Av Bård Larsen
Pasient Europa
”Selvfølgelig dresserer man ikke ustraffet hele generasjoner til selvpisking”
Europeeren tror ikke på den rasjonelle sivilisasjonens fall, på tross av at det har vært nære på under de totalitære ideologiene. Bård Larsen ser, med utgangspunkt i den franske filosofen Pascal Bruckner, på motstemmer i den europeiske offentligheten, som mener det er tvingende nødvendig for Europa å få en fornyet tillit til seg selv.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
 Pascal Bruckner |
Slike ironiske betraktninger gjør den franske filosofen Pascal Bruckner seg av det nye Europa. Er det noe håp for oss, spør han seg, et desillusjonert pakk som for lengst har satt seg selv innerst i historiens skammekrok?
Det finnes motstemmer i den europeiske offentligheten, som Bruckner, som mener at det er tvingende nødvendig for Europa å få en fornyet tillit til seg selv. De mener at Europa er i full fart mot avgrunnen. At det raser en totalitær islamisme over verden og europeerne oppfører seg som tenåringer: De ser ikke lenger enn sin egen navle, de lever så beskyttet at de tror at alt som er vondt i verden foregår inne i TV-apparatene. Og at velferdsstaten vil komme dem til unnsetning, uansett. Dessuten forakter de foreldrene sine og alt det de har stått for – men de vil gjerne ha lommepenger av dem.
Jeg skal her drøfte noen av disse motstemmene og sette dem inn i en norsk sammenheng. Jeg er slett ikke overbevist om at vi står foran avgrunnen, men mener det finnes overbevisende argumenter for at Europa er utslitt og i dyp identitetskrise.
Mea Maxima Culpa
Etter Den andre verdenskrig gikk den frie delen av Europa inn i en tilstand av selvransakelse. Vi stilte oss spørsmålet: Hvordan er det mulig å leve videre etter Holocaust? Etter noen tiår ble Holocaust ansett for å være et nærmest uunngåelig produkt av vestlig kolonialisme og modernitetsprosjekt. Med andre ord var diagnosen at vestlig kultur er råtten inn til roten. Kuren var å rope høyt ut i verden at vi tar avstand fra den. Etter murens fall i 1989, som på sett og vis var utopienes fallitt, forsvant også den siste rest av hegeliansk fremtidsoptimisme på venstresiden. Troen på et universelt menneskelig fellesskap, ble moderert til troen på regionale løsninger og kulturrelativisme.
Europeeren trykket Rousseau til sitt bryst, overbevist om at mennesket er godt av natur og at alt det onde kommer uten i fra, fra den vestlige sivilisasjonens iboende grusomhet. Det europeiske credo har i hele etterkrigstiden vært at konflikt oppstår fra materielle behov og forskjeller som reduserer menneskers livskvalitet og selvfølelse, og at konflikt motvirkes og reduseres gjennom rasjonelle prosesser som diplomati, forhandling – og politiske løsninger som tar sosiale forhold på alvor. Dagens internasjonale terrorisme blir på samme måte sett på som Vestens ansvar, et biprodukt av Vestens koloniale fortid og den økonomiske globaliseringen.
Den amerikanske filosofen Bruce Thornton kaller i boken Plagues of the Mind dette for ”det terapeutiske blikk på alle menneskelige problemer”. I Vesten tror vi at rasjonelle løsninger kan gi svar på alle menneskelige problemer, mener Thornton, og dette har skapt en fullstendig urealistisk tro på internasjonale relasjoner og kulturelle konflikter. ”Vi nekter å innrømme, slik Thucydides erkjente for lenge siden, at menneskets medfødte irrasjonelle tilbøyeligheter kan føre stater inn i konflikt like mye som, og til og med mer enn, materielle årsaker.”
Derfor er Europa i seg selv blitt til en enorm selvmotsigelse. På den ene siden unnskylder den seg for sin blotte eksistens og har et selvpinende forhold til sin egen sivilisasjons historie som har vært skyld i så mye lidelse. På den andre siden har ”hun” en merkelig forestilling om en ny type sivilisasjon, ikke helt ulik klassisk fremtidsoptimisme (men en annen enn den som sank etter verdenskrigen), som er basert på menneskerettigheter, velferdsstaten og dialog.
Ny krig i Europa?
For noen år tilbake beskrev den amerikanske statsviteren Robert Kagan i boken Makten og Paradiset, Europas postmoderne syndrom: En naiv idealisme, hvor gode forsetter er viktigere enn realiteter. Kagan fremstilte europeere som romantiske rasjonalister og som en motsetning til den amerikanske maktrealismen.
Nå er realitetene i ferd med å innhente oss, mener den samme Kagan i sin seneste bok The Return of History and the End of Dreams: Europeeren tror ikke på den rasjonelle sivilisasjonens fall, på tross av at det har vært nære på under de totalitære ideologiene. Europeeren tror han er usårbarlig, at alt som skjer av grusomheter rundt om i verden ikke kan skade ham. Europeeren lever også i en forestilling om at dialog er universalnøkkelen til fred i verden, uavhengig av alvorlighetsgraden i hva den andre måtte tenke og forstille seg. Selv nazismen er blitt underlagt revisjon i det historiske narrativ, og sosiale årsaker og kolonial rasisme betraktes av mange som en viktigere årsak enn nazismens destruktive energi og appell til menneskelig dårskap. Derfor kan europeerne relativt uproblematisk leve side om side med totalitær islamisme, patriarkalske og autoritære kulturtradisjoner og menneskerettsstridige familiepraksiser, for over tid vil dette synergere med våre egne forestillinger om fredlig sameksistens og menneskerettigheter, tror vi.
Kagan mener derimot at historien går sin gang, som den alltid har gjort, uavhengig av den europeiske middelklassens virkelighetsforståelse. Konturene av en demografisk katastrofe på grunn av lave fødselstall og velferdsstatenes fremtidige mangel på arbeidskraft og skatteinntekter, svever som en mørk sky over de europeiske politikerne.
