Av Bård Larsen
Om å gå over streken
Feilslått forsoning og moralsk fallittt i Arvid Brynes bok Vi sloss for Norge
Arvid Brynes bok Vi sloss for Norge er viet forsoningsprosjektet til to menn som sloss på hver sin side under krigen. Boken har skapt kraftig debatt og Bård Larsen konstaterer at prosjektet er mislykket. Blant annet fordi Bryne relativiserer historien ved å presentere den sentrale aktøren Bjørn Østring som et offer for historiens krefter.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
 "Østring følger stukane med interesse." Dette og alle de andre historiske bildene til denne artikkelen er hentet fra boken "Legionsminner", utgitt av Frontkjemperkontoret i 1943. Boken består i hovedsak av bilder og er som tittelen sier en minnebok, som skal vekke stolthet over egen innsats. Billedtekstene i anførselstegn er fra boken. De færreste i boken er navngitt. Østring er en av de få som navngis, utover Terboven, Fuglesang, Quisling, Himmler og noen få offiserer. |
Men allerede omslaget gir grunn til uro. På en grell rødt, hvitt og blått bakgrunn fremstår de to herrer Østring og Blindheim i hovmodig positur, mens hele layouten ligner på de type publikasjoner vi ellers finner hos religiøse eller politiske sekter som har gitt opp håpet om store salgstall og bred rekruttering.
Cappelen Forlag har, får vi håpe, hatt det travelt. Når innholdet granskes, er ikke inntrykket bedre: Intensjonene innfris ikke på noen måte og Brynes bok er på sitt beste forbløffende mangelfull i sin metodologi. Og på sitt verste er den grovt historierelativiserende.
Hovedproblemet til Bryne er valget av Bjørn Østring som kildegrunnlag for de som valgte feil side under krigen: Østring var leder av NSUF (NS ungdomsfylking) og medlem av Nasjonal Samling fra tidlig på tredvetallet. I 1941 var Østring politisk pilegrim i Tyskland og uttalte at det hadde vært en "en fantastisk opplevelse, Tyskland et bolverk mot bolsjevismen".1 Senere ble han frontkjemper i Den Norske Legion underlagt Waffen SS, personlig venn av Maria og Vidkun Quisling og leder av vaktstyrkene på Gimle.
Etter krigen har Østring, i egenskap av å være en profilert talsmann for frontkjemper- og NS-miljøet, gjort seg bemerket ved å avvise alle anklager om deltagelse i krigsforbrytelser på Østfronten. Østring er altså ikke en hvilken som helst nordmann som havnet på "feil" side under krigen, men snarere en sentral aktør som fremdeles fremstår som en ideologisk overbevist nasjonalsosialist.
Bryne har valgt å sette sin lit til det meste Østring har å fortelle. I ettertid har Bryne valgt å gå ut i pressen for å forsvare en del av Østrings mer kontroversielle uttalelser, noe som igjen har ført til at hele prosjektet står og faller på troverdigheten rundt Østrings forklaringer. Dessverre er Østrings troverdighet blitt grundig avkledd, noe som setter Brynes kildekritikk i et særlig dårlig lys.
Både Østring og Blindheim er gamle menn, med til dels bitre relasjoner til den norske stat. Blindheim er heller ingen hvilken som helst aktør fra den "rette" siden. Bryne burde vært mer oppmerksom på at Blindheim som ansatt i forsvarets etterretningstjeneste i 1979 ble dømt til 75 dagers betinget fengsel for å ha avslørt forsvarshemmeligheter til Ny Tid, og at dette preger hele forsoningstiltrekningen til Østring.
Blindheim har altså en høne å plukke med en politisk ledelse hvis prioriteringer han var dypt uenig i. Østring og Blindheim har et skjebnefellesskap i gjensidig negative erfaringer med det norske rettsvesenet og utgjør samlet et tendensiøst kildegrunnlag.
Mangel på kritisk distanse
 Arvid Brynes forsoningsprosjekt er mislykket, konstaterer Bård Larsen. Kanskje fordi han søkte forsoning mellom feil personer? |
På sitt verste fungerer Bryne, både i boken og gjennom forsvar av boken i ettertid, som et talerør for historiesynet som har vært utbredt i frontkjemper- og NS-miljøene.
