Av John Færseth
Terrorrede eller eksempel til etterfølgelse?
Om religion og politikk i Sandžak
Midt i det ortodokse Serbia ligger Sandžak, hjemsted for den nest største slavisk-muslimske befolkningen på Balkan. Området slites av store konflikter, konflikter preget av så vel religion som politikk – og påstander om en fremvoksende ekstremisme. John Færseth ser her nærmere på situasjonen i Sandžak og bakgrunnen for den.
Bøker
Det totalitære
Humanisme
Intervjuer
Islam
Livssynsfrihet
Menneskerettigheter
Politikk
Human-Etisk Forbund
Religionskritikk
Rasjonalisme
Konspiratorisk
Bare på nett
 Moské i Sandžak. Litt over halvparten av befolkningen i området er muslimsk. Foto: John Færseth. |
Sandžak ligger midt i det ortodokse Serbia og er hjemsted for Balkans største slavisk-muslimske befolkning utenfor Bosnia. I serbiske medier er Sandžak og de stadig voksende konfliktene som truer med å rive hele lokalsamfunnet i stykker et stadig tilbakevendende tema. Siden i fjor har det også havnet på kartet som et antatt tilholdssted for "hvite al-Quaida", islamske fundamentalister og terrorister som utgjør en potensiell trussel for hele Europa. Men hvor mye av dette bildet stemmer egentlig?
I denne artikkelen skal jeg se nærmere på situasjonen i Sandžak og bakgrunnen for den, som er å finne både i den lokale politiske situasjonen, den generelt vanskelige situasjonen for minoriteter og i innblanding fra utenforstående aktører, som bruker Sandžak for å fremme sin egen politiske agenda.
Langs stadig dårligere veier
Når man reiser sørover i Serbia, kan det virke som om fattigdommen og den dårlig utbygde infrastrukturen er proporsjonal med avstanden fra Beograd. Med mulig unntak for de viktigste hovedveiene, blir veiene dårligere og dårligere, samtidig som husene man passerer blir eldre og mer slitne. Landskapet endrer seg også. Mens terrenget lenger nord er flatt og oversiktlig, svinger veiene her mellom bratte fjellsider. Flere fjelltopper er pyntet med krigsmonumenter – dette er terrenget der Titos partisaner bekjempet tyske okkupanter og landsmenn fra tsjetnikbevegelsen.
Når man nærmer seg Novi Pazar, Sandžaks uoffisielle hovedstad, endrer også andre landemerker seg. Landsbyene preges ikke lenger av kirker, men av moskeer, og bønnerop erstatter kirkeklokkene. Også grafittien endrer seg. Det er ikke lenger ”Kosovo er Serbia” eller det karakteristiske korset med fire s’er – en forkortelse for ”Bare enighet kan frelse Serbia” – som dominerer. I stedet er det inskripsjoner som ”Suljo” og ”SDA” som pryder betongveggene, sammen med de internasjonale ”666”og ”Dimmu Borgir”.
Siden sent på 1800-tallet har Sandžak vært den vanligste betegnelsen på grensetraktene mellom Serbia og Montenegro, på tross av at de aldri har utgjort noen formell region. Navnet Sandžak er opprinnelig tyrkisk. I det ottomanske riket var det ganske enkelt betegnelsen på en administrativ enhet. Deler av Sandžak inngår i to serbiske regioner, Ucice og Raska, og området deles av den nye riksgrensen, som i 2006 delte det i en serbisk og en montenegrinsk del. Like fullt har Sandžak en klar identitet, som skriver seg fra det store innslaget av bosnjaker, det vil si slaviske muslimer. Det bor bosnjaker i hele Sandžak, men på serbisk side særlig i de tre sørligste kommunene Novi Pazar, Sjenica og Tutin, der de utgjør majoriteten.
Sandžak ble befridd – eller erobret – fra tyrkerne så sent som i 1912, en erobring som fikk stor betydning ved å for første gang gi de to serbisktalende statene, Serbia og Montenegro, en felles grense. Lokalt hadde erobringen mindre å si. På dette tidspunktet hadde det tidligere knutepunktet for handel mellom kysten og innlandet forlengst blitt en bakevje, noe det på mange måter er forblitt.
