Av Arnfinn Pettersen
Mennesket i sentrum
Leder i Humanist nr 2/07
Hva betyr det å sette mennesket i sentrum? Betyr det noe i det hele tatt, eller er det kun fagre ord, som klinger godt, men ikke forplikter oss til noe som helst?
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
Humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum, begynner Norsk humanistmanifest 2006. Men hva betyr det å sette mennesket i sentrum? Betyr det noe i det hele tatt, eller er det kun fagre ord, som klinger godt, men ikke forplikter oss til noe som helst? Kan det forklares på en måte som virker overbevisende, i det minste for oss selv?
Skal det bety noe, må det for det første være at virkelige mennesker, her og nå, er viktigere enn forestillinger om en guddom (eller flere) som har definert reglene og grensene for menneskers liv. Utsagnet er ikke avhengig av at det ikke finnes slike guddommer, bare av at vi velger å se bort fra dem.
Men det må bety noe mer. Mange har klart seg utmerket uten en gud og allikevel utøvd grusomheter som ikke bærer preg av at mennesket har vært i sentrum for noe som helst, med et mulig unntak for deres voldsromantiske fantasier.
Hvis forrige århundre lærte oss noe, må (eller i det minste burde) det være at mennesker er viktigere enn ideer. At vi må være lydhøre for deres ønsker, behov og natur ikke tvinge dem inn i rammer som ikke passer for dem. Og med mennesker mener jeg virkelige, eksisterende individer, ikke en eller annen ideologisk konstruksjon av mennesket. Slike konstruksjoner, som setter ideen om mennesket over det faktiske individet, er selv i strid med ønsket om å sette mennesket i sentrum.
Ettersom mennesker lever i samfunn med andre, er ideen om å sette dem i sentrum også i strid med alle politiske ideologier som underordner individet sin plan for det perfekte samfunn. Enhver ideologi som er villig til å gå over menneskers lik for å nå frem til sitt lovede paradis er selvfølgelig i strid med ønsket om å sette mennesket i sentrum. Men det er også enhver ideologi som finner det akseptabelt å overse deres ønsker, gi blaffen i deres behov eller tvinge dem til å handle i strid med sin natur, for å nå frem til det samme paradiset.
Ja, enhver idé om et paradis er i seg selv i strid med ønsket om å sette mennesket i sentrum, rett og slett fordi det forutsetter at mennesker som de er, her og nå, ikke er gode nok at de først vil nå sitt fulle og hele seg i en helt annen slags verden.
Og enhver som hevder at alt egentlig er politikk, at alle våre tanker, alle forestillinger, all vår kultur i sin natur er politisk, setter ikke mennesket i sentrum, ettersom konsekvensen er at det er umulig å skille politikk og individ.
Hvis vi faktisk mener noe med å sette mennesket i sentrum, må det være å ta utgangspunkt i faktiske mennesker som lever faktiske liv i samfunn med andre mennesker, her og nå. Det er disse menneskene som er humanismens kjerne. Og de er uendelig mye viktigere enn noen religion eller ideologi.
_____
Publisert på nett 20. mai 2010.
