Av Ida Jackson
Et steinerbarns bekjennelser
Et kritisk blikk på en religiøs skole
Steinerskolen presenterer seg selv som et pedagogisk alternativ. Og den er langt mer alternativ enn folk flest tror. Steinerskolen er en religiøs skole, basert på Rudolf Steiners langt fra vitenskapelige åndsvitenskapelige åpenbaringer, argumenterer Ida Jackson for. Og hun ser, med utgangspunkt i sine erfaringer som elev, på organisatoriske og ideologiske problemer ved Steinerskolens virksomhet.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
 La oss håpe han ikke lærte å lese før han mistet sin første tann. For det er ikke bra, skal vi tro steinerpedagogikken. Foto: Yaymicro. |
Etter at jeg sluttet på skolen, fikk jeg til og med betalt for jobben. I mange år var Steinerskolen noe jeg anbefalte til alt og alle, og det var opplagt at jeg ville ha mine egne barn ved skolen så fort jeg fikk dem. Denne teksten handler om hvorfor jeg forandret mening, på tross av en rekke positive erfaringer med skolen.
I årene etter videregående har jeg publisert en del tekster der jeg tar for meg problematiske sider ved det å gå på Steinerskolen, tekster som ble plukket opp av nettstedet Steinerkritikk.no, drevet av Kristin Sandberg og Trond Kristoffersen. Lenkene derfra gjorde meg oppmerksom på en rekke artikler om problematiske sider av Steinerskolen jeg ikke hadde lest om noe annet sted.
Da temaene fra nettstedet ble tatt videre i Sandberg og Kristoffersens bok Det de ikke forteller oss – om Steinerskolens okkulte grunnlag, fulgte jeg både bokutgivelsen og debatten etterpå med interesse. Selv om boka handlet mer om antroposofien enn dårlige elevopplevelser, ble den blant steinervennene mine omtalt som en hevnaksjon fra forsmådde foreldre. Det virker som om logikken er at den eneste grunnen til at noen kan være kritisk til Steinerskolen, er at de har hatt en dårlig opplevelse der.
Steiner i sin sjel
Denne artikkelen er altså ikke oppsigelsespapiret til en forsmådd elev eller misfornøyd mor, men tankene til en elev som har vært holdt frem som et eksempel på hvor bra det kan gå med barna dine om du bare lar dem gå på Steinern. For å vise hva slags relasjon jeg har pleid å ha til Steinerskolen, skal jeg at åpne med et par strofer fra ”Steinerskolesangen”, den uoffisielle sangen til Steinerskolen i Moss, skrevet av Maren Kristiane Solli og undertegnede. (Senere begikk vi også en sexbok, men det er en annen historie.)
« Ref: Jeg skuer mot verden
som er så stor og stygg,
men her, i det minste,
på skolen er jeg trygg.
I hus med åtte kanter
der ondskap ikke når,
på Steinern,
på skolen hvor vi går.
Takk Gud for
at vi slapp å gå på Kirkeparken lokal vgs i Moss,
at lærere med mobil de får sparken.
Takk Gud, takk Goethe eller takk Jens Nitter faglærer i matematikk.
Jeg er ekte Steiner,
og tøfler har jeg på
Se hvor jeg stråler
når jeg gjør min I, A, Å!
Cola er bannlyst,
men melder sulten seg
har kantina
økologisk mat til meg».
Sangen åpner med en parodi på morgenverset du sier hver dag som steinerskoleelev, en slags morgenbønn, som åpner slik: «Jeg skuer ut i verden og ser hvor solen lyser», som fortsetter med at du observerer alt som er ute i verden, inkludert «mennesket besjelet på jord gir ånden bolig» før det avsluttes med at du vender deg til Gud: «O du Guds ånd til Deg vil jeg i bønn meg vende så kraft til å få lære, velsignelse til arbeid må vokse i mitt indre.»
Jeg hadde med sønnen til en dame høyt oppe i Human-Etisk Forbund på skolen en gang. Fremføringen av morgenverset gjorde ham rystet lenge før første time var i gang.
I vår sang speiler vi derimot skolens og skoleelevenes selvbilde: Verden er stor og stygg, men heldigvis ble vi skjermet her i en verden av myke, egentovede tøfler, økologiske pizzasnurrer, eurytmi og åttekantede rom. Her er det ingen mobiltelefoner som stråler, ingen mikrobølgeovner som ødelegger maten din, ingen plastleker og ikke noe mas om å vaksinere barna mot meslinger. Sangen er en kjærlighetssang fra Maren og meg til skolen vår, og den ble fremført av skolekoret det andre året mitt på videregående.
Det er viktig å få frem når jeg skriver en tekst som denne: Steinerbarna elsker virkelig skolen sin, og jeg har ikke vært noe unntak. Det er også en av grunnene til de sterke reaksjonene som kommer når noen kritiserer Steinerskolen. Klassekameratene mine er ikke bare uenige i kritikken, de forsvarer en kjær, eksentrisk tante. Dessuten er det å være steinerbarn noe som blir en del av identiteten din og som du har med deg videre i voksenlivet.