I forlengelsen av dette er alt mulig, har vi fått høre fra de verste alarmistene, de som ser for seg en blodig borgerkrig slik vi kjenner den fra Jugoslavia, som den ultimate ”Clash of Civilizations”. Hva skjer, spør de, den dagen ”etniske” europeere våkner opp og de store europeiske byene har blitt forvandlet til bipolare samfunn, noe som allerede er ferd med å skje i Amsterdam, Paris og London? Hvilken oppslutning vil høyreradikale partier få og hvordan vil muslimer møte den utfordringen? At Paris om tyve år vil bli som dagens Bagdad, kan virke som science-fiction, men er det så usannsynlig? En etnisk borgerkrig i Europa kan bli et uhyggelig scenario, for vi har dårlige erfaringer i Europa med interetniske og religiøse konflikter. Europeeren har bevist at han kan være nådeløs uavhengig av styreform og godt naboskap. Det samme har islamistene vist oss, og da særlig gjennom selvmordsaksjoner.
Ifølge religionsskeptikeren Sam Harris, er islamismen noe ganske annet, og farligere, enn Hitlers og Stalins verdslige paradisforestillinger. Islamistene er eskatologiske til fingerspissene, og ser på døden som en begynnelse: ”Islamisme er ikke bare en ny moteretning innen totalitarisme. Det er forskjell på nihilisme og begjæret etter gevinst i det hinsidige, mener Harris. Islamistene kan smadre verden til atomer og fremdeles ikke gjøre seg skyldige i nihilisme, fordi alt i deres forestillingsverden er transfigurert gjennom lyset fra Paradis.”
Irans president Mahmoud Ahmadinejads utsagn om at “atomenergi er en velsignelse fra Gud” setter Harris uttalelser i perspektiv. Ahmadinejad har også advart verdenssamfunnet mot å støtte Israel, fordi de da vil “brenne i flammene fra de islamske nasjonenes vrede.”
Selvpisking og skam
Det er i denne grensedragningen, mellom sivilisasjon og sivilisasjonens trusler, det fremdeles finnes genuin ideologisk uenighet i Europa, selv om den kanskje ikke er så lett å få øye på. En rekke tenkere har i de senere årene ytret seg svært kritisk til måten vi håndterer nye trusler på. De inkluderer størrelser som Pascal Bruckner, Paul Berman, Christopher Hitchens, Martin Amis, Namik Kemal, Ibn Warraq, Helle Merete Blix, Nick Cohen, Ayaan Hirsi Ali, Alain Finkielkraut, Elie Wiesel og Yehuda Bauer.
Mange av dem er venstreorienterte (i Norge er slike synspunkter nærmest helt fraværende på venstresiden), som kritiserer det de mener er en naiv omgang med virkeligheten, omtrent slik det er beskrevet av Bruce Thornton. I stedet vil de hevde at liberale frihetlige sivilisasjoner alltid vil være sårbare for totalitære og frihetsfiendtlige ideologier og religioner, og at det er lærdom vi burde være forpliktet til å ta til oss, etter søtti år med totalitære skrekkregimer. Å opprettholde demokratiet er en kamp som må holdes varm.
I motsetning til det ledende europeiske etablissementet, som har klokketro på det rasjonelle og demokratiske systemets innebygde overlevelsesevne, tror disse tenkerne at hele det vestlige opplysningsprosjektet kan opphøre. Årsaken til denne pessimismen er ikke bare tilstedeværelsen av islamistisk fundamentalisme, men like mye at så få europeere er villige til å slåss for sine egne ideer. Snarere enn å være stolt av den europeiske tradisjon og det europeiske demokrati, bruker vi all energi på å relativisere betydningen av dem og å svartmale dens historie. Europa vil ikke noe og forsøker å fjerne sporene av sin egen fortid.
I bøker av Astrid Lindgren og Torbjørn Egner er for eksempel ordet “neger” blitt retusjert vekk i nye opplag, noe som fikk Ingvar Ambjørnsen til å reagere sterkt mot at døde kolleger får sensurert deler av forfatterskapet sitt. I Dagbladet 23.12.2006 skrev han: ”Blir det ikke en form for inngrep i – eller sensur av – virkeligheten, hvis vi tillater at slike overleveringer kan manipuleres, slik at de blir korrekte i forhold til en eller annen moderne pressgruppes krav? Kan vi gå med på det?”
Islamistene derimot, er fulle av vilje og historiserende hybris. De europeiske nasjonene er truet av terror og ekstrem politisk islamisme, og en muslimsk befolkning som ikke integreres i den demokratiske og liberale politiske kulturen, mener kritikerne.
En av hovedeksponentene for denne nye politiske motkulturen, er altså den franske filosofen Pascal Bruckner, som i sitt hardtslående essay Botferdighetens tyranni – Et essay om Vestens masochisme, gyver løs på det han mener er intellektuell latskap og defaitisme. ”Selvfølgelig dresserer man ikke ustraffet hele generasjoner til selvpisking”, har Pascal Bruckner sagt. Det er blitt europeernes egenpåførte vei til selvmordet, mener han. Han viser til årets bursdagsfeirende 68-generasjon, som har gjort det til et livsprosjekt å hamre løs på det liberale demokratiet, uten ett øyeblikk å skue bakover (men kanskje innover – mot sin egen navle).
Mange av de samme 68erne sitter på definisjonsmakten i dag, og bruker postmoderne og neomarxistisk dekonstruksjon for å kunne legitimere multikulturalisme og kulturrelativisme, for så å bidra til å oppløse den liberale nasjonalstaten og samfunnskontraktene mellom individ og stat. De lever beskyttede middelklasseliv og bruker storsamfunnet som et gedigent sosialt forsøkslaboratorium, hvor de opererer innenfor tåkeleggende diskursanalyser, og har gjerne innvandrerspørsmål som levebrød i en eller annen form. Selv om disse muligens ikke vet hva de gjør, er skadevirkningene katastrofale, mener Bruckner, fordi det fører til oppløsning av det europeiske selvet.
Det naive Europa
Pascal Bruckner mener at det er i ferd med å gå opp for politikerne at det multikulturelle prosjektet er forfeilet og at regjeringene febrilsk forsøker å pynte på virkeligheten med lover og forordninger, eufemismer og språklige vendinger. All informasjon og statistikk som antyder at det multikulturelle prosjektet er feilslått, blir avvist som rasisme og islamofobi. Den politiske korrektheten styrer med jernhånd. At jøder (igjen) ikke kan gå trygt på gatene i Europa, underrapporteres av europeiske myndigheter fordi muslimske ungdommer er gjerningsmennene, mener Bruckner. Medienes dekning av de franske forstadsopprørene som ungdomsopprør á la 68 var skandaløst, mener han, fordi det i virkeligheten var en muslimsk intifada med antisemittiske innslag.
