Tidsskrift for livssynsdebatt

John Færseth
Av John Færseth

Konspiranoia og popkultur

Mellom chemtrails og bakkemannskap – en gjenvisitt

Det er gått noen måneder siden artikkelen «Mellom chemtrails og bakkemannskap» ble publisert i Humanist. I ettertid er artikkelen blitt gjenstand for både ros og ris. I det følgende skal jeg forsøke å imøtegå noe av kritikken fra «riserne», samtidig som jeg forhåpentligvis gir «roserne» litt mer stoff om emnet.

John Færseth (f.1972) er utdannet medieviter og arbeider som journalist, forfatter og foredragsholder.


Foto: Yaymicro.


Først: Er det riktig å snakke om et «ekstremkonspirasjonsmiljø»?

Det kritikerne mest av alt ser ut til å ha latt seg provosere av, er at jeg har omtalt en rekke forskjellige grupperinger og personer som «det norske ekstremkonspirasjons-miljøet».

«Ekstremkonspirasjonsmiljø» oppfattes da som et belastende ord, som impliserer at medlemmene kjenner og sympatiserer med hverandre eller i det minste har en felles agenda. Men er det riktig?

Nei, ikke nødvendigvis. Det er for eksempel helt vanlig å snakke om et «fagmiljø» innenfor geologi eller religionsvitenskap, uten at dette betyr at de som tilhører miljøet, kjenner hverandre personlig eller at de ikke kan være uenige om svært, svært mye. Samtidig er begge miljøene i høyeste grad forent av felles interesser og studiefelter, og av at medlemmene stadig refererer til, siterer og kommenterer hverandre og slik skaper en felles korpus av kunnskap. Ikke minst har et fagmiljø en felles diskurs, en felles måte å snakke om og forstå verden på.

Siden alle disse kriteriene – felles interesser, felles korpus av viten og felles diskurs – er til stede her, pluss at en kjent representant for miljøet selv har brukt betegnelsen «konspirasjonsmiljøet», ser jeg ingen grunn til å ikke fortsette å snakke om «det norske ekstremkonspirasjonsmiljøet».

Så hva består den felles diskursen i ekstremkonspirasjonsmiljøet av? Først og fremst – naturlig nok – av en konspiratorisk verdensforståelse. For det andre av at man i stor grad lener seg på ulike former for stigmatisert kunnskap, i stedet for «mainstreamkunnskap». For det tredje at man i stor grad henter inspirasjon fra en gruppe utenlandske, stort sett amerikanske kilder, delvis i mer eller mindre fornorsket utgave.

Og sist, men ikke minst kjennetegnes miljøet av en sterk tendens til å gi det mer eller mindre oppdiktede hemmelige selskapet Illuminati – og i økende grad jødene – ansvaret for alt vondt i verden.

Konspiratorisk verdensforståelse

Det første og mest åpenbare kjennetegnet ved konspirasjonsmiljøet er en konspiratorisk verdensforståelse der verdenssituasjonen oppfattes som skapt av bevisste og villede handlinger fra enkeltpersoner og grupper som tjener deres interesser.

Et kjent eksempel på denne typen tenkning er hypotesen om at terrorangrepet 11. september ble planlagt og gjennomført av Bush-regjeringen. Denne hypotesen deles av mange utenfor det egentlige ekstremkonspirasjonsmiljøet og befinner seg derfor litt utenfor rammene for denne artikkelen.

Samtidig har «truther»-bevegelsen utvilsomt vært viktig for å generere interesse for mer avanserte konspirasjonsteorier, og truthernes teorier er underforståtte sannheter for de fleste i miljøet.

Først og fremst er det politiske hendelser som utbruddet av første og andre verdenskrig, den russiske revolusjonen og opprettelsen av FN som forklares på denne måten. Virkelig snodig blir det imidlertid når man trekker inn naturfenomener som den kalde vinteren 2009–2010, tsunamien i Asia og jordskjelvet på Haiti. For oss uopplyste er de alle resultater av blinde naturfenomener som platetektonikk – eventuelt global oppvarming i førstnevnte tilfelle. For de innvidde er imidlertid alle disse hendelsene menneskeskapte og utløst av topphemmelig HAARP-teknologi.

Kort fortalt er HAARP (High Frequency Active Auroral Research Program) et forskningsprogram, der radiobølger sendes ut i atmosfæren fra sendere som blant annet er plassert i Nord-Norge. Hensikten med programmet er å undersøke hvordan ionosfæren (den øverste delen av atmosfæren, som lades elektrisk av solstråling) påvirker kommunikasjons- og navigasjonssystemer. For konspirasjonsmiljøene slik man møter dem på Nyhetsspeilet, Riksavisen og xiandos.info, samt en lang rekke andre norske nettsteder og blogger, er imidlertid HAARP noe mildt sagt helt annet.

