Av Bård Larsen
Mennesker forandrer seg mindre enn omstendighetene
Hedonisme, apokalyptikk og Cormac McCarthys forfatterskap
Cormac McCarthy avsluttet ifølge seg selv sitt forfatterskap med den langt fra lystige dommedagsromanen The Road fra 2006. Bård Larsen ser nærmere på hans kulturpessimisme og spør seg om vi har grunn til å være like bekymret på menneskehetens vegne som McCarthy tilsynelatende er.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
 Cormac McCarthy |
***
Cormac McCarthy har etter mange år som en relativt anonym forfatter steget inn i det ypperste og mest omtalte aristokratiet av litterater og mange forventer at han vil få Nobelprisen. McCarthy bor utenfor Santa Fe i New Mexico, USA. Han har skrevet en rekke episke westernromaner og psykologiske thrillere, som stort sett henter handlingen fra den støvete og solbrente landbygda i Texas. Han blir ofte sammenlignet med størrelser som William Faulkner og Herman Melville, på grunn av et krevende og alvorstynget språk og en realistisk og deskriptiv virkelighetsbeskrivelse.
McCarthy har en poetisk, nesten pompøs språkform. Men han bruker også grovkornede dialekter og handlingen er rå og brutal, til tider skremmende voldelig. Det grusomme er beskrevet i vakre vendinger. Vold og død er viktige bestanddeler i alle bøkene hans. Selv har den mediesky McCarthy i et av sine få intervjuer uttalt at: "Gode forfattere som Melville, Dostojevski og Faulkner er opptatt av de store spørsmålene om liv og død. Men Proust og Henry James forstår jeg lite av. For meg er ikke slikt litteratur. Mange forfattere som har et godt rykte oppfatter jeg som merkelige."
McCarthys litteratur er på ingen måte enkel. Han har gjennom hele sitt forfatterskap vært opptatt av menneskenaturens helning mot det voldelige og asosiale. I de senere bøkene hans er det også lett å få øye på en gjennomgående sivilisasjonskritikk av et samfunn hvor solidaritet og medmenneskelighet er gått tapt til fordel for egoisme og normoppløsning. McCarthy er en konservativ kulturpessimist som tror på eksistensen av det gode og det onde og at tradisjonelle verdier, som familie, er essensielt. Han tar ofte stilling for outsidere og lett anakronistiske levemåter som opponerer mot det moderne, mot det resten av oss gjerne betrakter som Fremskrittet.
Han er allikevel ingen reaksjonær og dømmende sørstats-redneck. Snarere ser vi en sår og betraktende filantrop, som har en distansert sympati for alle mennesker. Menneskene han beskriver er fulle av feil og mangler, noen er patologiske misfits, som hele tiden gjør alvorlige feilvurderinger og gale valg i tilværelsen. Men han respekterer deres valg, feller aldri en eneste dom. Snarere kan det virke som om McCarthy er en grunnleggende eksistensialist: Vi er nærmest dømt til å leve, og vi må hele tiden ta vanskelige valg. Ingen kan ta valgene for oss, og til syvende og sist må vi betale prisen for dem.
Her er McCarthy kompromissløs: Gale valg har sin pris, i form av død, sorg og ødeleggelse. Sånn er livet, enten vi liker det eller ikke. Han gir sine ofte voldelige og amoralske karakterer aktørrollen, langt fra den strukturelle offerrollen drapsmenn og kriminelle ofte blir tillagt. Men McCarthys skikkelser er ikke enten/eller, ikke enten ansvarlige for sine egne handlinger eller påvirket av sosiale omstendigheter. Det er en altfor politiserende analyse. Snarere er det slik at han beskriver en verden som er vanskelig, full av trøbbel og irrasjonalitet.
I McCarthys univers skjer ting bare, selv de mest alvorlige forbrytelser. Det onde kommer og går, av både forklarlige og uforklarlige årsaker og har gjort det i alle tider. Mordere, pederaster, nekrofile – de er alle en del av den samme menneskeslekten. Der andre patologiserer og fremmedgjør alvorlige voldsforbrytere, inkluderer McCarthy dem som naturlige galninger i en merkelig sammensatt verden. Slik tilfellet er med den nekrofile massemorderen Lester Ballard i McCarthys mest absurde fortelling, Et Guds Barn.
