Av Didrik Søderlind
Den ateistiske skrekkens mester
Historien om H.P. Lovecraft er historien om en forfatter som løftet skrekklitteraturen ut fra sin kristne tankeverden. Det er også historien om hvordan en ateistisk og vitenskapstro forfatter ble inspirator for okkultisme og pseudovitenskap. Kanskje kan historien om den ufrivillige okkulte profeten Lovecraft lære oss noe om hvordan religion utvikler seg?
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
 Howard Phillips Lovecraft |
En hjørnestein i skrekkulturen
Howard Phillips Lovecraft ble født i 1890 og døde i 1937, så i følge amerikansk praksis gikk opphavsretten på hans verker ut i 2007. Dette har ført til en flom av nye utgivelser. Bare i Sverige er det kommet et titalls nye Lovecraft-oversettelser de siste tre årene. I Norge har ingenting skjedd, men mangelen på norske oversettelser av Lovecraft har nok mer å gjøre med norsk forlagsbransjes prioriteringer enn med manglende interesse blant lesere. For H.P. Lovecraft er i dag en så viktig inspirasjonskilde for mørkere filmer, musikk, litteratur og dataspill at han nesten er umulig å unngå.
At band som opererer i den tyngre enden av rocken henter inspirasjon hos ham er omtrent like originalt som at gospelartister synger om Jesus (Metallica har to Lovecraft-hyllester i sin låtkatalog). Lovecrafts skapninger dukker opp i tegnefilmserien South Park, Internet Movie Database angir Lovecraft som forfatter eller inspirator bak 99 filmer (og tallet øker nærmest månedlig), dataspill som Doom og norskproduserte The Secret World har umiskjennelige lovecraftianske elementer, for ikke å snakke om dataspillet og rollespillet The Call of Cthulhu. Til og med Lovecraft-inspirerte kosedyr er i dag en liten industri. Dette gjør at mange som aldri har åpnet en av Lovecrafts bøker, eller knapt kjenner navnet hans, vil nikke gjenkjennende til hans litterære motiver og skapninger.
Men det er ikke bare i skrekkulturen han har satt sine spor. I likhet med sin forløper og forbilde Edgar Allan Poe var Lovecraft en genreforfatter hvis kvaliteter hevet ham over genren han skrev i. I likhet med Poe ble Lovecraft også først tatt på alvor av franske litterater, og den franske interessen har holdt seg. Et interessant utslag er hvordan Frankrikes mest kjente nålevende forfatter, Michel Houellebecq, har skrevet et langt essay om Lovecraft (utgitt på engelsk under tittelen H. P. Lovecraft: Against the World, Against Life). Lovecraft har også inspirert navn som Joyce Carol Oates og J.L. Borges til å skrive hyllester. I Norge har Torgrim Eggen skrevet om Lovecraft i tidsskriftet Vinduet og hans siste roman, Jern, inneholder en rekke Lovecraft-referanser. Historikeren Øystein Sørensen har anmeldt Lovecrafts fiktive svartebok Necronomicon for NRK. Blant forfattere som skriver skrekk eller annen fantastisk genrelitteratur er det å skrive en Lovecraft-pastisj nærmest en pliktøvelse. To av de virkelige tungvekterne er Stephen King og Neil Gaiman, mens vår hjemlige Øyvind Myhre har levert et forbausende vellykket bidrag med sin Mørke over Dunwich.
Med andre ord blir Lovecraft stadig vanskeligere å unngå. Med mindre man da lever i Norge.
Lovecrafts liv
Howard Phillips Lovecraft ble født i 1890 i byen Providence. Providence er hovedstaden i Rhode Island, USAs minste delstat, og en av de seks statene på den amerikanske nordvestkysten som samlet kalles New England. Dette ”nye England” er sterkt preget av det gamle, og man merker det engelske klassesystemet. Det er ikke nok å ha penger, man bør også helst tilhøre en gammel familie. Heldigvis for Lovecraft var hans bestefar, Whipple Van Buren Phillips, en velstående forretningsmann med aner i Amerika helt tilbake til 1630. Så forholdene lå til rette for at lille Howard skulle kunne vokse opp som et bortskjemt og overbeskyttet enebarn i en pittoresk del av Providence.
Idyllen skulle snart slå sprekker. Da Lovecraft var tre år gammel, ble hans far psykotisk. Han ble innlagt og døde fem år senere, en skygge av seg selv. I ettertid har man regnet med at dødsårsaken var syfilis. Men det var da han var fjorten at katastrofen virkelig skulle inntreffe. Bestefar Phillips døde, og det viste seg at Lovecraft-familien var blakk. Det var et statusfall unge Howard aldri skulle komme over. Sammen med sin mor – og etter hvert to tanter – bodde han i stadig enklere kår. I 1919 ble moren innlagt på institusjonen hvor faren hadde endt sine dager. Hun døde to år senere.
Lovecraft var intellektuelt bråmoden, leste dikt som treåring og skrev dem som seksåring. Med nesen i familiens gamle bøker lærte han seg latin og forelsket seg i 1700-tallet og opplysningstidens idealer. Vitenskapen skulle bli en av hans største lidenskaper, men samtidig utviklet han en sans for ”det merkelige og det fantastiske”. Han slukte gresk og romersk mytologi, og som ”en ekte hedning” bygget han et alter til Pan i bakhagen. Når han da ikke forleste seg på 1001 natt og var ”en hengiven muhammedaner”. Men han hadde også vanligere interesser, som å drive detektivklubb med guttene i gaten.
Lovecraft var et svakelig barn, og hadde hele livet en skjør helse (blant annet en dyp skrekk for kulde). Det er vanlig å anta at i alle fall noen av hans helseproblemer var psykosomatiske, og at morens overbeskyttende og nedlatende (hun mente blant annet at han var stygg) holdning smittet over på ham. Da Lovecraft var atten år (i 1908) fikk han et slags sammenbrudd og forsvant mer eller mindre i fem år.
Den unge gamle Lovecraft
Med årene anla Lovecraft et gammelmodig image. Han gikk i klær (gjerne arvede) som for lengst var gått av moten, og yndet å kalle seg selv ”bestefar Theobald”. Som 31-åring omtalte han seg selv som ”middelaldrende”, og som 39-åring uttrykte han et ønske om å adoptere en ti år yngre kamerat – som barnebarn.
Det er lett å stirre seg blind på slike eiendommeligheter når man skriver om Lovecraft, og hans image som ekstrem førtidspensjonist bør nok ses på som humoristisk selviscenesettelse. Men som all ekte humor inneholdt Lovecrafts gubbeimage solide doser alvor, og Lovecraft var lite begeistret for den moderne verden. Det er symtomatisk for hans tenkning at han regnet seg som undersått av den engelske dronningen, selv om De forente stater vitterlig hadde vært republikk siden 1776. Helst ville han levd i romerrikets storhetstid. Lovecrafts litteratur og korrespondanse preges også av en xenofobi og rasisme som til tider blir tragikomisk.
