Av Levi Fragell
Humanisme ved en korsvei
Hvorfor humanistbevegelsen bør revitalisere religionskritikken
Fra begynnelsen av har den internasjonale humanistbevegelsen vært splittet mellom de som ser religionskritikken som den viktigste oppgaven og de som heller vil fremheve det positive innholdet i humanismen. Å finne en balanse mellom disse er oppskriften på suksess, fastslår Levi Fragell, som mener tiden er inne for å revitalisere religionskritikken.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
Den internasjonale humanistbevegelsen preges igjen av sterk indre uro: En ny bølge av hissig religionskritikk bryter mot våre kyster, denne gang med utløp fra stormsentra både i USA, England og Frankrike. Svenske humanister surfer på bølgen. De norske søker ly for været. Men også her leses bøker av Richard Dawkins, Sam Harris, Daniel Dennet, Christopher Hitchens og Michel Onfray i nye kretser. De leses av "unådde" fritenkere som hittil ikke har funnet særlig mye næring for sitt livssynsengasjement siden de stod til borgerlig konfirmasjon for 10 20 år siden.
Våre etablerte humanister rister betenkt på hodet: Er det dette vi skal ha enda engang? Er det ikke nå snart på tide at det positive og byggende i humanismen kan vekke litt begeistring og skape en smule liv og røre i det liberale og radikale Norge?
Det er både forståelig og nyttig at spørsmålet reises, men svaret kan bli skjebnesvangert. Da Human-Etisk Forbunds utviklet sin vekststrategi på 70-tallet, ble selve "koden" parolen om at organisert humanisme må akseptere endog fremelske likeverd for de prioriteringer og særinteresser som hører hjemme i bevegelsens tradisjon.
"La de hundre blomster blomstre" var et uegnet slagord i maoismens glansperiode, men i slekt med denne visjon lanserte vi teorien om de tre likestilte grener religionskritikken, livssynsfordypelsen og seremonivesenet, og unngikk gjennom flere tiår den uroen som ble ødeleggende for humanistgrupper i mange land.
Livssynet humanisme fikk sin egen verdensorganisasjon i 1952, International Humanist and Ethical Union (IHEU). Organisasjonen ble i løpet av 50-årene akseptert av FN og andre overnasjonale organer som en livssynsbevegelse med samme status og rettigheter som verdensreligionene.
I denne sammenheng var det til god hjelp at miljøets lederskikkelser omfattet FN-gründere som UNESCOs Sir Julian Huxley og Lord Boyd Orr, leder for FAO (United Nations Food and Agriculture Organization). Ved organisasjonens første kongresser vrimlet podiet av verdenskjente profiler fra akademia, politikk og åndsliv. Det går imidlertid ingen rett oppadstigende suksess-linje fra denne startfasen til dagens situasjon for organisert humanisme.
Splittet fra første stund
Fra første stund har IHEU nemlig vært splittet mellom dem som anser kampen mot religion og tilsvarende irrasjonelle fenomener som hovedsaken, og dem som på den annen side mener at det viktigste er å fremholde humanismens positive menneskesyn, menneskerettigheter og ansvaret for å skape en bedre verden. Tilhengerne av førstnevnte strategi mener at den annen parts gode intensjoner ikke kan realiseres så lenge religionsvesenet har makt og myndighet i samfunnet. De andre mener at religionskritikerne svikter humanistiske idealer som toleranse, vidsyn, saklighet og sosialt engasjement.
Konflikten kom igjen til overflaten da de såkalt "nye ateistene" skapte internasjonal furore med sine religionskritiske bestselgere. De "positive" humanister i USA kalte Richard Dawkins og de øvrige skribentene for å være "evangelical atheists" og på våre hjemlige trakter har vi hørt uttrykk som "fundamentalistiske ateister".
Det går en tydelig linje fra denne motsetningsfylte arena tilbake til 1940-årenes første forsøk på etablere en verdensorganisasjon for humanister. De som siden 1800-tallet hadde representert rasjonalisme og sekularisme var først og fremst "fritenkere", som hadde grupper i de fleste industriland og sin egen World Union of Freethinkers. Humanistpionerene Harold Blackham (brite) og Jaap van Praag (nederlender) mente at 2. verdenskrig hadde vist at tidens religioner og ideologier ikke hadde hatt den moralske bærekraft som trengtes for å hindre dette nederlag for sivilisasjonen, og at verden nå lå åpen for et tidsmessig alternativ til foreldede dogmer nemlig humanismen.
De trodde at fritenkerbevegelsen var nærmest til å innse denne nye store mulighet og reiste til deres verdenskongress i Roma i 1948 for å foreslå en allianse mellom amerikanske og europeiske humanist-grupper og fritenkernes veletablerte verdensunion. De ble kontant avvist. "Det var tydelig at de verken satte pris på eller ønsket en mer konstruktiv tilnærmingsmåte for fritenkeri og humanisme," skrev en skuffet Harold Blackham i sitt referat.
