Om sivflåter, ariere og Atlantis
Thor Heyerdahl lanserte teorier om alt fra Påskeøyas urbefolkning til Odins opprinnelse. Teoriene kan virke som et sammensurium, men ser man nærmere på dem blir et underliggende mønster tydelig.
Av Per Ivar Engevold
Per Ivar Engevold. Foto: Arnfinn Pettersen |
I artikkelen «Ytringsfrihet og påstått vitenskap – et dilemma», publisert i 2006 på nettstedet Skepsis.no, skriver førsteamanuensis i arkeologi ved NTNU, Anne Stalsberg, følgende:
"Den mest verdensberømte nordmann, Thor Heyerdahl, har også utgitt pseudovitenskapelig litteratur. De to siste bøkene Ingen Grenser fra 1999 og Jakten på Odin fra 2001, skrevet sammen med kunstneren Per Lillieström, fyller «kravene» til å regnes som pseudovitenskap. Jeg leste Jakten på Odin i en tilstand av sjokk fra ende til annen, siden den beveger seg i mitt kunnskapsfelt. For øvrig er ikke Heyerdahls forskning akseptert av den etablerte vitenskapsverden" (Sognnes 2002).1
Et fellestrekk ved kritikken mot Ingen Grenser og Jakten på Odin er nettopp at disse bøkene krysser grensen til pseudovitenskap og at Heyerdahl, som riktignok hadde vært kontroversiell tidligere, nå hadde mistet siste rest av vitenskapelig troverdighet.
Men er dette egentlig tilfelle? Kan Heyerdahls to siste bøker ses på som avvik, et utslag av sviktende dømmekraft hos den aldrende Heyerdahl, eller inngår de som del av en større teori som han hadde arbeidet ut fra lenge? Og hva var i så fall denne teorien?
For å finne svaret på dette, må vi tilbake til den unge Thor Heyerdahl og begynnelsen på hans karriere som vitenskapsmann.
I Darwins fotspor
Thor Heyerdahl vokste opp med foreldre som stod for to helt forskjellige livssyn. Faren, Thor Heyerdahl senior, omfavnet kristendommen. Han lærte sønnen å lese fadervår i hemmelighet, ettersom moren Alison var ateist og forkjemper for Darwins evolusjonslære.2
Etterhvert begynte Thor junior å helle i retning av morens darwinisme. Det var i morens omfangsrike bibliotek at Thor skulle finne en av bøkene som gav ham inspirasjon til to av temaene som gikk igjen gjennom hele hans karriere som forsker og eventyrer: Polynesia og menneskeraser.3 Boken het Living Races of Mankind og var skrevet av den britiske forfatteren Henry Neville Hutchinson, minister og styremedlem i foreningen The Folklore Society.4
I 1937 planla Heyerdahl en reise til Fatu Hiva, en av Marquesas-øyene i Polynesia i Stillehavet. Han overtalte moren til å la ham dra ved å fortelle henne at reisen var «i Darwins fotspor». Det hjalp også på foreldrenes velvilje at reisen var blitt foreslått for Heyerdahl av morens store forbilde, professor Kristine Bonnevie.5
At det var Kristine Bonnevie som foreslo reisen, var ingen tilfeldighet. Bonnevie var på den tiden professor i zoologi, og Heyerdahls veileder ved Universitetet i Oslo. Da hun fikk høre om hans interesse for Polynesia, var Bonnevie den som foreslo at han burde ta opp tråden etter Darwin.6
Kristine Bonnevie er kanskje mest kjent for sin forskning på arvelighet hos mennesker. I 1916 fikk hun opprettet Universitetets institutt for arvelighetsforskning, det senere Genetisk institutt.7 Professoren kan også ha gitt Thor noen leksjoner om raseforskning, for selv om hun er kjent for sin kritikk mot raseforskere som Jon Alfred Mjøen, var hun tross alt selv interessert i raser og arvelighetslære. Det er også verdt å notere seg at hun i løpet av karrieren samarbeidet med psykiateren Ragnar Vogt, som i 1914 hadde utgitt den rasistiske pamfletten Arvelighetslære og Racehygiene. Bonnevie både besøkte og korresponderte med den amerikanske raseforskeren Charles Davenport, som var involvert i tvangssteriliseringen av 60 000 amerikanske «degenererte».8
Raseforskning og hodeskaller
I 1935 dro den da 21 år gamle Heyerdahl sammen med sin far til Berlin. Under denne reisen besøkte han Völkerkundemuseet, som hadde en utstilling med gjenstander fra Polynesia. Da Heyerdahl kom hjem til Norge, mottok han et brev fra en mann han beskriver som «Hitlers toppantropolog»: Hans F.K. Günther.9 Günther var en av Nazi-Tysklands ledende raseforskere, og mente at den rendyrkede «nordisk rase» var alle andre overlegen og var den eneste virkelige sivilisasjonsskapende rase.10
Det var ikke tilfeldig at Günther tok kontakt med Heyerdahl. Heyerdahls første kone, Liv, kjente nemlig Günther gjennom hans norske kone, Maggen Blom, som var vokst opp i Skien sammen med Livs mor Hennie Couceron.
