Et krevende livssyn

Richard Normans sobre humanisme

– Richard Norman evner å kombinere en strengt vitenskapelig holdning med en sjelden følsomhet for livets skjøre og sårbare sider. Dette har resultert i en fremstilling av humanismen som både opplyser og beveger oss, skriver Kaja Melsom. Hun gir her en kort introduksjon til Normans humanisme, i forbindelse med at Humanist forlag utgir Normans bok Humanisme.

Så vel her til lands som internasjonalt har man lenge manglet en god innføringsbok om humanismen. Nå har vi den: Richard Normans On Humanism er oversatt til norsk, under tittelen Humanisme.

Norman evner å kombinere en strengt vitenskapelig holdning med en sjelden følsomhet for livets skjøre og sårbare sider. Dette har resultert i en fremstilling av humanismen som både opplyser og beveger oss. Bokas særegne styrke ligger i at filosofen Norman gir oss en enkel og oversiktlig fremstilling av humanismen, uten av den grunn å fremstille livssynet som enkelt. Humanisme kan derfor anbefales til både lek og lærd. Kåre A. Lies oversettelse bidrar til å fremme denne styrken ved at han sikrer samme flyt i den norske utgaven som i den engelske.

Norman presenterer humanismen ved å besvare de grunnleggende og filosofiske spørsmålene: Hva er virkelig? Hva er et menneske? Hva er godt og ondt? Hva er meningen med livet? Den humanistiske utfordring ligger i å unngå enkle og forhastede svar på disse spørsmålene. De enkle svarene leder gjerne til dogmatisme eller relativisme – humanismens to fallgruver. Gjennom hele boka viser Norman oss kunsten å balansere mellom disse to ytterlighetene.

Normans ”gyldne middelvei” er imidlertid ingen slapp mellomløsning. Tvert i mot viser han at det humanistiske livssyn er et krevende livssyn. I fravær av nedskrevne dogmer og absolutte sannheter må vi ta i bruk egen erfaring og fornuft i jakten på kunnskap om oss selv, verden og andre mennesker. Fordi erfaring og fornuft fører til få eviggyldige sannheter, har vi en etisk forpliktelse til stadig å utsette våre overbevisninger for kritisk granskning.

I boka innfrir Norman dette kravet ved å la kritiske innvendinger mot humanismen tjene som utgangspunkt for de forskjellige temaene i boka. Denne nøkterne og selvransakende holdningen er imidlertid kombinert med en optimistisk fremstilling av menneskets mulighet til å leve både gode og meningsfulle liv i fravær av religiøs tro.

Til tross for Normans anerkjennelse av humanismebegrepets ”kristne kulturarv”, er han tydelig på at det livssyn han fremlegger i boka er den sekulære humanismen, det vil si humanismen som et alternativ til religiøs tro. Norman anser ateismen for å være humanismens utgangspunkt. Men han er snar med å understreke at humanismen er noe mer enn avvisningen av religion.

Han advarer sterkt mot den naive formen for humanisme som består i å tro at bare vi fjerner religionene vil mennesket nødvendigvis blomstre – både intellektuelt og moralsk. Ved å nevne noen av de grusomheter som er utført under fanen til sekulære ideologier som nasjonalisme, kommunisme, fascisme og demokrati, minner Norman oss om at det ikke er slik at bare vi fjerner religiøs tro, så har vi fjernet kilden til all ondskap. Mennesket har et iboende potensial til å utføre både gode og onde handlinger, helt uavhengig av religion.

Norman trekker fram Primo Levis skildring av sitt fangenskap i Auschwitz som et av humanismens store dokumenter: ”Det er denne humanismen jeg vil forsvare. Den prøver ikke å glorifisere menneskeheten fordi om den vender seg bort fra religion.”

Selv om ateismen ikke i seg selv er et vern mot ondskap, er det ifølge Norman ingen grunn til å henfalle til en depressiv anti-humanisme, som hevder at siden Gud ikke finnes, er livet uten mål, mening og moral.

Humanismen baserer seg på en positiv erkjennelse av at mennesket kan finne ressurser i sitt eget indre til å leve et godt liv uten religion. Det overordnede spørsmålet i Humanisme er derfor: Hvordan kan en ateist leve et godt og meningsfylt liv? Norman gir oss ingen erstatning for en gudgitt fasit, men forteller oss hvordan vi bør utnytte våre menneskelige ressurser for å lykkes med å leve gode og meningsfulle liv. Det finnes ingen enkle løsninger eller garantier. Tvert i mot advarer han flere steder mot en blind fremskrittstro. Det er ingen garanti for at vi lykkes med våre prosjekter. Men dette gir oss ingen grunn til ikke å prøve å gjøre det beste ut av de situasjoner vi til enhver tid befinner oss i. Slik Primo Levi gjør når han overlever grusomhetene i konsentrasjonsleiren ved å tviholde på den menneskelighet de forsøker å frarøve ham.