Et annet kjennetegn ved Novi Pazar og det øvrige Sandžak, er den utbredte fattigdommen. Hele seksti prosent av befolkningen er arbeidsledige, noe som er et resultat av generell tilbakeliggenhet, den omfattende diskrimineringen under Milosevic-regimet, kollapsen i tidligere statsindustri og ikke minst en lokal økonomisk nedgang etter at en kortvarig boble, skapt av svart økonomi på 1990-tallet, sprakk. Tutin kommune hadde i 2004 bare ca. tusen telefoner, mens Novi Pazar har en analfabetisme på nesten tyve prosent, noe som riktig nok ikke er helt uvanlig i det sørlige Serbia.1
”Muslimer i etnisk forstand”
Bosnjaker eller ”bosniere” er betegnelsen som den muslimske befolkningen i Sandžak, Bosnia og et par andre steder i det tidligere Jugoslavia bruker om seg selv. Betegnelsen ble innført i 1991, altså kort tid før Jugoslavias kollaps, og erstattet ”muslimer i etniske forstand”. Strengt tatt er navnet misvisende for Sandžaks del. De lokale ”bosnierne” er adskilt fra trosfellene i Bosnia av det hovedsakelig ortodokse nord-Sandžak, de snakker en annen dialekt, og har antakelig heller ikke røtter i Bosnia, men i området rundt Kotor-fjorden i Montenegro. På den annen side eksisterer det sterke bånd, ikke minst religiøse, til Bosnia og Sarajevo, der deres åndelige leder, Reis-i-Ulema Mustafa Ceric, bor. Bosnjakene i Sandžak tilhører, i likhet med de fleste andre Balkan-muslimer, hovedsakelig den liberale Hanifi-retningen. Mange drikker alkohol, flertallet spiser svinekjøtt og de skiller seg i liten grad fra den lokale serbisk-ortodokse befolkningen som de også deler dialekt med.
Muslimene i Sandžak er organisert i Det Islamske Samfunnet i Serbia, som har sitt hovedkvarter, eller mesihat, i Novi Pazar. Det Islamske Samfunnet i Serbia, som av grunner jeg skal komme tilbake til ikke må forveksles med Serbias Islamske Samfunn, ble opprettet som selvstendig organisasjon i 1992, etter at Bosnia, som tidligere hadde vært senter for jugoslaviske muslimer, brøt ut av Jugoslavia. Det har siden starten vært ledet av mufti Muamer Zukorlic. Zukorlic er utdannet i Algerie, men beskrives som grunnleggende vestlig og europeisk i innstilling. Denne grunnleggende vestlige innstillingen er noe muslimer fra Sandžak, og ikke minst representanter for det islamske samfunnet, ynder å trekke frem.
Mevludin Dudic, leder for det islamske fakultetet i Novi Pazar og ”nestkommanderende” i det islamske trossamfunnet, beskriver den slik: ”Islam er alle muslimers religion, men samtidig finnes det flere ulike soner. Vi tilhører en europeisk sone, og er derfor en del av denne, samtidig som vi er muslimer. Skikker og lover er en integrert del av religionen, og er ulike fra sone til sone. Du kan ikke gjenkjenne muslimer på Balkan gjennom klesdrakten, de går med dress og slips, samtidig som de ber fem ganger om dagen og faster i Ramadan. Vi er ikke så opptatt av tradisjonell lov som muslimer mange andre steder er, den forplikter ikke oss.”2 Det islamske trossamfunnet har de senere årene vært et samlingspunkt for den bosnjakiske befolkningen, og mange serbiske politikere foretrakk tidlig på 2000-tallet å ha kontakt med muftien fremfor lokale bosnjakiske politikere, som ofte lå i feider med hverandre.
Som ”muslimer i etnisk forstand”, tilhørte den muslimske befolkningen i Sandžak en av Jugoslavias fem ”konstituerende nasjonaliter”, sammen med serbere, kroater, slovenere og makedonere. Oppløsningen av Jugoslavia gjorde at de ble en minoritet i en overveiende serbisk stat. Det ble stilt spørsmål ved deres lojalitet til Serbia, spørsmål som fortsatt nå og da blir stilt av serbiske sikkerhetstjenester og deler av pressen. At de i 1991, i likhet med trosfellene i Bosnia, hadde skiftet navn fra ”muslimer i etnisk forstand” til ”bosnjaker”, gjorde ikke situasjonen bedre, siden navneskiftet kunne tolkes som utslag av et ønske om å bryte ut og slutte seg til Bosnia. Gjennom store deler av 1990-tallet ble det derfor stadig spekulert i om det ville bli det neste konfliktområdet etter Kroatia, Bosnia og Kosovo.