Günther spurte nå Heyerdahl om han kunne skaffe ham noen hodeskaller fra Marquesas-øyene, siden Thor hadde planlagt å reise til Fatu Hiva sammen med sin kone Liv. Günther mente nemlig at polynesierne fra Marquesas måtte tilhøre den ariske rase og ville studere deres hodeform nærmere.11
Dette ønsket innvilget Heyerdahl. På Fatu Hiva fant han en gammel gravplass med mange hodeskaller. Thor var ikke ukjent med fysisk-antropologiske studier av hodeskaller for å bestemme rasetilhørighet, og dristet seg til å komme med sin første vitenskapelige påstand om Polynesia:
Mer enn én mennesketype hadde slått seg ned i Polynesia før europeerne kom.12
På hjemturen fra Fatu Hiva dro ekteparet innom Berlin, der de oppsøkte Günther i hans hjem. Heyerdahl hadde store forventninger til møtet med Günther, som han mente var «en av rikets ledende menn».{Note:13 Han overrakte en hodeskalle som den tyske raseforskeren ble henrykt over, siden dette antagelig ville gjøre ham i stand til å bevise at polynesierne hadde arisk opphav.14
Eventyrer eller vitenskapsmann?
I 1947 satte Thor Heyerdahl ut på sin berømte seilas med Kon-Tiki fra Peru til Polynesia. Heyerdahl ønsket å bevise at øygruppen hadde blitt befolket fra Sør-Amerika og ikke Asia,15 en tanke han hadde hatt siden han så de polynesiske hodeskallene på Fatu Hiva. I boken American Indians in the Pacific fra 1952, begrunner Heyerdahl sin tro på polynesierne stammer fra Sør-Amerika fordi de
(...)har en hudfarge som bare er et hint mørkere enn europeerne som oppdaget dem, intelligente trekk som appellerer til et europeisk sinn og noen ganger med et europeisk aspekt.16
Heyerdahl ville også vise at oldtidens mennesker var langt mer sjødyktige enn vitenskapen gikk med på. I 1952 gjorde han utgravinger på Galapagos, og i 1955-56 ledet han en arkeologisk ekspedisjon til Påskeøya. Formålene for begge ekspedisjonene var å påvise at det hadde vært kontakt med Sør-Amerika.{Note:17 Etter dette, i 1963-64, ledet han internasjonale utgravninger på Marquesas-øyene.18
Med Ra (1969) og Ra II (1970) prøvde Heyerdahl å knytte før-inkasivilisasjonene i Sør-Amerika sammen med de tidlige sivilisasjonene i Midtøsten og Afrika. Han ville bevise at mennesket hadde krysset Atlanterhavet lenge før Columbus.19 Hans neste ekspedisjon ble Tigris i 1977. Med denne ønsket han å vise at det kunne vært handelsforbindelser mellom de tidligste sivilisasjonene i Egypt, Mesopotamia og Indus-dalen allerede 3000 år fvt.20 Hans mål var intet mindre enn å finne «menneskehetens vugge» og rutene for tidlig maritim migrasjon. Heyerdahl lette senere etter sumerernes mytiske opphavsland Dilmun, i dagens Bahrain.21
Ekspedisjonen til Maldivene i 1982-83 skulle bevise at øygruppen kunne vært en mellomstasjon for kontakten mellom Midtøsten-sivilisasjonene, Amerika og Påskeøya.22 Etter denne ekspedisjonen ledet han utgravinger i Tucume i Peru.23 Dernest dro han i 1991 til Kanariøyene. Gjennom utgravninger av pyramidelignende konstruksjoner på Kanariøyene søkte han etter materiale som kunne vise en sammenheng mellom den før-spanske berbisktalende guanche-befolkningen på disse øyene og de precolumbiske sivilisasjoner i Sør-Amerika.24
Bøkene Ingen Grenser og Jakten på Odin ble Heyerdahls siste. Her presenterte han en teori om at den norrøne gudetroens Åsgard lå i området rundt Svartehavet og at Odin var en høvding fra folkevandringstiden.25
Den skjulte teorien
Det kan virke som Heyerdahl kun brukte sine mer eller mindre fantasifulle teorier til å rettferdiggjøre eventyrlige ekspedisjoner. Men om man ser hans teorier i sammenheng, og undersøker de påstandene han fremmer, begynner man å se et mønster.