«Myke» HAARP-aktivister, som i regelen ser ut til å ha bakgrunn fra den «strålingssensitive» delen av alternativmiljøet, anklager som regel HAARP for å føre til sykdom og svekket allmennhelsetilstand, og for å være ansvarlig for massedød hos bier og andre insekter. Mindre moderate – i Norge primært representert av Maarit A. Hansen, forfatteren av boken Tors Hammer – ser derimot på forskningsprogrammet som intet mindre enn et «geofysisk våpen», i stand til å modifisere været, utløse kunstige jordskjelv og å lage hull i selve atmosfæren1 (en oppfatning hun for øvrig ser ut til å dele med Venezuelas president Hugo Chavez).

Ifølge Carl Andreas Hope Rydsaa, stortingskandidat for Rødt og sentral i facebookgruppen Det som staten Norge skjuler, inngår dette hemmelige våpenet i en ny kald krig mellom USA og Kina, der partene i hemmelighet forsøker å hindre hverandre i å få kontroll over månen. Rydsaas ideer om HAARP er til tider om mulig enda mer elleville enn dette: HAARP og lignende strålevåpen kan til og med brukes til å påvirke menneskenes tanker, påstår han, og anfører i den forbindelse at «det har blitt rapportert at f.eks. i en barnehage i Tromsø begynte barna plutselig å høre lyder, som egentlig ikke var der, men ble hørt inn i hodene til ungene». Ja, sammen med vaksiner og kjemikalieutslipp fra fly skal de hemmelige strålevåpnene til slutt virkeliggjøre «en gammel jesuittplan» og «ødelegge samvittighetens stemme i alle verdens spebarn»!

Blodtørstige eliter

«Rap-legenden Tupac (2Pac) Shakur kjente godt til Illuminati. Han viste dette bl.a. ved å utgi et album med den respektløse tittelen Killuminati; Kill Illuminati. 2Pac skjønte etter hvert at han var doomed, noe han viste med tekster som «Some say they expect Illuminati to take my body to sleep». Men han valgte å løpe linen ut i sin katt og mus-lek med en usynlig fiende inntil han ble drept i Las Vegas i 1996; killed by Illuminati» (Bloggeren «Jasmine», juli 2010).

Like ellevilt (for nok en gang å bruke Øystein Sørensens ord) er det at en rekke kjendisdødsfall blir forklart konspiratorisk, for eksempel når Jarle Johansen anklager det hemmelige selskapet Illuminati for å ha myrdet Michael Jackson etter at popkongen truet med å bruke det forestående comebacket til å avsløre virksomheten deres for verden.

Jackson er ikke den eneste som har utfordret selskapets makt over popbransjen og fått svi for det: Rapperen 2Pac, som ble skutt under småmystiske omstendigheter høsten 1994, skal ha blitt tatt av dage av samme grunn. Denne typen «popkonspirasjoner» har for øvrig begynt å sive inn i ungdomskulturen, men dette skal foreløpig få vente en side eller to.

Akkurat nå er det nemlig på tide å bevege seg fra Los Angeles' villaer og gettoer til vårt eget land. For konspiratoriske likvidasjoner er slett ikke bare et utenlandsk fenomen. Ikke bare finner de også sted her til lands, de norske maktelitene ligger også tilsynelatende langt foran sine utenlandske kolleger når det gjelder tilgjengelige våpen.

I likhet med de mystiske stemmene i barnehagen blir nemlig både Per-Aslak Ertresvågs slagtilfelle og kreftsykdommen som tok livet av Max Manus-forfatter Thomas Nordseth-Tiller forklart som forårsaket av de allestedsnærværende, hemmelige strålevåpnene. Mens Ertresvåg ble forsøkt satt ut av spill i egenskap av dissident, ble Nordseth-Tiller påført kreft fordi han under forarbeidet til filmen om Max Manus kom over såpass mye informasjon om tidligere Milorg-medlemmers rolle i det hemmelige nettverket Stay Behind at man fant det tryggest å ta ham av dage.

Stay Behind – en ekte norsk konspirasjonsteori

Akkurat her kan det være på sin plass å bruke litt tid på konspirasjonsteoriene rundt Stay Behind. De er nemlig et av de få virkelig originale norske bidragene til «kunnskapskorpusen» i det norske ekstremkonspirasjonsmiljøet. At det eksisterer – eller har eksistert – et Stay Behind, er reelt nok, og det stemmer også at det ble opprettet av tidligere motstandsfolk tidlig i den kalde krigen, som et tenkt utgangspunkt for en ny motstandsbevegelse dersom Norge igjen skulle bli okkupert.

Som et barn av en tid med utstrakt kommunistfrykt, hadde Stay Behind også ganske riktig tette forbindelser til de hemmelige tjenestene, og stod i hvert fall delvis utenfor parlamentarisk kontroll. Alt dette gav det en god del negativ oppmerksomhet da avisene begynte å interessere seg på 1980-tallet, og førte til at det ble nedlagt i 1983, kort tid før den kalde krigen tok slutt.

