en «celle» bestående av seg selv, Terry Nichols og Michael For tier. Hans egne skrifter, og de betydelige mengder litteratur han samlet og leste, rettferdiggjorde hans krig mot den ameri kanske regjeringen.

19. april 1993, i Waco, Texas, ble en menighet av utbrytere fra syvendedagsadventistene utsatt for en 51 dager lang beleiring av føderale myndigheter. Til slutt angrep myndighetene. 87 mennesker, deriblant lederen, David Koresh, mistet livet. Waco-beleiringen ble en symbolsak for mange regjeringskritiske amerikanere, og for Timothy McVeigh ble den avgjørende. Dette var dråpen som gjorde hans raseri instrumentelt og ga det et mål: Føderale byråer som ATF og FBI15. Hans affektive aggresjon ble predatorisk. Et år senere begynte han den aktive planleggingen av bombingen av Alfred P. Murrah-bygningen i Oklahoma City sammen med Terry Nichols.16

McVeigh identifiserte seg med amerikanske patrioter som Samuel Adams, Thomas Jefferson, og Patrick Henry. McVeigh valgte derfor 19. april 1995 som dato for bombingen, ikke kun som en referanse til de som døde i Waco to år tidligere, men for å begå det han anså som en revolusjonær handling på fødselsdagen for den amerikanske revolusjon: 19. april 1775. Hans mål var å bli den første helten i den annen amerikanske revolusjon.

Da McVeigh ble arrestert bar han blant annet en t-skjorte med Thomas Jeffersons slagord, «the tree of liberty must be refreshed from time to time with the blood of patriots and tyrants». Videre ble det funnet minnemynter med inskripsjonen «Battle of Lexington/Concord, April 19 1775» og på baksiden «the shot heard round the world» i lommene hans. Disse amulettene fra den amerikanske revolusjonen gjorde hans fantasier konkrete. Han brukte også aliaset «Robert Kling», hvilket sannsynligvis viser til klingonene, en krigerrase fra TV-serien Star Trek.

I motsetning til selvbildet ble Timothy McVeigh ingen amerikansk helt. Han ble henrettet ved Terre Haute, Indiana, 11. juni 2001, tre måneder før flyangrepene på World Trade Center og Pentagon.

Å forstå en massemorder

Som vi har sett, kan ikke McVeighs handlinger forklares på bakgrunn av én enkeltstående hendelse. Massemord av den typen McVeigh utførte må forstås i lys av en serie svært smerte fulle, identitetsforstyrrende hendelser som inntreffer i formative deler av livet. Prosessen forsterkes og sementeres gjennom ytterligere opplevelse av svik og krenkelser.

Hos McVeigh startet denne prosessen i barneårene. Etter foreldrenes opprivende skilsmisse trakk han seg delvis tilbake fra virkeligheten og begynte å fantasere om seg selv som en usårbar kriger. At han ble forlatt av sin mor og søster i ungdomsårene forsterket tilbaketrekningen og fantasiene. Det er rimelig å anta at disse hendelsene dannet grunnlag for det raseri og den selvforakt han forsøkte å kompensere med den gryende krigeridentiteten. Krigeridentiteten ble så sementert gjennom krigserfaringer, før han på ny ble kastet ut i en alvorlig identitetskrise da han mislyktes med opptaket til Green Berets. Identiteten som den ultimate kriger slo sprekker.

Problemet var imidlertid at han ikke hadde noe annet enn krigeridentiteten å falle tilbake på. Over en periode vekslet han antagelig mellom dyp selvforakt, fortvilelse, forvirring og depresjon, inntil han fant en fiende han kunne rette fokuset mot: den amerikanske regjeringen. Spissformulert kan en kanskje si at hans nye fiende reddet ham fra å gå i oppløsning psykologisk.

Den neste delen av prosessen innebar en paranoid siling av informasjon for å underbygge sitt hat og sin overbevisning. Overbevisningen ble forsterket av lesning av politiske skrifter som matchet hans verdensforståelse. Enkelthendelser utløser ytterligere raseri som fikk ham til å føle seg berettiget som den ultimate krigeren. Han fantaserte antagelig om at han gjennom sin handling kommer til å bli beskrevet i historiebøkene som en helt forut for sin tid.

Verdenskrigene, krigene på Balkan, i Øst-Afrika, samt undersøkelsene til Stanley Milgram16 og Philip Zimbardo17 viser at vanlige mennesker har et destruktivt potensial. Milgrams berømte eksperiment med elektrosjokk viste at de fleste av oss er villig til å følge beskjeder og ordre fra autoriteter, selv når ordrene innebærer å utsette andre mennesker for smerte og potensielt dødelig skade. Zimbardo viste i sitt berømte fengselseksperiment i kjelleren under Stanford-universitetet at mennesker flest kan utføre inhumane handlinger mot andre under de rette betingelsene. Massemordere og terrorister som McVeigh er imidlertid ytterpunkter. Derfor er det enkelt for oss å avskrive individene som utfører slike handlinger som uhyrer eller monstre – ikke en av oss.

Vi har i denne artikkelen forsøkt å tegne et bilde av disse menneskene, samt påpeke de sammensatte psykologiske prosessene og mekanismene som kan utløse slike handlinger. Vi har fremhevet at denne gruppen som oftest består av sosialt og emosjonelt isolerte mennesker, som har opplevd en serie av krenkelser over tid. På et tidspunkt blir anslagene mot selvfølelsen for smertefulle å bære, og hevnfantasier blir en siste redning for selvet. En påfølgende krenkelse utløser planleggingen av massemordet, eller leder direkte til det.