Livet er så visst ingen søndagsskole
I en falleferdig rønne oppe i fjellet har drapsmannen Ballard forskanset seg med likene av flere kvinner som han har seksuell omgang med, kanskje den eneste form for nærhet Ballard er i stand til å takle:
”Han visket alt han noensinne hadde tenkt til å si til en kvinne inn i det voksfargede øret. Hvem visste om hun ikke hadde hørt ham?”
McCarthy beskriver over hundreogfemti små sider Ballards fornedrende kamp for tilværelsen i kulde og sult, liggende i dekning for politiet. Ballard har mistet alt han eier på tvangsauksjon, etter å ha forsømt gårdsdriften sin. Han har derfor lagt bygdas innbyggere for hat. I boken gir McCarthy oss et ørlite innblikk i en årsaksforklaring for Ballards bestialske forbrytelser:
”Dem sier at’n aldri blei seg sjæl igjen etter at fatter’n hans drepte seg. Det var bare den ene gutten. Moren hans hadde stikki av, jeg veit ikke hvor hu dro eller hvem hu stakk isammens med … Han kom inn i butikken og fortalte det på samme måten som en ville sagt at det regna ute. Vi bare skjærte’n ner og lot’n ramle ner på gølvet. Akkurat som å skjære ner et slakt. Han sto der og så på og sa ikke det grann. Han var omtrent ni eller ti år den gangen.”
Men noen særlig forståelse for sine egne handlinger har ikke Ballard. Snarere plaprer han etter hva han har hørt på den lokale puben:
”All faenskapen jeg har kommi opp i, sa Ballard, har skrivi seg fra whisky eller kvinnfolk eller begge deler. Han hadde ofte hørt mannfolk si akkurat det.”
På slutten av boken blir Ballard tatt og dør av lungebetennelse på det lokale galehuset. McCarthy beskriver Ballards sorti på en nærmest uanstendig usentimental måte, som om Ballards levninger ikke var tiltenkt noen annen måte å forlate denne verden på. Patologene gransker lever og nyrer, men finner de noen svar på fenomenet Ballard? Den moderne vitenskapen forsøker å diagnosistere Ballard, finne kilden til ondskapen, gjennom å dissekere og analysere data, som om Ballard var en maskin med defekte komponenter. Men i McCarthys univers er det fåfengt å søke fornuftige forklaringer på livets mysterier, fordi mennesket har en sjel som ikke kan måles på vekt eller hjerneskannes. Og sjela, den kan være mørk som fanden sjøl. Av Ballard er derfor bare skallet tilbake:
”Liket ble sendt til det medisinske fakultetet ved delstatsuniversitetet i Memphis. I kjelleren der ble han preparert med formalin og trillet inn til de andre nyankomne døde. Han ble lagt på en steinplate og flådd, renset for innvoller og dissekert. Det ble saget hull i hodet hans, og hjernen ble tatt ut. Musklene ble flenset fra knoklene. Hjertet ble tatt ut. Innvollene ble trukket ut og lagt på et bord, og de fire unge studentene som bøyde seg over ham som romerske offerprester i oldtiden, så kanskje varsler om verre uhyrer i mønsteret innvollene dannet. Da tre måneder var gått og kurset var slutt, ble Ballard skrapt bort fra bordet ned i en plastsekk og brakt til en kirkegård utenfor byen sammen med andre av sitt slag og begravd der.”
I Et Guds Barn tilbyr McCarthy oss som vanlig ingen sosiale eller psykologiske teorier av betydning som kan bortforklare forbrytelsene. Han ber oss aldri tilgi Ballard. Allikevel har McCarthy en viss omtanke for Ballards trøstesløse tilværelse. Boken, som er basert på virkelige hendelser i Tennessee, er i all sin vederstyggelighet riktig så galgenhumoristisk. McCarthy observerer sine egne romanfigurer, og derigjennom sin egen verden. Mye av det han ser er at det ikke nødvendigvis bare er menneskene som forandrer seg, men omgivelsene. Det er først når Ballards fysiske verden faller fra hverandre, at han går under.
Men hvorfor sto Ballard bare og å så på sin far hengende i repet? Det var noe merkelig med Ballard. Han var den skeive planken i det menneskelige reisverket, som Kant skrev om: ”Out of the crooked timber of humanity no straight thing was ever made.”
Som McCarthy mer enn antyder i tittelen på boken, var også Ballard Et Guds Barn. Ballard var ikke et patologisk sykdomstilfelle, men snarere et hikk i skaperverket.