Stay Behind ble gjort til en del av den norske konspirasjonskorpusen da Per-Aslak Ertresvåg gjorde det til et hovedtema for boken SOV mitt lille Norge (2006). Ertresvåg er her særlig opptatt av å knytte nettverket opp til psykiatrien, og gir det skylden for både LSD-eksperimentene på 1970-tallet og for den utstrakte bruken av lobotomi i etterkrigstiden.

Siden det innenfor konspirasjonsfeltet er lang tradisjon for å brodere videre på andres teorier, er det ikke underlig at Ertresvågs påstander har mutert videre, slik at Stay Behind i 2010 ikke lenger fremstår for Hans Gaarder som et antikommunistisk barn av den kalde krigen, men som «Illuminatis private hær». Dermed kan Gaarder lett flette Ertresvågs påstander sammen med konspirasjonsteoriene som har florert omkring Alexander Kielland-ulykken siden tidlig på 1990-tallet2 og gi Stay Behind skylden for både denne ulykken og – kanskje enda mer bisart – Orderud-drapene.

Ja, for Orderud-drapene er selv utgangspunktet for enda en særnorsk konspirasjonsteori. Forsøket på å knytte dem opp til Stay Behind har utgangspunkt i de påstandene som begynte å versere kort tid etter drapene, om at ekteparet Orderud hadde utført hemmelige oppdrag for etterretningstjenesten. På samme måte som Ertresvågs teorier om Stay Behind muterte de raskt, og ble til at Anne Orderud Paust, som tidligere hadde arbeidet i Forsvarsdepartementet, ble regelrett henrettet sammen med mannen sin, fordi hun visste for mye.

Om Gaarders spekulasjoner kan virke noe … spekulative for enkelte lesere, blir de ganske så nøkterne sammenlignet med de som finnes hos xiandos.info. Der kan nemlig artikkelforfatter Halvor Raknes Johansen fortelle oss om forholdet daværende kronprins Harald hadde til den like daværende kronprinsesse Beatrix av Nederland på 1960-tallet, altså samtidig som han var forlovet med Sonja, og som resulterte i et barn som i dag er en kjent norsk idrettsutøver. Det er fortsatt av avgjørende betydning for makten at sannheten om forholdet ikke kommer ut, og derfor har alle som har forsøkt å offentliggjøre det måttet bøte med livet – inkludert ekteparet Orderud, som skal ha snappet det opp gjennom arbeidet i departementet.3

Illuminati og illuminatofobi

For at en konspirasjonsteori skal kunne fungere, trengs det «konspiratører», og de aller færreste konspirasjonsteoretikere nøyer seg med bare å konstatere at «noen» står bak. Men hvem er egentlig de hemmelige kabalene som koordinerer djevelskapen i verden? Stay Behind blir for lite og særnorsk, det trengs andre og mektigere krefter enn som så. Konspiratørene går under mange forskjellige navn. Hans Gaarder er for eksempel glad i betegnelsen THEY, som brukes grammatikalsk nøytralt og blir skrevet med store bokstaver. Andre skribenter – særlig hos Nyhetsspeilet – foretrekker å skylde på jødene. Men de klart vanligste «superkonspiratørene» er Illuminati.

Illuminati – eller mer korrekt Illuminatus – var opprinnelig et hemmelig selskap, grunnlagt i 1776 av bayeren Adam Weishaupt. Selskapet var et barn av den sene opplysningstiden, og dedikert til samfunnsreformer som var temmelig radikale selv på spranget til den franske revolusjonen. Ikke bare kongemakten, men også kirken og selv den private eiendomsretten skulle elimineres og erstattes med et sekulært, utopisk-kommunistisk «fornuftens rike».

Dessverre for Weishaupt gikk det ikke særlig bra hverken med revolusjonen eller selskapet hans, som etter kort tid ble forbudt av bayerske myndigheter og gikk i oppløsning. Og der kunne historien om Illuminatus-selskapet ha sluttet.

At så ikke skjedde, skyldes en tilfeldighet: Under en razzia mot huset til et av medlemmene klarte myndighetene å sikre seg selskapets program og ritualer og utgav disse til skrekk og advarsel. To forfattere, Augustin Barruel og John Robinson, skrev uavhengig av hverandre hver sin bok løst basert på de beslaglagte papirene, der Illuminatus-selskapet fikk skylden for den franske revolusjonens eksesser.

Slik gikk det til at Illuminatus i stedet for å bli stedt til hvile i en umerket grav på idéhistoriens kirkegård fikk evig liv i populær- og konspirasjonskulturen, under det mer fengende navnet Illuminati. «Illuminatofobi», frykt for Illuminati, dukket for alvor opp innenfor amerikansk ytre høyreside på 1960-tallet, og har særlig siden 1980-tallet fått en så sentral plass i konspirasjonsmiljøer over hele verden at det er vanskelig å tenke seg dem uten et slikt innslag.