De forskjellige teoriene inngår i en større, mer helhetlig meta-teori. Det kan imidlertid virke som om Heyerdahl ikke har vært veldig opptatt av å videreformidle denne teorien til offentligheten, i hvertfall ikke i sin helhet. I sine mer kommersielle bøker, som Kon-Tiki, {Italic:Ra, Tigris og Aku-Aku, begir han seg ut i spekulasjoner og spiller på at han kun tar på seg rollen som «djevelens advokat», mens han i mer teoritunge bøker som Early Man and the Ocean og American Indians in the Pacific er mer åpen og utbroderer sine overordnede oppfatninger.
I boken Ra fra 1970 bedyrer Heyerdahl innledningsvis at han ikke selv har noen tro på at folk fra Midtøsten og Afrika dro helt til Sør-Amerika:
Hvorfor? Hva ville jeg gjøre? Ingenting. Jeg ville ikke bevise noe. Jeg ville finne ut noe. Jeg ville finne ut om en slik båt kunne brukes på havet.26
Videre spør Heyerdahl seg om hva som egentlig har skjedd på det søramerikanske kontinentet før Columbus kom. Han sier:
Var det den uopplyste steinaldermannen fra den arktiske tundraen som egenhendig var mester for å så spiren til alt det spanjolene fant? Eller hadde hans ætlinger stått på stranden og mottatt ukjente sjøfarere som kom drivende over Atlanteren uten returbillett, kanskje en gang i tiden lenge før sivilisasjonen hadde spredd seg fra Afrika og Lilleasia opp til det barbariske Europas kyster? Ja, det var nettopp det som var spørsmålet. Og svaret var nei. Opplagt nei. Kanskje nei. Kanskje.27
Dette er interessant sett i lys av andre uttalelser fra Heyerdahl. I boken Mysteriet Maldivene fra 1986 skriver han:
Jeg hadde lenge hatt mistanke om at Midtøsten-kulturen hadde nådd det tropiske Amerika over havet, hundrer av år før Columbus, men da direkte fra Afrika og ikke den lange veien fra det fjerne Asia.28
Det er naturlig å anta at Heyerdahl her henviser til teorien han vagt beskriver i Ra i 1970, men dette stemmer allikevel ikke. I boken Early Man and the Ocean fra 1978 sier han følgende:
Det var mitt vitenskapelige arbeid i Stillehavet som førte til min nysgjerrighet rundt spørsmålet om mennesket kunne ha krysset Atlanterhavet før Columbus.29
Med «mitt vitenskapelige arbeid i Stillehavet» henviser Heyerdahl enten til sine arbeider i Polynesia eller på Påskeøya. Siden Heyerdahl sier dette i 1978, må han henvise til en av sine tidligere ekspedisjoner til denne regionen. Det er ikke lett å stadfeste hvilken av disse ekspedisjonene Heyerdahl her snakker om, men det er derimot helt sikkert at dette foregikk lenge før han arbeidet med Ra i Atlanterhavet, simpelthen fordi Heyerdahl ikke arbeidet med noen andre prosjekter i Stillehavet mellom ekspedisjonen til Påskeøya og perioden det tidligere nevnte sitatet stammer fra i 1978.