Lovecrafts fremste biograf, S.T. Joshi (som denne artikkelen står i enorm gjeld til, og som vi skal komme tilbake til) minner om at menneskers holdninger må ses i lys av deres egen tid. Men, mener Joshi, Lovecraft var usedvanlig rasistisk selv til mellomkrigstiden å være – selv om det skal sies at hans entusiasme for Hitler fordampet da naziregimets natur ble umulig å overse. Til hans forsvar kan det også anføres at han nok mente at alle mennesker var mindreverdige i forhold til katter.
Jødene var selvfølgelig blant folkegruppene Lovecraft næret motvilje mot. Derfor er det ironisk at Lovecrafts tilsynelatende eneste damebekjentskap, kvinnen som skulle bli hans kone, Sonia Greene, var av jødisk byrd og innvandrer fra Ukraina.
Lovecraft som forfatter
I Lovecrafts tidlige forfatterskap er det to forbilder som overskygger alle andre. Det første er Edgar Allan Poe, og Poes spøkelse merker man særlig i historier som The Outsider, Pickman’s Model og Cool Air. Det andre forbildet er Edward John Moreton Drax Plunkett, den 18. baron av Dunsany. Bedre kjent under navnet Lord Dunsany, skrev denne irske forfatteren sterkt parfymerte fantasy-historier som er klare forelegg for de av Lovecrafts historier som foregår i de såkalte Dreamlands. Dunsany har langt på vei vært glemt, men er i dag i ferd med å få en liten renessanse som et resultat av den økende interessen for Lovecraft.
Grensen mellom inspirasjon og plagiat kan være flytende, og i et brev klaget Lovecraft over at han så langt hadde skrevet Poe-historier og Dunsany-historier, men ingen ”Lovecraft-historier”. Det var en viktig innsikt, og Lovecrafts første skritt mot en helt egen litteratur var å titte opp fra bøkene og gå ut av døren. For der var hans største muse: New England.
Når man reiser i New England, mellom New York og Canadas sørgrense, får man fort følelsen av å være i en egen liten verden. Her er høye fjell og dype skoger, kyst og større byer (som Boston). Lovecraft elsket New England, og ble etter hvert lommekjent. Han reiste rundt som en slags tidlig backpacker, som vasket skjortene sine i servanten på billige pensjonater. Hans antikvariske lidenskap sørget for solid kunnskap om hekseforfølgelser og smuglertunneler – ideelle elementer til skumle htorier. Etter hvert ble så godt som alle hans historier lagt til New England, eller rettere sagt til det New England han selv skapte.
I Lovecrafts fantasi ble den pittoreske kystbyen Marblehead i Massachusetts til Kingsport, som i ”julehistorien” The Festival er åsted for urgamle og avskyelige ritualer. Hekseprosessenes Salem ble til Arkham, med sitt berømte og beryktede Miskatonic University, mens kystbyen Newburyport ble til Innsmouth, der innbyggerne tilber – og blander seg med – avskyelige skapninger fra havet. Tross sine fantasifulle forelegg lærte Lovecraft mye av realismen, og forsto at dersom historier om monstre skulle bli virkelig skremmende, trengte de et troverdig bakteppe. I kortromanen The Case of Charles Dexter Ward tas man med på en reise gjennom Providence, beskrevet i så nøyaktig detalj at man kan følge reiseruten 84 år senere.
Lovecraft hadde ikke bare omsider begynt å skrive ”Lovecraft-historier”, han hadde begynt å skape sin egen litterære genre.
En kosmisk provinslitteratur
En glimrende kilde til å forstå Lovecrafts litteratur er hans essay Supernatural Horror in Literature, der han trekker frem engelskmannen Algernon Blackwoods The Willows som historiens beste skrekkfortelling. Fortellingen handler om noen kanopadlere som strander på en sandbanke i Donau, overvokst med piletrær. Om natten blir de konfrontert med enorme krefter de – og leseren – aldri helt forstår. Blackwoods geni består i å gi leseren en fornemmelse av en verden som er uendelig mye større enn den jordiske – og uendelig skremmende. Likheten med Lovecrafts litterære teknikk er slående, dersom man bytter ut sandbanken med New England og piletrærne med gamle hus med overhengende gavler. I større forstand: Vi er strandet på en steinrøys av en planet, nakne og sårbare i et iskaldt univers.
Lovecrafts litterære univers inneholder monstrøse skapninger – noen så mektige at de er å anse som guder – som kommer fra verdensrommets utkanter eller fra andre dimensjoner. De fleste av dem er revnende likegyldige til oss mennesker, unntatt som mat eller forskningsobjekter (i romanen At the Mountains of Madness får vi vite at menneskeslekten ble skapt som et slags eksperiment). Den mest kjente av disse ”guddommene” er den blekksprutaktige Cthulhu, som er fanget i dvaletilstand under havet på den sunkne øya R’Lyeh.
Lovecrafts litterære lerret har ikke bare store avstander, som når skapninger fra Pluto har gruvedrift i fjellene i Vermont, men også store tidsspenn. Han skildrer store imperier grunnlagt på Jorden millioner av år før menneskeslekten oppsto. Mennesket og de myter mennesket skaper for å trøste seg selv er bare som fotnoter å regne i det kosmiske dramaet. Og her er vi ved en av de mest interessante punktene i Lovecrafts litteratur, for en av disse trøstende mytene er – slik han ser det – kristendommen.
Mye skrekklitteratur har tatt, og tar fremdeles, plass i det man kan kalle et kristent univers. De onde kreftene har sine motstykker i gode krefter, for hver demon er det en engel, kors og vievann hjelper mot vampyrer og i verste fall har man et slags løfte om et bedre liv etter døden. Noe av det som gjør Lovecraft så spennende – og skremmende – er at hans historier er blottet for alt håp om hjelp og frelse.
Det er nærmest umulig ikke å se dette i sammenheng med Lovecrafts eget livssyn. Lovecraft var hele livet en skarpskodd ateist og la aldri skjul på dette. I antologien The Portable Atheist (2007), redigert av Christopher Hitchens, finner vi et brev fra Lovecraft til en religiøs venn. Brevet, skrevet i 1918, gir en kortfattet oppsummering av Lovecrafts livssyn. Det inneholder ikke bare flere av ateistens vanligste innvendinger mot religionens trosartikler (”den jødisk-kristne mytologien er IKKE SANN”) og mot påstanden om at religionen gjør verden til et bedre sted (”merket til Røde Kors er praktisk talt det eneste religiøse ved det”), men forklarer også Lovecrafts syn på Gud og menneskets plass i universet. Lovecraft slår fast at han ikke har sett noe som tyder på at det finnes noen slags personlig guddommelig kraft, i alle fall ikke noen som bryr seg om de ”miserable innbyggerne på en stakkars fluelort” som Jorden. Denne vekten på menneskets ubetydelighet og hjelpesløshet gjennomsyrer Lovecrafts litteratur, og gjør ham til en slags kosmisk Kafka. Og som Kafka synes han stadig mer relevant.