I dagens fremstillinger av Holocaust, er både Chamberlains katastrofale feilvurderinger og verdenskrigen som en ideologisk titankamp mot det totalitære, blitt visket ut, til fordel for en allmennmenneskelig fabel om diskriminering og fremmedgjøring. Holocaust er blitt til et pedagogisk innslag i det europeiske integrasjonsprosjektet. Auschwitz er blitt kitsch, mener Bruckner, ”løsrevet fra sin sammenheng”. De jøder som opphøyes til det aller helligste, er de som har tilgitt sine gjerningsmenn.
Erfaringene fra det mislykkede diplomatiet vis a vis det totalitære Tyskland, lærte oss at rovdyret ikke ber om lov. Det burde i det minste ha lært oss å ta ondskapen på alvor, mener Bruckner. Dagens diplomatiske og velkledde byråkratgenerasjon bruker Holocaust som dialogfremmende og pedagogisk verktøy. Alt blir snudd på hodet, fordi Europa ikke lenger tror på det onde, ”hun kjenner bare til misforståelser som kan løses ved avtaler”. Det var nettopp det naive og virkelighetsfjerne diplomatiet, menn i dress og slips, som gjennom unnfallenhet gjorde Hitler i stand til å overfalle de europeiske jødene, fastslår Bruckner.
Det politisk korrekte
Politikerne og den intellektuelle eliten har panikk, sier Bruckner. De ”gjør knefall for Guds galninger med suicidal bekymringsløshet og knebler eller ignorerer fritenkere”. Kneblingsverktøyet er ifølge Bruckner innbegrepet islamofobi, som ”gjør islam til noe ukrenkelig, noe man ikke kan røre ved uten å bli beskyldt for rasisme”. På samme måte som anti-kommunismen aldri ble stuerent i akademia og blant de venstreintellektuelle, har islamkritikerne fått status som den nye, smått fascistiske, trusselen fra høyre.
Anklagen om islamofobi viser den politiske korrektheten på sitt aller mest aggressive. Politiske korrekthet er et fenomen som kjennetegnes av et definisjons- og konsensusregime der verden deles inn i akseptable og ikke akseptable meninger. Den britiske forfatteren P.D. James, som blant annet har skrevet den demografiske fremtidsthrilleren Menneskenes barn, gikk nylig ut og advarte mot dette. Hun uroes over at samfunnet er blitt fragmentert, at vi ender opp i gettoer hvor vi bare omgås ”våre egne” og at dette gjør et humanistisk felleskap umulig. ”Våre muligheter til å snakke om disse problemene blir ødelagt av politisk korrekthet”, sier James, som mener at det å måtte veie hvert ord og uttrykk på gullvekt for ikke å vekke anstøt blant minoritetene, fører til sosial isolasjon og frykt for å snakke om det som egentlig er våre felles bekymringer.
James mener at politiet er blitt handlingslammet av frykt for å bli anklaget for rasisme, slik at kriminaliteten stiger til himmels, ironisk nok mest der hvor kriminalitetsbekjempelse trengs aller mest, i innvandrertette områder. Hun beskriver videre den politiske korrektheten som et latterlig, men ødeleggende autoritært forsøk på lingvistisk og sosial kontroll. En betraktning å ta med seg når vi vet at ambulanser og brannbiler ikke kjører inn i såkalte no-go-areas i Paris og Rotterdam – og Malmø – fordi de blir angrepet av rasende innvandrerungdommer, som betrakter dem som representanter for en fiendtlig statsmakt.
Ikke all kritikk av religion er forbudt for de politisk korrekte. Kristendommen får fortsatt tilsnakk, for eksempel ved å senke Kristus-figurer ned i et kar med urin og kalle det konseptuell kunst. Hundretusener har nikket anerkjennende til Andres Serranos fotografi Piss Christ og snakket om den over en cafe latte og tilhørende diskursanalyse. Det er bare å slippe fantasien løs om hva som ville skjedd om noe tilsvarende var blitt gjort med en muslimsk ekvivalent. Flaggbrenning, vold og drap? I det hele tatt å stille ut et slikt kunstverk, ville selvsagt være utenkelig, ikke bare fordi mange muslimer ville ty til vold og trusler, men like mye fordi den europeiske intelligentsiaen ville forby det. For det er alltid av kristendommen vi kan vente anger, sier Bruckner: ”… det er den som har oppfunnet angeren i dens moderne form.” Man kan altså sjikanere paven og kirken uten at det blir kalt kristenfobi, ”men man kan aldri le av islam uten å bli beskyldt for diskriminering”.
Bruckners poenger har gyldighet også i Norge. Marte Michelets fasciststempling av islamkritikk i Dagbladet i 2007 og 2008, er særlig bemerkelsesverdig: ”Storhaugene Hege Storhaug og Human Rights Watch har gitt legitimitet til en antimuslimsk høyrebølge som sveiper over Europa og USA med skremmende styrke.” På Dagsnytt 18 i oktober 2007, krevde Michelet at Storhaug måtte bringes til taushet: ”Det er helt avgjørende at Hege Storhaugs kampanje for å undergrave den religiøse minoriteten muslimenes rettigheter i Norge blir stansa. Det er det største demokratiske problemet vi har nå,” uttalte hun.
Islamkritikk er i Michelets dikotomi synonymt med det ytre høyre, hun setter blant annet Hege Storhaug i bås med Le Pen, noe som uavhengig av hva man måtte mene om Storhaug, er fordummende.
”Islamofobien er vår tids farligste ideologi,” fastslo Michelet videre. En påstand om at islamofobi er en ideologi, altså et sammensatt idésett, byr i seg selv på store forklaringsproblemer. I tillegg er islamofobi en upresis og polemisk definisjon, en slags diagnose egentlig, som ikke kan differensiere eller presisere forskjellen mellom islamkritikk og rasisme. Snarere oppløser begrepet islamofobi skillet mellom legitim islamkritikk og et utvidet rasismebegrep, slik at all islamkritikk fremstår som rasisme. Dette er en uhederlig debatteknikk, som fremelskes i islamistiske miljøer og blant venstreaktivister som Michelet.