I et intervju med New York Times fra 1992, avviser McCarthy viktige bestanddeler av den vestlige forestillingen om at mennesket er født godt og at gode samfunn skaper gode mennesker: “Noe slikt som liv uten blodsutgytelse finnes ikke. For meg er ideen om at menneskerasen kan forbedres på en eller annen måte, at alle skal kunne leve i harmoni med hverandre, en virkelig farlig idé. De som er påvirket av denne tankegangen er ofte de første til å oppgi sin sjel og sin frihet. Ønsket om at verden skal være slik trellbinder folk og fyller dem med tomhet.”
Dommedag
"Her om dagen var det en kvinne som puttet spedbarnet sitt i en søppelkvern. Hvem er det som kan gjøre noe sånt? Kona mi (Loretta) leser ikke aviser lenger. Det gjør hun sikkert rett i. Hun pleier å ha rett."
Dommedag er kommet nærmere, mener nok mange, ettersom klimaforskerne spår flom og ekstremvær, tørke og eksodus fra kystnære områder over hele kloden. Det ville være nærliggende å tro at vår sivilisasjon, parallelt med FNs klimapanels stadig forverrede prognoser, gikk inn i en nær panikkartet fase – men kjøpefesten fortsetter og el-biler taper glatt i konkurranse med forbruksprimatenes sine qua non: The Sport Utility Vehicle.
Som ofte før når mennesker er blitt konfrontert med apokalypsen, har vi valgt å fortrenge den fremfor å se den i hvitøyet. Apokalyptiske forestillinger følger trender. Atomtrusselen har kommet i skyggen av miljøtrusselen, på tross av at terrorister eller ekstremt ustabile regimer vil være i stand til å detonere sine egne små – og etter hvert kanskje noen riktig store – apokalypser, hvor de enn måtte finne det formålstjenlig. Uansett: dommedag er hottere enn noensinne.
 Kodi Smit-McPhee og Viggo Mortensen som sønn og far i filmatiseringen av The Road. |
Faren er besatt av å få sønnen i sikkerhet, og den angsten han har for sin sønns liv er så realistisk beskrevet at enhver som har barn selv vil føle en påtrengende medfølelse og gjenkjennelse. I og med at solen har forsvunnet under evige askeskyer, er kulde og sult konstant nærværende. Faren, bare omtalt som the father, sitter våken om nettene for å forsikre seg om at sønnen, the son, ikke fryser i hjel. Han observerer hvert eneste lille åndedrag i den lille skrøpelige kroppen. Faren, alvorlig syk av tæring, har lite eller ingen kontroll over omgivelsene, og de er prisgitt de små tilfeldige hendelser: et forlatt hus med proviant og vann – som de raskt må forlate i frykt for omstreifere.
Maktesløsheten og de allestedsnærværende og uunngåelige farene kan gi et lite innblikk i den maktesløshet foreldre i dødsleirene må ha følt under Holocaust.
Far og sønn har laget en pakt om å velge døden fremfor å henfalle til barbariet. Særlig er sønnen opptatt av alle de onde som spiser andre mennesker. Hver morgen stiller sønnen det samme spørsmålet: “We are the good guys, aren´t we? We´re not gonna eat nobody?” En dag finner de et hus hvor kjellerdøren er låst. Sønnen vil bort og er redd, men faren insisterer på å brekke opp døren. Innenfor døren finner de en jamrende samling mennesker som bønnfaller om hjelp. I vinduet ser de noen komme, faretruende, som zombier. Etter å ha flyktet unna, spør sønnen:
”They're going to kill those people, aren´t they?
Yes.
Why do they have to do that?
I don't know.
Are they going to eat them?
I don't know.
The're going to eat them, aren't they?
Yes.
And we couldn´t help them because then they'd eat us too.
Yes.
And that´s why we couldn't help them.
Yes.
Ok.”
Utover i boken kryper en uhygge inn under huden. Hvordan oppfører vi oss mot hverandre etter at sivilisasjonen går i oppløsning? Lysår fra enhver romantisk forestilling om menneskenes iboende altruisme, er dette dyrerikets lov. Sivilisasjonen er på et absolutt nullpunkt, som får William Goldings Fluenes Herre til å virke som en piknik i det grønne.
Men far og sønn velger annerledes. På sitt merkelige og dystopiske vis, er boken en fabel om hvordan man kan velge å heve seg over behavorisme og deterministisk forfall. The Road er allikevel ikke en apokalyptisk fortelling. Den totale katastrofen er bare et fortellergrep. Den er en allmennmenneskelig historie om nestekjærlighet og den felles omsorg en far og sønn har for hverandre.