Jeg tar meg i å gjøre det selv: Blander jeg høyre og venstre et øyeblikk? Jeg gikk på Steinerskolen, skjønner du. Flink til å tegne? Jo, du vet hvordan det er med oss steinerbarn. Jeg er medlem i facebookgrupper der temaet er det å være «et steinerprodukt» og identiteten er forbausende lik verden over. Du vet hvilke planter i skogen som gir gulfarget garn og sammenhengen mellom mennesket og pentagrammet.
Ta morgenverset jeg nevnte over: Steinerkritikk.no holder det frem som et av de mange eksemplene på den sterke religiøsiteten i Steinerskolen, og det var en religiøsitet vi elever trykket til brystet. Da jeg var på mitt første landsmøte i Natur og Ungdom, ble alle steinerelevene fra hele landet kalt sammen til å sitte ved samme bord og si morgenverset sammen før vi spiste – selv om det ikke var noen lærere der. Man sier jo morgenverset hver dag, lizzom. Man er jo «ekte Steiner i sin sjel», for å sitere en venninne av meg.
Steinerskoleelevene og Steiner
Som barn trodde jeg at Steinerskolen var en katolsk privatskole, og det sier noe om hvor «ikke-religiøs» skolen fremstod for oss elever. Mamma er en svært protestantisk protestant og hadde tidlig innprentet i meg at det bare var katolikkene som holdt på med helgendyrking i disse dager. Luther hadde kastet ut helgenene sammen med skjærsilden, skriftestolen og dødssyndene – og vi klarte oss bra uten. På Steinerskolen var det helgener overalt. Høsthalvåret gikk med på synge «St. Mikael, himmelske helt! Send til oss din kraft og styrke!», før vi gikk over til å lage lanterner for å feire snille St. Martin.
Som det fromme lille barnet jeg var, sang jeg alle helgensangene og ba Jesus om unnskyldning etterpå. Jeg visste jo at han var viktigst, selv om lærerne mine ikke skjønte det. Å være liten og gå på katolsk privatskole var et yndet tema i flere av barnebøkene jeg leste, og selv om jeg syntes forfatterne viet lite plass til alle silkebøkene og bivoksfargene fra min katolske privatskole, klarte jeg å opprettholde illusjonen ganske lenge.
Jeg skjønte først at Steinerskolen var noe annerledes på midten av ungdomsskolen en gang. Jeg hadde gått fra å være kristen til å bli Alternativ med stor A, og brukte mye tid og penger på tarotkort, røkelse og wiccabøker om hvordan lage sin egen kjærlighetsfortryllelse på kjøkkenbenken. Jeg leste alt fra Bagavagita til Helena Blavatsky og brukte mye tid på bøker med titler som Vestens okkultisme.
Og der, i artikkelen om teosofi, ved siden av min heltinne Helena, dukket Rudolf Steiner opp. Han var tydeligvis ikke katolikk likevel. Han hadde ledet Teosofisk samfunn i Tyskland før han splittet ut og laget sin egen greie, som han hadde kalt antroposofien. Respekt, Rudolf!
I løpet av tiende klasse hadde det å skjønne Rudolf Steiner utviklet seg til å bli mitt personlige prosjekt. Jeg bestilte bøkene hans på biblioteket og lå hjemme og duppet av med nesa i Frihetens Filosofi. Jeg forsøkte å forstå hvordan Steiner kunne mene at det var to Jesus'er – én Jesus som ble født i stallen og én Jesus som først kom til verden da han ble døpt i Jordan – og slet meg gjennom mystiske nedtegnelser om fjell som var satt sammen av gnomer, og ikke atomer, til øyet ble stort og vått. Du kan si hva du vil om Steiners forfatterskap, men oversiktlig er det ikke.
Når Sandberg og Kristoffersen har kritisert antroposofene med utgangspunkt i Steiners tekster, har svaret fra Steinerbevegelsen alltid vært at de har lest for lite, for dårlig og uten en skikkelig veileder. Og her stiller jeg meg åpen for hugg: Jeg leste definitivt ikke Steiner med veileder. Jeg leste det på senga som femtenåring, og fikk mer ut av prosjektet mitt om å lese Ulysses samme år. Det den intense steinerlesningen derimot førte til, var at jeg oppdaget at dette ikke var bøker steinerbarn skulle lese.
Da vi skulle velge oss tema for ungdomsskolens store særoppgave i norsk, var jeg sikker i min sak: Jeg skulle skrive om Rudolf Steiner. Nå måtte vel lærerne mine bli stolte? Tvert imot. Norsklæreren min fikk et stresset uttrykk i ansiktet og sa at hun måtte spørre lærerkollegiet om det var greit. Elever ved Steinerskolen skulle ikke vite noe om Steiner, forklarte hun. Det var en viktig del av det pedagogiske opplegget.
Å fortelle meg at dette var et tema jeg burde holde meg unna, var ikke et pedagogisk sjakktrekk. Den eneste sikre måten å opprettholde interesse hos en 15-åring, er å fortelle dem at temaet de er nysgjerrig på er forbudt. Det forbudte særoppgavetemaet var nok til å engasjere kompisene mine og vi brukte friminuttene på å snike oss inn på lærerværelset og stjele antroposofibøker.