"Fra tidlig alder var de begge brennende opptatt av vilje til å forsvare fedreland og frihet," skriver Bryne i De sloss for Norge. "Men de havnet på hver sin side av det store sjakkbrettet", står det i fortsettelsen.2 Dette er så omtrentlig som det er mulig, og hva denne pløsete omgangen med begrepet frihet skulle være, gjør Bryne ingen forsøk på å forklare.
Forøvrig er metaforen om sjakkbrettet merkelig relativiserende, den antyder at det var hipp som happ hvor man havnet som soldat under den andre verdenskrig: Som frontsoldat i Hitler-Tysklands rasebiologiske utryddelsespolitikk, eller som en del av de allierte demokratienes kamp mot fascismen. Det er mulig Bryne har en så postmoderne distanse til infernoene på Østfronten at han ser på det som et spill, men slik forholdt det seg neppe for de som strøk med i millioner.
Blindheim selv forteller oss at historien ikke er svart/hvit, men grå – og tar Østrings valg i forsvar. Men selv om historien ikke er dikotomisk, er dette ingen grunn til å fremstille den tyske invasjon i østområdene, den folkemorderiske terroren og brente jords taktikk dette medførte, som en kamp for frihet, som om det stortyske riket skulle garantere for norsk frihet og uavhengighet. "Østring kjempet med det norske flagget på brystet, med livet som innsats, for våre nasjonale verdier og norsk uavhengighet,"3 skriver Bryne, uten at vi forstår om det er forfatteren eller Østring selv som er kilden til slike påstander.
Bryne setter Østring inn i en posisjon som en mann hvis ønske kun var å forsvare Norges interesser og kjempe mot bolsjevismen. Østring og NS, også Quisling i sin egen forsvarstale, elsket i årene etter krigen å sammenligne seg selv med den danske regjeringen som valgte å bli sittende til 1943 for å begrense skadevirkningene av tysk okkupasjon. Særlig har 10. juni, datoen for den norske kapitulasjonen, vært brukt som sannhetsvitne for slike betraktninger. I og med at Norge hadde kapitulert, kunne gud og hvermann ta spaden i egne hender, i britisk eller tysk tjeneste. "Begge deler var like lovlig", sier Blindheim.4
Hvordan i all verden er denne sammenligningen gyldig utover rene teknikaliteter? Både som journalist og historiker feiler Bryne grovt. Særlig ved den fullstendig kritikkløse videreformidlingen av Østrings klisjépregede NS-retorikk, men også Blindheims surrete posisjonering. Bryne sammenligner strukturelle fenomen uten å vise noen interesse for essens, for virkeligheten bak formaliene. Quislings terorregime var aldri folkevalgt og manglet totalt mandat fra det norske folk. På tross av norsk kapitulasjon sto det neppe enhver fritt til å begå krigsforbrytelser eller bistå regimer som var folkemorderiske?
Østring gikk inn i NS og senere SS, fortroppen for et imperium som siden 1933 i full åpenhet hadde planlagt å gjøre Europa om til en slagmark som skulle bane veien for et tusenårs totalitært Utopia. "Jeg er overrasket over at følelsene er så sterke, 62 år etter krigens slutt", sier Bryne til Aftenposten. 5 At noen tiår er gått, betyr ikke at forbrytelser automatisk mister sin alvorsgrad eller at krigsforbrytelser kan rasjonaliseres bort.
 "Nye legionærer tas i ed ved frontavsnittet."
|
Når alle blir ofre
Dette er et av minnekulturens fremste problemer, at over tid vil alle være ofre, også gammelnazister med en slik historie som Østrings. Men for å kunne gyldiggjøre slikt må man gå i dybden på hva som virkelig skjedde, med mindre man har et overbyggende verdenssyn hvor alle er ofre for krefter som er større enn dem selv, slik at ingen egentlig var nazister.
På 1960-tallet var det en rekke marxistiske historikere som røret rundt med påstander om at den nazistiske ideologi ikke var vesentlig for å forstå nazismens fremvekt, men at det snarere var seiersmaktene fra Versailles som var skyld i alt i hop, noe Arvid Bryne muligens sverger til. Et slikt syn blir på engelsk kalt "blame the victim", og er av de verste relativistiske feller det er mulig å falle ned i.