Men Blackham og van Praag jobbet videre med sitt prosjekt, og det som skjedde etter dannelsen av IHEU i 1952 var at mange fritenkergrupper likevel sluttet seg til humanistbevegelsen men vanligvis uten å endre sine navn eller sin radikale religionskritiske profil. Dermed var avstanden mellom miljøer med en "konstruktiv tilnæringsmåte" og fritenkerne etablert som et permanent spenningsfelt i bevegelsen. En slik uro kunne ha bidratt til dynamisk utvikling, men siden fløyene ofte var konkurrenter i kampen om oppmerksomhet, medlemmer og inntekter, ble resultatet gjensidig utmattelse.
De tydeligste eksempler på dette er motsetningene innen britisk og amerikansk humanisme en ulykke for verdensbevegelsen, siden vi i nettopp i disse kulturer har hatt de sterkeste alternative livssynstradisjoner, representert ved unitarer og de "etiske" selskaper så vel som slagkraftige fritenkerorganisasjoner.
Blant dannede humanister er det vanlig å legge skylden for denne intern-konflikten på de konfronterende religionskritkerne. Jeg tør likevel si at vi i dag neppe ville hatt noen humanistisk verdensorganisasjon uten fritenkerne. De har representert engasjementet, energien, den frivillige innsatsen og rekrutteringen. De "konstruktive" og samfunnsbyggende humanister på sin side har forfattet erklæringer og fylt listene over æresmedlemmer. De har aldri vært kasserere i lokallagene, men de har gitt bevegelsen legitimitet, respektabilitet og et språk som passer i dialoger. Dermed kunne jeg like gjerne tilføye at vi heller ikke ville hatt noen humanistbevegelse uten denne kategorien støttespillere. De rene fritenkergruppers glanstid var nemlig over ved midten av det 20. århundre.
Selv mener jeg at bare et harmonisk samvirke mellom disse retninger ville kunne skapt den livskraftige, synlige og innflytelsesrike bevegelse gründerne drømte om. Med et fleksibelt og pragmatisk samliv ville det vært mulig å prioritere og omprioritere innsats etter de ytre omstendigheter og utfordringer. Noen ganger burde kampen for minoriteters rettigheter ha forrang, andre ganger oppgjøret med religiøse kreasjonister.
Tid for religionskritikk
Mitt eget meteorologiske sanseapparat har nå fått meg til å anse tidens vinder som tegn på at religionskritikken bør revitaliseres og oppgraderes i humanistbevegelsen. Først og fremst fordi våre sentrale verdier i økende grad utfordres og trues av religiøst legitimert og voldspreget irrasjonalitet, fra fanatiske islamister i Øst til kristenfundamentalistisk krigshissere i Vest men også fordi ingen andre anstendige og demokratiske globale nettverk har mot og kompetanse til å gjøre det.
Men det ville vært en ulykke om en slik revitalisering av religionskritikken i våre lokale kretser skulle bli vurdert som overordnet og viktigere enn det miljø for "positiv" humanisme som nå har slått røtter i Human-Etisk Forbund eksemplifisert ved litteratur som antologien Verdier og Verdighet, en ny og idealistisk ungdomsbevegelse og den vedvarende suksess for humanistiske seremonier.
Og religionskritikken må være en ny og relevant kritikk. Latterliggjøring av menneskers undring og usikre forsøk på å forstå det ubegripelige skyldes manglende skjønn og innsikt hos kritikeren selv. Det er den falske og kyniske utnyttelse av menneskers forhåpninger og feilslutninger som bør avsløres og angripes, blant annet ved å rette søkelyset mot åpenbar løgn, inhumane tradisjoner, mental og økonomisk utnyttelse og villedende eller utdaterte idealer som for eksempel de fleste profeter og religionsstiftere.
Hva med Jesus selv er han virkelig et etisk ideal for vår tid? (Kfr. Andreas Edwiens bøker.) Skal profeten Muhammed være totalfredet for skeptisk og historisk-vitenskapelig analyse i stadig nye områder av verden? Skal vi fortsatt vise uforbeholden respekt for såkalt "hellige skrifter". Bidrar intellektuelle og radikale kretser i den katolske kirke til å legitimere pavens inhumane dekreter, og bærer de et medansvar for hyrdebrevenes betydning for abort-lovgivningen i en rekke land så vel som det sykdomspredende kondom-forbudet i den tredje verden? Hvordan kan de religiøse doktriner forsvares når de konfronteres med de krav vi ellers stiller til påstander av grunnleggende betydning for medmenneskers valg og avgjørelser?