I Frankrike ville ikke Storhaugs meninger avvike nevneverdig fra intellektuelle størrelser som Bernhard-Henri Levy, Pascal Bruckner eller Andre Gluksmann. I mange europeiske land har islamdebatten for lengst hevet seg over den venstre (god)/høyre (ond) aksen som Michelet fremdeles prøver å score poeng på. Bruckner og Gluksmann stemte riktignok på Nicolas Sarkozy ved siste valg i Frankrike, men Sarkozy er ikke og har aldri vært, representant for noe annet enn mainstream liberal konservatisme, på linje med det norske Høyre. Både Bruckner og Gluksmann har sin politiske tilhørighet på den demokratiske, men frustrerte venstresiden. Slik Albert Camus protesterte mot den stalinistiske og maoistiske falanksen på fransk venstreside, frontet av Jean Paul Sartre, protesterer Bruckner og Gluksmann, ved å stemme på Sarkozy, mot det de oppfatter som den franske venstresidens motvilje mot å ta et oppgjør med islamismen. De mener religionskritikk er i sin fulle rett til å være nådeløs.
Bruckner mener at islamkritikk er nødvendig og en forutsetning for en sekulær, rasjonell og individorientert rettsstat. Nesten alt vi kan vedkjenne oss av progressivt fremskritt er resultat av kritikk mot overtro, dogma og absolutisme. ”Inntil det motsatte er bevist,” sier Bruckner, ”er man i sin fulle rett til å spy opp alle religioner og anklage dem for å være løgnaktige, tilbakestående og fordummende.” Alternativet er å gjenoppvekke blasfemiloven, slik Den islamske organisasjonen fremmet forslag om i FN i 2006, noe som ville innebære forbud mot enhver krenkelse av alle former for religiøs symbolikk.
Brunstempling av islamkritikere kommer ikke bare fra polemikere som Michelet, men også fra antatt seriøse forskere, som når islameksperten Cecilie Hellestveit sammenligner Submission, filmen til nederlandske Theo Van Gogh, med Joseph Goebells propagandafilm Den Evige Jøde. Denne teknikken er i blogosfæren omtalt som ”hitling”. Den berømte islamkritikeren Hirshi Ali, som skrev manus til Submission, hadde ifølge Hellestveit en ”karriere som nederlandsk parlamentariker for det ytterliggående høyre”. Hirshi Ali var valgt inn som representant for Nederlands nest største parti, VVD, et liberalkonservativt parti som befinner seg trygt i det politiske sentrum.
Under merkelappen islamofobi er islamkritikk og rasisme nærmest blitt synonyme kategorier, noe som virker ganske urimelig ut fra alt det vi vet om rase og rasisme kontra religionskritikk. Muslimer er en like sammensatt og uensartet gruppe som jøder og kristne. De er selvsagt ingen rase. De er heller ingen ensartet kultur eller religionsforståelse. Mange er liberale, mange er dogmatiske – de fleste er tradisjonsbærere.
Utgangspunktet for koblingen mellom rasisme og islamkritikk ligger i hva den moderne kulturforskingen gjerne omtaler som orientalismen, basert på det Edward Said mente var en stereotyp og kolonialistisk oppfatning av den arabiske og muslimske verden. Det vestlige mennesket er altså ikke autonomt, for vi er fanget av vår koloniale historie og har ingen rett til å kritisere. På samme måte som muslimene selv er fanget av sin offerrolle. De har ikke engang rett til å kritisere seg selv. En europeisk muslim som etterlyser universelle menneskerettigheter blir ofte omtalt som en kokosnøtt, svart utenpå og hvit inni, og store deler av den vestlige intelligentsiaen står på siden og bifaller slike merkelapper.
Det kulturrelativistiske perspektivet innebærer at alle kulturer skal betraktes som isolerte fenomener, og som en forlengelse av det, at menneskerettighetene er en vestlig oppfinnelse som ikke uten videre kan tillempes representanter for ”andre kulturer,” selv om de måtte være bosatt i vestlige samfunn. Dette fenomenet ble i sin tid omtalt av antropologen Robert Redfield (1897-1958) som The lower moral expectation. Han hevdet at kulturrelativismen er feilslått i en globalisert verden, at forestillingen om at det som på 1950 tallet ble kalt ”primitive folk” ikke kunne påtvinges moderne konsepter, som politisk demokrati og ytringsfrihet, er grunnleggende anti-humanistisk.
Redfields tese er ganske dekkende for det problematiske forholdet multikulturalismen har til universelle rettigheter, nettopp fordi den er preget av kulturrelativistiske forståelseshorisonter. Konsekvensen er at enkelte grupper i samfunnet får nyte bedre av plikter og rettigheter enn andre grupper, noe som igjen vil forsterke avstanden som finnes mellom etniske, kristne middelklasseeuropeere og innvandrergrupper. I England har Erkebispen av Canterbury, Rowan Williams, ikke vært fremmed for å innføre parallelle sharialover i multikulturalismens navn.
På sett og vis er slike dilemmaer prototypiske for mulitkulturalismens største problem: i og med at praktiseringen av grunnleggende rettigheter vurderes og praktiseres ulikt fordi det utvises kulturelt skjønn, kan det være biologi og tilfeldigheter som avgjør hvilken beskyttelse for eksempel homofile vil kunne få av staten, noe som ville bryte fullstendig med tradisjonell europeisk rettsstatstankegang.
”Fratar man folk fra den andre siden av jorden ethvert ansvar for sin situasjon, nekter man dem samtidig all frihet og kaster dem tilbake til det infantile stadiet før koloniseringen,” skriver Bruckner og kaller kulturrelativismen for ”nedlatenhetens kultursyn”. Summen av kulturrelativismens forbehold mot islamkritikk er at muslimer ikke kan kritisere seg selv, fordi islamkritikken er og forblir en adopsjon av det vestlige hegemoniet, og at den vestlige kultur ikke kan kritisere andre kulturer, fordi den er etnosentrisk. Konsekvensen er at islam blir nærmest uangripelig.