For det er ikke slik at alle er ofre, noen er utvetydige gjerningsmenn. Spørsmålet er hvor den berømte krittstreken gikk under den norske besettelsen, mellom offer og gjerningsmann, eller mellom svart og hvitt for den saks skyld. Historiske data kan rent faktisk vise hvorvidt Østring gikk over streken, og hvordan den streken beveget seg under okkupasjonen. Og all tilgjengelig dokumentasjon viser at Østring med intensjon og overlegg, gjennom sin rolle og sine gjerninger, gikk langt over streken. Da kollapser ethvert forsøk på å bruke Østring som kilde for Brynes prosjekt og eksempel på naive unge menn som lot seg forlede.
Hvordan data som dokumenterer Østrings rolle og handlinger under krigen kan fortone seg som noe nærmest uinteressant, er for meg et stort mysterium. Og det er her Brynes utspill virker merkelig preget av en diffus agenda. I sin kronikk om Holocaust-Senterets forskning rundt de norske frontkjemperne – det såkalte Fronkjemperprosjektet, der blant andre Humanists tidligere redaktør Terje Emberland er involvert – skriver Bryne at "man skriver fasiten først, og forsker etterpå med sitt store prosjekt som har til hensikt å påvise krigsforbrytelser begått av norske frontkjempere under det tyske felttoget i Russland".6 Å skrive fasiten først, er en kritikk som i høyeste grad slår tilbake på ham selv.
 "Røykepause." |
På den annen side er det selvsagt ikke slik at alle som trakk i tysk uniform eller gikk i nazistenes tjeneste under krigen kan fradømmes enhver rett og ære. Årsakene til at de gjorde dette er sammensatt, ofte som resultat av frykt, naivisme eller forblindet antikommunistisk idealisme. Krittstreken må settes etter en grundig vurdering av gjerninger, intensjon og samtidsrefleksjon. I tilfellet Østring taler ingen av disse momentene til hans fordel.
Et annet moment som gjerne spiller inn i konkurrerende minnekulturer er hvorvidt den andre siden, i dette tilfelle hjemmefronten og Staten gjennom landssviksoppgjøret, også begikk overgrep. Dette er i seg selv spennende stoff, som har vært høyt prioritert de senere årene. Her kan nevnes Egil Ulateigs bøker om hjemmefrontens selvtekt og folkerettstridige likvideringer, samt forskningen rundt tyskerjentene og Lebensborn-barna.
Selve landssvikoppgjøret har også vært gjenstand for mye berettiget kritikk. Ikke minst har HL-senterets hovedfokus i sin utstilling om det norske Holocaust lagt avgjørende vekt på at store deler av det sivile norske samfunnet var sterkt medvirkende i jødeforfølgelsene og deportasjonene, samt at den norske hjemmefronten viste forbløffende liten interesse for hva som skjedde med de norske jødene.
All denne forskningen har egentlig samme mål som Bryne pretenderer å ha: å problematisere et dikotomisk krigsnarrativ. Men forbrytelsene til norske NS-folk og frontkjempere blir bare marginalt berørt av en slik nyansering. At minus og minus gir pluss i matematikken er ikke nødvendigvis overførbart til historie og moralfilosofi.
HL-senteret og postmodernismen
"Dagens historikere viser en økende tendens til å droppe analysen, argumentasjonen og fortolkningen på bekostning av øvelser i moralsk domfellelse," skriver Bryne i et svar til kritikerne av boken. Med dårlig skjult adresse beskylder han blant annet HL-senteret for å drive postmoderne forskning, "som blant annet postulerte at objektiv historie er en umulighet. Historiens oppgave skal være å dømme, ikke å forstå."7
Det umiddelbare svaret til slikt er at postmodernismen innen historiefaget mer enn noe annet var en kritikk av det meningsbærende og moralistiske, for ikke å snakke om nasjonalistiske, ved det historiske narrativ. En kritikk vi blant annet kjenner fra Haydn Whites arbeider.
Brynes påstander om postmodernitet faller tilbake på ham selv, som helt klart har utført et arbeid i tråd med postmodernismens grand priori: En dekonstruksjon av virkeligheten, hvor ingen egentlig mener det de sier og hvor det ikke er noen sammenheng mellom ord og handling, intensjon og realisasjon. Anything goes. Som at Bryne viser en så liten interesse for Østrings gjerninger. Brynes bok er antimoralisme gone wrong. Den er blitt umoralsk – og det var vel ikke meningen?
Bryne skal riktignok innrømmes at HL-senteret, i likhet med de aller fleste samtidige forskningsinstitusjoner, har vist postmoderne tendenser, ikke minst i sine kulturstudier. Velkommen til akademia.