Ateismen – humanismens utgangspunkt

Vi kan ikke avvise eksistensen av Gud fordi vi ikke liker tanken på at han eksisterer, eller fordi vi ikke liker handlinger utført av mennesker som tror på ham. På samme måte mener Norman det er håpløst å begrunne Guds eksistens med at vi trenger ham i tunge stunder eller at samfunnets verdier vil gå i oppløsning dersom vi ikke tror på Gud. Det at mennesker har behov for en gudstro beviser ikke Guds eksistens. Norman behandler spørsmålet om Guds eksistens som et erkjennelsesteoretisk spørsmål. Han avviser Gud fordi han verken ser noen rasjonelle grunner til å tro på eksistensen av en Gud eller finner noe empirisk bevismateriale som tyder på at Gud eksisterer.

Normans avvisning av religionen kan unektelig synes litt enkel. Den biter neppe på moderne liberale kristne som for lengst har sluttet å begrunne Guds eksistens rasjonelt. Men anklagen om at Normans avvisning er for enkel, baserer seg på en feilaktig antakelse om at det i det hele tatt er mulig å overbevise noen om at Gud ikke finnes. Det er umulig å bevise at Gud ikke finnes. Sakens natur gjør at bevisbyrden ligger hos teisten. Det er teisten som ved hjelp av gode argumenter eller bevismateriale må overbevise den som ikke tror på Gud. Dette er alminnelig argumentasjonslære – den Bernt Hagtvet forbanner seg over at er fjernet fra pensum til examen philosophicum. Norman presiserer at skulle det dukke opp gode argumenter eller godt bevismateriale, skal han selvfølgelig vurdere Guds eksistens på nytt.

Problemet er at liberale teologer og prester oftest er interessert i rasjonell argumentasjon. De henviser i stedet til forskjellige former for åpenbaring, og begreper som tillit og frelse – med det til felles at disse formene for tro ikke kan etterprøves rasjonelt eller empirisk. Norman påpeker at liberalkristne på denne måten unndrar seg alle former for kommunikasjon. Ved å nekte å la religion bli tema for en rasjonell debatt, blir religionen i stedet en privatsak som unndrar seg muligheten for å bli utsatt for offentlighetens kritiske blikk. Dette er en svært uheldig tendens i et moderne og demokratisk samfunn.

Normans overordnede prosjekt er imidlertid ikke å begrunne sin manglende tro på Guds eksistens. Ateismen er livssynshumanismens utgangspunkt, men gir ikke i seg selv svar på hva humanismen er. Det interessante er hva vi erstatter de tradisjonelle religiøse overbevisningene med. Humanismen må gi gode svar både på erkjennelsesteoretiske og etiske spørsmål for å være et fullgodt alternativ til religiøse livssyn. I spørsmål knyttet til hva vi kan vite om verden, er det ifølge Norman naturvitenskapen som erstatter religionen. Spørsmålet er om vår kunnskap om mennesket også kan basere seg på naturvitenskapen.

Hva er så spesielt med mennesket?

Den moderne humanismen springer ut i fra en tanketradisjon som setter menneskets edlere egenskaper, som fornuft og fri vilje, i høysetet. Norman spør seg med rette om disse egenskapene kan gripes av naturvitenskapen. Med dette spørsmålet ønsker Norman å imøtekomme en velkjent kritikk som blir rettet mot humanismen: materialismekritikken. Denne går på å hevde at et naturvitenskapelig syn på verden og mennesket er uheldig, fordi mennesket ut fra et slikt syn kun fremstår som en fysisk størrelse. Kritikken går på at det materialistiske menneskesynet utelukker det vi gjerne kaller sinnet, det vil si menneskets mentale liv. Hvis mennesket betraktes som del av et lukket fysisk system, er mennesket nødvendigvis også underlagt samme lover som andre fysiske ting. Alle menneskelige fenomener kan følgelig forklares ut i fra årsak og virkning-forhold, noe som levner lite rom for menneskets frie vilje.

Norman imøtekommer denne kritikken ved å fremheve at humanismen slett ikke betrakter mennesket bare som en fysisk størrelse. Mennesket er riktignok en fysisk kropp vi kan få kjennskap til gjennom naturvitenskapelige metoder, men mennesket er mer enn det. Det som er spesielt med mennesket, og som skiller det fra andre levende vesener, er den menneskelige bevissthet.