Her til lands ser det ut til at selskapet først ble innført via amerikanske kilder av adventistpredikanten Abel Struksnes, som i første halvdel av 1990-tallet utgav en rekke pamfletter der selskapet fikk skylden for EU-prosjektet, som igjen ble sagt å være en forberedelse til Antikrists komme. Også Per-Aslak Ertresvåg har viet en god del plass til Illuminati i bøkene sine, med støtte i mer eller mindre høyreorienterte amerikanske forfattere.

Moderne medier har gjort det vanskelig å fastslå i hvor stor grad dagens norske konspirasjonsmiljø har brukt Ertresvåg som kilde her, og hvor mye som er hentet rett fra ulike utenlandske nettsteder, der illuminatofobien har blomstret gjennom 2000-tallet. Tentativt er det god grunn til å tro at norsk-italieneren Leo Zagami har spilt en stor rolle både når det gjelder å spre illuminatofobi og i utviklingen av ekstremkonspirasjonsmiljøet generelt. Zagami, som var bosatt i Norge det meste av 2000-tallet, har siden rundt 2006 lagt ned en betydelig arbeidsinnsats for å lansere seg selv som Illuminati-avhopper fra en av de mest høytstående illuminatislektene.

Til tross for at påstandene hans ofte har et lett overspent preg – som når han påberoper seg å være forhenværende «kronprins», eslet til å overta ledelsen for hele selskapet – har Zagamis «avsløringer» blitt tatt på alvor av mange, blant andre av Hans Gaarder, som skrev en av sine første artikler for Riksavisen om Zagami. «Avsløringene» danner også mye av grunnlaget for Xiandos.info.

Uansett inspirasjonen presenterte Gaarder i oktober 2010 en detaljert oversikt over Illuminati-styrte organisasjoner både i Norge og i utlandet, grundig illustrert med en pyramide over de gjeldende organisasjonene og lederne deres. Selv om det skal sies til Gaarders forsvar at han har fornorsket stoffet sitt ved å trekke inn blant andre Jens og Thorvald Stoltenberg, er mye av artikkelen symptomatisk nok hentet fra utenlandske kilder. Lederne blir for eksempel sagt å stamme fra «Illuminatis 13 blodslinjer», med tittelen «Illuminati for folk flest», noe som er hentet fra den amerikanske predikanten og deprogrammereren Fritz Springmeyers bok Bloodlines of the Illuminati (1995).

Men her holder jeg igjen på å løpe fra meg selv. Det er først tid for et annet aspekt ved det norske – og utenlandske – ekstremkonspirasjonsmiljøet: en fascinasjon for alle tenkelige og utenkelige former for stigmatisert kunnskap.

Stigmatisert kunnskap

Den konspiratoriske verdensforståelsen, de mange henvisningene til Illuminati og de alternative tolkningene av moderne teknologi representert ved HAARP inngår alle i et mønster der en lang rekke former for alternativ tenkning og ditto kilder møtes. Som nevnt i «Mellom chemtrails og bakkemannskap»LENKE kan det norske ekstremkonspirasjonsmiljøet forenklet beskrives som et resultat av en osmose mellom konspirasjonsteoretikere og alternativ- og new age-bevegelsen som fant sted på andre halvdel av 2000-tallet, da disse miljøene for alvor begynte å låne ideer fra hverandre.4

Ofte brukes disse ideene til å gjensidig bekrefte hverandre, som når påstandene om at HAARP er et hemmelig våpen underbygges ved å henvise til den eksentriske (og absolutt interessante) serbokroatiske forskeren Nikola Teslas tanker, eller når konspirasjonsteoriene om HAARP blir brukt av alternativmedisinere for å legitimere vaksinemotstand.

Denne typen osmose omtales av den amerikanske statsviteren Michael Barkun som stigmatisert kunnskap.5 Stigmatisert kunnskap refererer hos Barkun til alle former for kunnskap som av ulike grunner ikke blir anerkjent av mainstream-mediene og akademia, og omfatter alt fra alternative ideer om medisin og helse, alternative vitenskaps- og historiesyn, ufo-teorier og kultarkeologi til konspirasjonsteorier.

Den stigmatiserte kunnskapen står i permanent opposisjon til mainstream-kunnskapen: Den vet at den har rett, samtidig som den ser at den er blitt satt utenfor og henvist til en tilværelse «beyond the pale». Dermed blir steget kort for at talsmennene for slik kunnskap skal oppfatte seg som undertrykte: Noen – sjalu akademikere, militære som ønsker å holde vitenen for seg selv, eller legemiddelindustrien som ikke ønsker konkurranse fra andre behandlingsformer – har sammensverget seg, for å holde det uinformerte flertallet i uvitenhet om hvordan ting egentlig henger sammen.