Det at Heyerdahl jobbet så lenge med teoriene før han lanserte dem i bokform, tyder på et mer komplekst og sammenhengende system av teorier enn man tidligere har antatt. Et annet eksempel som tyder på at Heyerdahl må ha hatt en ganske sammenhengende teori, er hans teorier om Odin. De fleste tror at Heyerdahls teorier om Odin ble lansert med bøkene Ingen Grenser (1999) og Jakten på Odin (2001), men dette stemmer ikke helt. I boken Early Man and the Ocean fra 1978, en bok om de tidlige migrasjonene i menneskets historie, kommer Heyerdahl med et interessant utsagn om Odin og befolkningen av Norge:
(...)ifølge Snorre, var den tidlige vikingkongen som ledet sitt folk nordover fra Svartehavet Odin, som etter sin død ble hyllet som en viking-gud.30
Dette er nøyaktig det samme som Heyerdahl sier i Ingen Grenser.31 Han sier det også nærmest ordrett i Jakten på Odin.32 Dette tyder på at Heyerdahl hadde sitt teoretiske grunnlag for både Ra (1970), Ingen Grenser (1999) og Jakten på Odin (2001) ferdig utarbeidet et sted mellom 14 og 20 år før bøkene ble publisert. Altså må han ha hatt en ganske sammenhengende teori klar på et tidlig tidspunkt.
Kulturbærerne åpenbarer seg
Hvis vi ser nærmere på Heyerdahls teorier, så går det faktisk an å sette det hele sammen til én altomfattende – og til og med kronologisk – meta-teori:
Heyerdahl mente at sumererne stammet fra Dilmun, som tilsvarer dagens Bahrain.33 Han mente at det hadde vært utstrakt kontakt mellom Egypt, Mesopotamia og Indus-sivilisasjonen og at disse folkene, muligens etter en mellomlanding på Maldivene, hadde nådd Sør-Amerika, hvor de spredde sin kultur, for deretter å reise videre til Påskeøya og Polynesia.34 Samtidig hadde sivilisasjonen spredd seg til området rundt Svartehavet, hvor høvdingen Odin tok sitt folk og utvandret til Skandinavia.35 Alt henger med andre ord sammen for Heyerdahl.
Er det slik at Heyerdahl gjennom hele sin karriere egentlig bare var på jakt etter ett bestemt folk, én bestemt sivilisasjonsskapende rase? La oss se nærmere på de folkeslagene han leter etter, og hvilke kjennetegn de har.
På Påskeøya leter han etter «langører». Et mytisk folk med rødlig hår, skjeggvekst og lys hud.36 På Kanariøyene leter han etter «guancher», et folkeslag med rødlig eller blondt hår og lys hud.37 På Maldivene er det «rediner», et mytisk folkeslag med lys hud, rødlig hår og skjeggvekst, som han nok en gang omtaler som «langører» på grunn av tradisjonen med øre-forlengelse.38 Og i Sør-Amerika leter Heyerdahl etter den mytiske hvite, skjeggete og blonde eller rødhårede befolkningen som startet sivilisasjonen. Disse mytiske forfedrene var årsaken til at conquistadorene så enkelt kunne erobre landet senere, siden de innfødte trodde de var guder.39
Man kan diskutere i hvilken grad Heyerdahl mente at alle disse folkeslagene tilhørte den samme «rase». Men det faktum at han gjennom sine bøker danner et sammenhengende kart fra opphavssted til endested, fra Dilmun og Sumer til Påskeøya, gjør det klart og tydelig at det i det minste er snakk om én bestemt kultur og ett bestemt folk.
Fingeravtrykk i stein
Heyerdahl sporer dette folket ved hjelp av den spesielle «fingeravtrykk-muren» i boken Mysteriet Maldivene:
«Blant de hettittiske ruinene følte jeg at jeg hadde kommet til kilden for den steinhugger-kunsten jeg hadde sporet baklengs fra Påskeøya via Peru og Lixus.» 40
Altså kan det synes som om Heyerdahl mente at et bestemt mytisk folk hadde kommet til området rundt Eufrat og Tigris, vært opphavet til sivilisasjonene i Midtøsten og Afrika, for deretter å ha spredd seg til Sør-Amerika og til sist til Påskeøya og Polynesia.
Heyerdahl leter altså etter sivilisasjonens opphavssted og mener at dette muligens ligger på et sunket kontinent eller er begravet i ørkensanden.41 Og han mener at gigantiske naturkatastrofer har bidratt til å gjøre letingen vanskeligere.42 Han sporer sivilisasjonens røtter fra Dilmun til Eufrat, hvor den spredde seg til de første Midtøsten- og Afrika-sivilisasjonene,derfra til Sør-Amerika og igjen derfra til Påskeøya og Polynesia.43 Hvis vi setter sammen teoriene til Heyerdahl, fremtrer følgende bilde:
Opphavssted – Dilmun – Mesopotamia, Egypt og Indus – (Maldivene) – Sør-Amerika – Påskeøya
Og:
Opphavssted – Dilmun – Mesopotamia, Egypt og Indus – Azov – Norge
Dette betyr at Heyerdahl ikke bare lette etter én kulturs opphavssted, men alle kulturers opphavssted. Siden han også snakker om mennesker som var hvithudete, skjeggete, ofte blonde eller rødhårede, noen ganger med kunstig forlengede ører, mener han øyensynlig også at kultur (eller i hvert fall høykultur) ikke bare har ett opphavssted, men at det i oldtiden kun var én enkelt rase som var i stand til å skape denne og spre den videre til mer primitive folkeslag. Han synes dermed å antyde at all avansert kultur ble oppfunnet av hvite mennesker som til slutt endte opp som vikinger i Norge og «langører» på Påskeøya.