Dette skjedde imidlertid ikke, på tross av omfattende overgrep mot den bosnjakiske befolkningen fra serbisk politi, militære og paramilitære, samtidig som serbiske og bosnjakiske styrker bekjempet hverandre i det tilgrensende Bosnia. Det nasjonalistiske serbiske radikale partiet tok til orde for at områder nærmere enn 30 km fra den bosniske grensen burde etnisk renses. Bosnjaker kunne i praksis trakasseres ustraffet av politi, paramilitære og enkeltpersoner. De ble summarisk arrestert og torturert, og landsbyer ble utsatt for væpnede angrep fra paramilitære styrker kontrollert av det serbiske innenriksministeriet. Paramilitære grupper bortførte og drepte flere titalls sivile bosnjaker i denne perioden, blant annet tyve menn som i februar 1993 ble bortført fra toget mellom Beograd og Bar i Montenegro – og aldri sett igjen.
Resultatet var at mange bosnjaker – så mange som 80 000 ifølge en rapport fra tankesmien International Crisis Group – i denne perioden flyktet til andre deler av Sandžak, til Vest-Europa eller til Tyrkia.3 Lokale serbere var imidlertid i liten grad med på disse overgrepene, og stemningen mellom serbere og bosnjaker er derfor langt bedre i Sandžak enn i mange andre tilsvarende områder i det tidligere Jugoslavia.
Demokrati i Sandžak
Avslutningen av krigen i Bosnia i 1995 gjorde at overgrepene mot bosnjaker i Sandžak avtok betraktelig, selv om de ikke kan sies å ha tatt helt slutt før Milosevic-regimet falt høsten 2000. Lederen for det bosnjakiske partiet SDA (Stranka Demokratske Akcije, som på norsk blir noe sånn som ”Partiet for demokratisk handling”), tannlegen Sulejman Ugljanin, fikk lov til å vende tilbake fra eksil i Tyrkia, og kort etter – høsten 1996 – vant partiet lokalvalgene i de tre bosnjakiskdominerte kommunene.
Imidlertid fikk ikke SDA sitte lenge ved makten i denne omgang. Det ble avsatt etter et halvt års tid, etter å ha iverksatt en rekke tiltak som i mange lokale serberes øyne snudde den tidligere diskrimineringen på hodet slik at den nå rammet dem. Serbere ble fjernet fra stillinger i administrasjonen og i offentlige bedrifter, det bosnjakiske nasjonalrådets flagg ble hengt opp på offentlige steder og det ble uttalt at man “ikke kunne avvise muligheten” for å vedta autonomi for Sandžak. I 2000, samtidig som Milosevic ble fjernet fra makten i Beograd, gjorde imidlertid Ugljanin og SDA et spektakulært comeback og har siden styrt Novi Pazar, med unntak av et kort mellomspill fra november 2004 til april 2006.
Dersom noen trodde at Milosevics fall og innføringen av lokalt majoritetsstyre skulle løse alle problemer for bosnjakene og bringe fred til Novi Pazar, viste det seg snart at de hadde tatt grundig feil. Mye av den massive diskrimineringen tok slutt, men det er fortsatt et stykke å gå til full likestilling og integrering på nasjonalt nivå. Den serbiske grunnloven, som ble vedtatt etter skilsmissen fra Montenegro, slo, i motsetning til tidligere grunnlover, fast at Serbia er en serbisk nasjonalstat. Det samme gjorde den nye nasjonalsangen, til tross for at over tyve prosent av befolkningen er minoriteter som har vanskelig for å identifisere seg med noe av dette.
Lokalt har årene som er gått vært preget av stadig økende konflikter, med trusler, bombeangrep og skyteepisoder. Det er antagelig mest korrekt å si at disse konfliktene, som begynte på 1990-tallet, har sitt utspring i politikk, selv om de for lengst har bredt seg på nesten alle felter. De finnes i dag både på det politiske og det religiøse området, men har påfallende nok ikke tatt en etnisk vending, slik at det fortsatt er fred mellom bosnjaker og lokale serbere. Politisk sett involverer de på den ene siden Ugljanin og SDA og på den andre siden det andre bosnjakiske partiet SDP, ledet av Rasim Ljajic. (SPD står for Sandzacka Demokratska Partija, det vil si ”Sandžaks Demokratiske Parti”.)