Når det gjelder frontkjemperforskningen og norsk okkupasjonshistorie og jødeforfølgelsene, har HL-senteret derimot stått klippefast i tradisjonell empirisk forskning.
Snarere er det slik at Bryne selv lider av et postmoderne tunnelsyn, hvor alle mennesker er motivert av de samme overveielsene som motiverer "oss" og personer som Østring oppfører seg som rasjonelle og velmenende aktører som Bryne selv. Strukturhistorien, som delvis er et postmoderne prosjekt, har alltid søkt etter rasjonelle forklaringer på voldelig og fanatisk atferd, noe som er blitt til en etablert del av det politiske mythos i våre dager.
Politisk galskap og fanatisme er for mange vestlige intellektuelle premissleverandører blitt redusert til et symptom på en dypereliggende årsak, til det vi kan kalle ydmykelsens reaksjon og vrede, grunnet i sosiale årsaker. På tross av de overveldende erfaringer vi har med fanatisme, kan det virke som om vi i utgangspunktet avskriver slike fenomener som drivkrefter for handling og motiveringer. Spørsmålet er om alle handlinger kan forstås på denne måten.
I en slik språklig, a-historisk kontekst, kan valgene til standhaftige nazister som Østring normaliseres. Men Østring var ikke og er ikke en del av den innbilte klassen av autonome rasjonelle aktører. Han er en klanstenker, som forsvarer abstrakte ideer og som har et instrumentelt forhold til sannhet. Klanen i dette tilfelle, er frontkjemperne og de gamle NS-medlemmene som gjennom hele etterkrigstiden har forsvart hverandre med gjensidig taushet og skjønnmaling av sin egen rolle i folkemordsregimet de sverget til. Mye av dette under beinhard indre justis og trusler.
 "Ministerpresidenten og Legionskommandør Quist inspiserer legionærene på Slottsplassen." Quist fikk som første nordmann Jernkorset av 1. klasse. |
Demoniske fiender
I ontologien skiller man mellom hvordan oppfatninger blir til og gyldighet. De grunner som forårsaker at en oppfatning blir til, kan ikke nødvendigvis begrunne en oppfatnings sannhet eller rettmessighet. Studier av det ottomanske riket på attenhundretallet, viser hvordan kristne bokstavelig talt ble demonisert i forestillingsverdenen til de muslimske makthaverne.
Ut av ottomansk konservatisme sprang en forestilling som hadde sine røtter i middelalderens tro på at tyranni ble spredd rundt i verden av djevelen. Denne forestillingen tjente som basis for en sosiopolitisk filosofi som antok at noen folkegrupper og individer var agenter for dette tyranniet og var årsak til ustabilitet i verden og at de særlig truet den religiøse orden og det gudgitte hierarkiet. Kampen mellom det gode og onde forgrenet seg i de menneskelige samfunn og mellom sivilisasjoner. Det ottomanske styret hadde til oppgave å stagge tyranniske tilbøyeligheter fra de ikke-muslimske undersåttene.
At vi kan forklare hvordan og hvorfor disse forestillingene oppstod, er ikke det samme som at de er sanne og gyldige.
I tilfellet Østring og hans likesinnede i NS og frontkjempermiljøet, finner vi en tilsvarende problemstilling. Nasjonalsosialismens herrefolksideologi er spekkfull av den samme type oppblåste ideer om storhet og en konspiratorisk, (pseudo)religiøs verdensanskuelse. At mange av dem fremdeles bekjenner seg som troende nasjonalsosialister, gjør dem til mer enn sosiale mekanismer eller rasjonelle aktører som valgte enn annen arena å være krigshelter på. Ideologien de forfekter er tyrannbildenes forvrengte og fanatiske negasjon av alle former for rasjonelle valg. Arbeidshypotesen til Bryne om at Østring og Blindheim hadde de samme ønsker og samme mål, er derfor meningsløs.
Ikke en naiv idealist
Sett i relieff av dette er det derfor ikke uviktig, eller såkalt postmoderne moralisme, å påvise at Østring lyver – fremdeles – 62 år etter krigen. Østring lyver fordi han ifølge seg selv intet galt har gjort, men også fordi han har en instrumentell forståelse av sannhet som tilsier at hans gjerninger ikke tåler dagslys i den rasjonelle og humanistiske sfære.