For å forstå Heyerdahls tankemåte og måten han kom frem til sine teorier, må vi se nærmere på hans fremgangsmåte. To tankemønstre preger det meste av Heyerdahls forskning: euhemerisme og diffusjonsteori.
Myte som historieskrivning
Euhemerismen er en teori som sier at alle (eller flesteparten) av myter, legender og gudeskikkelser har røtter i virkelige hendelser og reelle historiske personer, disse kan bli tillagt guddommelige eller overmenneskelige egenskaper ettersom fortellingene om dem overleveres gjennom generasjonene. Myter er med andre ord mer eller mindre fordreide fortellinger om virkelige historiske hendelser.44
Snorre brukte euhemerisme når han i sine kongesagaer skrev om Odin som en historisk person, og Heyerdahl gjør det samme når han tror på Snorres Odin-fortelling. Heyerdahl trodde også at guden Con-Tiki Viracocha var basert på en virkelig skikkelse, og at Påskeøyas legender om lang- og kortører var basert på virkelige hendelser. Han tolket de søramerikanske mytene om et folk med lys hud og skjegg før Columbus som ekte historier og trodde uten videre på Maldivenes innbyggere når de fortalte legenden om «redinene».45
Hvorfor skulle Heyerdahl stoppe der? Mye tyder på at han også satte sin lit til andre legender og myter. Nemlig mytene om den store syndefloden og myten om det sunkne kontinentet Atlantis.
I Tigris gjengir Heyerdahl Platons fortelling om Solon og Atlantis og argumenterer på denne måten:
Vi vet ennå ikke når det siste av Den Midt-Atlantiske fjellkjede sank i havet. Tidspunktet kan variere like meget som tidspunktet for de første mennesker. Men vi vet i det minste at det skjedde en fryktelig katastrofe i Atlanterhavet på en tid som faller sammen med en av de få identifiserbare milepæler i menneskehetens forhistorie(...) På den andre siden av Atlanterhavet hadde de lærde hos Aztekerne og Mayaene også beretninger om et land sunket i Atlanterhavet. Aztekerne tok sitt eget navn fra denne øya, som på deres sprog ble til Aztlan, og som ble sagt å være deres tidligere fedreland. Hele grunnlaget for deres religiøse tro var overbevisningen om at deres egne kongefamilier nedstammet fra et folk med hvite og skjeggete menn som minnet om spanjolene og som var kommet fra det sunkne landet for å lære deres barbariske forfedre å dyrke solen og sette dem inn i sivilisasjonens kunster.46
I Tigris forklarer også Heyerdahl hvorfor han tror at disse mytiske «kulturbærerne» ofte blir omtalt som sjøfarende guder i de innfødtes mytologi:
Og jeg spøkte ikke. Sjøfarende guder. Det var iblant lett for oss, som har arvet Abrahams monoteistiske religion, å glemme at begrepet “gud” hadde forskjellig betydning for anetilbederne som hadde en annen religion(...) De hellige kongene som først kom til Sumer og grunnla det første dynasti i Ur, ville nødvendigvis bli klassifisert som guder når de skriftlærde noterte ned forfedrenes historie på leirtavler i århundrene før Abrahams utvandring. Hvis vi avskriver alle sumeriske guder og halvguder som rent mytiske fantasiprodukter, må vi også avskrive deres kongelige familier, fra den første til den siste.47
Diffusjon og hyperdiffusjon
Like viktig som Heyerdahls euhemerisme, er diffusjonsteorien. Innenfor arkeologien er diffusjonisme en måte å forstå kulturenes natur på. Diffusjonismen skal forklare hvordan kultur oppstår og sprer seg.