Og hvis mediene og akademia lyver på noen områder, er det vel all grunn til å tro at de gjør det på andre områder også? Kanskje er det slik at stigmatisert kunnskap er mer troverdig enn mainstream-vitenskap nettopp fordi den er stigmatisert?

Siden tidlig på 1990-tallet har det vært en tydelig tendens i USA til at miljøer som dyrker stigmatisert kunnskap, har funnet sammen, ved at publikasjoner – senere nettsteder – har begynt å gi spalteplass til miljøer og ideer som de i utgangspunktet har lite annet til felles med enn at begge preges av stigmatisert kunnskap. Slik har disse publikasjonene og nettstedene i økende grad blitt til collager eller koldtbord for alle tenkelige former for stigmatisert kunnskap, der deltagerne kan plukke og sette sammen etter behov. Et godt eksempel på dette er magasinet Nexus, som siden 1990 har dekket alt fra alternativ geopolitikk til ufo-er, evighetsmaskiner (perpetuum mobile) og teorier om at «shaken baby-syndromet» ikke skyldes barnemishandling, men vaksiner.

Her til lands har plasmakosmologien, som i sin tid ble lansert av den svenske fysikeren Hugo Alfven som et alternativ til Big Bang-hypotesen, blitt tatt inn i varmen av Nyhetsspeilets Rolf Kenneth Myhre, for å forklare diskrepanser knyttet til ideen om zetaer og Nibiru (en tenkt uoppdaget planet som sies å skulle forårsake store ødeleggelser når den nærmer seg jorden i 2012).

Et annet eksempel er khazar-teorien, som har blitt noe av et dogme i den mer ekstreme delen av det norske konspirasjonsmiljøet. At dagens jøder helt eller delvis stammer fra de gamle khazarene, et tyrkisk folkeslag som levde i dagens Ukraina og som på 800-tallet konverterte til jødedommen, har stort sett blitt avvist av genetiske årsaker, selv om det ikke er utenkelig at enkelte jødiske grupper i Russland kan ha et khazar-innslag. Derimot har den blitt ivrig omfavnet av antisemittiske miljøer, særlig innenfor den såkalte identitetskristendommen, som anser nordeuropeere for å være «det sanne Israel».

Her til lands ser ideen ut til å ha blitt innført en gang tidlig på 1990-tallet av små menigheter med utgangspunkt i mormonerkirken, men først for alvor blitt en del av ekstremkonspirasjonsmiljøets «kunnskapskorpus» da Jarle Johansen begynte å skrive artikler om temaet for Riksavisen. Og det er ingen tvil om at teorien har vært «nyttig» for Johansen og hans likesinnede – den gjør det mulig å være kristen og ha et ekstremt negativt syn på jødene uten at dette kolliderer med tanken om «Guds utvalgte folk».

Lån fra utenlandske kilder

Dette bringer oss til nok et kjennetegn ved det norske ekstremkonspirasjonsmiljøet. Helt norsk er dette miljøet ikke. Svært lite, faktisk, i og med at både temaer og materiale i stor grad er lånt fra utenlandske, stort sett amerikanske kilder.

Disse kildene, som er verdt et studium i seg selv, tilhører hovedsakelig et amerikansk ekstremkonspirasjonsmiljø med røtter i ufo-kultur, kristenfundamentalistiske og apokalyptiske miljøer med Jack Chick (mannen bak de mange «Chick Tracts») som kjent representant. Sist, men ikke minst har det røtter i høyreekstreme grupper tilknyttet «Posse Comitatus»-bevegelsen på 1970-tallet og senere militsbevegelser, altså et miljø der det råder en sterk skepsis til føderale myndigheter, og der man ofte har rasistiske og ikke minst antisemittiske holdninger.

Som nevnt ovenfor ble det utover 1990-tallet mer og mer vanlig at ufo-publikasjoner tok for seg teorier om skjulte makteliter, og at høyreekstreme begynte å interessere seg for ulike former for tankekontroll. En av de tidligste – og viktigste – representantene for en slik «osmose» var Milton William Cooper, som i 1991 skrev boken Behold A Pale Horse.

Cooper hadde bakgrunn fra ufo-kretser, men tok i denne boken hovedsakelig for seg Illuminati, som ble sagt å ha røtter tilbake til de gamle tempelridderne. Ifølge Cooper hadde Illuminati skylden for både kommunismen, nazismen og kapitalismen. I virkeligheten stod de bak begge sider i den kalde krigen, og brukte dem til egen vinning – hvert år møttes representanter for USA og Sovjetunionen i ubåter under Nordpolen for hemmelige koordineringsmøter!

Formodentlig var det takket være Coopers bakgrunn i ufologikretser at også utenomjordiske fikk være med i «superkonspirasjonen» hans. For siden president Trumans dager har det ifølge Cooper foregått et hemmelig samarbeid mellom «makteliten» og vesener fra andre planeter, som forsyner dem med hemmelig teknologi mot å få ha baser på jorden og mer eller mindre fritt kunne eksperimentere med mennesker.6 Norske konspirasjonsnettsteder refererer stadig til Cooper, Fritz Springmeier, Texe Marrs, Jeff Rense og John Todd som kilder – alle sammen «gamle kjenninger» fra det amerikanske ekstremkonspirasjonsmiljøet.