At Østring lyver kunne Bryne lett ha funnet ut på egen hånd, men det var tydeligvis ikke av interesse. Eller ville han så inderlig gjerne bekrefte sin egen hypotese om den forfalskede norske krigshistorien? Når det er blitt endelig bevist at Østring lyver om sin befatning med jødeforfølgelsene i Norge, faller Brynes narrativ sammen og alt som står igjen er språk, i form av generelle abstraksjoner. Hva Østring gjorde spiller liten rolle, det er hva den for anledningen normalrasjonelle Østring sier, som er vesentlig.
Østring var ifølge seg selv, noe Bryne har inkorporert i sin egen virkelighetsoppfatning, en idealist som valgte det minste av to onder. Det er feil. Østring var ikke et symptom, han var en del av årsakene. Han beveget seg ikke i den berømte gråsonen, snarere sto han plattfot i det sorte, som sentral NS-mann. Da Østring dro til Leningrad med Legion Norwegen, var han 24 år og gammel nok til å vite hva han gjorde.
Videre er det grundig dokumentert at NS ikke bare var orientert om planene om å likvidere to tusen norske jøder. De var sterkt delaktige. Og det er helt utenkelig at Quisling og disiplene hans, som Østring, ikke var godt orientert om dette. Likvidasjonsstyret, som NS opprettet, beslagla all jødisk eiendom, fra leiligheter og formue til vaskekluter og potteplanter, bare en måned før 771 norske jøder ble deportert til Auschwitz, hvor de aller fleste ble gasset i hjel. Av de seks hundre politifolkene som var med på aksjonen mot jødene, var tre hundre NS-folk, mange av disse må nødvendigvis ha vært bekjente av Østring selv.
I forkant av dette var de norske jødene systematisk blitt frarøvet alle sivile rettigheter. NS var sterkt til stede i hele denne prosessen, gjennom politisjef Martinsen, Quisling selv, Jonas Lie og det NS-dominerte Statspolitiet. Rundt omkring på norske lensmannskontorer satt embetsmenn og stemplet J i identitetspapirene til norske jøder. Knut Rød, leder av statspolitiet i Oslo, organiserte arrestasjonene av jødene i Oslo og Akershus. Han var Østrings nabo.
Hva tenkte Østring når Quisling og Jonas Lie skrek ut sitt febrile jødehat og sin autoritære demagogi på NSFU-møter som Østring selv hadde vært med på å organisere?
Hybris
 "Reichsführer SS Himmler og minister Jonas Lie hos Legionen i Mitau." Noe av effekten blir dog borte når SS skrives med vanlige bokstaver og ikke med sig-runer, som i boken
Legg merke til Lies armbind. |
Hjemme fra Østfronten holdt Østring i 1942 tale på NSUFs særmøte. Det som står i kursiv er Østrings egne uthevelser:
"I de femten måneder som er gått siden jeg reiste, har jeg med stolthet båret den feltgrå uniform, og sammen med mange andre norske og germanske ungdomsførere har jeg kjempet mot bolsjevismen for Europas redning og for vår kultur. Det er med glede jeg i dag som representant for fronten i øst bringer dere en hilsen fra kameratene der ute. Jeg har aldri vært så stolt over mitt norske folks egenskaper som i disse måneder foran Leningrad."
Det kan være god grunn til å stoppe opp her, for hva er det Østring er så stolt av, og hvordan kan stoltheten begrunnes? Beleiringen av Leningrad var et av de mørkeste kapitlene i krigshistorien. I to og et halvt år lå tyske tropper rundt Leningrad og skjøt blink på sivile som forsøkte å flykte ut av en by hvor over en million sivile døde av sult, epidemier eller kulde.
Hitler hadde beordret total utslettelse av Leningrads innbyggere, og det ble forsøkt utført gjennom beleiring og isolasjon. 250 000 granater ble sluppet over byen. Historikere omtaler beleiringen som folkemorderisk. Hva Østring sier om og hva han faktisk gjorde under sin ærerike reise til Leningrad, bør være noe å gruble over.