SDA ble grunnlagt i 1991, kort tid før splittelsen av Jugoslavia, og var opprinnelig en lokal avdeling av det som etter hvert skulle bli regjeringspartiet i Bosnia. Helt siden grunnleggelsen har partiet hatt svært tette bånd til det bosnjakiske nasjonalrådet, en interesseorganisasjon for bosnjaker som i dag er anerkjent som deres offisielle representant. SDA og nasjonalrådet ble grunnlagt samtidig, de har samme leder (dvs. Sulejman Ugljanin), og har begge hovedkvarter i Novi Pazar.
Både SDA og nasjonalrådet fører en politikk med et sterkt innslag av bosnjakisk nasjonalisme og ikke minst bosnjakisk nasjonsbygning, og har derfor gått inn for autonomi for Sandžak og innføring av bosnisk skriftspråk for bosnjakiske elever, til tross for at dette skriftspråket skiller seg fra den lokale dialekten, noe som vil skape nye skiller mellom serbiske og bosnjakiske skolebarn. Kravet om autonomi gjorde partiet til en sterk motstander av montenegrinsk uavhengighet, fordi dette ville dele Sandžak i to.
SDP betrakter på sin side SDAs krav om utskillelse av Sandžak som en egen region som farlig og urealistisk. I stedet går partiet inn for større integrering av bosnjaker i den serbiske staten og det serbiske samfunnet, noe som har gjort SDP mer villig enn SDA til å gå i koalisjon med serbiske partier lokalt. I likhet med mye annen Balkan-politikk, har konflikten mellom SDA og SDP også et sterkt innslag av personkonflikt. Ljajić og Ugljanin, som opprinnelig var samarbeidspartnere, røk uklar mens Ugljanin oppholdt seg i Tyrkia.
Konfliktene mellom SDA og SDP har, særlig siden lokalvalget i 2004, gitt seg utslag i voldshandlinger. Valget viste at det eksisterte en dyp misnøye med Ugljanin og SDA, som etter manges mening hadde vært mer opptatt av å posisjonere seg som lederskikkelse for alle bosnjaker i Serbia og Montenegro enn av å bedre situasjonen lokalt. I tillegg kom misnøye med det økonomiske vanstyret og med en stadig mer autokratisk linje, der SDA nærmest forsøkte å styre de tre kommunene med bosnjakisk majoritet der partiet stod sterkest, som en ettpartistat.4
 Sandžak. Jo lenger bort man kommer fra Beograd, jo dårligere blir veiene og jo mer slitte er husene. Foto: John Færseth. |
Beograd griper inn
Resultatet av valget var at SDP vant, i spissen for en koalisjon der også etnisk serbiske partier deltok. Overraskende nok var et av dem det nasjonalistiske og til dels antimuslimske serbiske radikale partiet SRS. Novi Pazar fikk imidlertid ikke noe regimeskifte men en fullstendig låst politisk situasjon der Ugljanin, som fortsatt var ordfører, nektet å anerkjenne det nyvalgte kommunestyret og endog søkte å hindre det fra å samle seg ved å sette ut bevæpnede vakter.
Det var på dette tidspunktet at regjeringen i Beograd valgte å blande seg i de interne konfliktene i Novi Pazar. Mens serbiske regjeringer siden Milosevics fall hadde foretrukket å samarbeide politisk med Ljajic og SDP, som også deltok i koalisjonen som felte Milosevic-regimet og som siden har innehatt en rekke regjeringsposter, hadde dette nylig endret seg. SDAs to representanter i nasjonalforsamlingen i Beograd hadde valgt å støtte statsminister Kostunicas konservative regjering og bli en del av dennes parlamentariske grunnlag.
Ifølge Milan Vukomanovic, professor i sosiologi ved universitetet i Beograd, var det som takk for at Ugljanins parti hadde reddet Kostunicas regjering, og at denne regjeringen noen måneder senere intervenerte i Novi Pazar, avsatte de lokale myndighetene og innsatte et interimsstyre utgått av SDA, på tross av det klare valgresultatet. Interimstyret satte seg straks i besittelse av den kommunale fjernsynssenderen RTV, og brukte denne til å spre propaganda mot opposisjonen, som ble beskyldt for å være forrædere, og mot mufti Zukorlic som Ugljanin nå var kommet i konflikt med.