En annen populær figur er David Icke, tidligere fotballproff og sportskommentator, men i dag mest kjent for en serie bøker der han hevder at verden i virkeligheten styres av en rase utenomjordisk reptiler. Spesielt ser Armin Bahrami ut til å ha vært fascinert av Icke. Sommeren 2010 skrev han en artikkel for Nyhetsspeilet der han tolket skulpturene i Vigelandsparken som avbildninger av Ickes onde reptiler – eventuelt som et offersted for frimurerne – og avsluttet med følgende oppfordring: «Riv ned parken sier jeg, eller la den stå der som et varselstegn til det onde samfunn.»

Fritz Springmeier er en annen populær kilde for norske illuminatofober. Ideen om at Illuminati ikke bare styrer verden, men også er organisert i illuminatislekter eller «blodslinjer», er som sagt hentet mer eller mindre rett ut fra Springmeiers bok Bloodlines of the Illuminati (1995). Springmeiers blodslinjer inkluderer Rothschild-, Kennedy- og Disney-familien, i tillegg til de fleste europeiske kongehusene, som blir sagt å stamme fra merovingerne, noe som antagelig er et lån fra Baigent og Leighs Holy Blood, Holy Grail.

Ikke overraskende er flere av blodslinjene og organisasjonene de kontrollerer jødiske. Deres øverste leder er ifølge Springmeier Satan, som stadig gir dem nye og detaljerte instruksjoner for hvordan en ny verdensorden skal innføres gjennom for eksempel å spre Darwins utviklingslære. Springmeiers Illuminati praktiserer også hjernevask – blant annet er han opptatt av hjernevaskede og illuminatistyrte popartister, en idé Hans Gaarder har tatt til seg her hjemme.

Den amerikanske påvirkningen kan til tider bli direkte overtydelig, som når det planlegges demonstrasjoner med parolen «Steng Norges Bank og andre private sentralbanker» eller når Armin Bahrami i en raptekst (han er også artist, må vite!) hevder at «inntektsskatt strider mot grunnloven». Dette er et slagord som først ble lansert av Posse Comitatus-bevegelsen, og som med enorm velvilje kan ha noe for seg i USA – men ikke i Norge, som både har en annen grunnlov og en annen skattepolitikk.

Satan rir populærkulturen

«Musikkindustrien er en bransje som ikke er helt som andre bransjer. Hva vet vi egentlig om hva som foregår i kulissene, om hvilke artister og låter som det blir besluttet å satse på og hvem som bestemmer om hvem som skal få PR?» (Hans Gaarder, Nyhetsspeilet, 16.08.2010).

Påstander om satanisme i populærkulturen er ikke noe nytt, heller ikke rykter om rituelt misbruk med tilhørende hjernevask. Eldre lesere husker antagelig 1980-tallets mange «satanpanikker», hvordan temmelig uskyldige band som Kiss og AC/DC ble klassifisert som black metal av verste sort, og hvordan tegneserier og rollespill ble stemplet som satanistisk og skadelig.

I og for seg er det altså ikke spesielt revolusjonerende når Hans Gaarder presenterer en oversikt over «Illuminartistenes topp 13». På listen finner vi nykommere som Lady Gaga og Jay-Z side om side med mellomunge Christina Aguillera og eldre legender som Michael Jackson, Madonna, Beatles, Rolling Stones og Elton John. Hvorvidt artistene er medlemmer av Illuminati (eller djeveldyrkere), bare har inngått en faustisk pakt med illuminatene, eller om de rett og slett er hjelpeløse ofre for tankekontroll, er usikkert.

Kanskje varierer det, selv om det ser ut til at Gaarder heller mot sistnevnte teori, i og med at han hevder at «flere av artistene utvilsomt har blitt utsatt for systematisk tortur og rituelt misbruk i den hensikt å produsere splittede personligheter». Her får han for øvrig støtte hos Professor Griff, kjent fra den legendariske rapgruppen Public Enemy, som siden 1990 i økende grad har gjort seg til talsmann for ideen om at Illuminati kontrollerer musikkindustrien.

Når det stigmatiserte blir mainstream

«Personlig har jeg stor tro på sosialismen som en ideologi for fremtiden. Den (sic) amerikanske alternativet, med befolkningsreduksjon som løsning på fremtidens ressursproblemer, virker avskyelig på meg. Men, så har jeg aldri hatt nazistiske sympatier heller, da.» (Fra debatt om situasjonen i Venezuela, Aftenposten, april 2010.)