Flaggkrangel og brunbeising
Bruckner skriver: ”Under dekke av å respektere religiøse kulturelle forskjeller stenger man folk inne i en etnisk eller rasemessig definisjon, noe som fører dem rett tilbake til hengemyra man ville ha dem ut av. … Dermed er de svarte og araberne for alltid fanger av sin historie, plassert i det gamle overherredømmets kontekst av sine gode, progressive venner, underlagt den etniske lokalpatriotismen.”
Her treffer han spikeren på hodet. I den pågående debatten her på berget om 17. mai og flaggbæring, fremstår det norske flagget som noe nært ondsinnet og brunt. Anders Heger, forlagsredaktør og kommentator i Dagsavisen, har gitt seg selv oppgaven å røyke ut og skammeliggjøre den suspekte norske nasjonalismen. 21. april 2008 skrev han at 17. mai-komiteen i Oslo hadde bestemt at barnetoget skulle være ”flagg-rent”, en ikke altfor sublim hentydning til det tredje rikets ”rase-renhet”. De som Heger plasserer i bås med ultrahøyre, har kommet i skade for å mene at det norske flagget kan virke samlende og positivt for alle norske borgere.
Det kan virke som om mange debattanter i saken om 17. mai ikke ser forskjellen på kulturer og entnisitet på den ene siden, og nasjonale symboler på den andre. Hege Ulstein skrev i Dagsavisen den 13. april 2008, igjen med nazi-merkelapper: ”Hvilket Norge ønsker vi å feire på nasjonaldagen? Et helhvitt ’Norge for nordmenn’-land, eller et mangfoldig land med mange kulturer? Som har forstått at det er en forutsetning for vellykket integrering at det ikke bare er greit, men helt naturlig, å føle seg hjemme i mer enn én kultur på en gang."
At Ulstein er opptatt av hudfarge i en diskusjon som handler om flagg, integrering og nasjonalisme, er interessant i seg selv, og viser at det er fort gjort å blande begreper. Det viser også at den antikoloniale diskursen sitter fast i en foreldet forestillingsverden fra den gang hudfarge og kultur var noe nær synonymer, fra de borgerskaplige ideer om edle villmenn. Heger og Ulstein tar med seg selvpiskingen inn i barnetoget, for det norske flagget symboliserer smålighet, fordekt rasisme og frykten for det fremmede.
Diskusjoner som den om 17. mai fører debattantene rett i skyttergravene og da oppstår misforståelser, som egentlig handler vel så mye om gamle politiske motsetninger, som om barnetog. (17. mai har alltid vært et stridstema, særlig i motsetningsforholdet mellom fagbevegelsen og borgerskapet, arbeiderne gikk i 1. mai-tog og høyrefolka gikk i borgertoget.) For alle er enige i at nordmenn ikke lenger er hva de var og at vi har et kulturelt og fargerikt mangfold. Samtidig er det mange som stiller spørsmål ved om vi virkelig har et fargerikt fellesskap og mener at en nasjonaldag med en myriade av forskjellige flagg ikke fører oss nærmere et fungerende og ektefølt fellesskap. Derimot ville de mene at et 17. mai-tog med barn i folkedrakter fra alle verdenshjørner, men under norske flagg, ville være inkluderende, slik barnetoget er ment å skulle være.
Walid Al-Kubasi skrev i Aftenposten at venstreradikalerne i Norge driver et velmenende prinsipprytteri som i realiteten fratar pakistanere retten til å være norsk. Heger fastslo i Dagsavisen at Henrik Wergeland ville ”vært den første som bar et pakistansk flagg opp Karl Johan”, noe Kubasi er sterkt uenig i: ”Wergeland ville ha insistert på at disse muslimene er norske og at det er rasistisk å ikke betrakte dem som norske, samt å mistenke dem for at de fremdeles er pakistanske og derfor må nordmenn gi opp deres integreringsforsøk. … Derfor vil jeg feire 17. mai med et stort norsk flagg i pakt med Henrik Wergelands ånd.”
Kollektiv botsgang
”Vi gir spontant våre fiender rett i den dommen vi feller over oss selv,” skriver Bruckner og peker på det han kaller Europas ”årsakspanikk”: ”Vi blir rammet. Altså er vi skyldige, fordi våre angripere i virkeligheten er noen stakkarer som protesterer mot vår uforskammede rikdom, vår livsstil, vår grådige økonomi.” Vi har ingenting å bidra med i verden. Selv slaveriet, som på ingen måte var en vestlig oppfinnelse, gir vi oss selv hele skylden for, selv om Europa tok et kraftig oppgjør med slaveriet hundre år før det ottomanske riket, Afrika eller Asia gjorde det samme. Og disse områdene drev slavehandel i langt større grad og over mye lenger tid enn europeerne.
Selvkritikk er Europas varemerke, kanskje opplysningstidens viktigste generator. Men selvkritikken slik vi opplever den i dag har bikket over rasjonalitetspendelen. Den er basert på en politisert arvesyndslære som ikke har rot i virkeligheten. I stedet for å ta lærdom av kolonitiden, Holocaust og kommunismens selvdestruksjon, ser vi oss selv som ondskapens universelle tyngdepunkt.
For europeeren er det å eksistere først og fremst å be om unnskyldning, og vår fortid fratar oss retten til å felle dom over andre, skriver Bruckner. Skal slike generaliserende dommer hefte ved en Primo Levi eller en Imre Kertez også? Et slikt karakterdrap på en hel verdensdel, ville vært ansett som helligbrøde om det var blitt uført på et kontinent utenfor den vestlige sfære.
Europeerne filtrerer sin selvmedlidenhet gjennom et oppblåst selvbilde, vi lider av kolossal innbilskhet, mener Bruckner: Vi anser oss fremdeles å være universets sentrum: Alle onde tings årsak på vei mot den varslede undergangen. Men mørkets hjerte befinner seg ikke bare i den vestlige kulturen, og det er heller ikke en vestlig oppfinnelse, skriver Bruckner. Ondskapen springer ut av menneskeheten overalt og har gjort det til alle tider. Fra Maos søtti millioner døde, via dødsmarkene i Kambodsja til slakteriet i Rwanda. I dag er det, som Bruckner påpeker, de blodige nepotiststatene i Afrika som er mørkets hjerte, i det Kofi Annan har kalt ”en coctail av katastrofer”. I stater som Kongo og Sudan blir mennesker slaktet i hundretusener, uten øye for alder, kjønn eller bønn om nåde.