En venn av meg hadde til og med en mor som tok etterutdanning i steinerpedagogikk, med vekt på eurytmi. Vi fikk tak i notatene hennes, som basically var ulike eurytmiformer satt opp mot ulike stjernetegn og planetbaner – og forklaringer på hva de forskjellige bevegelsene skulle hjelpe for. Som den hobbyokkultisten jeg var, kunne jeg kjenne igjen alle symbolene fra tarotkort og astrologibøker og følte at jeg var i ferd med å avdekke et mysterium. Den dølle dansingen hadde andre formål enn økt koordinasjon.
Eurytmi er et av de mest forhatte fagene på Steinerskolen, siden barneskoleelever ikke liker å øve inn tilsynelatende meningsløse bevegelser mens de kaster kobberstaver til hverandre og veiver med armene. Å skjønne at eurytmi var noe religiøst og ikke bare en absurd voksenidé på lik linje med «ingen lue inne i timen», gjorde faktisk faget mer forståelig. Det forklarte også hvorfor eurytmilærere tålte mindre spøking med faget deres enn mattelæreren gjorde. Det forhindret imidlertid ikke klassekameratene mine fra å forsøke å treffe eurytmisten vår med kobberstaven når muligheten bød seg. Sykmeldt eurytmist betydde jo mindre eurytmi.
Skuffelsen var stor da jeg fikk lov til å skrive særoppgave likevel. Jeg hadde jo planlagt en enorm avsløring av alt jeg hadde funnet og så for meg at jeg ville få Fritt Ord-prisen. Så ble det særoppgave istedet. Steinersuget på slutten av ungdomsskolen satte meg likevel i en særstilling som steinerbarn. De færreste av foreldrene ved skolen har noe forhold til Rudolf fra før av – og klassekameratene mine i enda mindre grad.
Selv om du kunne fornemme antroposofien i undervisningen til noen av de mest «troende» lærerne, var Steiner aldri oppe i timene. Den nervøse damen med de lilla klærne som satt med en av Steiners bøker om fosterets utvikling og oversatte direkte fra tysk i noe som skulle vært en biologitime, var unntaket og ikke regelen. Den høytsvevende tilnærmingen falt heller ikke i smak hos elevene. Halvveis ut i vikartimen utbrøt hun: «Jeg merker en kald, sort aura i denne klassen!» «Det er fordi vi ikke liker deg!» lød svaret fra bakerste benk.
Men uavhengig av om forelesninger om antroposofi for en ungdomsskoleklasse ville vært selvmord: Poenget med steinerpedagogikken var å gjøre Steiner, ikke snakke Steiner. Å forklare hvorfor de gjorde som de gjorde, ville ødelegge opplegget. Jeg reagerte som 15-åring sterkt på denne innstillingen, langt mer enn jeg reagerte på Steiners reinkarnasjonslære og englehierarkier. At lærerne mine holdt informasjon unna meg fordi jeg ikke var «klar for det», var utilgivelig.
Da Sandberg og Kristoffersen lanserte Det de ikke forteller oss, var jeg en av de få tidligere steinerbarna som hadde et forhold til Steinerskolens okkulte grunnlag. Jeg var klar over at lærerne forholdt seg til et åndelig bakteppe som la føringer for undervisningen uten at det ble sagt åpent i timen eller på foreldremøtet. Eller – som min tidligere kunsthistorielærer Odd Linnbråten formulerte det da han hørte om Steiner-lesningen min: «Så du har jukset, du!»
Majoriteten av mine gamle steinervenner har avskrevet utspillene om barnebeskrivelser basert på temeperamant og hodeform og om synske lærere på skolebesøk som løgn og svertekampanjer. Men jeg hadde vært borti dette før. Takket være ”juksingen” har jeg et litt annerledes perspektiv enn det de fleste tidligere steinerbarn har.
Tre typer steinerkritikk
Men hvorfor var jeg ikke mer kritisk til Steinerskolen når jeg kjente til det okkulte grunnlaget? Fordi jeg hadde funnet det gjennom min egen utforskning av det alternative, selvsagt. Jeg brukte heller tiden min på å krangle med lærerne mine om Jesus og reinkarnasjon enn om hvorvidt det var greit å basere undervisningen sin på Rudolf Steiners idé om pedagogikk.
Steinerkritikken min ble ikke formulert da jeg oppdaget Steinerskolens okkulte grunnlag, men da jeg ble ateist. Jeg pleier å dele den i tre deler: Det foreldre bør forholde seg til, det staten bør forholde seg til og det vi som humanister bør forholde oss til.
For det vil jeg gjøre klart: Du skjønner ikke hvordan det er å ha barna dine på Steinerskolen ved å lese Steiner. Du vil få en del ut av å lese tidsskriftet Steinerskolen og læreplanen, men mest ved å snakke med tidligere elever og foreldrene deres, både fornøyde og misfornøyde. Du trenger ikke gå til Steiners skrudde syn på hvordan kreft oppstår, for å kritisere Steinerskolen. Noe av det jeg synes er svakest ved Sandberg og Kristoffersens kritikk, er nettopp at de lar de praktiske problemene på Steinerskolen ligge og velger å fokusere på antroposofiens sære sider.