Er konspirasjonsteorier i ferd med å bli en del av mainstream-diskursen? Det kan til tider virke slik. På samme tid som ulike subkulturer fløt sammen og dannet det moderne amerikanske konspirasjonsmiljøet på 1990-tallet, var det en tendens til at populærkulturen begynte å leke med konspiratoriske og stigmatiserte motiver, med TV-serien X-Files som det mest kjente eksemplet. Denne tendensen har bare fortsatt på 2000-tallet, og må ses på bakgrunn av generell paranoia rundt hendelsene 11. september og Bush-regjeringens svar på disse.

Illuminati og tilsvarende hemmelige kabaler er blitt noe av et fast innslag hos tegneserieforlaget Marvel Comics, som blant annet produserer seriene om Spider-Man og Fantastic Four. Marvel Comics blekner mot Dan Brown, som i løpet av 2000-tallet har fått plass i millioner av bokhyller verden over, og som sannsynligvis har hatt stor påvirkningskraft på hvordan folk flest tenker rundt den katolske kirken og frimureriet, i tillegg til å berede grunnen for Zeitgeist-fenomenet.

Også her til lands har konspirasjonsteorier beveget seg ut av «the lunatic fringe», ikke minst i form av vaksineaksjonen, som i stor grad var organisert av aktører fra ekstremkonspirasjonsmiljøet. Det har også blitt gitt ut en rekke bøker med ekstremkonspiratorisk innhold, riktig nok i hovedsak på det uavhengige forlaget Kolofon, som spesialiserer seg på såkalt print-on-demand, der forfatteren selv betaler for trykking og utgivelse.

Ertresvåg har fått selskap av Nyhetsspeilets Maarit A. Hansens chemtrailsbok Tors Hammer, og av den tidligere trekkspillkongen Freddy Kristoffersen, som skildrer sin feide med den lokale frimurerlosjen i Mafiaen i Eiker. Øyvind Alhaugs bok Verdens herskere: Den moderne overklassens glemte historie er intet mindre enn et forsøk på å lage en norsk Zeitgeist, og er et glimrende eksempel på hvordan svært ulike former for stigmatisert kunnskap kan kombineres til en collage der Alhaug forklarer alt fra hvem som bygde Stonehenge til hvorfor gullprisene svinger.

Beveger vi oss lenger over mot mainstream, trenger vi ikke å gå lenger enn til nærmeste Narvesen-kiosk for å finne Nexus – og Roger Aases bok Frimureriets hemmeligheter – fortalt fra innsiden. Den ble sluppet samtidig med at TV2 kunne avsløre at frimurere både hadde gitt hverandre gratis taxiturer og varslet hverandre om hvor man unngår fartskontroller.

Til sammen skapte dette en god del debatt vinteren 2008–2009, og har sannsynligvis satt premissene for nettavisenes debattsider, der man nå finner påstander som at «det internasjonale frimureriet, samarbeider selvfølgelig, det ligger i navnet, en ny verdensorden»7 og at «å ha dommere og politi som frimurere burde vært ulovlig. Hemmelige brorskap kan starte med gode intensjoner, men vil over tid utvikle seg i feil retninger. Frimurerne er en gjeng satanister. Bring them down!».

Sentrale aktører fra ekstremkonspirasjonsmiljøet har også fått plass i den «hippere» delen av massemediene. For i dagens medievirkelighet er det oppmerksomhet som teller, og den enkleste måten å oppnå dette på er ved å dyrke kontrovers. Tore Tvedt, tidligere leder for nynazistiske Vigrid og mer eller mindre fast debattant hos Nyhetsspeilet, får jevnlig spalteplass i utelivsmagasinet Natt&Dag, som han ikke minst bruker til å rose nettopp Armin Bahrami og Nyhetsspeilet. Sommeren 2010 ble Bahrami selv intervjuet av ungdomsmagasinet Spirit, under overskriften «Aktivisten».

Høydepunktet – eller lavmålet – ble imidlertid nådd da selveste Leo Zagami fikk et stort oppslag i livsstilsmagasinet Smug i januar samme år, et oppslag som han brukte til mer eller mindre uimotsagt å angripe en rekke navngitte personer. På bakgrunn av alt dette er det ikke overraskende at ungdom nå ser ut til å plukke opp ideer fra ekstremkonspirasjonsmiljøet. Samtidig som ekstremskonspirasjonsmiljøet for alvor har fått et ansikt gjennom Facebook, Nyhetsspeilet og vaksineaksjoner, er det nemlig mye som tyder på at dette ansiktet allerede i ferd med å bli utdatert.

En ny generasjon og et nytt kapittel?

«Først og fremst er Illuminati folk som tror på Satan eller skal jeg si støtter Satan. De fleste som er sangere, skuespillere eller eventuelt har en talent, selger sin sjel for å bli berømt. Sånn at de blir et av dem ved å selge sjelen sin. De vil også skape en ny verdensordning, som de kaller 'New world order' … De vil drepe Jesus, og fjerne alle religioner» (Jente, 14).