Ikke et land for gamle menn
Men hva om verden allerede er gått under, uten at vi har lagt merke til det? For er det slik at verdens undergang nødvendigvis behøver å være fysisk spektakulær? I The Road forteller aldri forfatteren oss hva som egentlig utløste katastrofen. Det kan vi som lesere bare spekulere i: En atomkrig? En asteroide? Den fysiske utslettelsen kan leses som en metafor på degenerasjon og forfall. Noe som handler mer om forholdet mellom mennesker og hvordan vi innretter våre samfunn.
Konturer av undergangsstemning er åpenbare i boken McCarthy skrev som et parallellprosjekt til The Road, den moderne westernromanen Ikke et land for gamle menn. I en fredelig liten by ved Rio Grande, blir Sheriff Ed Tom Bell vitne til det voldelige storsamfunnets inntog. Ute i ørkenen har den lokale jegeren Moss funnet en rekke lik av tilreisende personer etter et narkooppgjør. Moss finner også penger. Mye penger, flere millioner dollar, og etter en viss overveielse beholder han de pengene. Moss gjør et valg som, for å si det mildt, er lite klokt.
Den ytre handlingen videre i boken er en konsekvensbonanza om hvordan mafiaen og en psykotisk leiemorder, Chigurh, jakter etter pengene og legger en blodtåke over lokalsamfunnet. Men det er fortellerstemmen til den sindige og tradisjonelle Sheriff Bell som er bokens grunnpilar, og etter å ha lest de fleste bøker av og intervjuer med McCarthy, er jeg rimelig sikker på at McCarthy gir seg selv til kjenne gjennom den traust filosoferende sheriffen. Chigurh er ikke en hvilken som helst leiemorder, men snarere en ugjennomtrengelig, nærmest språkløs djevel, eller mannen med ljåen, slik Bell beskriver ham:
”Det sies at øynene er sjelens speil. Ikke veit jeg hva øynene speiler og ikke har jeg lyst til å vite det heller. Men det finnes et annet syn på verden der ute og andre øyne å se den med og det er dit dette bærer. Det har brakt meg til et punkt i livet hvor jeg aldri trodde jeg skulle havne. Et sted der ute er det en sann og levende undergangsprofet, og jeg har liten lyst til å møte ham ansikt til ansikt. Jeg veit at han fins. Jeg har sett hans ugjerninger.”
I The Road går verden under uten at vi helt får vite hvorfor. Men selve endeliktet er på metaplanet: Det er ikke katastrofens teknikk som er skremmende, men mangelen på solidaritet som preger de som overlever. Mellom linjene forteller McCarthy oss at sivilisasjonen er skjør. Han advarer oss også mot den navlebeskuende individualismen som preger moderne hedonisme, hvor formålet med tilværelsen er å oppnå størst mulig nytelse for den personen som handler.
 Tommy Lee Jones som sheriff Bell i filmatiseringen av Ikke et land for gamle menn. |
Troen på rasjonalitet og det frie mennesket er essensen i opplysningsprosjektet, men gode intensjoner fører ikke nødvendigvis til de beste resultater når de skal omsettes i den virkelige verden. Rasjonelle ideer krever rasjonelle aktører, og storsamfunn er ikke innrettet på en slik måte. At mennesker er frie betyr ikke nødvendigvis at de oppfører seg anstendig mot andre mennesker. Det rasjonelle samfunnet er svært sårbart for onde hensikter, vold og irrasjonelle ideologier og religion. Like sårbart er det fordi det setter sin lit til at mennesker vil bruke sin frihet til å gjøre gode gjerninger og gi positive bidrag til fellesskapet. Det er ikke alle som har den samme forståelse av balansen mellom muligheter og plikter, som McCarthy beskriver i Ikke et land for gamle menn:
”For et par år siden dro jeg og Loretta på en konferanse i Corpus Christi og jeg ble sittende ved siden av en dame som var kona til en annen. Og hun plapret i vei om høyrekrefter her og høyrekrefter der. Jeg er ikke engang sikker på hva hun mente med det. Folk jeg kjenner er for det meste helt vanlige folk. Herr og fru Hvermansen, som man sier. Hun trodde jeg snakket stygt om dem men der jeg kommer fra blir det jo sett på som litt av et kompliment. Hun plapret i vei. Til slutt sa hun: Jeg liker ikke retningen dette landet beveger seg i. Jeg vil at datterdattera mi skal ha rett til å ta abort. Og jeg sa frue, da tror jeg ikke du trenger å bekymre deg for retningen dette landet beveger seg i. Slik jeg ser det er det ikke mye tvil om at hun kommer til å få rett til å ta abort. Jeg vil si det så sterkt som at ikke bare vil hun få rett til å ta abort, hun vil få rett til å gi aktiv dødshjelp til bestemora si og. Da ble det brått slutt på samtalen skal jeg si deg.”