Diffusjon defineres som «prosessen der kulturelle trekk blir overført fra et samfunn til et annet, gjennom migrasjon, handel, krig og annen kontakt».48 Heyerdahl var (til tross for at han enkelte ganger benektet det) tilhenger av denne teorien. Han mente at kultur ikke oppstod ofte, men spredde seg lett og med et tydelig mønster, slik at det var mulig å finne tilbake til kulturens ur-opphav.49
Men Thor Heyerdahl var ikke bare diffusjonist. Han var hyperdiffusjonist.
Hyperdiffisjonismen ble grunnlagt av anatomiprofessoren Grafton Elliot Smith (1871-1937). Elliot Smiths hypotese var at all høyere form for kultur hadde sitt opphav i Egypt (i motsetning til Heyerdahl, som opererte med et ukjent opphavssted). Elliot Smith baserte sin teori på tre antakelser. Den første er at mennesket er lite oppfinnsomt, og at avansert kultur oppstår sjelden og kun under visse betingelser. Den andre er at disse betingelsene for en avansert kultur kun fantes i oldtidens Egypt, som er stedet all kultur (med unntak av visse enkle og primitive kulturer) spredte seg fra. Den tredje er at historien var en historie om forfall, og at kulturen hadde blitt utvannet ettersom den spredte seg utover verden.50
Dette mønsteret kjenner vi igjen hos Heyerdahl når han hele tiden forfølger sin hvithudete, skjeggete rase som grunnla kulturen i Sør-Amerika og på Påskeøya. De innfødte har lite av æren for sine egne storslåtte monumenter og sin kultur, for de har jo bare skapt dette fordi de lærte det av Heyerdahls innvandrende, kulturskapende rase. Og etter å ha fordrevet «gudene» falt de i barbari. Som Heyerdahl selv sier i boken American Indians in the Pacific:
Etterhvert som årene gikk, mistet de nå opplyste elevene troen på guddommeligheten til sine utenlandske mestere, og uroer og opprør førte til at de sistnevnte valgte å trekke seg tilbake for å søke trygghet og fornyet ærbødighet og makt blant mindre opplyste og mer godtroende innfødte andre steder. Etter deres avreise, førte deres etterlatte kunnskaper og fordeler, samt tabbene til deres etterfølgere, til at de nok en gang gjeninntok sin tidligere posisjon som guddommelige kulturbærere fra fortiden, og deres avreise ble sett på med sørgmodighet fra de innfødte og skulle etterhvert vise seg å danne de grunnleggende elementene til deres religion og deres historiske minner(...) Det er helt klart at de mobile kulturbærerne bak en slik dynamisk høy-kultur, som i sin kunst og arkitektur overgikk (men inspirerte) kulturen til de påfølgende inkaene, må ha inkludert individer med usedvanlig intelligens, evner og ambisjoner, som ikke kan dømmes av de lave standardene til de historisk kjente Aymara (Colla-) indianerne i fra dette distriktet.51
Den graden av rasisme og hyperdiffusjonisme som Heyerdahl fremviser her, er bemerkelsesverdig. Selv om han i senere bøker voktet seg for å gå så hardt til verks som dette, er det liten tvil om at dette har preget det aller meste av hans forskning.
Mysteriet Thor Heyerdahl
I dag, et drøyt tiår etter sin død, fremstår fortsatt Thor Heyerdahl på mange måter som et mysterium. En av årsakene til dette er at han aldri utgav et verk med en sammenhengende teori, men i stedet valgte å dele teorien opp i flere deler og arbeide med disse delene hver for seg.
En annen årsak til mystikken rundt Heyerdahl er at han gjennom sine ekspedisjoner faktisk var villig til å sette liv og lemmer i fare for å bevise sine teorier.
Man kan spekulere i om blandingen av farens religiøse overbevisning og morens vitenskapstro slo an tonen for Heyerdahls virke. Euhemerismen, ønsket om å gjøre mytiske guder og legender om til virkelige personer og hendelser, representerer jo på mange måter et ønske om å forstå og forklare farens religion. Mens diffusjonsteorien, ønsket om å forstå menneskets opphav, på et vis representerer morens darwinisme.
En ting som i hvert fall er helt sikkert, er at veien aldri var lang fra myter til teori for Thor Heyerdahl. Han omgav seg med myter og mysterier gjennom hele sin karriere, og ble til slutt litt av et mysterium selv.
Denne artikkelen ble først publisert i Humanist 2/2013. Publisert på nett 25. juni 2013.