I den samme talen gir den virkelige Østring seg til kjenne. Som de fleste andre gammelnazister fra Norge liker Østring å smykke seg med at han slett ikke var nazist eller jødehater, men snarere enn ekte patriot og norsking, som så på Tyskland som en nødvendig alliert i kampen mot bolsjevismen. Dette er andre boller:
"Jeg er blitt en enda sterkere og mer overbevist nasjonalsosialist enn tidligere. Men enda større ting har tiden der ute gitt meg. Nemlig å oppleve det storgermanske kameratskapet. I en kamp hvor ingen spør om du er nordmann eller tysker, er vi blitt virkelig og ekte kamerater med den tyske soldat. Vi har merket at vi er av ett blod, at vi har ett mål, og at vi hører sammen. noe vi i dag kjenner omrisset av, det veldige riket, i hvilket alle germanere skal finne sin heim. Jeg erkjenner det, åpent og fritt, jeg er en nordmann, som elsker min heim og folk over alt. Men jeg er også en storgermaner, som fullt og fast tror på det storgermanske riket, og kjemper for det. I dette riket vil ethvert germansk folk finne sin plass, slik som de fortjener det etter sin innsats. Som midtpunkt står der Führer, Adolf Hitler."8
Alle som kan litt historie, vet hvilke konsekvenser denne tenkningen fikk for alle de ikke-germanske folkene som med all tydelighet ikke var tiltenkt noen plass i "riket".
Østring og familien Laksov
Østring og hans familie bodde fra 1943 til 1945 i et såkalt jødebo. Leiligheten lå i Dunkers gate i Oslo og hadde tilhørt den jødiske familien Laksov. Håkon Laksov ble drept i Auschwitz, mens hustruen Amalie Laksov klarte å rømme til Sverige med sønnen Dan. Østring forsvarte seg med at han ikke visste at leiligheten var et jødebo, og enda mindre at han hadde lagt beslag på familien Laksovs innbo.
Bryne gikk etter bokutgivelsen hardt ut til forsvar for Østring og synes kritikerne var for opptatt av jødeforfølgelsene. Han påsto at debatten rundt bokprosjektet hans var blitt redusert av kritikerne til en krangel om møbler og annet innbo:
"Jeg mener at det ikke er feil i boken. Jeg har konfrontert Østring med disse opplysningene mandag i denne uken, etter at Guri Hjeltnes skrev om det i VG. Han sier at leiligheten var tom, bortsett fra et skap."9
Her tar altså Bryne stilling for Østring og fremstiller familien Laksov som løgnere:
Jeg er forundret over måten jødesaken og spørsmålet om den okkuperte leiligheten blir presentert på av kritikerne. Det overskygger alle de andre temaene."
Bryne mente altså at hele saken om Laksovs bo er støy rundt en mye viktigere sak, iallfall om vi skal dømme etter bokens prioriteringer.
Guri Hjeltnes oppgjør i Aftenposten med Østrings benektelse av de faktiske forhold rundt annekteringen av Laksovs leilighet, er så fabelaktig at det må gjengis i sin helhet:
"Disse kildene viser at Østring var usedvanlig aktiv på det nye "boligmarkedet" som oppsto for frontkjempere etter arrestasjonen av jødene høsten 1942. En annen frontkjemper ble først tildelt leiligheten i Dunkers gate, mens Østring fikk en i Kirkeveien. Østring gikk direkte til sin frontkjemperkollega og klarte å bytte til seg leiligheten i Dunkers gate i januar 1943.
Umiddelbart etter gikk Østrings forlovede gjennom innboet som tilhørte Laksov-familien sammen med en privat takstmann for å få en ny takst. Det kommende ekteparet syntes at takstene som var satt av likvidasjonsstyrets oppnevnte bobestyrer "var overdrevent høie". Østring forhandlet deretter direkte "underhånden med likvidasjonsstyret" om prisen. Østrings kjøpte innbo og løsøre fra Lakovs bo for 4469 kroner. Etter Statistisk sentralbyrås konverteringstabell tilsvarte dette i 2006 rundt 78 500 kroner.
På taksten Østrings brukte for å forhandle prisen, brukes "det jødiske bo Laksov". Navnet Laksov står på en rekke dokumenter fra den byråkratiske kvern omkring leiligheten. Annonser med proklamafrist på de såkalte jødeleilighetene ble rykket inn i pressen, med eier og leilighetenes adresse.
Under okkupasjonen solgte Østring noe innbo som hadde tilhørt Laksov til nesten dobbelt pris av hva ekteparet betalte for det. Og – ekteparet Østring nektet høsten 1945 å oppgi til Amalie Laksov hvor det hadde tatt veien."