Norman beskriver bevisstheten som en form for oppmerksomhet. Det som er spesielt med den menneskelige bevissthet, er at vi ikke bare er oppmerksomme på den verden som omgir oss, men også på våre egne følelser og tanker i forhold til denne verden.

Det at vi kan tenke på egne følelser og tanker gjør at vi kan fatte frie valg. Vi kan vurdere situasjonen, veie forskjellige handlingsalternativer opp mot hverandre og handle på bakgrunn av egen evaluering.

Det at vi kan tenke over egne følelser, gjør også at vi kan leve oss inn i andres følelsesliv. Vi kan vurdere om handlinger vi ønsker å foreta oss fremmer gode eller dårlige følelser hos andre og oss selv. Menneskets særegne bevissthet gjør slik sett at vi kan fatte frie og ansvarlige valg, basert på empati med andre mennesker.

Norman svarer på materialismekritikken på en måte som fungerer godt og som åpner veien for etikken. Når det er sagt, kunne han med hell ha viet mer plass til menneskelig frihet. Frihetsbegrepet må regnes som det mest sentrale begrepet i humanismen, da det danner grunnlaget for vår forståelse av ansvar, demokrati og menneskerettigheter. I bokas innledning nevner han at rasjonaliteten er truet av irrasjonelle krefter. Dette utdyper han senere ved å imøtekomme kritikk fra noen få postmoderne tenkere som påstår at vi bare er styrt av irrasjonelle krefter. I møte med en slik påstand er det riktig av Norman å påpeke at dette er en dyster overdrivelse.

Likevel holder ikke Normans påstand om at vi er litt rasjonelle og litt irrasjonelle når det kommer til å gripe subtile former for moderne undertrykkelse. Jeg tenker da på kommersielle selskapers manipulering av vår frihet. Vi står i dag overfor tidenes største økologiske krise, som følge av et overfokus på individuelle behov og forbruk. Jeg tenker på et arbeidsliv som i større og større grad misbruker frihets- og selvrealiseringsretorikken for å få folk til å identifisere seg med bedriftens verdisett og visjon. Med den følge at flere og flere driver rovdrift på seg selv for å tjene kapitalismens seierherrer. I møte med Europas største sykefravær lokalt og miljøkrisa globalt, bør også humanister stille spørsmål ved om vi virkelig er så frie som vi skulle ønske.

Etikk

De som frykter at moralens grunnlag forsvinner hvis vi vender Gud ryggen, ser ut til å mene at verdier og moralske påbud finner sin begrunnelse i at de er fremsatt av Gud.

Norman tilbakeviser denne frykten ved å vise at enhver diskusjon om hvordan verdier og moralske påbud skal tolkes, skjer ved å vise til uavhengige moralske standarder som i seg selv ikke har noen spesiell tilknytning til religiøs tro. For å kunne avgjøre under hvilke omstendigheter man skal følge et moralsk påbud, er man nødt til å gå inn i en uavhengig moralsk debatt. Denne debatten trekker i følge Norman ”på en felles moralsk forståelse som logisk sett går forut for alle spesielle trosretninger”. Det er denne felles moralske forståelsen Norman mener bør ligge til grunn for en sekulær etikk.

Han advarer mot å undergrave dette utgangspunktet ved å henfalle til det han kaller ”vulgærsubjektivisme” og ”vulgærrelativisme”. Fordi dette er svært utbredte holdninger i dagens samfunn, også blant humanister, gjør han lurt i det. Begge disse holdningene baserer seg på et angivelig skarpt skille mellom verdier og fakta. Man tenker seg at verdier til forskjell fra fakta ikke kan være sanne eller gale. Dette fordi de kun er uttrykk for personlige holdninger og følelser i forhold til det som omgir oss. Fra denne antagelsen slutter vulgærrelativisten seg til at det er opp til den enkelte å avgjøre hva som er rett og galt i enhver situasjon. Fordi dine moralske valg er uttrykk for ”dine verdier”, og fordi dine verdier er like riktige som andres verdier, har ingen andre rett til å fortelle deg hva du bør gjøre.

Vulgærsubjektivismen opererer med samme skille mellom verdier og fakta, men vektlegger at den enkeltes verdier er bestemt ut fra den kultur og det samfunn personen kommer fra. Dette fører også til en holdning som ikke aksepterer at man kritiserer andres verdisyn eller atferd. Ifølge Norman bør humanister styre langt unna begge disse holdningene.