Når midler som skulle gått til spesialpedagoger brukes på å ansette helseeurytmister, det er et pedagogisk poeng at barna ikke lærer å lese «for tidlig» og skolene gjerne har en rotete økonomisk administrasjon, trenger man ikke ha med Steiners syn på gnomer for å komme med en effektiv kritikk av skolen. Foreldrene ser nemlig lite til gnomene, men mye til de organisatoriske problemene.
Da jeg var elevrådsleder ved Steinerskolen i Moss, var vårt største problem at lærerne helst ikke tok opp vanskelige temaer på allmannamøtene. En gang vi kom med en konkret konflikt som skulle opp i plenum, fikk vi beskjed om at denne torsdagen var Yoko Ono-torsdag og at møtet skulle brukes til å danse med masker av hvit papp i fjeset mens man tegnet på hverandres fjes med fettstifter. De uvesentlige, verdslige problemene våre fikk vente til neste torsdag.
Det er fint med kreative lærere, men det er ikke så fint når lærerne er så kreative at de bruker tiden de burde brukt på å svare på brev fra fylkesmannen til å skrive en sang om hvor kult det er ikke å svare på brev fra fylkesmannen.
Siden Steinerskolene ikke har noe sentralt styringsorgan, og du ikke har lærebøker, er det vanskelig for foreldre å følge med på hva som skjer i timen. Steinerbevegelsen tiltrekker seg en rekke svært dyktige mennesker. Er du heldig, kan barnet ha sin livs læreopplevelse med en kreativ historiker som kan legge opp temaet «Den franske revolusjon» akkurat som hun vil. (Det skjedde meg.) Er du uheldig, kan det være at barnet må slite med en uutdannet alkis som ikke har kontroll på hverken seg selv eller klassen. (Det skjedde meg.) Selv om offentlig skole er full av rare lærere, må de forholde seg til lærebøker, læreplaner, rektor og kommunen. På Steinerskolen er mye overlatt til tilfeldighetene, på godt og vondt.
Hvis du som en vanlig forelder skulle komme til å smelle pannen i antroposofien, skjer det når den alternative pedagogikken står i veien for praktiske løsninger. Da jeg jobbet på Steinerskolens skolefritidsordning, hadde jeg streng beskjed om ikke å la barna tegne med kulepenn eller gråblyant. Jeg syntes det var en absurd regel og spurte hvorfor. Fordi sånn er steinerpedagogikken. Klasseforstanderen min var svært streng på at vi aldri måtte ha sett noe TV før vi kom til første time. Foreldrene som ikke overholdt regelen fikk gjennomgå. Hvorfor? Fordi sånn er steinerpedagogikken.
Ifølge nettsidene til Steinerskolen i Moss, kan helseeurytmisten deres hjelpe eleven med alt fra spiseforstyrrelser til sengevæting, men det er ikke lett for utenforstående foreldre å skjønne hvordan de statiske dansetrinnene og snurrige håndbevegelsene egentlig hjelper på barnets lærevansker. Antroposofien er ikke lett å begripe for ikke-antroposofer, og det skaper problemer når skolen foreslår pedagogiske grep foreldrene ikke er enige i. Du skjønner ikke hvorfor lærerne gjør som de gjør.
Det alternative i Steinerskolen
Dette bringer oss over på den andre delen av steinerkritikken min: At Steinerskolen er et pedagogisk alternativ. De fleste er klar over at når vi støter på alternativ medisin, er «alternativ» et kodeord for «ikke dokumentert virkning». Alternativ medisin med dokumentert virkning slutter å være alternativt og blir bare medisin. Mens alternativ medisin har en klang av «kvakksalver» for mange, er den alternative pedagogikken markedsført som friere, snillere og finere enn den etablerte pedagogikken. Sannheten er dessverre at Steinerskolens alternative pedagogikk er like lite vitenskapelig dokumentert som homeopatenes alternative medisin.
Både homeopatien og steinerpedagogikken er basert på et verdenssyn og et menneskesyn som ikke spiller på lag med moderne virkelighetsforståelse og forskning. Homeopatmedisinen ble utviklet i en tid der man ikke kjente til bakterier, mens steinerpedagogikken ble utviklet av noen som ser på sjelen, eterlegemet og astrallegemet som konkrete deler av et menneske det er viktig å ta hensyn til når man planlegger undervisningen.
På den måten skaper lovens skille mellom alternative og religiøse friskoler unødvendig forvirring. Alle skjønner at Märtha holder på med religiøse spørsmål, selv om hun taler på Alternativmessen og ikke i Den Norske Kirke. Alle skjønner imidlertid ikke at både KG og Steinerskolen er friskoler med et religiøst utgangspunkt.
Steinerskolens religiøse grunnlag er ikke så hemmelig at du kun kan lese om det i Det de ikke forteller oss. Rudolf Steinerhøyskolen presenterer pedagogikken sin slik: «I antroposofien beskrives mennesket som bestående av legeme, sjel og ånd, og menneskets åndelige eller spirituelle natur oppfattes som eksisterende ut over liv og død.» Her bør det ringe en del bjeller for ateister av alle slag: Dette er definitivt en religiøs gjeng. Det er ingen andre som befatter seg med ”… menneskets spirituelle natur og eksistensen dens utover liv og død”.