Venstresidens metamorfose
På den aktivistiske venstresiden er dét Bruckner omtaler som botferdighetens tyranni blitt til ”a state of mind”, og det fører venstreradikale inn i favnen på det revolusjonære islam. De håper at islam skal bli spydspissen i et nytt opprør i de undertryktes navn. Bruckner kaller dette et dobbelt bedrag. Den ene siden støtter sløret eller tvangsekteskapet som en del av kampen mot rasisme og neokolonialisme. Den andre siden, islamistene, later som de angriper globaliseringen for å vippe den europeiske intelligentsiaen av pinnen – noe de også lykkes med.
Det er påfallende at venstresiden ikke ser at dette er selvmord, all den tid de selv vil bli knust av islamistene. Som de ble det etter den iranske revolusjonen. Men kanskje har venstresiden et slektskap med islamistene allikevel, spør Bruckner, fordi de aldri har sørget ferdig over kommunismens fall. De beviser ”bare nok en gang at deres virkelige pasjon ikke er frihet, men undertrykkelse i rettferdighetens navn”.
Den engelske forfatteren og journalisten Nick Cohen, som selv tilhører venstresiden, har i boken What’s Left – How Liberals lost their way, tatt et oppgjør med det han mener er en ny venstreside, som har forlatt ideen om universelle rettigheter og i stedet henfalt til relativisme.
Sosialpsykologen og gammelmarxisten Arnulf Kolstad ga i Dagbladet den 19. april 2008 et strålende eksempel på denne metamorfosen, i en kronikk som forsvarer Kinas menneskerettighetssituasjon: ”Menneskerettighetene slik vi kjenner dem er en vestlig oppfinnelse. De har ikke, og bør ikke ha, universell gyldighet. … Å tvinge dette på resten av verden som nødvendige tenkemåter og leveregler, er uttrykk for ideologisk og politisk imperialisme.”
Hvorfor, spør Cohen, er det like sannsynlig å komme til å lese påstander om en jødisk konspirasjon som kontrollerer amerikansk og britisk utenrikspolitikk i et etablert litterært tidsskrift som i en nazistisk hatblekke? ”Og hvorfor er det i de venstreorienterte avisene, og ikke i de høyreorienterte avisene, du kunne lese unnskyldninger for terrorangrepet mot Londons kollektivtransport, som var inspirert av en psykopatisk teologi fra ultrahøyre?” Venstresiden er blitt snudd opp ned og universelle ideer er blitt erklært døde og maktesløse. De er blitt idéløse og vet ikke hva de er for, de har bare motstanden igjen. Venstresidens eneste parameter er å være mot sine egne regjeringer og mot USA og Israel, derfor er ingen allianser uhellige, mener Cohen.
Den nye venstresidens mangel på en politisk filosofi, gjør at den er som skreddersydd for markedsliberalismen, fordi du som sosialist ikke lenger er forpliktet til å leve etter gitte standarder, sier Cohen. Den moderne europeiske radikaler vil leve som en kapitalist, hvem vil ikke det? Men for å få den gode følelsen, for å gi overforbruk og en beskyttet middelklassetilværelse et skinn av legitimitet, har venstresiden sverget til den politiske korrektheten, noe som selvsagt åpner for en god grad av hykleri. De ser med sorg og sinne på verdens fattigdom, men bruker pengene sine på Arne Jacobsen-stoler. De hyller det multikulturelle prosjektet, men har ingen pakistanske naboer. Den politisk korrekte tar avstand fra den arbeiderklassen venstresiden en gang skulle ”frelse”, fordi arbeiderne er reaksjonære og vulgære.
I den politiske korrekthetens kult er det ikke handlingene som er viktige, særlig fordi handling ville føre til at man selv må forandre livsstil. For eksempel er en bilfører som kjører mye bil og er opptatt av klimautfordringene et mer aktverdig moralsk menneske enn en bilfører som kjører mye bil og mener at klimatrusselen er en bløff. Du kan altså kjøre mye bil hvis du tar klimatrusselen på alvor. Bruckner mer enn antyder hva som er vår tids mantra: Bry deg, men ikke gjør noe med det!
Politisk korrekthet er helt avhengig av felles referansepunkter, eller symboler. Noe annet ville gjøre det umulig å gjenkjenne det politisk korrekte. Aller øverst på den politiske korrekthetens symbolliste står George Bush og Israel, og her i Norge: Fremskrittspartiet og folk som stemmer på dem, kritikk av islam, samt kristne som ikke er tilhengere av kjønnsnøytralt ekteskap. Her er frontene knallharde og slike fenomener har ingen forsonende trekk. Det er nærmest forbudt å antyde noe annet. De mest ytterliggående vil ha slike meninger stansa.
Den politiske korrektheten er en trussel mot det frie ord, mener Pascal Bruckner, fordi den sverter sine motstandere, ved å fasciststemple dem, innen alle saksområder den hengir seg til – slik venstresiden alltid har gjort. Ved å ta opp i seg en slik måte å kneble og ugyldiggjøre meninger som spedalske på, har Europa forlatt grunnleggende prinsipper som ble kjempet frem av opplysningsprosjektet, mener Bruckner, og siterer Montesquieu: ”Der det ikke finnes synlige konflikter, er det ingen frihet.”
Hva med Israel?
Sentralt i Bruckners kritikk står det han oppfatter som blind kritikk av alt USA og Israel står for, som fungerer som en slags katarsis for den europeiske middelklassen: ”For den nedslåtte europeer gjenstår det en utvei for å unngå fallet: Man overfører synden til de to nasjonene som ikke er vår sivilisasjon verdig, nemlig USA og Israel.” Europeernes behov for å bli akseptert av ikke-vestlige land, og særlig den muslimske verden, har ført til at en allerede inngrodd skepsis til USA og Israel har forsterket seg til noe nærmest mytologisk, noe som særlig hauses opp av de europeiske massemediene, som ved sin unyanserte dekning av den israel-arabiske konflikten har gjort ”atmosfæren umulig å puste i for europeiske jøder” skriver Bruckner.