Forfatteren Lin Carter, som selv har skrevet en Lovecraft-biografi, har kalt Lovecraft ”en litterær Kopernikus” på grunn av måten Lovecrafts litteratur gjør det som skjer her nede på Jorden til fotnoter i et større, kosmisk drama. Carter kunne like godt kalt Lovecraft en ”litterær Darwin”, for Lovecraft fjernet også skrekklitteraturens skille mellom mennesket og den fremmede skrekken det møter. Som vitenskapelig skolert så Lovecraft på mennesket som et dyr på lik linje med andre dyr, og han brukte Darwins teorier for å skape skrekk.
Selv om Lovecrafts monstrøse ”guder” gjerne er ganske uinteresserte i mennesker, betyr ikke det at mennesker ikke er interesserte i dem. Noen slutter seg sammen i grupper som The Esoteric Order of Dagon og The Church of Starry Wisdom. Medlemmene i disse sektene er ikke bare degenererte på det moralske planet, noen av dem er også blandet opp med genmateriale fra de gudene (eller monstrene) Lovecraft skildret. Særlig er dette temaet viktig i The Shadow over Innsmouth, der innbyggere i en forfallen kystby parer seg med fiske- og froskelignende humanoider som lever i havet. Avkommet virker ved fødselen normalt, men utvikler med årene ”the Innsmouth look” – stirrende øyne og fiskeaktig hud. Ettersom prosessen skrider frem må de holdes skjult for utenbys folk, og til slutt trekker de til havet og lever evig i enorme byer i dypet. Lignende temaer finnes i fortellinger som Arthur Jermyn, The Lurking Fear og Pickman’s Model.
Dette ”evolusjon i revers”-motivet viser hvor moderne Lovecrafts visjon er; det kunne neppe ha vært skrevet av en som ikke hadde tatt Darwin inn over seg. Det er selvfølgelig også fristende å spekulere i om motivet stammer fra unge Lovecrafts minner om hvordan farens syfilissykdom gjorde ham til noe ugjenkjennelig. En annen fortolkning er at det er et produkt av Lovecrafts rabiate rasisme. Det som foregår på bortgjemte steder, der mennesker blander sitt blod med de fremmede, er selvfølgelig en ekstrem utgave av rasismens dødssynd – raseblanding.
En manglende karriere
Lovecrafts første historier ble publisert i såkalte amatørtidsskrifter, en slags forløpere for fanziner (eller blogger) der amatører skrev for gleden ved å bli publisert. Etter hvert tok han skrittet over i de såkalte ”pulps”, blader trykket på billig, grovt papir laget av tremasse (på engelsk ”wood pulp”) og med en litterær kvalitet som kledde papiret. For første gang kunne Lovecraft tjene noen sårt tiltrengte slanter på å skrive, selv om han vel egentlig mente at gentlemen ikke burde skrive for penger.
Lovecrafts hjemstavn i pulp-verdenen var lenge Weird Tales, som spesialiserte seg på skrekkhistorier. Lovecraft ble så tett knyttet til bladet at han ble tilbudt redaktørstolen, men siden dette innebar å flytte til Chicago, takket han nei. I stedet gikk redaktørjobben til Farnsworth Wright, som lot til å mangle øyne for Lovecrafts talent. Selv om Lovecraft i ettertid står som Weird Tales’ beste forfatter fikk han aldri forsiden, bortsett fra da bladet trykket en novelle som bar navnet til utbryterkongen Harry Houdini, Imprisoned with the Pharaohs. Novellen var et resultat av Lovecrafts geskjeft som såkalt ghostwriter – en som tok andres ideer og manuskripter, bearbeidet dem eller skrev dem helt fra bunnen av.
På 1930-tallet traff den store depresjonen USA. Men nedgangstidene rammet i liten grad Lovecraft, som var så fattig at han knapt hadde noe å miste. Hans sene brev viser en mann som lar det gå en slags sport i å leve billigst mulig (Lovecraft var god til å gjøre dyder av nødvendigheter), og hans sjokkerende dårlige kosthold gjorde neppe underverker for helsen. Kreften tok ham i 1937, og han forlot verden pengelens, ukjent og uten å være utgitt i bokform. Så er det da også etter hans død at historien om hans litteratur og skapninger for alvor begynner.
En snikkristnet ateist?
Allerede mens han levde, samlet Lovecraft en vennekrets av driftige forfatterspirer som ettertiden har døpt ”The Lovecraft Circle”. Kretsen inneholdt mindre størrelser som Clark Ashton Smith og Frank Belknap Long, men de best kjente var utvilsomt Robert Bloch (forfatter av den Hitchcock-filmatiserte Psycho) og Robert E. Howard, skaperen av muskelbarbaren Conan.
Lovecraft-kretsen nøyde seg ikke med å skrive brev til hverandre, de brukte hverandres skapninger og referanser i sine fortellinger, og etter hvert som kryssreferansene ble mange og blandet med henvisninger til blodfersk vitenskap, skapte de et flettverk som gjorde det vanskelig for noen lesere å skille fantasi fra virkelighet.
Når dette ikke var nok, begynte de forskjellige forfatterne å skrive hverandre inn i fortellingene sine. Det kanskje beste eksempelet er hvordan Robert Blochs novelle The Shambler from the Stars lar en skrekkforfatter fra New England – klart basert på Lovecraft – møte en grufull skjebne. Lovecraft slo tilbake i sin The Haunter of the Dark, der en forfatter ved navn Robert Blake får gjennomgå. Bloch nøstet så opp løse tråder fra de to fortellingene i The Shadow From the Steeple.
En annen fra dette miljøet var August Derleth (1909-1971). Derleth skrev selvfølgelig lovecraftianske historier, inkludert flere ”posthume samarbeider” der han spant videre på ørsmå fragmenter Lovecraft etterlot seg. Skal man være litt slem, kan man si at disse historiene inneholder akkurat nok Lovecraft til å kunne ha hans navn på omslaget og surfe på den økende interessen for ham etter hans død. Men så var det heller ikke som skjønnlitterær forfatter at Derleth skulle yte sitt største bidrag til Lovecrafts ettermæle.