Steinerbarna starter skoledagen med å henvende seg til Gud, de feirer en rekke religiøse høytider gjennom skoleåret og henvises til esoterisk dans for å løse plager som andre sendes til skolepsykologen eller fastlegen for. Alt dette omtales på skolenes egne hjemmesider og er ikke hemmelig eller vanskelig tilgjengelig.
Ideen om Steinerskolen som et ikke-religiøst alternativ er en medie- og foreldreskapt myte. Om ideen bak merkelappen «alternativ friskole» er at den skal beskrive skoler som er for litt flere turer i skogen og litt mer fingermaling, bør Steinerskolen få merkelappen «religiøs friskole» i stedet. Det er ingen andre som får lov til å åpne dagen med en morgenbønn, uansett hvor mye de kaller den «vers» i stedet.
Universalgeniet Rudolf
 Steiner. Kanskje ikke så genial som antroposofene vil ha det til. |
Ifølge norsk Wikipedia var Rudolf Steiner en østerriksk filosof, Goethe-forsker, pedagog, kunstner, dramatiker, sosial tenker, anarkistisk orientert individualist og esoteriker. Det er jo en ganske imponerende liste. Sandberg og Kristoffersen krymper den imidlertid betraktelig, ved å påpeke at selv om antroposofene beskriver Steiner som alt fra filosof til arkitekt, er det bare religionshistorikere som har forsket på nyreligiøsitet som har vært interessert i ham i ettertid. Om han var filosof, har svært få senere filosofer kunnet bruke ham til noe som helst, og han glimrer også med sitt fravær på pensumlistene hos studentene i pedagogikk.
Steiner mente selv han drev med åndsvitenskap, og bakgrunnen for denne snurrige ordsammensetning, var at prosjektet hans gikk ut på å beskrive den åndelige verden med vitenskapelige metoder. Måten han gjorde dette på, var ved å øve seg opp til en bestemt erkjennelsesteknikk som gjorde at den åndelige verden ble like synlig for ham som den materielle. Åndsvitenskapen gikk dermed ut på å drive med en slags aristotelisk katalogisering av denne åndeligheten. Han var en slags englenes Linné, om du vil.
Problemet med ånds«vitenskapen» burde si seg selv. Steiner var den eneste som kunne observere den åndelige verdenen han katalogiserte, og selv om han mente at det han så var like sant som stein og grus, er det også kun denne overbevisningen som skiller ham fra en hvilken som helst skjønnlitterær forfatter. Eller religiøs visjonær, om du vil. Selv om han hadde et tynt belegg av filosofi for å legitimere prosjektet, er resten av nedtegnelsene hans ubrukelig for alle andre enn dem som tar det Steiner fant ut med sin åndsvitenskaplige metode for god fisk.
For antroposofene er det viktig at Steiner kom frem til pedagogikken, arkitekturen, medisinen og det biodynamiske jordbruket gjennom en åndsvitenskapelig erkjennelsesmetode, ikke gjennom religiøs visjon. Det burde imidlertid være klart for deg som leser nå at Steiners vitenskap ikke er synonym med den vitenskapen som kom frem til at røyking fører til lungekreft. Steinerpedagogikken er utformet etter det Rudolf, ved å observere de åndelige sfærer alene på rommet, kom frem til var den smarteste måten.
Jeg mener at dette gjør Steinerskolene til mer religiøse enn den jevne kristne friskolen. Der får ikke Bibelen legge føringer for undervisningen. Det nye testamentet har ikke mange, detaljerte beskrivelser av hva man bør lære i andre klasse eller hvilken farge klasserommet til syvende klasse bør ha.
For Steiners åndelige gravearbeid viste ham alt fra hvordan man best lærer en skoleklasse algebra til hvordan dyrke gulrøtter. Det gjør at antroposofien kontrollerer mange praktiske ting i den daglige driften, noe som gjør åndsvitenskapen til temmelig totalitær, i ordets rette forstand. Det er en plan og et system for alt, enten det er hva du skal gjødsle åkeren med eller hvilke sanger som bør synges i første klasse.
Å tolke Steiner
Når antroposofene blir konfrontert med sære sitater fra Steiner – og dem finnes det en del av – er svaret at de ikke forholder seg bokstavtro til læremesteren. De er inspirert, ikke diktert. Jeg tror dem. Viktigheten av å ha en selvstendig lesning av Steiner er innprentet i studenthåndboka til Rudolf Steinerhøyskolen, der de sier at de ikke godkjenner steinersitater i oppgaver med mindre det kommer sammen med en personlig drøfting og refleksjon:
«Rudolf Steiners bøker og foredrag inneholder tanker og fremstillinger basert på hans særegne erkjennelsesevner. Steiners verk inneholder ingen ideer som uten videre bearbeidelse kan tas direkte inn i en oppgavetekst. En påstand hentet fra Steiners verk skal drøftes og belyses på lik linje med bidrag fra andre forfattere. Når Steiners verk refereres til eller siteres, er det nødvendig å knytte egne tanker og vurderinger til dette. Det er ikke riktig å la en uttalelse fra Steiner stå som en naturlig påstand i en oppgavetekst. En setning lik den følgende må altså ikke forekomme uten sitathenvisning og egen kommentar: I den første syvårsperiode opplever barna at verden er god.» (Side 57)
Bortsett fra at det er absurd for alle som har tatt exphil å se for seg at det ville være greit å sitere noe som en «naturlig påstand» og ikke som noe som stod i sitathenvisning, viser teksten at det er viktig for antroposofene at steinerpedagogene ikke skal sluke Steiners erkjennelser rått. Det er forbilledlig, men det nuller ikke ut den viktigste innvendingen mot antroposofien: Skrev gamle Rudolf noe man kan bli inspirert av i det hele tatt?