Et omvalg sommeren 2006 bragte formelt SDA tilbake til makten. Dette valget var preget av flere voldelige sammenstøt mellom SDA- og SDP-tilhengere som toppet seg da en SDA-kandidat ble skutt ned og drept utenfor valglokalet.5
Siden da har SDA og SDP stort sett nektet å ha noe med hverandre å gjøre, slik at SDA i praksis har kunnet styre Novi Pazar uutfordret under Beograds beskyttelse. Det tette samarbeidet viste seg blant annet under folkeavstemningen om ny serbisk grunnlov høsten 2006. Offisielle valgresultater viste at hele seksti prosent av alle bosnjakene i Novi Pazar, Tutin og Sjenica hadde stemt for den nye grunnloven, til tross for et dokumentert svært lavt fremmøte i valglokalene og at mange hadde gitt signaler om at de ønsket å boikotte. Både det islamske trossamfunnet, den serbiske menneskerettighetskomiteen og flere opposisjonspartier beskyldte derfor de lokale og nasjonale myndighetene for massivt valgfusk i Sandžak og en rekke andre minoritetsområder.6
Politikk og religion
Maktkampen i Sandžak har også spredd seg inn på det religiøse området der det har utviklet seg en kløft mellom Ugljanin/SDA/nasjonalrådet på den ene siden og muftien på den andre, en kløft som er like dyp eller dypere enn den som finnes mellom de politiske partiene. Også denne konflikten har elementer av personkonflikt og av konflikter om hvem som skal være den dominerende lederskikkelsen som organiserer og representerer den bosnjakiske minoriteten, et ønske som i noe mindre grad også deles av det islamske trossamfunnet og muftien. Kanskje er det også mulig å lese inn elementer av konflikt om hvorvidt bosnjakene primært er en etnisk eller en religiøs gruppe.
Også denne konflikten har ført til voldelige sammenstøt, ettersom det islamske trossamfunnet, i likhet med de politiske partiene, har sine organiserte tilhengere eller ”strongmen”. En rapport fra den serbiske Helsinki-komiteen oppsummerer det slik: ”Ugljanin er en verdslig politisk leder med ambisjoner om å bli en religiøs leder, mens muftien er en religiøs leder med sterke verdslige ambisjoner.”7 I forkant av valget i 2006 støttet muftien åpent SDP, noe Semiha Kacar fra menneskerettighetskomiteen i Novi Pazar var kritisk til, på tross av at Ugljanin da hadde uttalt at han ikke lenger anerkjente muftien som religiøs leder:
”Muftien støttet åpent den ene siden. Under den hellige bønnetiden, som ikke skal misbrukes, fikk imamene ordre om å lese politiske uttalelser. Under den politiske tausheten det siste døgnet før valget, var det kamp i syv moskeer, noe som ikke ble dekket av media. Det er helt vilt – ifølge sharia kan ikke religiøse ledere tilhøre et parti!”
Parallelt med den lokale maktkampen, har Det Islamske Samfunnet i Serbia gjort fremstøt for å få status som nasjonalt trossamfunn for alle serbiske muslimer, inkludert det lille samfunnet i Beograd, albanerne i Sør-Serbia og den stort sett muslimske rom- eller sigøynerbefolkningen. Disse fremstøtene er blitt begrunnet med at det er bosnjakene i Sandžak som utgjør det store flertallet av landets muslimer – serbisk Sandžak har i dag 150 moskeer, tre ganger så mange som hele resten av Serbia, mens Beograd til sammenligning bare har en.8
Nasjonalt går Det Islamske Samfunnet inn for en ordning med fire distrikter, hver med sin mufti, basert i Novi Pazar, Beograd, Novi Sad og Presevo, som er senteret for den albanske minoriteten. Fremstøtene for å bli nasjonal nasjonalt trossamfunn har imidlertid ikke falt i god jord hos ledelsen for det islamske trossamfunnet i Beograd, som har registrert seg som Serbias Islamske Samfunn og som også gjør krav på å organisere alle muslimer i Serbia. Begge organisasjonene er enige om at et felles trossamfunn er nødvendig for bedre å kunne beskytte muslimenes interesser, men de har ikke klart å bli enige om hvem som skal lede dette trossamfunnet.