Et blikk på filosofihistorien viser at advarslene mot frislippet av egoet har vært mange: Kant, Wittgenstein, Hobbes og Isaiah Berlin har advart oss. I Ubehaget i Kulturen avviste Sigmund Freud de utopiske ideologiene fordi de ikke tok høyde for den menneskelige aggresjon. Den engelske filosofen Roger Scruton har sagt det klarere enn de fleste: Gitt at mennesket ikke bare er grunnleggende altruistisk, men også grunnleggende egoistisk, er den eneste måten å utvikle humane samfunn på en evig balansegang mellom autoritet og frihet. For mye makt og ufrihet ødelegger menneskets skaperevne og fører til tyranni. Men like farlig er den tøylesløse frihet: Den fører oss ut i kaos og barbari hvor friheten utnyttes til egen vinning og nytelse, på bekostning av andre. Utopisten Rosseau står derfor for den vestlige sivilisasjonens tapte muligheter: Når alt er fritt, slippes den rå makta løs. Dog eat dog.
Scruton har i likhet med mange realister advart oss mot troen på den evolusjonelle fremtidsoptimismen og det lineære historiesyn, hos Hegel og Marx – eller Fukuyama og Adam Smith. Sivilisasjoner er skrøpelige, også den frie. Tilværelsen er kort sagt en evig kamp, og slik vil det alltid være.
For de fleste av oss virker det helt utenkelig at det frie samfunn skulle forsvinne, men det er ingenting i veien for at ikke det skulle skje. Det er ingen naturlov som tilsier at enhver religion, ideologi, kultur eller livsstil vil tilpasse seg det moderne prosjekt. Sivilisasjoner har gått til grunne i alle tider. Vi må ta faresignaler og det utforutsigbare på alvor og forkaste evolusjonistiske utopier, mener Scruton. Vi må rett og slett være forberedt på at noen vil andre vondt og at mennesker ofte oppfører seg svært annerledes enn det idealer og teorier har kunnet forutse. Mennesket er heller ikke hevet over naturen, slik mange har forestilt seg. Den globale oppvarmingen er et bevis på det.
Hva så med den måten vi i Vesten har innrettet våre liv på. Hvordan har vi klart å løse utfordringene mellom det kulturelle behovet for individuell frihet og den nødvendige forutsetning om forplantning fra naturens side?
Mange veier til undergangen
"Av og til våkner jeg midt om natta og er brennsikker på at ingenting annet enn Messias´ gjenkomst kan snu denne utviklingen. Ikke veit jeg hva det skal være godt for at jeg ligger våken og grubler over sånt. Men det gjør jeg altså."
I filmen Menneskenes barn fra 2006, basert på en bok av PD James, er verden i ferd med å gå tapt fordi infertilitet har ødelagt menneskenes reproduksjonsevne. Det yngste mennesket på jorden er blitt myrdet i en alder av atten år – og den illevarslende nyheten spres til den aldrende befolkningen. Europa står i flammer, befolkningen er i oppløsning og borgerkriger herjer.
Sett i relieff av vår egen virkelighet, trenger vi ikke infertilitet for å dø ut av forgubbing. Majoriteten av den vestlige verden har helt siden første verdenskrig befunnet seg langt under reproduksjonsraten. Europeiske prognoser viser at vi allerede om førti til femti år vil få en meget topptung alderssammensetning – kanskje med så mye som halvparten av befolkningen over femti år – som vil føre til enorme utgifter. I storbyer som Berlin, London, Paris og Stockholm er allerede halvparten av befolkningen enslige og barnløse – men ofte med god utdannelse og godt lønnet arbeid.