Uansett hvor kritisk og selvstendig du skal la deg inspirere av Steiner, må du kjøpe argumentet om at han hadde «særegne erkjennelsesevner» for at han skal ha noen relevans overhodet. Du må legge fra deg alt du har lært om kritisk tenking og vitenskapelig metode og bytte dem ut med en måte å erkjenne at noe er sant som ikke har vært populært hos andre enn antroposofene.
For å skjønne dette synet på erkjennelse, kommer vi ikke utenom Goethe. Steiner og antroposofene er tilhengere av Goethes vitenskapssyn, som betyr at de er mer opptatt av å observere fenomener enn av å stille kritiske spørsmål ved egne sanser. Typisk for Goethe var at han trodde han forstod mer av regnbuen ved å gi seg hen til den enn ved å benytte seg av reduksjonistiske teknikker som måling, telling og testing. Ideen er at vi er klokere om vi bruker alle sansene våre og gir oss hen til fenomenet.
Det å skulle forstå naturfagene fenomenologisk preger realfagsundervisningen på Steinerskolen: Det er vel så viktig å observere et kjemieksperiment og male et pent bilde av det som å forstå prosessene bak. Faktisk er ideen at du vil forstå det bedre om du har malt det også.
Jeg tror dette er en av hovedgrunnene til at Steinerskolen har mer appell til foreldre med humaniorabakgrunn enn til foreldre med realfagsbakgrunn. Det er logisk for de fleste som har studert litteraturvitenskap at barna forstår Tennessee Williams bedre om de får sette opp A Streetcar named desire. De blir bedre i engelsk, de lærer tekst utenat og de må dramatisere stykket – og dermed tolke det. Det er ikke logisk for folk med realfagsbakgrunn at tenåringen skjønner ionisering bedre etter å ha smakt på en rekke forskjellige salter. Hvordan noe smaker har veldig, veldig lite med atomenes bevegelser å gjøre.
Jeg, et hodebarn
Bokstavtro eller kritisk – Rudolf Steiners univers er ikke annet enn eventyr med mindre du aksepterer at det finnes en åndelig verden og at Rudolf hadde mulighet til å dra på besøk og sende postkort hjem. For oss som bor i den kjedelige, materielle virkeligheten, er det å skulle drive en skole med utgangspunkt i observasjoner av åndeverdenen et absurd prosjekt.
Derfor blir gjerne det alternative i steinerpedagogikken markedsført som en alternativ estetikk, et alternativt fokus der man ønsker seg en verden med mer økologiske grønnsaker og mindre plast. Kort sagt – et syn på verden som de av oss som kjøper Yogi-te og støtter Framtiden i våre hender kan relatere oss til.
Det kommer ikke frem at antroposofene har et alternativt syn på hva et menneske er. Og det er nettopp det alternative menneskesynet ved antroposofien som er det mest problematiske for deg som forelder. Det kan være at du er så uheldig at nettopp ditt barn kræsjer med synet på hva som er barnets naturlige utvikling ifølge onkel Rudolfs erkjennelser.
For å bli hakket mer personlig: Jeg er et hodebarn. Det ble jeg fordi jeg lærte å lese for tidlig. Definisjonen på «for tidlig» her er «før jeg mistet melketennene».
Ifølge antroposofenes menneskesyn utvikler nemlig barnet seg i syvårsfaser, og hvert syvende år kommer nye deler av åndslegemet på plass hos barnet. Det er viktig at barnet blir stimulert på riktig måte, så de ulike delene av sjelen ikke får problemer med å feste seg. Hvis du lærte å lese før fylte syv, vil det første sjelslaget kunne sette seg fast i hodet.
Dette fører til at steinerpedagoger er svært opptatt av at barn ikke må lære å lese før fylte syv. Et syn som ikke er i tråd med Kunnskapsdepartementets ønske om at barna begynner med leseopplæring i femårsalderen. Det fører også til at barn som lærer å lese tidlig blir møtt med bekymring og sett på som problembarn.
Det var svært kjedelig å måtte sitte på gjerdet faglig sett for at ikke kunnskapen skulle ødelegge meg fysisk og sjelelig mens jeg ventet på at jeg skulle bli klar for den. Det var sjokkerende å bli fortalt av en lite hensynsfull lærer at det var den tidlige lesningen som hadde skaffet meg epilepsien jeg slet med. Epilepsi er nemlig et vanlig problem hos hodebarn, ifølge Steiner. (At jeg hadde mitt første anfall som spebarn var irrelevant i sammenhengen.)