Et nattlig møte
4. oktober 2007, mens mufti Zukorlic befant seg i Marokko, ble det holdt et nattlig møte på Hotel Tadz i Novi Pazar. Her vedtok en liten gruppe imamer alliert med Serbias Islamske Samfunn, å avsette Zukorlic og innsette en av sine egne – Adem Zilkic – som ny mufti, nå under Serbias Islamske Samfunns overhøyhet. Vukomanovic beskriver det nattlige møtet slik:
”De møttes midt på natten på hotell Tadz, midt i Ramadan, slik at de vanhelliget fastemåneden. De avsatte muftien selv om det ikke var de som hadde valgt ham i utgangspunktet! Det blir som om en liten gruppe medlemmer fra president Boris Tadics parti hadde møttes på en restaurant i Beograd, erklært at de var den nye ledelsen og avsatt Tadic mens han var på et møte i FN og talte Serbias sak der. Hva bør staten gjøre i en slik situasjon? Jo, den bør være forsiktig og undersøke situasjonen, vente og se hva som skjer. Men nei. Ministeren for religion tok straks imot kupp-partiet som offisielle representanter for muslimene i Sandžak!”
Regjeringens øyeblikkelige anerkjennelse av ”kuppmakerne”, henger nok sammen med Det Islamske Samfunnet i Serbias konflikter med regjeringens protegé Ugljanin, som like umiddelbart anerkjente dem. Men anerkjennelsen har, ifølge det islamske samfunnets ”nestkommanderende” Mevludin Dudic, også dypere årsaker. Zukorlic og Det Islamske Samfunnet i Serbia har, i motsetning til Serbias Islamske Samfunn, sitt åndelige sentrum utenfor Serbia – i Sarajevo. Dette har vært tradisjon, både i det tidligere Jugoslavia og lenger tilbake, helt siden tyrkerne trakk seg ut av Balkan på 1800-tallet. Ifølge Dudic er anerkjennelsen et resultat av tidligere mislykkede forsøk på å få mesihatet i Novi Pazar til å erklære seg uavhengig av Sarajevo.
I ortodoks tradisjon, som er den dominerende religionen i Serbia, er det å ha sin egen nasjonalkirke en av forutsetningene for å være en fullstendig uavhengig stat. Dette prinsippet blir også tatt alvorlig av verdslige myndigheter, og har skapt bruduljer også på statlig nivå mellom Serbia og det den serbisk-ortodokse kirken anser for å være irregulært opprettede kirker i Makedonia og Montenegro.9 Prinsippet om at nasjonale og uavhengige trossamfunn er en organisk del av en selvstendig stat, gjør at trossamfunn med tilknytning til andre land for mange fremstår som potensielt illojale elementer, noe som blant annet har fått konsekvenser for rumenske ortodokses forsøk på å opprette egne kirkesogn i Serbia. Dudic omtaler situasjonen slik:
”Den tidligere ministeren for religiøse anliggender bad meg personlig om å bryte med Bosnia og Reis-i-Ulema Ceric. Ministeren sa at han ville lønne alle imamer og professorer i islamsk teologi dersom de aksepterte hans forslag. Men jeg svarte at vi muslimer har våre egne lover, våre egne organer og råd. Vi er selvstyrte, og ingen fra departementet skal fortelle oss hvordan dette skal se ut! Svaret hans var at ’hvis dere ikke aksepterer forslaget, finner vi noen som gjør det!’”
Ironisk nok har den serbiske kirken selv bispedømmer blant annet i Bosnia, Kroatia – som anerkjennes av den serbiske staten. Denne ironien bemerker også Dudic: ”Som bosnjaker tilhører vi det bosniske trosfellesskapet, på samme måte som Beograd er åndelig senter for alle serbere i verden. Ingen spør serbisk-ortodokse andre steder om hvorfor de har sentrum i Beograd!”
Kuppforsøket og regjeringens umiddelbare anerkjennelse av kupp-partiet, gjorde at konflikten mellom de to nasjonale organisasjonene kom til Sandžak. Her har den fått langt voldsommere utslag enn tidligere, da den primært var en ”papirfeide”, og det har vært flere sammenstøt mellom tilhengerne av de to fraksjonene. ”Moskeene er blitt farlige steder”, forteller Semiha Kacar. ”Muslimene tar moskeer fra hverandre, de forsvarer dem mot naboer, tidligere venner og slektninger. Jeg tror snart ikke engang kirkegårder vil slippe unna.”