Det neste kapitlet i historien om det norske ekstremkonspirasjonsmiljøet er etter all sannsynlighet i ferd med å skrives akkurat nå. Dette kapitlet foregår på jente- og gutterom rundt omkring i landet. Lærere i Oslo-skoler (og sikkert andre steder) opplever for tiden elever med full oversikt over Illuminati – som de omtaler som «djeveldyrkere» – og som er «fullstendig klare over» at Illuminati drepte Michael Jackson.

Enkelte er også skeptiske til det de lærer på skolen – pensum er «laget av jøder». De kjenner til baklengsmaskering og ser etter hemmelige tegn i musikkvideoer, og unngår på bakgrunn av dette «sataniske» artister som Jay-Z, Beyoncé, Eminem og Lady Gaga. På sosiale medier som hiphopnettstedet Kingsize blir til og med norske Madcon beskyldt for å stå i ledtog med Illuminati og gjøre «frimurertegn» på scenen og i videoer.

Én ting er at illuminatofobien hos «gamlinger» som Gaarder kan gli over i god, gammeldags satanismepanikk. Noe helt annet er den satanismepanikken vi møter hos de omtalte ungdommene og i det siterte blogginnlegget: Den kommer ikke lenger fra foreldre, prester, sosionomer og akademikere som betrakter populær- og ungdomskulturen utenfra og blir skremt av det de ser. I stedet er den blitt internalisert som en del av den samme kulturen.

Hvor utbredt denne «ungdomsilluminatofobien» egentlig er, er vanskelig å si på det nåværende tidspunkt. Kanskje gjelder den i hovedsak gutter med østkant- og minoritetsbakgrunn, som de som angrep Frimurerlosjen i forbindelse med de antiisraelske demonstrasjonene i fjor vinter. Imidlertid kan det virke som om den også har blitt oppdaget av «norsk» ungdom av begge kjønn, fra Ål, Namsos og Karasjok. Et nettsøk bringer opp opptil flere slike konspiratoriske rosablogger, som den nettopp siterte. Andre skriver oppgaver og holder foredrag på skolen om frimurere eller Illuminati. Til og med antisemittismen er til stede her – de «drepte Jesus», og «alle frimurere er jøder», skal man tro en av bloggene.

Med tanke på hvordan internett i økende grad har blitt en tumleplass for «crackpots», noe som står i skarpt relieff til den demokratiske utopien mange medieforskere drømte om for få år siden, og som fortsatt ligger til grunn for den rådende tanken om at det viktigste ikke er å formidle informasjon til elever, men å lære dem hvordan man finner informasjon, er det ikke overraskende dersom konspirasjonsteorier er på vei inn i ungdomskulturen. Mye tyder på at kildene i liten grad er Nyhetsspeilet og andre «tradisjonelle» norske konspirasjonssider, og at hovedkilden er videokanalen Youtube, som i stor grad fremstår som ungdommens eget medium.

Det er ikke denne forfatterens ønske å avslutte artikkelen med en advarsel av typen «vet dere hva barna deres holder på med?». Siden Sokrates’ tid har det vært vanlig å se på dagens ungdomsgenerasjon som den verste noensinne, mens det stort sett har gått bra med den også. Samtidig kan det være grunn til å ta dette fenomenet på alvor.

Vi lever – som det heter i den gamle asiatiske forbannelsen – i interessante tider. Og mer interessante skal de bli.

Noter


1 At HAARP er et geofysisk våpen er i seg selv et eksempel på stigmatisert kunnskap, selv om den blant annet deles av Venezuelas president Hugo Chavez og Irans president Ahmadinejad.
2 Se f.eks. hjemmesidene til «etterforskningsorganisasjonen» Radical Honesty eller Falk international.
3 Mens jeg skriver dette forsøker jeg å ikke tenke for mye på bilen som nettopp parkerte utenfor huset mitt, og på den hardhendte bankingen på døren.
4 For å unngå misforståelser gjør jeg det klart at denne hangen til konspirasjonsteorier ikke er typisk for flertallet av alternativbevegelsen.
5 Michael Barkun: A Culture of Conspiracy, 2003.
6 Cooper skiller seg for øvrig fra andre og senere «superkonspirasjoner» ved at han lar boken munne ut i et spørsmål: Er Illuminatis hemmelige koordinering av verdenspolitikken når alt kommer til alt det eneste som kan reddes oss fra de utenomjordiske? Eller er det hele bare nok et stort bedrageri fra illuminatene som skal skremme menneskene til å gi fra seg siste rest av frihet konfrontert med trusler om invasjon fra rommet?
7 Signaturen Tronva, Aftenposten.

_____

Opprinnelig publisert i Humanist nr 1/2011. Publisert på nett 14. april 2011.

_____

Fornærmet? Sur? Forfulgt? Diskuter gjerne artikkelen på Humanists blogg

Siste saker fra FriTanke