Sammen med Donald Wandrei, en annen Lovecraft-venn, grunnla Derleth forlaget Arkham House. De to satte i gang med å samle sammen Lovecrafts fortellinger fra de mer eller mindre obskure bladene de var publisert i, og ga dem for første gang ut i bokform. Likevel må man nok si at Derleth og hans Arkham House har vært en blandet velsignelse for Lovecrafts litterære ettermæle. Arkham House sørget for at Lovecraft ble publisert, men forlaget – som var lite og innrettet mot et publikum interessert i fantastisk litteratur – sørget samtidig for at Lovecraft befant seg i en slags ghetto.
Dersom man leser Derleths lovecraftianske historier, ser man at de påfallende ofte er Lovecrafts egne historier, gjenfortalt med Derleths ord, men med en ganske annen stemning enn i originalene. Skrekken er ganske enkelt mindre skrekkelig. Det er ikke bare fordi Derleth erstatter Lovecrafts hjelpeløse hovedpersoner med handlekraftige menn som kan hamle opp på egen hånd, med moderne hjelpemidler som dynamitt. Verre var det at der Lovecraft hadde brukt teknikken fra Blackwoods The Willows for å gi små glimt inn i en større virkelighet som er både uforståelig og uoversiktlig, forsøkte Derleth å sette sammen Lovecrafts skapninger til en sammenhengende mytologi.
Et av grepene var å koble de forskjellige ”gudene” sammen med elementer. Slik ble Cthulhu til en slags vann-gud, noe som ikke helt forklarer hvorfor han er i dvale når han er fanget under havet. Og da en leser påpekte at den cthulhoide gudeheimen manglet en ildgud, svarte Derleth ved å finne på Cthuga, som kan manes frem for å spre flammende ødeleggelse.
At Derleth skrev lovecraftianske historier som både var litterært svakere og mindre skremmende enn Lovecrafts originale historier, er for så vidt greit. Denne anklagen rammer praktisk talt alle som prøver seg på Lovecraft-pastisjer. Mer problematisk var det at Derleth, i kraft av å være Lovecrafts forlegger, kunne øve stor innflytelse over hvordan andre så Lovecraft. August Derleth var katolikk, og det er fristende å spekulere i om katolisismens gjennomarbeidede teologi inspirerte Derleths ønske om å systematisere Lovecrafts visjon. Særlig interessant er det å se hvordan Derleth støttet seg på et sitat som i Lovecraft-forskningen blir kalt ”The Black Magic Quote”.
“All my stories,” skal Lovecraft ha skrevet, ”unconnected as they may be, are based on the fundamental lore or legend that this world was inhabited at one time by another race who, in practising black magic, lost their foothold and were expelled, yet live on outside ever ready to take possession of this earth again.”
De fleste med grunnleggende kunnskaper om kristendommen vil kjenne igjen dette motivet: Kampen mellom det gode og det onde etter Satans utstøtelse fra himmelen. Et ypperlig litterært motiv, men veldig utypisk for Lovecraft. Derleth ble da også fort defensiv når han ble spurt om hvor han hadde dette sitatet fra. Senere forskning har vist at Derleth hadde sitatet fra Lovecraft-korrespondenten Harold Farnese, og at sitatet er falskt.
Men skaden var skjedd, og i Derleths hender var Lovecrafts ateistiske skrekk tilbake i et slags kristent paradigme. Kanskje tydeligst symbolisert ved at Derleths helter i utrengsmål kan påkalle gode guder, og få hjelp av ”stjernesteiner” med magiske symboler som fungerer slik kors fungerer i vampyrfortellinger.
En humanistisk kultfigur
Det er mange interessante livssynsmessige krumspring i Lovecrafts etterhistorie. Ikke minst har Lovecrafts ateisme og religionskritikk gitt ham kultstatus i deler av humanistbevegelsen. Flere av dem som har gjort størst innsats i studiene av Lovecraft (det finnes faktisk tidsskrifter tilegnet dette) er humanister. Gode eksempler er teologen (og ateisten) Robert M. Price og Lovecraft-biografen S.T. Joshi, som også har skrevet flere religionskritiske bøker. Blant Joshis siste utgivelser er boken Against Religion: The Atheist Writings of H.P. Lovecraft, med forord av Christopher Hitchens. Og som et artig apropos dumpet det, mens denne artikkelen ble skrevet, i posten på Humanismens Hus inn et eksemplar av det finske humanisttidsskriftet Vapaa Ajattelija med Lovecraft på forsiden.
Det skader heller ikke Lovecrafts anseelse i humanistkretser at det en stund var snakk om at han, sammen medskeptikeren Harry Houdini, skulle skrive en skeptikerbok under tittelen The Plague of Superstition.
En annen Lovecraft-interessert humanist er Jason Colavito, som på humanistforlaget Prometheus har gitt ut boken The Cult of Alien Gods - H.P. Lovecraft and Extraterrestial Pop Culture. Her argumenterer Colavito for at Lovecrafts litteratur er inspirasjonen bak teorier om at urgamle sivilisasjoner (og muligens menneskeheten selv) ble skapt av vesener fra rommet som kom hit i førhistorisk tid. Disse teoriene er særlig blitt gjort kjent av den sveitsiske forfatteren Erich von Däniken, som med stor fantasi tolker bibelsteder og hulemalerier som vitnesbyrd om flyvende farkoster og utenomjordinger. Med årene er dette blitt en stor og lukrativ bransje (Däniken oppgir på sin nettside å ha solgt seksti millioner bøker) og hans etterfølgere, som Zecharia Sitchin og Atlantis-entusiasten Anthony Hancock, har også solide salgstall.
Colavito trekker særlig frem franskmennene Louis Pauwels og Jacques Bergier, utgivere av bladet Planète, der en rekke av Lovecrafts historier ble publisert. Sammen skrev de to boken Le Matin des magiciens (1960), et potpurri av uforklarlige fenomener, mystikk, konspirasjonsteorier og tapte sivilisasjoner. Boken ble en kjempesuksess, utgitt på engelsk som The Morning of the Magicians (1963) og på norsk som Den fantastiske virkelighet (1977). Plutselig var to svorne Lovecraft-tilhengere blant hovedarkitektene for den okkulte motkulturen som begynte å utvikle seg på 1960-tallet og som var med på å legge grunnlaget for dagens New age.
Den okkulte Lovecraft
Som det gjerne er med døde berømtheter, har mange villet gjøre Lovecraft til ”sin” ved å gjenskape ham i sitt eget bilde. Når ateister og humanister trykker ham til sitt bryst forsøker de ofte å bortforklare hans vanskeligere sider (som hans rasisme), August Derleth forsøkte å gjøre ateistens visjon kristelig og Michel Houellebecq har forsøkt å gjøre den ultrakonservative amerikaneren til rabulistisk franskmann. Men det snodigste av alt er nok hvordan Lovecraft har blitt en premissleverandør innen moderne okkultisme.