Vi er avhengige av at innvandrere – som er blitt en ny europeisk underklasse – i tillegg til å være yrkesaktive, også representerer en familiekultur som gir avkastning i form av de barnefødslene vi ikke lenger finner plass til i livene våre. Vi har altså satt i gang et sosialt eksperiment for de som sitter på toppen av næringskjeden, et eksperiment som ikke er demografisk levedyktig hvis det skulle tillempes hele kloden. Hvis ikke-vestlige land blir like luksuriøse og oppslukt av selvet som Vesten, vil verden få et svimlende alderdomsproblem, økonomiene vil bryte sammen i mangel på arbeidskraft og skatteinntekter – og kampen om ressurser vil føre oss ut i store problemer vi bare aner konturene av.
Et viktig trekk ved dette sosiale eksperimentet er oppløsningstendensene av den tradisjonelle familiekulturen. Selvsagt var det slik, i akk så gamle dager, at familieforøkningen var nødvendig for å sikre foreldrenes alderdom, og ikke nødvendigvis av kjærlighet. Slik er det fremdeles i to tredeler av verden, noe vi lett glemmer. Og selvsagt var det også slik at familiestrukturer var sosiale tvangstrøyer, særlig for kvinner. Den seksuelle frigjøringen som kom som en reaksjon på dette har hatt mange gode sider. Samtidig ble den generert av borgerskapets intellektuelle, som forvekslet sine egne problemer med samfunnet i sin helhet. Svært mange mennesker er avhengig av familieinstitusjonen for i det hele tatt å kunne overleve, og storsamfunnet vil aldri kunne leve på høyborgerskapets premisser.
Slik passer det ideologiske kartet rett og slett ikke til terrenget. Selv om familiekulturer kan ha en høyst undertrykkende funksjon, byr det på enorme samfunnsmessige kostnader å oppløse livsviktige sosiale relasjoner mellom barn og foreldre, eller å la barn leve som voksne og voksne som barn.
I Storbritannia har sosiologer lenge advart mot et tilsynelatende prosaisk fenomen: mangelen på spisebord blant de lavere sosiale klasser. Ungene går og henter seg noe i kjøleskapet når de er sultne og familiene spiser rett og slett ikke sammen. Familiemedlemmene snakker praktisk talt ikke med hverandre, noe familier i en travel hverdag gjerne gjør rundt frokost- og middagsbordet. I stedet bunker man seg sammen foran fjernsynet, med tomatbønner og loff, og ser på reality-TV. Svært mange barn i Storbritannia sies å mangle basale sosiale kvalifikasjoner, og fjernsynet og sosialkontorer har overtatt oppdragerrollen. Det er bare å spekulere i årsakene.
Jakten på evig lykke
"Sexual intercourse began / in nineteen sixty-three."
Philip Larkin
Å sprenge lenkene til den undertrykkende familiekulturen er slett ikke så nytt. I et intervju med Dagbladet i oktober 2007 gjorde Ibsen-biografen Ivo de Figueiredo seg noen interessante betraktninger rundt Henrik Ibsen og hans betydning for kulturradikalisme og personlig frigjøring. Figueiredo sier at ”Ibsen bygger ikke opp. Han river ned”. ”Du hevder at Ibsens prosjekt ikke var den konstruktive samfunnskritikk,” sier intervjueren, ”men hva med ’Et dukkehjem’ og Nora?”. Figueiredo svarer: ”Ja, er Nora et forbilde? Hun tar ikke livet av barna sine, som Brand gjorde, men hun forlater dem for å følge sitt behov for selvrealisering. Slikt er da ikke bare enkelt. Og når jeg ser at en skuespiller uttaler at ’Et dukkehjem’ handler om girl power, da må jeg bare si at da får vi sannelig begynne på’n igjen.”
Det som skulle være et nødvendig og betimelig personlig frigjøringstokt, har i sin ytterlighet ført til mangel på trygghet, omsorg og oppløsning av enhver sosial forpliktelse utover deg selv. De sterkeste innslagene av hedonisme gir seg utslag i forbruksforherligelse. Sex, penger og umiddelbar lykke er som skreddersydd for markedsliberalismen. Som Tommy Sørbø påpekte i Dagbladet den 3.november 2003, kan det være slik at de ”som smykker seg med å være radikale faktisk er turbokapitalismens støttespillere”.
Denne verdenen presenteres daglig i miniatyr i Dagbladet. Som oppkok av drapshistorier, politisk korrekthet og hemningsløs sosialpornografi parret med hedonisme: livsstilsråd for de pene, dannede forbrukere med pene hjem og pene møbler – aromaterapi, dansk design (dyrt), ukens nødvendige trøffelskreller, franske oster og hvordan finne G-punktet – og gode råd for den som ikke vil ha barn før de fyller 38 – gjerne kun ett barn (og trenger vi en mann til det?).