Dette er en side av Steinerskolen som barna som lærte å lese i førsteklasse slapp å møte. De passet inn i den antroposofiske ideen om hva et barn er og hvordan det utvikler seg. Det alternative menneskesynet skaper derimot problemer for alle som avviker fra normalen. For selv om Steinerskolen skryter av å se hele barnet, ser de også kroppsdeler som vi ateister ikke opererer med. Jeg er ikke så bekymret for at mitt fremtidige avkom skal utvikle sjelen sin feil, og trenger ikke at undervisningen tar hensyn til det.
Alt i alt var jeg likevel heldig: Jeg hadde ikke lærevansker eller ADHD som ble behandlet med utgangspunkt i det alternative verdensbildet. Jeg var bare litt for kunnskapstørst og hadde foreldre som ikke hadde vett på å holde meg unna bokhylla frem til tannfeen hadde vært på besøk. I min tid som elevrådsleder brukte vi spesielt mye tid på å behandle saker der elever med behov for spesialundervisning ikke fikk det de hadde krav på. Ofte fikk de helt andre ting enn de ønsket seg i tillegg.
Det blir lett til at verdensbilder kræsjer, når lærerne forholder seg til en åndelig dimensjon i undervisningen vi andre ikke regner med. Siden Steinerskolene er løst organisert, det ikke finnes noen offisielle retningslinjer for tolkning av Steiner og lærerne har frie tøyler i klasserommet, er det ganske uvisst hva du som forelder vil møte. Dette rammer både det faglige og det psykososiale miljøet.
Biologilæreren min på videregående underviste i antroposofisk intelligent design istedenfor tradisjonell evolusjonsteori i biologiperioden vår, mens klassen over meg fikk evolusjon og bare evolusjon av den samme læreren, med unntak av en liten «forøvrig synes jeg dette er bare tull»-appell på slutten av perioden. Han hadde visst ment at klassen min ville være mer mottagelig for teoriene enn det klassen over hadde vært.
Det er med andre ord ikke lett å vite hva man får. Siden Steinerskolen er tiltrekkende for folk fra humaniora, får de ofte gode lærere i disse fagene. Siden Steinerskolen er tiltrekkende for folk fra politisk alternative miljøer, er det godt mulig at sløydlæreren tar seg en tjall mellom timene. Og siden Steinerskolen er tiltrekkende for folk fra resten av alternativbevegelsen, finner du artikler om både el-allergi og kornsirkler i steinerskoletidsskriftet.
Jeg har hatt fantastiske kunst- og teateropplevelser i min tid som steinerskoleelev, men jeg har også opplevd å bli sendt til helseeurytmist for alt fra plattfot til panikkangst. Jeg visste ikke at det var noe annet enn innleggssåler som hjalp mot plattfot, men du kan jo prøve å gjøre noen av de «A»-bevegelsene jeg fikk foreskrevet for å se om de har noen effekt. Still deg opp og slå armene ut til sidene. (Enhver likhet med YMCA-dansen er en ren tilfeldighet.) Hjalp det? Nei. Gjorde det ting verre? Nei.
T er sterk og gir deg kraft!
Problemene med helseeurytmien meldte seg for alvor da jeg ble sendt dit for behanding av angsten og depresjonen jeg slet med på videregående. Jeg fortalte helseeurytmisten at jeg hadde panikkanfall, at jeg fikk hysterisk hjerteklapp og trodde at jeg kom til å dø. Heldigvis hadde hun løsningen klar: «Du trenger trygge bokstaver!» sa hun. Hun hentet ned tre pappkort fra hylla si og viste meg illustrasjoner av eurytmister som gjorde forskjellige bokstaver. Det var en L, en M og en T.
«Når du ikke får puste, skal du gjøre L. LLLLLLLLLLLLLL. Når du er redd og engstelig, skal du gjøre M. Mmmmmmmmmmm! Skjønner du?» Jeg så forvirret på damen og forsøkte å herme etter bevegelsene hennes. M-bevegelsen så ut som den du lager når du synger «Jeg er en liten undulat» på barneskolen, og L-bevegelsen så ut som svømmetak.
Så kom T’en. «T’en er viktig. Den skal gjøre deg friskere og utfordre deg! T er sterk og gir deg kraft!» sa helseeurytmisten og hamret fingertuppene i hodebunnen sin. «T! T! Konsonantene har helbredende krefter. Husk det!»
Jeg fikk et panikkanfall senere på dagen, rett før jeg skulle inn i en time. Hvorfor er ikke så godt å si. Jeg stod som fjetret utenfor klasserommet, hikstet og greide ikke gå inn. Jeg ble omringet av et par andre lærere som forsøkte å finne ut hva som var i veien, men jeg greide ikke formidle noe som helst.
Plutselig spurte en av dem: «Men har ikke du nettopp vært hos helseeurytmist, Ida?» Jeg nikket. «Hvilke bokstaver gjorde dere?» spurte en nesten strengt. «Eh. T?» sa jeg. «Ååååh.» sukket lærerne megetsigende. «T er en rød bokstav. Den er meget sterk. Du er for sart for T. T ble nok for mye for deg!» De lovet meg å forklare helseeurytmisten at jeg måtte ha mindre kraftige bokstaver neste gang. Kanskje en U?