Det er ikke noe nytt i at skjønnlitteratur har påvirkning på okkultisme. Et kjent eksempel er Edward Bulwer-Lyttons bok Vril: The Power of the Coming Race (1871), en science fiction-aktig roman om et underjordisk folk med tilgang på en mystisk vitenskap, som har hatt en viss påvirkning på både teosofi og nazi-mystikk. Det spesielle med Lovecraft er hvor sterkt han selv hevdet et ateistisk og materialistisk standpunkt. Slik er det særlig ironisk at Lovecraft har blitt en inspirator for moderne okkultisme, på samme måte som det er ironisk at katolikken J.R.R. Tolkien med sin Ringenes herre er blitt en inspirator for nyhedensk religion. Men som med tilfellet Tolkien er det også mye logikk i ironien, for begge forfattere gikk bevisst inn for å være mytologer: Tolkien ønsket å skape en ny mytologi for England, mens Lovecraft mente at litteraturen skulle fylle den rollen religionen tradisjonelt hadde hatt. Og på samme måte som Tolkien lot seg inspirere av germanske og keltiske myter, som gjør at nyhedninger kjenner seg igjen i hans bøker, gikk Lovecraft systematisk til verks for å tilegne seg kunnskap om det okkulte.
Da han skrev historien The Horror at Red Hook i 1925, begrenset Lovecrafts kunnskap om det okkulte seg til det man kunne finne i leksikonet Encyclopedia Britannica. Det ble fort klart at en leksikonartikkel ikke holdt i lengden, og Lovecraft gikk i gang med å lese seg opp. Blant bøkene han slukte var egyptologen Margaret Murrays The Witch-Cult in Western Europe (1921), der Murray påstår at de som ble drept under hekseforfølgelsene var tilhengere av en førkristen fruktbarhetsreligion som hadde overlevd i skjul. Tesen var tilbakevist allerede da Murray publiserte boken, men har overlevd i visse nyreligiøse miljøer (Wicca-religionen er grunnlagt på slike forestillinger). Lovecraft kjøpte ikke Murrays teser, men så raskt at de kunne brukes til å fortelle spennende historier. Det samme gjaldt bøkene til Madame Blavatsky, teosofiens grunnlegger, og hennes fabuleringer om forsvunne sivilisasjoner og hemmelige skrifter.
En ekte Necronomicon?
Hans studier av okkulte bøker tatt i betraktning, er det kanskje ikke så overraskende at et av Lovecrafts mest kjente påfunn er en svartebok. Nærmere bestemt den fryktelige Al Azif, visstnok ført i pennen av den gale jemenittiske poeten Abdul Alhazred, som levde rundt år 700. Etter at Alhazred ble fortært av et usynlig monster på torget i Damaskus, ble boken oversatt til blant annet gresk og latin, under navnet Necronomicon. Hele tiden hardt forfulgt av både kirken og rettroende muslimer.
Det er vanskelig å si om Necronomicon er en håndbok i magi eller en slags vitenskapelig manual. I historien Dreams in the Witch-House (1932) leker Lovecraft med ideen om at magi kan forklares ved kvantefysikk. Dette er i dag en vanlig påstand fra kvakksalvere og tåkefyrster, men var utvilsomt nye takter i 1932. Dessuten var Lovecraft, som alltid, nøye med å påpeke at han skrev skjønnlitteratur.
Lovecrafts grep om det okkulte gjorde at han på elegant vis kunne skrive reelle okkulte bøker inn i sine historier og sette Necronomicon ved siden av disse. Da Necronomicon ble en viktig del av det litterære flettverket han og hans forfatterkompiser bygget opp, ble fiksjonen etter hvert så overbevisende at flere lesere begynte å tro at Necronomicon virkelig fantes.
Noe har vært spøkefullt ment, som studentsporten med å lage bibliotekkort for Necronomicon og lignende lovecraftianske bøker eller å føre dem opp i bibliografien på sine egne bøker, slik historikeren Øystein Sørensen har gjort her hjemme. Annonser i antikvariske tidsskrifter som søkte etter boken var nok mer alvorlig ment. Men noen Necronomicon klarte man aldri noen å finne, fordi boken aldri har eksistert utenfor fantasiens verden. Med Lovecrafts økende popularitet kunne det bare være et spørsmål om tid før noen forsøkte å bøte på dette.
Det første forsøket på en virkelig Necronomicon kom ut i 1973 på forlaget Owlswick Press. Owlswicks Al Azif (Necronomicons originaltittel) var skrevet med en liksom-arabisk kalligrafi, laget for anledningen, noe som gjorde at det eneste man kunne lese i den var forordet, en fornøyelig røverhistorie ført i pennen av forfatteren L. Sprague de Camp. Siden forlaget også gjorde det klart at dette ikke var ekte vare, var boken virkelig noe for spesielt interesserte, så det var kanskje like greit at den kom i et opplag på bare 348 eksemplarer (selv om noen av oss gjerne skulle hatt den i hylla).
En annen Necronomicon kom fem år senere. Denne gangen var forordet skrevet av forfatteren Colin Wilson, der han hevdet at boken var dechiffrert fra et kodet manuskript som hadde tilhørt dronning Elizabeth Is astrolog John Dee. Boken utgir seg for å være ekte og later til å inneholde være et ganske tradisjonelt magisk system, der demonnavn er byttet ut med navn hentet fra Lovecrafts historier. Hay Necronomicon, som den gjerne kalles, har ikke hatt særlig gjennomslagskraft. Det hjalp nok heller ikke på populariteten at Colin Wilson senere har innrømmet at boken er en bløff (eller spøk).
Det er etter hvert blitt en god del bøker som bærer tittelen Necronomicon, hvorav to forseggjorte kunstbøker av H.R. Giger er blant de som virkelig er verdt å ha i bokhylla. Men skillelinjene mellom fiksjon og virkelighet ble ikke tøyet for alvor før 1980, da en annen Necronomicon kom i en billig og lett tilgjengelig pocketutgave.
Som andre påståtte utgaver har Simon Necronomicon, som boken senere skulle bli kjent som, få likheter med den Lovecraft beskriver i sine historier. Snarere inneholder den et oppkok av magiske formularer hentet fra sumerisk og assyrisk religion (krydret med ymse mytologisk drivgods). Ifølge boken The Necronomicon Files av Daniel Harms og John Gonce, ble den kokt i hop av en gruppe okkultister i New York, mye for moro skyld. En stor del av teksten ble laget ved å skrive om eksisterende okkulte tekster, mens annet ble funnet på for anledningen – ved hjelp av rause mengder vin. Manuskriptet ble tatt hånd om av innehaveren av en okkult bokhandel, som så sitt snitt til å gi det ut. Boken har vært i trykk helt siden, og ifølge Wikipedia hadde den i 2006 solgt 800 000 eksemplarer). I tillegg har det kommet en rekke avleggere, som The Necronomicon Spellbook.