 "Kjernesunn ungdom. I pausen mellom de idrettslige dyster toner sangen om Norge." Et bilde fra treningsleiren i Fallingbostel. |
Hvorfor Bryne snubler
Alt dette og mer til er det bare å håpe på at Bryne rett og slett ikke var klar over. Det kommer tydelig frem i boken, så vel som av Brynes uttalelser i ettertid, at han slett ikke er den tilbaketrukne observatør han fremstiller seg selv som. Tvert imot posisjonerer Bryne seg selv i boken, godtar Østrings premisser (og dermed også mot familien Laksov med alt det innebærer), for så å servere dem som den narrative kledning i historien.
I Vi sloss for Norge er ikke det amoralske aspektet det mest graverende, selv om det er alvorlig nok. Bryne burde ha lært seg et helt grunnleggende prinsipp når det gjelder komparative studier, at dataene må være gyldige og relevante. Østring, og til en viss grad også Blindheim, er ikke representative for beveggrunnene til de tusener av unge menn som valgte å kjempe på hver sin side under krigen. Østring, som agiterende nasjonalsosialist og antisemitt, er like irrelevant i så måte, som å forstå Henry Rinnans torturkamre i lys av Versailles-traktaten.
Når Bryne anklager sine kritikere for å drive deduktiv forskning, er jeg til en viss grad enig i at hypoteser som rettesnor for å finne sannheten" kan føre til meningsbærende og forutinntatte resultater. Men induktiv metode er betydelig mer problematisk, og det er her Bryne har snublet så fullstendig, for eksempel ved å ta Østring på ordet. Når Østring forteller at han ikke visste noe om utslettelsen av jødene generelt og de norske jødene spesielt, står det med all overtydelighet ikke til troende. Bryne svarer i Aftenposten på journalistens spørsmål om hvor troverdig det kan være at Østring intet visste: "Svært få i Norge kjente til hva som hadde skjedd med jødene som ble deportert til Tyskland."
Her trekker Bryne en slutning fra det usant spesifikke, nemlig den sentrale NS-aktøren Østring, til det generelle. Det kan godt være at Østring ikke visste om omfanget av Holocaust, men det er umulig å forestille seg at han ikke visste at de norske jødene var dødsdømt. Han overtok til alt overmål en jødisk families leilighet og innbo. I stedet for å presse Østring, velger Bryne å forstå Østring.
Etter Guri Hjeltnes avsløringer rebootet Østring minnet: Jo, nå husker han, om enn noe vagt, at det kan ha vært et jødebo.
Alt Bryne hadde behøvd å gjøre, var å ta en tur på riksarkivet.
Bryne har operert med klare hypoteser her, nemlig at norsk krigshistorie har vært ensidig. Bare synd da, at han har brukt så gjennomsiktig dårlige data for å bekrefte sine antagelser. Forsoningsprosjektet mellom frontkjemperen og motstandsmannen er mislykket av tre hovedgrunner. De to første årsakene er å finne i Østring som kildegrunnlag: Østring var "in deep" i det norske okkupasjonsstyret og en sentral figur i NS og derfor ikke representativ for den stereotype "naive idealisten" som lot seg forføre av NS antibolsjevisme. Like viktig er det at Østring fornekter sin fortid og fremdeles lovpriser Quisling. Her er lite å forsones over.
Det burde for øvrig ha slått Bryne at det kanskje ikke er den ressurssterke Blindheim Østring skulle søke forsoning med, men de gjenlevende i familien Laksov.
Den tredje årsaken er at Bryne tydeligvis mangler den nødvendige kritiske distanse til sine kilder som det påkreves av fagfolk. Snarere arbeider han etter den gode gamle journalistisk instinktive metoden. I en såpass langsom prosess som det er å skrive en bok, burde han dog hatt god nok tid til å tenke seg om ekstra grundig.
Noter
1 http://www.norgesdokumentasjon.no/intervjuer.php?mode=vis&id=25
2 Vi sloss for Norge, s. 170.
3 Vi sloss for Norge, 11
4 Vi sloss for Norge, 175
5 Aftenposten 17.10.07
6 Aftenposten 10.11.07
7 Aftenposten 10.11.07
8 Fra en publikasjon utgitt av Rikspropagandaledelsen i 1942.
9 Aftenposten 17.10.07
_____
Denne artikkelen stod på trykk i Humanist nr 1/2008. Publisert på nett 29. mai 2010.