Det er påfallende at Israel, som en gang var gjenstand for nesegrus beundring fra den europeiske venstresiden, i dag har inntatt rollen som monster. Mye av skylden for det må Israel åpenbart ta på egen kappe. Mer problematisk er det at israelkritikken ofte vender det døve øret til utilslørt antisemittisme i den arabiske/muslimske verden. De vestlige intellektuelle, som har valgt side for det de mener er den svake part, lar det passere. De oppfatter den arabiske antisemittismen som uttrykk for desperasjon, ikke for jødehat. Dette er en grov undervurdering av den arabiske antisemittismen.
Nazistene var særdeles populære i Midt-Østen før og under Den andre verdenskrig, fordi de ville kaste franskmennene og britene – og jødene – på sjøen. Allerede sent på tyvetallet var toneangivende islamistiske grupper nazivennlige, ikke minst det muslimske brorskap i Egypt og Baathpartiene. Amin el-Husseini, palestinernes åndelige leder og Stormufti av Jerusalem, var på besøk i Tyskland flere ganger under krigen, hvor han blant annet besøkte SS-sjef Heinrich Himmler. Obersturmführer Hans-Joachim Weise, som hadde nær kontakt med en rekke arabiske ledere, ledsaget el-Husseini på reiser til dødsleire i Øst-Europa. Muftien var med å opprette Deutsch-Arabische Lehrabteilung, som bestod av væpnede arabiske frivillige, i praksis en arabisk Einsatzkommando, som skulle berede grunnen for Holocaust og tilintetgjørelsesleire i Midt-Østen.
Mein Kampf, Zions Vises Protokoller og den tidligere syriske utenriksministeren Mustafa Tlass’ egenproduserte bok om jødiske blodsritualer og kannibalisme, The Matzoh of Zion, selges i store opplag over store deler av den muslimske verden, i land som Syria, Libanon, Egypt og Tyrkia. Førti minutters kjøretur fra Tel Aviv sitter en gruppe ved makten, anerkjent av vår egen utenriksminister, som har som erklært mål å utslette den jødiske staten, på antisemittisk grunnlag. Hamas produserer såpeoperaer og ”dokumentarer” som er grovt antijødiske og dypt rasistiske. Hamasproduserte Al Aqsa TV, sendte i januar 2008 en dokumentarfilm om Holocaust, hvor lederen av det Palestinske Senter for Strategiske Studier, Amin Dubar, ga en tv-overført leksjon i reinhekla holocaustfornektelse: ”Det israelske Holocaust er bare en bløff, og et ledd i det perfekte show som Ben Gurion hadde iscenesatt: De unge og energiske ble sendt til Israel, mens de handikappede ble sendt til konsentrasjonsleire for å simulere Holocaust.”
Hva er det med Europa, som søker kontakt med grupper som er spunnet rundt en slik retorikk, spør Bruckner.
I det store bildet er palestinakonflikten lite intensiv, hvis vi for eksempel sammenligner med afrikanske kriger og despotier, ”der ofrene teller millioner uten å pirre samvittigheten i særlig grad”, men ingen legger beslag på så mye harme og engasjement som Israel. Mange forestiller seg at eksistensen av staten Israel er nøkkelen til forsoningen mellom orienten og oksidenten, som om et Israel tvunget på knærne også vil stoppe radikaliseringen av islam. Israel er blitt ”disposable” på det storpolitiske alteret, noe som innebærer store implikasjoner for europeisk historie og kultur. Vår egen Jostein Gaarder og andre kritikere beroliger den som er bekymret med at Israel selvsagt har rett til å eksistere innenfor anerkjente grenser. Men det er kanskje den eneste staten i verden man sier det om, påpeker Bruckner.
Jeg har jobbet mye med Holocaust-historie, og det er svært vanlig å høre at jødene bærer et spesielt ansvar, fordi de selv vet hva forfølgelse er. På tross av at det var Europa som aktivt eller passivt utslettet seks millioner jøder, har vi pålagt jødene et større moralsk og historisk ansvar enn oss selv. ”Jøden har blitt til en bøddel som reproduserer nøyaktig samme trekk som sin tidligere bøddel i Tyskland i 1930-årene. Når jøden undertrykker forvandler han seg til nazist”, skriver Bruckner ironisk. Eksempler på sammenligninger mellom nazismen og den jødiske stat, kjenner vi godt fra Finn Graffs tegning fra 2006, som viser Israels statsminister Ehud Olmert som SS-kommandanten Amon Goeth, i en scene fra «Schindlers liste» hvor kommandanten skyter en tilfeldig fange fra balkongen.
Det har heller ikke vekket særlig forargelse blant europeiske politikere og intellektuelle at palestinere og arabere inntar Holocaust-fornektende posisjoner, som å demonstrere med plakater i London og Berlin hvor det står ”Palestine – The Real Holocaust”. ”Dét må israelerne tåle, slik som de holder på og genererer desperasjon,” synes tonen å være.
Bruckner går kraftig til angrep på Jostein Gaarder også. I følgeBruckner blander Gaarder Israel-konflikten sammen med gamle jødiske trosforestillinger om å være Guds utvalgte folk, forøvrig en forestilling alle semittiske trosretninger har til felles. Gaarder fremstiller begrepet om å være Guds uvalgte som rasistisk, for ikke å si folkemorderisk – "a license to kill", som han skrev i sin famøse kronikk i Aftenposten den 5. august 2006.
Riktig smakløst er det ifølge Bruckner når Gaarder i den samme kronikken bruker språklige assosisjoner som snur Holocaust til å bli jødenes egen metode. Blant Israelerne "vil enkelte med Guds hjelp ha en endelig løsning på palestinerspørsmålet" skrev Gaarder. "Endelig løsning" er selvsagt ikke et tilfeldig språkvalg, men plukket rett fra Wannsee-konferansens etterlatenskaper. Om polske jøder hadde slike übermensch-fantasier der de klamret seg til troen, før det ble sluppet Zyclon B ned i ventilasjonssytemene i de underjordiske gasskamrene i Birkenau (altså før staten Israel ble opprettet), gjør ikke Gaarder noe forsøk på å reflektere over.
I Europa er det blitt kutyme blant akademikere å snakke om islamofobi som den nye antisemittismen, samtidig som de samme akademikerne i følge Bruckner ”har holdt munn når det gjelder styrtsjøen av jødefobi fra immigranthold som skylte inn over Frankrike under den andre Intifadaen”.