Det fascinerende med Simon Necronomicon er ikke bare at boken utgir seg for å være ekte, og at utgiverne ikke har firet på påstanden, det finnes faktisk en egen bok som forsvarer den autentisitet, men at såpass mange faktisk ser ut til å kjøpe påstandene. I The Necronomicon Files forteller Harms og Gonce om hvordan de under arbeidet fikk truende e-poster fra folk som insisterte på at Simon-boken var ekte og ikke fant seg i at noen hånet deres tro. Som de tørt bemerker finnes det altså en slags Necronomicon-fundamentalister.
Harms og Gonce mener at Simon-boken har stor betydning for den delen av det okkulte landskapet som gjerne kalles ungdomssatanisme. Vi snakker om unge mennesker som gjerne henter sin informasjon om det okkulte fra heavy metal-tekster, skrekkfilmer eller kristne sensasjonsberetninger. Selv om ungdomssatanistene jevnt over er like harmløse som forvirrede ungdommer flest, kan de ende opp med typiske kriminelle handlinger som å drepe katter (en del norske kirkebranner passer inn i dette bildet).
Men Harms og Gonce mener at det også finnes grove voldshandlinger begått av mennesker som ser ut til å ha hentet i alle fall deler av sitt verdensbilde fra Simon Necronomicon. Det er fristende å spekulere i om det er disse ungdommene som er den store og mektige satanistiske undergrunnen kristne aviser og tabloidpresse skrek om på åttitallet. Ifølge påstandene skulle satanister sentralt plassert i næringsliv, politi og andre samfunnsinstitusjoner undergrave samfunnet og ofre barn på løpende bånd. Som Harms og Gonce lakonisk påpeker: ”I alle år har konspirasjonsteoretikere og kristenfundamentalister som maste om ’okkult kriminalitet’ trodd de slåss mot Fu Manchu og Illuminati. I virkeligheten var motstanderne Beavis og Butthead.”
En litterær Necronomicon
Det så langt mest ambisiøse forsøket på å lage en Necronomicon kommer, enn så lenge, fra amerikaneren Donald Tyson. Med Necronomicon: the Wanderings of Alhazred (2004) har Tyson forsøkt å skrive en hel Necronomicon fra bunnen av.
En avgjørende forskjell fra Simon-utgaven er at Tyson ikke påstår at det han leverer er ekte vare. På sin nettside skriver han følgende: ”La oss klargjøre en ting med en gang – Lovecrafts Necronomicon eksisterer ikke, i alle fall ikke i fysisk forstand. Den kan være virkelig på et høyere plan, der Lovecraft kan ha fått et glimt av den i drømme, men den ble aldri utgitt mellom to permer i denne verden.” Denne dobbeltheten, Necronomicon finnes ikke, men kan finnes på et høyere plan, er typisk for moderne okkultister. Så er Tyson da ikke bare forfatter av en rekke lærebøker i magi, men også besørget nyutgaver av klassiske magiske tekster. Og selv om Tyson skriver at hans Necronomicon ikke var ment som nok en svartebok, ”inneholder min bok en god porsjon praktisk magi”.
Dette er et lite paradoks, for mens Hay- og Simon-utgavene av Necronomicon faktisk minner om formelsamlinger eller svartebøker, er Tysons bok noe ganske annet. Han tar utgangspunkt i at Lovecraft omtalte Abdul Alhazred som en omflakkende poet, og i Tysons hender blir Necronomicon en slags reiseskildring, komplett med hendige tips a la reisebøker som Lonely Planet – som at man kan livnære seg på rå rotter når man kravler rundt i underjorden på jakt etter skjult kunnskap.
Det er underholdende (og til tider småkvalm) lesning, og det later til at Tyson hadde det riktig moro mens han skrev den. I alle fall ga arbeidet blod på tann, for han omarbeidet senere materialet og ga det større omfang i boken Alhazred, som er på hele 667 sider. Alhazred er Tysons forsøk på å skrive Abdul Alhazreds selvbiografi, men selv om den som Necronomicon er artig lesning, er den langt mindre vellykket. Ikke minst fordi Tyson lider under de vanskelighetene en amerikaner fra 21. århundre har med å leve seg inn i tankene og språket til en araber fra det 8.
En ting som alltid har avslørt dem som har forsøkt å utgi en ”ekte” Necronomicon, er at bøkene deres ikke har inneholdt de sitatene fra den som finnes i Lovecrafts historier. Årsaken til dette er enkel; sitatene er åndsverk, og et godt tips for et langt og lykkelig liv er å ikke legge seg ut med amerikanske copyright-advokater. Men etter at copyright på Lovecrafts verker gikk ut i 2007, er situasjonen en ganske annen. Det er bare å vente på neste Necronomicon-utgave, denne gang med de avgjørende sitatene.
En morsom bisetning er at selv om Lovecrafts egen Necronomicon aldri har eksistert utenfor fantasiens verden, er dens forfatter, den gale jemenittiske poeten, faktisk basert på et menneske av kjøtt og blod. Abdul Alhazred var nemlig unge Howards lekenavn på seg selv da han leste 1001 natt. Dette slo han fast i flere brev, men han klarte i voksen alder ikke å huske om navnet ble funnet på av ham selv eller en venn av familien. Og mens forfatternavnet Abdul Alhazred er en språklig sett umulig konstruksjon på arabisk, fungerer den utmerket på engelsk: ”Abdul All-has-read”; altså ”Abdul som har lest alt”. Lille Lovecraft var alltid stolt av være en lesehest.
Sataniske ritualer med Lovecraft
Gjennom sin (og sine etterfølgeres) litteratur og ymse Necronomicon-utgaver har Lovecraft hatt stor påvirkning på moderne okkultisme. Men få har latt seg påvirke så mye, og igjen hatt muligheten til å påvirke så mange, som den moderne satanismens gudfar Anton LaVey.
Som med mange okkultister, er Anton LaVeys biografiske opplysninger omstridt. Hans påstander om å ha vært løvetemmer og elskeren til Marilyn Monroe, å ha sett hemmelige filmer fra Det tredje rikes okkulte ritualer og så videre bør tas med et saltverk. Men det er umulig å bestride at den fargerike figuren LaVey skapte seg selv om til, skulle få stor betydning for det 20. århundres nyreligiøse landskap. Fra 1950-tallet begynte LaVey å samle mennesker i sitt hjem, der han holdt foredrag om heksekunst, kannibalisme og andre trivelige temaer. Denne kretsen, som etter hvert fikk det Lovecraft-inspirerte navnet Order of the Trapezoid, vokste til det som i 1966 ble innstiftet som The Church of Satan. LaVeys teft for markedsføring – ritualer med toppløse kvinner var uimotståelig for fotografer – gjorde at hans satankirke raskt ble et mediefenomen.