En psykologisk forklaringsmodell utelukker ikke andre perspektiver. Massemord og terrorisme er komplekse og sammen satte fenomener som må ses i lys av rådende samfunnsmessige faktorer – det være seg politiske, ideologiske, etniske eller historiske. Massedrapene på Balkan, Sri Lanka og Rwanda er nylige eksempler på slike faktorers betydning. Det har blitt hevdet at massemordere primært er produkter av hat-ideologier, det være seg politiske eller religiøse. Ut fra et slikt perspektiv vil de fleste av oss kunne utføre massemord dersom vi har en politisk eller religiøs overbevisning som er sterk nok. Slike overbevisninger er viktige medvirkende faktorer til massemord, men etter vår oppfatning er ideologier underordnet de psykologiske drivkreftene.

For enkelte massemordere er ideologi det bevisste rasjonale de bruker for å rettferdiggjøre handlingen. Imidlertid styres de av et gjennomgripende hat og behov for hevn, og har samtidig et pervertert ønske om anerkjennelse. Handlingens omfang forteller oss om hvordan massemorderen ønsker å bli sett. Hos skoledrapsmennene kan dette fortone seg som han som hadde styrke nok til å utslette mobberne, til skrekk og ettertanke for nærmiljøet. For massemordere som McVeigh derimot synes denne prosessen å være betydelig forstørret. Kun blikket fra en hel verden kan tilfredsstille deres behov.

Ekstrem fordreining av selvbildet er blant de mest alvorlige former for identitetsforstyrrelse, sett i lys av det destruktive potensial som kan utløses. Selv om Timothy McVeigh i rettslig forstand ble funnet tilregnelig for sine handlinger og dømt til døden, utfordrer individer som ham vår forståelse av sinnssykdom og galskap. Vi mener ikke med dette å unnskylde hans handlinger, men erkjenner at vår forståelse av menneskets psyke er en prosess som ikke har nådd sitt endepunkt, dersom et slikt i det hele tatt finnes. I mellomtiden bruker vi våre begreper og modeller om menneskets sjelsliv etter beste evne.

Massemord og terrorisme er kompliserte og sammen satte fenomener. Vi har fortsatt begrenset kunnskap om dette feltet, men tror likevel at en psykologisk forståelse kan bidra til å fore bygge slike handlinger. Grundige og etterrettelige analyser av massemorderes historie kan være med på å avdekke utviklingstrinnene mot massemord, slik at man kan intervenere før katastrofen inntreffer. For ingen er født massemorder.

Litteratur

Dietz, P. (1986) Mass, serial and sensational homicides.
Bulletin of the New York Academy of medicine, 62, 477-91.
Knoll, J. (2010) The «pseudocommando» mass murderer: Part I, the psychology of revenge and obliteration. Journal of the American Academy of Psychiatry and the Law, 38, 87-94.
Meloy, J.R., Mohandie, K., Hempel, A., Shiva, A. (2001). The violent true believer:
homicidal and suicidal states of mind. Journal of Threat Assessment, 1 (4).
Meloy, J.R. (2004). Indirect personality assessment of the violent true believer. Journal of Personality Assessment, 82, 138-146.
Meloy, J. R., Hempel, A., Gray, T., Mohandie, K., Shiva, A., Richards., T. C. (2004).
A comparative analysis of North American adolescent and adult mass murderers.
Behavioral Sciences and the Law, 22: 291-309.
Menninger, W.W. (2007). Uncontained rage: A psychoanalytic perspective on violence. Bulletin of the Menninger Clinic, 71, 115-131.
Milgram, S. (1963). Behavioral study of obedience. Journal of Abnormal and Social
Psychology, 67, 371-378.
Zimbardo, P. (2006). Stanford Prison Experiment. http://www.prisonexp.org.

Noter


1 Det nøyaktige antallet døde er omdiskutert
2 Meloy et al 2004: 296
3 Meloy et al 2004: 297
4 Meloy et al 2004: 296
5 Meloy et al 2004: 292
6 Dietz 1986: 482
7 Meloy et al 2004: 297
8 Knoll 2010: 88
9 Meloy et al 2004: 297
10 Knoll 2010: pp 89-90
11 Menninger 2007: 122
12 Knoll 2010: 90
13 Meloy et al 2001: 4
14 Meloy el al 2004: 304
15 ATF: Bureau of alcohol, tobacco, firearms and explosives. FBI: Federal bureau of investigation.
16 Milgrams berømte studie om lydighet (obedience to authorities). Milgrams forsøkspersoner var normale amerikanske studenter. De fikk beskjed om at de deltok i et læringseksperiment og at de skulle påføre en person elektriske støt dersom han ikke klarte å huske det han skulle lære. Ved nøling oppfordret en autoritet (forskningslederen) studentene til å øke styrken av de elektriske støtene, noe de fleste også gjorde. Studentene var ikke klar over hensikten med studien og visste ikke at personen de trodde de utsatte for elektriske støt i virkeligheten ikke ble utsatt for støt. Funnet fra studien indikerer klart at normale mennesker i stor grad var villig og i stand til å påføre andre mennesker smerte og potensielt dødelig skade gitt tilstedeværelse av en autoritet som oppfordret dem til å utføre slike handlinger.
17 The Stanford prison experiment. I en studie som demonstrerte betydningen av situasjonelle faktorer på menneskers atferd rekrutterte Zimbardo og kollegaer forskningspersoner, plasserte dem i et hus som skulle forestille et fengsel og delte forskningspersonene i kategorier; fanger eller fangevoktere. Alle forskningspersonene var godt informert om studien, men identifiserte seg likevel raskt med sin nye rolle. Eksperimentet måtte avbrytes innen kort tid da fangevokterne i stadig økende grad utsatte fangene for brutale handlinger. Eksperimentet viste at normale mennesker kan utføre inhumane handlinger mot andre gitt at enkelte situasjonelle betingelser er til stede.

Siste saker fra FriTanke