Europas håndtering av palestinakonflikten er i ferd med å få synlige konsekvenser for de ørsmå jødiske minoritetene. I fremtiden blir borgemestere kanskje nødt til å velge, for å roe gemyttene, mellom mektige muslimske samfunn og små jødiske i lokale konflikter som ligner mer på konflikthåndtering i Midt-Østen enn europeisk dialog. Bruckner tør ikke tenke på hvem myndighetene kommer til å svikte.
Damned if you do, damned if you don’t.
Lederen av Antirasistisk senter, Kari Helene Partapuoli. skrev i april 2008 en kommentar hvor hun stilte en kollektiv diagnose på vegne av det norske folk: Vi er alle rasister. Anledningen var at en av ambulansesjåførene fra sofienbergparksaken hadde skrevet et innlegg i Aftenposten, hvor han avviste anklagene om rasisme: ”Vi gjorde en feil fordi vi tolket Alis urinering som en viljestyrt, provoserende handling, ikke fordi vi hadde rasistiske eller diskriminerende motiver. Jeg har aldri hatt rasistiske tanker eller holdninger, og har heller aldri følt menneskeforakt slik dere påstår. … Beskyldningene har ingen rot i virkeligheten.”
Partapuolis svar var at ambulansesjåføren kan si og mene hva han vil, men han er skyldig uansett, fordi ingen mennesker er autonome: ”Det er vel få eller ingen av oss som med hånden på hjertet kan si at vi aldri har hatt negative, stereotype forventninger til en person med annen hudfarge enn oss selv. Det er vanskelig å komme i skuddlinjen og være utpekt som en av dem som personifiserer. Det er ikke sånn at det er noen få rasister som skal utryddes. Det finnes nemlig en rasist i oss alle. Det er derfor forståelig at den ene av ambulansesjåførene føler behov for å understreke at han aldri har tenkt en rasistisk tanke eller at han ikke er rasist.”
Partapuolis utsagn er neppe veldig eksklusivt, og mange tenker sitt: Ambulansesjåførene er skyldige uansett hva de rent faktisk har gjort, sagt, eller tenkt. Til og med på tross av at de blir frikjent er de skyldige. Rasismen ligger i genene, kan det virke som om Partapuoli og mange med henne, mener. Prinsipielt er det ingen forskjell på Himmler, Torbjørn Egner eller en gjennomsnittlig statsansatt, det er bare graden av rasisme som skiller dem.
Når det er sagt, er ambulansesaken spesiell, og hva som er de egentlige årsakene bak tjenestefeilene som ble begått, vil i lang tid være gjenstand for spekulasjoner. Det er selvsagt ikke utenkelig at en eller begge virkelig er rasister, det vil vi kanskje aldri få klarhet i. At en av dem har en fortid i Boot Boys, peker i den retning. Men ingen kan dømmes for ting de verken har sagt eller gjort – men kanskje tenkt.
Partapuoli peker på at det ikke er den enkelte rasist som skal røykes ut, men snarere den institusjonaliserte rasismen hun mener er åpenbar. Alle er skyldige, alle kan dømmes etter det Bruckner har beskrevet som den postkoloniale arvesyndslære. Men hvis alle er skyldige kan jo ingen dømmes, med mindre man lever i en totalitær stat.
Partapuoli har nettopp den terapeutiske tilnærmingen som Bruce Thornton mener kjennetegner den europeiske politiske kulturen. Enkeltstående tilfeller blir til en monolittisk samfunnsdiagnose og staten har medisinen. Thornton mener sågar at Europa driver en form for terapeutisk idealisme som grenser opp til det totalitære. Partapuolis omgang med begrepet rasisme ligner til forveksling på det George Orwell kalte nytale. Rent semantisk blir ordet rasist i Partapuolis verden fordreid til det ugjenkjennelige, for å understreke at folk tenker i bestemte mønstre selv om de ikke er klar over det selv. Ifølge Orwell fremelsket nytale ren retorikk og fordreide ordenes egentlige betydning for politiske formål.
I de senere årene er det kommet krav om radikal kvotering av innvandrere i arbeidslivet, blant annet fra fagbevegelsen og SV. I Minerva den 16. mai 2007 advarte Janne Haaland Matlary mot slike forslag: ”Kvotetenkningen leder til et samfunn med grupperettigheter,” skrev hun, og fortsatte: ”I en tid hvor menneskerettigheter proklameres i ett sett, betinget av at vi alle er like på fundamentalt sett, er det virkelig et paradoks at gruppe-karakteristika fremheves stadig mer.” Det er altså ikke Montesqeuis prinsipp om én mann, én stemme, som har gyldighet lenger. Dette burde særlig bekymre Antirasistisk senter, fordi dette minner mye om biologisk determinisme som ville bedømme arbeidssøkeres kvalifikasjoner etter hudfarge og kulturbakgrunn.
Det store spørsmålet for fremtiden, er hvordan slike forhold vil bli mottatt i befolkningen over tid. Rasisme er en ekstremt ydmykende sosial stigmatisering som i lengden fører til ustabilitet og sosial uro. At etnisk norske skulle bli forbigått i arbeidslivet fordi de har feil hudfarge, samtidig som de får høre av de som har greie på det at de er patologiske rasister, vil neppe bidra til å øke toleransen mellom nye og gamle nordmenn. Heller ikke økonomiske og juridiske særordninger for borgere med ikke-vestlig kulturbakgrunn, vil møte noen særlig grad av forståelse mellom majoritet og minoritet, særlig hvis velferdsstaten begynner å knake i fugene. Som kjent er det heller ikke nødvendigvis slik at en urett oppveier for en annen. Som ambulansesjåføren skrev i Aftenposten: ”Dere står i fare for å skape grobunn for holdninger dere selv vil bekjempe.”
Etter at Partapuolis kommentar sto på trykk, kom psykolog Arve Klausen med følgende oppgitte svar: ”Tirsdag i forrige uke våknet jeg til min forskrekkelse opp og oppdaget at jeg var blitt rasist. Også resten av befolkningen, innvandrere inkludert.”
_____
Opprinnelig publisert i Humanist nr 2/2008. Publisert på nett 8. juni 2011
_____
Fornærmet? Sur? Forfulgt? Diskuter gjerne artikkelen på Humanists blogg