I 1972 ga LaVey ut boken The Satanic Rituals, en samling ritualer tilpasset hans kirke. Her er ikke bare et kapittel med tittelen ”The Metaphysics of Lovecraft”, men også to ritualer basert på Lovecrafts fortellinger: ”The Ceremony of the Nine Angles” og ”The Call to Cthulhu”. The Satanic Rituals inneholder også et tredje Lovecraft-relatert ritual, ”Die Elektrische Vorspiele”, som er inspirert av Frank Belknap Longs lovecraftianske novelle The Hounds of Tindalos.
Det er lett å tenke at Lovecrafts litterære skikkelser her har gått sirkelen rundt: Fra å være noe en ateist fant på til å bli noe som ikke bare blir trodd på, men tilbedt av en reelt eksisterende (om enn litt utradisjonell) kirke. Fullt så enkelt er det likevel ikke. Moderne okkultister har mye til felles med liberale kristne, i den forstand at det kan være vanskelig å finne ut hva de faktisk tror på. Er tilbedelse av Gud (eller Satan – eller Cthulhu) et uttrykk for konkret tro på noe som faktisk eksisterer? Eller er tilbedelsen en lek med symboler og metaforer, som bruker rituelle handlinger som et slags terapi eller teater?
Til tross for at han var grunnlegger av en kirke tilegnet Satan, sto Anton LaVey Lovecrafts ateisme nær. LaVey forklarte i intervjuer at hans mål var å utforske gråsonen mellom religion og psykologi, og at den satanistiske staffasjen skulle hjelpe medlemmene med å frigjøre seg fra det han oppfattet som kristendommens undertrykkende grep.
Men selv om det er vanlig å se LaVey som ateist og materialist, og dermed forstå innholdet i The Satanic Rituals som psykodramatisk teater, er det et kompliserende element. ”The Ceremony of the Nine Angles” og ”The Call to Cthulhu” ble nemlig ikke skrevet av LaVey, men av en av hans nærmeste medhjelpere, etterretningsoffiseren Michael Aquino. Som sin yppersteprest LaVey hadde han øyne for fiksjonens verdi, men Aquino skulle senere bryte med Church of Satan og starte for seg selv som grunnlegger og leder av The Temple of Set. Bruddet skyldtes uenighet om lederstil, men Aquino er også, i motsetning til LaVey, åpen for en tro på Satan som en slags reelt eksisterende åndelig kraft. Temple of Set, der interessen for Lovecraft synes å være vel så sterk som i Aquinos gamle kirke, åpner for eksempel for at sjelen kan overleve døden.
Cthulhu på livets tre
En okkultist som har vært like postmoderne som LaVey, men også har vært langt mer av en troende, var Kenneth Grant. Grant, som døde i vinter, var født i 1924. Dermed var han gammel nok til å ha blitt innviet i okkulte mysterier av selveste Aleister Crowley, det 20. århundres viktigste ritualmagiker. Grant fungerte en stund som Crowleys sekretær, og kunne nok lett forestille seg en lysende karriere i mesterens fotspor i Ordo Templi Orientis, den okkulte losjen Crowley omdannet i sitt eget bilde. Slik skulle det ikke gå. Avhengig av hvilken historie man velger å tro på ble Grant, åtte år etter Crowleys død, enten kastet ut av Ordo Templi Orientis – eller han forlot losjen for å fortsette Crowleys arbeid i sitt eget Typhonian Ordo Templi Orientis. Medlemmene ser gjerne denne organisasjonen (også kjent som The Typhonian Order) som det egentlige Ordo Templi Orientis.
Kenneth Grants bøker nyter stor respekt blant moderne okkultister, og i flere av dem er påvirkningen fra Lovecraft tydelig. I boken The Magical Revival (1972) lanserer han tanken om en Lovecraft som skrev okkulte åpenbaringer forkledt som skjønnlitteratur. Samme hvor ateistisk og materialistisk Lovecraft måtte ha vært, var han åpen for skjulte krefter som snakket til ham gjennom underbevisstheten. Siden Lovecraft gjerne sa at mange av ideene hans kom til ham i drømme, så Grant på ham som en ”natural adept” (en naturlig innviet mester) som kunne reise på astralplanet i søvne. Slik argumentasjon er vanlig fra Lovecraft-inspirerte okkultister.
Et godt eksempel på Grants metode finnes i boken Hecate’s Fountain, som blander tradisjonell okkultisme med temaer lånt fra Lovecraft. Et av de mest slående elementene er et kabbalistisk Livets tre som prydes med navn fra Lovecrafts skapninger, slik at Lovecrafts originale fiksjon blir satt inn i en tradisjonell okkult ramme.
Grant har også forsøkt å konstruere et fellesskap mellom Lovecraft og Aleister Crowley. Som så ofte i litteratur av den mer spekulative sorten, er deler av argumentasjonen basert på navnelikhet; de som kjenner Thor Heyerdahls påstander om at æsene kom fra Asia vil nikke gjenkjennende til metodikken. Grant spekulerer i om det poetisk-mystiske verket Lovens bok, som angivelig skal ha blitt diktert til Crowley av en overmenneskelig intelligens i Egypt, var samme bok som Necronomicon. Lovens boks originale tittel er nemlig Liber AL vel Legis, gjerne forkortet Liber AL, mens Necronomicons arabiske originaltittel var Al Azif. Tilfeldig? Neppe, ifølge Kenneth Grant.
Grant mente ikke at Necronomicon eksisterte her blant oss dødelige, men at den fantes i den såkalte Akasha-krøniken, et kraftfelt rundt Jorden der åndelig utviklede mennesker kan hente kunnskap fra. Denne forestillingen er nok best kjent i Norge gjennom Rudolf Steiners lære.
Grant er den som virkelig har skapt forestillingen om Lovecraft som et slags ufrivillig okkult medium. Enten han trodde eller ikke, mente Grant, skildret Lovecraft en verden av krefter som magikere kan bruke til egne formål. Men igjen er det vanskelig å vite helt hva Grant selv trodde på. Er Lovecrafts ”guder” reelle eksistenser, som tilsvarer Lovecrafts beskrivelser av dem? Er de personifikasjoner av kosmiske krefter? Eller er de jungianske arketyper, figurer som finnes i vår kollektive underbevissthet? I god okkult tradisjon lar Grant dette forbli vagt.
I Kenneth Grants forfatterskap og okkulte arbeider er det lovecraftianske kun en understrøm. Men hans bøker har igjen inspirert andre okkultister som har gjort dette til sitt hovedanliggende.