På tross av anerkjennelsen fra regjeringen og lokalmyndighetene i Novi Pazar, har den nye organisasjonen imidlertid til nå fått liten støtte fra bosnjaker flest. Disse har i stor grad fortsatt å samle seg bak Zukorlic og Det Islamske Samfunnet i Serbia, og undersøkelser viser at 75-80 prosent av bosnjakene støtter Zukorlic, noe som er flere enn tidligere. Den viktigste konsekvensen har derfor vært å legge nok en dimensjon til de politiske konfliktene i området.
 På markedet i Sandžak. To menn står ved siden av hverandre og selger bøker. Den ene selger muslimsk litteratur ... |
 ... mens den andre selger sterkt antimuslimsk litteratur, blant annet av den beryktede kommandant Arkan. De later til å ha en hyggelig tone seg i mellom. Foto: John Færseth. |
Wahhabiene entrer scenen
De siste par årene har enda en aktør gjort seg gjeldende på scenen, i form av grupperinger med helt andre ideer og idealer enn Sandžak-muslimer flest, som i stor grad tilhører den liberale Hanifi-retningen. Disse nye grupperingene består stort sett av forholdsvis unge mennesker, hovedsakelig menn, og de er lett gjenkjennelige på den spesielle klesdrakten, som består av korte, vide bukser, ofte en kalott og lange skjegg. Kvinner i disse miljøene dekker som regel hodet, noe som ikke er vanlig selv blant troende muslimske kvinner i Sandžak. Enkelte bærer også ansiktsslør, noe som er helt uhørt. Disse miljøene, som ikke utgjør noen egentlig organisasjon, blir ofte omtalt som wahhabier etter en islamsk retning med røtter i Saudi-Arabia. Selv foretrekker de imidlertid å kalles Ehli Sunnet, som er navnet på en spesiell form for bønn som de anser som ”renere” enn den tradisjonelle.
Wahhabiene, eller Ehli Sunnet, har fått mye omtale i serbiske medier, der de som regel omtales som fundamentalister – og som potensielle terrorister. For mange serbere er de dessverre i stor grad blitt Novi Pazar og Sandžaks ansikt utad, til tross for at det neppe dreier seg om mer enn omkring hundre personer av en befolkning på nærmere 100 000.
Ehli Sunnet-tilhengerne kom første gang i det nasjonale søkelyset en sommerkveld i 2006, da det ble arrangert en konsert med folkemusikkgruppen Balkanika på torget i Novi Pazar. En av wahhabiene, Fuad Hodzic, tok seg opp på scenen, grep en mikrofon og holdt en appell mot at det ble holdt en konsert med det han kalte ”rituell kirkemusikk med trommer” like ved siden av en moské. Til tross for buing og piping fra publikum, fulgte om lag tyve andre wahhabier etter ham opp på scenen, der de begynte å ødelegge instrumenter og forsterkere.
6. november samme år avbrøt en gruppe wahhabier gudstjenesten i den gamle arabiske moskeen i Novi Pazar og forlangte at imamen skulle forrette på ”korrekt”, dvs. på deres, måte. Det utviklet seg til håndgemeng mellom wahhabiene og menigheten, og ifølge serbisk politi avfyrte noen et skremmeskudd som traff taket i moskeen, slik at situasjonen eskalerte ytterligere. Sammenstøtet fortsatte utenfor moskeen, der tre wahhabier ble skutt og såret.
Frem til dette hadde både det islamske trossamfunnet og partene i den politiske konflikten på hver sin måte forsøkt å benytte seg av dette miljøet. Muftien skal ha rekruttert livvakter og andre ”strongmen” derfra, og de ble observert på politiske møter i regi av Ljajic og SDP, som også skal ha hjulpet dem med å starte egne TV-sendinger med materiale fra Bosnia og Midt-Østen sommeren 2006.10 Episoder som disse gjorde imidlertid at både de lokale politikere, inkludert SDA-myndighetene, som hadde organisert Balkanika-konserten, og det islamske trossamfunnet, tok fullstendig avstand fra Ehli Sunnet-tilhengerne. De kunne imidlertid fortsatt ses rundt i byen.
Politiet aksjonerer
17. mars 2007 tok konfliktene rundt wahhabiene en ny og alvorlig vending. Denne dagen gjennomførte serbisk politi en razzia mot en påstått wahhabileir i skråningen av Ninaji-fjellet i Sjenica, angivelig etter tips fra lokale landsbyboere. I tillegg til islamsk litteratur, fant politiet våpen, ammunisjon og eksplosiver. De fant også en rekke andre gjenstander som tydet på paramilitær aktivitet, inkludert ansiktsmasker, uniformer, telt og proviant.