Dagbladet illustrerer at veien fra å finne seg sjæl til dekadanse er kortere enn vi aner. Andre, med et mindre vennlig sinnelag enn meg, ville kanskje påstå at avisen også bekrefter at det autonome mennesket og sjølrealiseringa er basert på en utopi og en ønsketekning som kun er realiserbar for de få – en sosial og artikulert overklasse.
Men de selsamme lesere vil selvsagt påstå at det er sosialt stigmatiserende å påstå at ikke også vanlige lønnsmottagere kan leve ut en hedonistisk livsstil. At alkoholisme, dop, skilsmisser og likegyldige foreldre skulle ha større konsekvenser for den som er mindre privilegert enn for den øvre middelklasse, står ikke øverst på den samfunnsanalytiske agendaen.
Fete accompli
”Det starter med at man begynner å overse dårlige manerer. Når man ikke lenger hører Sir og Mam er ikke undergangen så altfor langt unna.”
Den siste tidens debatt om onani i barnehagene er et smått absurd eksempel på avstanden som har oppstått mellom det tenkte og det levde liv. Vi er et flerkulturelt samfunn, med et mangfold av etnisiteter og religioner – men også av syn på tilværelsen. Skulle barnehagene operere etter en norm som lar barna onanere hverandre, i et land hvor majoriteten av befolkningen har kulturelle preferanser som ville gå i kollaps over slike tilstander? Med andre ord vil man tillate fri flyt av sex uten sosiale begrensninger, også for barna, mens foreldrenes ønsker og oppdragerrolle blir ansett som uvedkommende. Terapeutene vet best.
Det er skapt et klima som gjør at man ler av de store ord: Familie, ansvar, lojalitet – måtehold for den saks skyld. Man blir flau over at noen snakker slik. At foreldre skal ta vare på og oppdra ungene sine til å bli gode borgere, blir gjerne sett på som moralistisk og reaksjonært, i utakt med tiden og så videre. I en tidsalder som har vært preget av at ”anything goes”, at ingenting er sant, at ingenting er essensielt, men oppløst i en tåke av postmodernisme og dekonstruksjon, er det kanskje ikke merkverdig at også nedarvede begreper om hvordan sosiale relasjoner bør innrettes, er gått dukken.
Men kampen mot den kulturelle tvangstrøya har ikke ført til den ro og fordomsløshet mange hadde forestilt seg. Den skaper like mye komplekser og utrygghet som victoriatidens tilknappethet. I tillegg har den skapt seksuelt kaos, og ingen fråtser mer i denne utryggheten enn de kommersielle aktørene som flyter over av pornoestetisk kynisme. Det kan jaggu meg ikke være enklere å være tenåring i dag enn på femtitallet.
Til syvende og sist er det lavinntektsgruppene som betaler prisen for det seksuelle eksperimentet. En familie i oppløsning har dårlige kår når det ikke finnes sosiale nettverk til å fange opp medlemmene, og det er gjerne barna som betaler den høyeste prisen. Barn må finne ut av det meste på egen hånd og har ingen rollemodeller. De voksne gjemmer seg bak relativismen. Om femti år må vi kanskje spørre oss selv: Hvem drepte barndommen? McCarthy, eller Bell, ser mørkt på det:
”Jeg leste i avisa for en stund siden at noen lærere hadde kommet over en undersøkelse som ble sendt ut til en mengde skoler over hele landet tilbake i tredveårene … Og de største problemene lærerne kunne melde om var ting som prating i timen og løping i korridorene. Elever som tygget tyggegummi og skrev av hverandres hjemmelekser. Sånne ting. Så tok de en haug kopier av et sånt blankt skjema og sendte dem ut til de samme skolene igjen. Førti år seinere. Og jeg skal si de fikk svar. Voldtekt, brannstiftelser, drap. Dop. Selvmord. Det får en til å tenke. For mange ganger når jeg sier noe om at verden går til helvete i ekspressfart har folk det med å smile skeivt og fortelle meg at jeg er i ferd med å bli gammel. At det er et av symptomene. Men selv mener jeg at alle som ikke ser forskjell på voldtekt og drap og tyggegummi har mye større problemer enn meg. Ikke er førti år særlig lang tid heller. Kanskje de neste førti årene får noen til å våkne av dvale. Om det ikke er for seint.”