En gruppe av disse har samlet seg i organisasjonen The Esoteric Order of Dagon, oppkalt etter en slags losje i historien The Shadow over Innsmouth. EOD fremstår på mange måter som en klubb for kreative Lovecraft-fans, og har ingen spesifikke krav til hvordan medlemmene skal forholde seg til den lovecraftianske ”mytologien”. Om Cthulhu og hans medguder skal forstås som symboler, jungianske arketyper, personifiseringer av kosmiske krefter eller reelle eksistenser som ble ubevisst kanalisert av Lovecraft, er opp til medlemmene selv. Men EOD stiller også krav til sine medlemmer, forklarer en representant på e-post: ”Det viktige er at medlemmene skal være aktivt engasjert i individuelle kreative, magiske arbeider som resulterer i noe håndfast som kan deles med andre medlemmer. Ritualer som praktiseres forholder seg til andre (okkulte/magiske) tradisjoner og inneholder drømmer, seksuelle handlinger, og ’magisk teater’ om du vil.”
Ikke overraskende fremhever EOD Kenneth Grant som et forbilde (det er nok mer å heve øyenbrynene over at både Grant og Michael Aquino faktisk har vært medlemmer) og det kommer vel heller ikke overraskende på noen at EOD ikke er noen stor organisasjon. De oppgir at de er rundt tyve medlemmer, mot opptil femti i glansdagene. Men EOD er likevel interessant, som historiens formodentlig første (forsøksvis) seriøse trossamfunn basert på de litterære arbeidene til en ateist.
Det okkulte skyggespill – og skuespill
Det er en slags rettferdighet i den lovecraftianske okkultismen. Lovecraft selv stjal jo som en ravn fra okkultister når han skulle skrive sine historier, så det skulle bare mangle at ikke okkultister stjal tilbake. Og selv om man ikke selv har den minste interesse for magisk arbeid eller okkulte spekulasjoner, må man innrømme at mange Lovecraft-påvirkede okkultister skriver ting som passer perfekt inn i den typen litterære prosjekter som Lovecraft selv oppfordret til, som diktning som et kollektivt prosjekt og skjønnlitteratur som erstatning for religion. Kenneth Grants Hecate’s Fountain og Donald Tysons Necronomicon er til og med langt mer underholdende lesning enn det meste som finnes av lovecraftiansk skjønnlitteratur.
Men når man ser på hvordan dagens okkultister bruker Lovecraft, er det vanskelig å motstå fristelsen til å trekke noen konklusjoner om det okkultes natur. Man kan kjefte og smelle om hva for noe tullball folk tror på, eller man kan anlegge et mer velvillig – og muligens mer interessant – synspunkt. Jeg skal forsøke meg på det siste.
Dersom man (som undertegnede) har det livssynet tidsskriftet Humanist står for, altså et livssyn uten tro på noe overnaturlig eller guddommelig, må man nødvendigvis se på for eksempel kristendommen som et produkt av menneskets skaperkraft. Og skapelsesprosessen er ikke noe som ble ferdig da redaksjonen på Det Nye Testamente ble avsluttet.
Noe av det spennende med moderne okkultisme er hvor tydelig denne prosessen er. Når man ser hvordan skjønnlitterære påfunn blir til okkulte innsikter, blir det fort fristende å trekke trådene tilbake i historien.
Det kanskje klokeste, og definitivt morsomste undertegnede har lest om okkultisme, er den korte guiden Bluff your way in the Occult. Her melder forfatteren Alexander C. Rae følgende: ”Det er ikke noe menneskelig område som er bedre egnet til bløffingens kunst enn det okkulte. 90 prosent av ’ekspertene’ på det okkulte tilbringer livet med å bløffe. De andre 10 prosentene er gærninger det er best å styre unna.”
Slik sett er det mest interessante ved den lovecraftianske okkultismen ikke hvor spekulativ og sviktende fundert den er, men hvor ny den er. Om hundre år er den kanskje en veletablert nyreligiøs tradisjon, den også. Det er i alle fall drømmen til noen av dem som opererer i dette landskapet. Som det muligens mest outrerte utslaget av lovecraftiansk okkultisme: The Cult of Cthulhu.
The Cult of Cthulhu ble grunnlagt av Venger Satanis, døpt Darrick Dishaw, som selvfølgelig også er yppersteprest og forfatter av gruppens ”bibel”, den selvpubliserte Cthulhu Cult. Dishaw er en fargerik fyr, som fyller nettsider og sosiale medier med sine malerier (mange av sterkt erotisk natur), ønsker om kontakt med attraktive unge kvinner og tilbud om medlemskap i The Cult of Cthulhu (som han hevder har over hundre medlemmer). Blant hans nyere ideer er å kaste seg på coaching-trenden ved å tilby ”The Venger Satanis Motivational Life Coaching program”. Selv om kaka nok tas av bildene av Dishaw som gjennomfører dåps- og renselsesritualet ”The Baptism of Jade Ichor”, der en glitrende grønn substans (maissirup og konditorfarge) dryppes ned på hans glattbarberte hode.
Ved første øyekast later the Cult of Cthulhu til å ha den balansegangen mellom trossystem og symbollek (ispedd humor) som kjennetegner moderne okkultisme. Dishaw har en fortid i Church of Satan, kjent for en ateistisk og symbolsk tilnærming til satanismen, men i et intervju med denne journalisten for et par-tre år siden hevdet Dishaw at Lovecrafts gudeheim utgjorde både symboler (eller jungianske arketyper) og reelt eksisterende guddommer. Hans egne skriverier er like paradoksale, så på trosplanet er det muligens ikke så mye som skiller Dishaw fra okkultister som Kenneth Grant.
En avgjørende forskjell er derimot Dishaws politiske ambisjoner. Han har kunngjort planer om å stille som presidentkandidat i 2012, og når Dishaw blir president skal skillet mellom kirke og stat fjernes, siden statsreligionen da vil være… ja, du gjettet det. Menneskeofring skal selvfølgelig være lovlig, noe som gjør at den ellers komiske kulten får en skumlere undertone. I det hele tatt er det vanskelig å vite helt hvordan man skal ta Cult of Cthulhu. Skal man le av dem eller ringe inn en bekymringsmelding til politiet?
Fra brevene hans vet vi at H.P. Lovecraft, ateisten og opplysningstenkeren, bare lo av mennesker som spekulerte i at historiene hans inneholdt okkulte sannheter. Slike mennesker traff han nemlig allerede i sin egen tid. Men at det ville oppstå trossamfunn basert på historiene hans, ville han neppe kunne forestilt seg. For det er muligens en av religionshistoriens største ironier.
Takk til Egil Asprem og C.E. Giudice for hjelp.
Denne artikkelen vart først publisert i Humanist 2/2011. Publisert på nett 15. august 2012.