Det er åpenbart at religionskritikken i Vesten har bidratt til et mer humant samfunn. Selv i mitt eget livs relativt korte tidsperspektiv er denne sammenhengen lysende klar. Når nå internasjonale bestselgerforfattere og andre religionskritikere trekker inn hele verden i sin analyse og hevder at det fellesreligiøse fenomenet "Gud" representerer et fatalt og gigantisk bedrag, bør vi lytte med åpent sinn. Inntil vår tid har konfrontasjonene mellom konkurrerende religioner bidratt til uhyrlig vold, nød og flykningstrømmer. Men i religionenes verden kan man i dag i tillegg til den gjensidige maktkamp også se konturene av en ny global maktkonstellasjon bestående av dem som tror på en gud, uavhengig av hvilken. Motparten er de uten gudstro. En flerreligiøs allianse av gudstroende uavhengig av gudens navn kan få uoverskuelige konsekvenser for bioteknologi, familieplanlegging, abort, ekteskap og samliv, kvinnesak, sekularisering og åndsfrihet. I slike sammenhenger er det allerede et åpenbart interessefellesskap mellom islam og flere av verdens største kristne kirker.
Men kan man ikke heller kjempe for humanistiske verdier som rasjonalitet, frihet, likhet og solidaritet, uten spesifikt å nevne religionene og deres skrifter? Spørsmålet gjelder i realiteten først og fremst vår retoriske fasade, noe som i og for seg er en relevant pragmatisk problemstilling for enhver organisasjon som ønsker å fremtre som balansert og dannet i samfunnsdebatten. Men man kan ikke kjempe for frihet uten å rette kritikk mot despoten. Man kan ikke kjempe for likestilling uten å gjøre opprør mot privilegier. Man kan ikke kjempe for solidaritet uten å gå ut mot undertrykkeren. Når den religiøse virkelighetsoppfatning kontinuerlig og uten opphør krenker en kunnskapsbasert virkelighetsoppfatning, vil religionskritikk i realiteten være et positivt forsvar av høye verdier som fornuft, sannhet og ærlighet.
En annen sak er at organisert humanisme aldri har forholdt seg passiv når det gjelder "positivt" engasjement. Undersøkelser har vist at humanister er solid overrepresentert i alle organisasjoner og aktiviteter som arbeider for saker som demokrati, fred og rettferdig fordeling. Men en innsats som utøves av alle gode mennesker fremhever ikke spesifikke livssyn med mindre aktørene gjør sine egne merkelapper til hovedsaken. Noe som for øvrig ikke er helt uvanlig.
Livsviktig religionskritikk
Religionskritikken i humanismen er ikke en intellektuell sport hvor det gjelder å få rett for ærens og prestisjen skyld. Kritikken har en dypt moralsk begrunnelse. Eksemplene går som en rød tråd gjennom kulturhistorien. Når Ateist-senteret i Andra Pradesh benytter ordet ateist i sitt navn, er det ikke for å hovere i forhold til uskolerte religiøse masser, men fordi senterets ledere mener at troen på gudene bidrar til fattigdom, sykdom, sult, kvinneforakt, frykt og vold. Ved å hevde at gudene ikke eksisterer og vise at man straffritt kan bryte religionens inhumane bud, er ikke gevinsten en latterliggjort brahmin, men medmenneskers sunnhet og helse, kvinners frihet og kasteløses selvrespekt.
Men hva med det dypere, personlige engasjement i humanismen, "inderlighetsfaktoren" i livssynet? Dette element har få institusjonaliserte uttrykk i humanistbevegelsen, enten organisasjonene prioriterer kritiske eller konstruktive aktiviteter. Bortsett fra seremonielle livsløpsmarkeringer og samværsformene i ateistiske rester etter tidligere liberal-religiøse bevegelser, er denne type engasjement ikke kollektivisert i de fleste humanist-miljøer.
Dette betyr ikke at den enkelte humanist har et flatt og endimensjonalt forhold til livssynet sitt. Heller ikke betyr det at de radikale og konfronterende fritenkerne i bevegelsen er "grunnere" enn andre. Det er ikke færre kunstnere, estetikere og filosofer blant fritenkere enn i andre miljøer. Tvert imot. Men i de flerkulturelle samfunn som nå vokser frem, vil nok etter hvert flere humanister stille spørsmålet: Hvor skal jeg uttrykke min undring og usikkerhet, finne støtte i et reflekterende fellesskap og oppleve inspirasjon fra vår egen tradisjon? Hvor skal jeg gå hen i min livskrise?
Fra Auguste Comtes tid han med Humanitetens kirke på 1800-tallet har humanister prøvd å etablere slike rom for inderlighet, eller åndelighet som nå mange kaller denne dimensjonen. Forsøkene har mislyktes. Modellene har etter all sannsynlighet vært uhensiktsmessige. Humanister vil ikke ha menigheter.
Hva slags felleskap vil vi da ha? Ved det som nå synes som en organisasjonskrise for den fragmenterte verdenshumanismen, må bevegelsens ledere ta dette spørsmålet på alvor. I tillegg til det etiske og samfunnsbyggende aspekt ved den positive humanisme, har vi humanister her en utfordring vi ikke har tatt tilstrekkelig alvorlig. Finner vi gode svar på disse spørsmål kan vi sammen bygge en humanisme som lever videre den dagen det ikke lenger fins en fanatisk religiøs fundamentalist igjen på jorden.
_____
Denne artikkelen stod på trykk i Humanist nr 1/2008. Publisert på nett 20. mai 2010.