McCarthys kritikk av hedonismen ligner til forveksling på en annen kulturpessimists. Nemlig den ellers så forskjellige rabulisten Michel Houellebecq, og da særlig boken De Grunnleggende Bestanddeler. Moralen for dem begge er at ens eget libido ikke kan fungere som kompass for rett og galt. Forherligelsen av det sekstiåtterne i sin tid kalte ”sjølrealisering”, har ført til en kultur hvor det høyeste ideal er å være tenåring hele livet, i følge McCarthy. I Ikke et land for gamle menn er sheriff Bell og kona bekymret over at mange foreldre ikke vil ta seg av ungene sine og at mange barn vokser opp hos besteforeldrene i stedet:
”Vi spurte oss selv hvem som skulle ta seg av ungene til neste generasjon igjen. Når de eneste besteforeldrene som fantes var de som ikke hadde tatt seg av sine egne unger. Vi så ikke noen løsning på det …”
Bell bekymrer seg over slike ting, men blir bare møtt av skjeve smil, for begreper som rett og galt har gått ut på dato.
McCarthy forbeholder seg retten til å se verden utenifra, som en sann kunstner – uten politiske forpliktelser. Mange vil mene at dystopier har liten samfunnsnytte og er lite oppbyggelige. ”Dette kan du da ikke mene? At verden går til grunne?” Implisitt også at samfunnsanalysen, og iallfall analyser av kulturelle fenomener, må ha en positiv, helst utopisk, snert. Den må være dannet, i harmoni med den gjeldende konsensus og oppbyggelig for å være gyldig. Tror McCarthy at verden kan reddes? Er det tilfeldig at han har avsluttet sitt forfatterskap med et dommedagsprofeti?
Tja. Til det er det å si at ringreven ga et av sine ytterst få intervjuer til, av alle, prime time-dronningen Oprah Winfrey. Som vanlig var han sparsom med å fortelle hva bøkene hans handler om. Om The Road sa han at den handler om kjærlighet (boken er dedisert til hans unge sønn) og at man må sette pris på det man har. Vitner dette om at bøkene hans kanskje er enklere enn det slike som undertegnede prøver å fremstille dem som? Det tror ikke jeg. Jeg tror han oppsummerer sitt forfatterskap på en meget belysende måte.
Det han har pekt på, særlig i de to siste romanene, er at den vestlige hedonismen har sett på plikter som et hinder for frihet, og at frihet uten plikter er veien til undergang. Den største kostnaden ved dette er skadevirkningene av at barna forsømmes for den voksne generasjonens evinnelige jag etter en friksjonsfri tilværelse. Vi må rett og slett ta bedre vare på hverandre. Og hvordan kan barnløse sivilisasjoner overleve?
***
Anbefalte bøker av Cormac McCarthy:
Child of God, 1974. På norsk: Et Guds Barn, Gyldendal 2003. Oversatt av Knut Johansen. Om den nekrofile massemorderen Ballards skjebne.
Suttree, 1979. Om Cornelius Suttree som har forlatt et luksusliv med barn og familie til fordel for et liv i en husbåt på Tennessee blant en rekke burleske figurer. Ikke overstat
Blood Meridian, 1985. På norsk: Blodmeridianen, Gyldendal 2010. Oversatt av Knut Ofstad. Den virkelige historien om det Ville Vesten. En voldsorgie blant cowboyer og indianere.
No Country for Old Men, 2005. På norsk: Ikke et land for gamle menn, Gyldendal 2006. Oversatt av Knut Ofstad.
The Road, 2006. På norsk: Veien, 2008.
Øvrig litteratur:
Theodore Dalrymple: Our Culture, What's Left of It, 2005. Dalrymple er en av Englands fremste essayister og en ihuga kulturpessimist.
Roger Scruton: Modern Culture, 2007. Scruton skriver om det moderne prosjektets skrikende mangel på en siste instans.
Michel Houellebecq: De grunnleggende bestanddeler, Cappelen 2002. Oversatt av Per E. Fosser. Houellebecq hater hippier og 68ere – og de hater ham.
_____
Denne artikkelen stod på trykk i Humanist nr 4/2007. Publisert på nett 28. september 2010.
_____
Enig? Uenig? Bare generelt sur? Diskuter gjerne denne saken hos Den Tvilsomme Humanist.