Uuuuuuuu! Jeg nektet å gå tilbake til helseeurytmisten etter denne opplevelsen. En ting var å bli forsøkt fikset med mystiske håndbevegelser. En annen ting var at disse menneskene trodde at slike håndbevegelser hadde sterk innvirkning på noe som helst. Jeg hadde hatt langt mer nytte av en skolepsykolog enn bekymrede tanter som snakket om farene ved for sterke røde konsonanter.
Mobbing og organisatorisk rot
For meg var det å bli kritisk til Steinerskolen en naturlig del av det å slutte å være kristen og forelsket i alternativbevegelsen. Steinerskolen er en skjønn forening av kristen mytologi, reinkarnasjon og homeopatiske midler til barna. Det var ikke suspekt å starte skoledagen med «Jeg skuer ut i verden» når jeg avsluttet dagen med «Fader vår» uansett. Bortsett fra helgenene vi feiret, var tiden på skolen en forlengelse av mine foreldres livssyn, selv om de var sterkt uenig med lærerne mine om når barn burde lære å lese. Men jeg tror at selv om jeg ikke hadde endret livssyn, ville jeg fremdeles vært skeptisk til Steinerskolen på grunn av erfaringene jeg gjorde som elevrådsleder.
Det er mulig å leve med dårlig organisering og mystiske verdenssyn så lenge du forholder deg til folk som er i stand til å takle kritikk. Og det er desverre Steinerbevegelsen eksepsjonelt dårlig til, enten kritikken er intern eller ekstern. Uansett politisk eller religiøs legning ville det vært vanskelig for meg å ha barna i en skole der lærerne i så liten grad tåler å bli motsagt.
Jeg gikk første året på videregående da Kristin Sandberg gikk ut med kritikken sin mot Steinerskolen i Moss. Mobbeaksjonen jeg var vitne til internt, ligner ingenting jeg har sett skoleelever gjøre mot hverandre. Lærerne våre snakket stygt om Sandberg i timen og til elevene i friminuttene, og forklarte utspillene hennes med at hun var blitt avvist av en mannlig lærer hun ville ha sex med.
Og dette var ting lærerne sa til oss elever. Jeg tør ikke tenke på hvordan stemningen var på lærerværelset. «Kristin Sandberg» ble et akseptabelt skjellsord å bruke i skolesammenheng, og jeg skammer meg over å ha brukt det selv. Alt dette ble utløst av en kritisk kronikk i Moss Avis.
Så selv om jeg hadde vært troende antroposof og steinerfrelst, ville bevegelsens måte å takle kritikk på vært nok til å holde meg unna. Etter at jeg skrev om dette på bloggen min i fjor høst, ble jeg anklaget av en anonym antroposofblogg for å være et dekknavn Kristin Sandberg bruker for å forsvare seg i sosiale medier. Det sier litt om nivået på angrepene.
Dette er en kritisk tekst, men jeg vil ikke Steinerskolen til livs. Jeg vil at Steinerskolenes omdømme skal synkroniseres med hva de er: En religiøs friskole som underviser med utgangspunkt i prinsippene som kom til Rudolf Steiner i noe vi ateister vil se på som en religiøs visjon og som antroposofer vil beskrive som åndsvitenskapelig erkjennelse. Jeg vil at humanister skal være klar over at Steinerskolens alternative pedagogikk er alternativ som i «alternativmesse» og ikke som i «bærenett, et mer bærekraftig alternativ til plastpose».
Dette verdensbildet har konsekvenser for når barnet lærer å lese, når det lærer å bruke datamaskin og hvis det får en ADHD-diagnose. Og det kan være at du og lærerstaben har et større kommunikasjonsproblem enn du var klar over når du skal ta opp problemene.
Det er også en dårlig organisert skole med lite kontroll, som gjør at du som elev kan risikere å få alt fra din livs læreopplevelse til et svært mangelfullt vitnemål. Jeg elsket å tove tøfler og sette opp Shakespeare på skolen, men er i ettertid bitter over at alt jeg sitter igjen med fra kjemitimene er pene tegninger av fosforflammer og rødmende lakmuspapir. Du blir ikke nødvendigvis lurere av å ha observert et fenomen.
Og til deg som leser dette og har hatt meg som elev: Hodebarn eller ei, jeg hadde det først og fremst fint på skolen. Det forhindrer meg ikke i å være kritisk. Og hvis du nå sletter meg som venn på Facebook og nekter å hilse på meg på julemarkedet når vi ses: Vit at du representerer det verste i Steinerbevegelsen, verre enn manglende orden i budsjettet, snurrig syn på sjelen og akvarellmaling av fysikkeksperimenter: Du gjør at det er umulig å ha en saklig debatt om Steinerskolen i Norge og du skader omdømmet til skolen mer enn denne artikkelen gjør.
_____
Opprinnelig publisert i Humanist nr 4/2010. Publisert på nett 18. januar 2011.
_____
Fornærmet? Sur? Forfulgt? Diskuter gjerne artikkelen på Humanists blogg