Til tross for subjektive, kulturelle og samfunnsmessige forskjeller i verdisyn, bør humanismen fokusere på det som er felles for alle mennesker. Mennesket har en felles biologisk natur og vi har en unik evne til å sette oss inn i andres følelser. I det allmennmenneskelige utgangspunktet finner vi ikke bare moralens begrunnelse, men også dens muligheter og begrensninger. Ifølge Norman bør derfor en humanistisk etikk starte i det allmennmenneskelige.

Meningen med livet

Humanismen blir fra religiøse hold anklaget for ikke å levne rom for livets åndelige dimensjon. Dypest sett handler anklagen om at humanismen mangler den dimensjon som gjør at vi kan tilskrive livet mål og mening. Norman svarer på denne kritikken ved å hevde at kunsten kan fylle den rollen. Han viser hvordan kunsten bidrar til utvikle vår evne til å finne former og mønstre i egne opplevelser. Med konkrete litterære eksempler viser Norman hvordan særlig litteratur og fortellende kunstarter gir livet mening ved at de hjelper oss med å se livet i et større perspektiv

Norman anerkjenner de religiøse fortellingenes plass i det mangfoldet av fortellinger som kan bidra med å gi form og mening til livets mange og forskjelligartede erfaringer. Men han er snar med å påpeke at religiøse fortellinger ikke har noen privilegert stilling i forhold til andre fortellinger.

Han vektlegger også at det ikke bare er klassiske fortellinger eller finkultur som kan bidra til å gi livet mening og verdi. Også reklamefilmer, såpeoperaer og Hollywood-filmer kan hjelpe oss med å se egne erfaringer på nye måter. Men fordi populærkulturen er full av forenklinger og stereotyper, understreker Norman viktigheten av en toveisprosess mellom fortellinger på den ene siden og erfaringer på den andre. Selv om vi kan bruke fortellinger til å se våre egne opplevelser i et nytt lys, er det viktig at vi også kan bruke våre opplevelser til å kritisere mangelfulle fortellinger. Av og til bør vi nekte å kjenne oss igjen i fortellingen.

Fortellinger som omhandler den romantiske kjærligheten, er blant dem vi ifølge Norman bør forholde oss kritiske til. Ideen om romantisk kjærlighet gjennomsyrer ikke bare populærkulturer, men også den litterære romantradisjonen. Den er et godt eksempel på hvordan vi låner uttrykksform fra tilgjengelige fortellinger for sette ord på egne opplevelser. Vi har en tendens til å tolke forskjellige former for seksuell og emosjonell tiltrekning innenfor rammene av et langvarig kjærlighetsforhold. Problemet med å låne uttrykksform fra en slik standardfortelling dukker opp den dagen livet ikke fungerer i tråd med fortellingen. I dette tilfellet tenker mange at de har funnet feil partner. En bedre reaksjon hadde kanskje vært å erkjenne hvor komplekst forholdet mellom to mennesker kan være.

Fortellingene kan hjelpe oss med å gi mening til livene våre, men Norman presiserer at et meningsfylt liv ikke nødvendigvis er et godt liv. Å gi mening til en opplevelse handler ikke om å gjøre opplevelsen mer positiv eller behagelig enn den opprinnelig var. Det å gi mening til en opplevelse handler om å gi opplevelsen en form som gjør at vi kan forholde oss til den. I de fleste tilfeller handler det om å gi opplevelsen et språklig uttrykk eller en narrativ struktur.

Fordi vi ikke har noen garantier mot sorg og nederlag i livet, understreker Norman viktigheten av at samfunnet også tilbyr fortellinger som gjør at vi kan forholde oss til tragedien. ”De store tragiske historiene i litteraturen er en påminnelse om at vi kan få en fryktelig skjebne, og at det kanskje ikke finnes noen trøst.” Norman understreker imidlertid at det å forstå betydningen av tragedien ikke er det samme som å anse livet for å være tragisk. ”Humanismen er ikke selv noe tragisk livssyn, men det erkjenner muligheten for tragedie.”

Gjennom hele boka tar Norman avstand fra ”gladhumanismen” på den ene siden og den dystre ”antihumanismen” på en andre siden. Normans humanistiske middelvei består i å forholde seg til livets realiteter, selv om disse ikke alltid er lystbetonte. Livet fortoner seg ytterst sjeldent som i en Hollywood-film. Likevel kan de fleste leve både gode og meningsfylte liv hvis vi benytter oss av våre menneskelige ressurser. Norman avslutter boka med å fremheve en menneskelig ressurs som har fått ufortjent lite oppmerksomhet blant humanister: humoristisk sans. Norman peker på det håp som ligger i at vi, uansett skjebne, fortsatt kan le av livet.

_____

Denne artikkelen stod på trykk i Humanist nr 2/2007. Publisert på nett 20. mai 2010.