Fire wahhabier ble arrestert og siktet for å planlegge terrorhandlinger i Beograd og Novi Pazar, inkludert planer om å drepe muftien, som nå en tid hadde advart mot dem. De arresterte var alle forholdsvis unge menn, mellom 23 og 33, og var alle fra Sandžak. En femte, Ismail Prentic, klarte å komme seg unna og ble omgående etterlyst. Bildene som fulgte etterlysningen viste ham med skjegg og hvit kalott, og han ble beskrevet som ”bevæpnet og farlig”. 20. april ble Ismail Prentic oppdaget, i et avsidesliggende hus i landsbyen Donja Trnava utenfor Sjenica. Da politiet nærmet seg huset for å pågripe ham, ble de møtt av en flokk rasende hunder som gikk til angrep på dem. Noen i huset åpnet ild mot politiet og en håndgranat ble kastet. Politiet svarte med å åpne maskingeværild, og Prentic ble drept mens en annen wahhabi, Senad Ramovic, ble skadet.
I kjølvannet av razziaen og sammenstøtet i Donja Trnava, fikk Sandžak og wahhabiene stor oppmerksomhet i media. Oppmerksomhet som nærmet seg ren mediepanikk. Dette gjaldt også i internasjonale medier og ikke minst den mer høyreorienterte og islamfiendtlige delen av blogosfæren. Talsmenn for de serbiske sikkerhetstjenestene knyttet leiren og wahhabimiljøene til Kosovo og Bosnia og mente at funnene var det endelige beviset på at det fantes en ”grønn korridor”, der Sandžak forbandt Kosovo og Albania med Bosnia. Korridoren skulle bestå av organiserte nettverk av islamske terrorister, narkotikahandel og trafficking.
Dette var ingen ny teori, i sin tid ble den brukt for å legitimere etnisk rensing av grenseområdene mot Bosnia. Muslimenes plan ble sagt å være på sikt å fordrive de kristne og slik skape et sammenhengende islamsk territorium.11 Momir Stojanovic, tidligere sjef for serbisk militær etterretning, mente at målet var en islamsk republikk i Sandžak etter mønster av Iran og Saudi-Arabia. De følgende månedene ble om lag femten muslimer som ble antatt å tilhøre wahhabibeveglsen, arrestert. Blant dem var Fuad Hodzic, som tidligere hadde vært med på å avbryte Balkanika-konserten.
Eller var det nå sånn?
Flere har etter hvert kritisert den offisielle versjonen av hva som skjedde i mars og april 2007. En av dem er Semiha Kacar, leder for menneskerettighetskomiteen i Novi Pazar. Etter hennes mening er det flere ting det bør stilles spørsmål ved. Dersom wahhabiene virkelig utgjorde en så stor fare, hvorfor ventet serbisk politi så lenge som de gjorde med å gå til aksjon, til tross for muftiens advarsler? Hvorfor valgte de å slå til samtidig som Kosovo erklærte seg selvstendig? Og hvis det virkelig var så sikkert som sikkerhetsstyrkene fremstilte det som at våpnene kom fra Kosovo, hvorfor arresterte de dem ikke før?
Påstanden om at politiet ble angrepet av hunder da de kom for å arrestere Prentic, stemmer dårlig med at muslimer vanligvis anser hunder for å være urene og derfor ikke slipper dem inn i husene sine. Og hvorfor har alle legejournalene etter skyteepisoden i moskeen forsvunnet sporløst?
Etter Kacars mening har politiet valgt å blåse opp saken etter drapet på Prentic, for å rettferdiggjøre sine handlinger. ”De mangler beviser, derfor holder de dem fengslet. Politiet drepte Prentic, og må rettferdiggjøre dette. De snakker om planer om å ødelegge bygninger i Beograd, blant annet et teater som de tiltalte ikke en gang visste eksisterte!” Dette mener også Sali Hodzic, faren til Fuad Hodzic:
”Den viktigste forbrytelsen hans er å ha dratt til Ninaji-fjellet for å lese i Koranen, være alene og ha en god og rolig atmosfære. Problemet er at politiet drepte en mann. Det å utsette saken er deres måte å unngå ansvar på. Saken blir utsatt igjen og igjen, og går bare over to dager av gangen. Neste gang er i september. De drar ut tiden for å kunne holde dem i fengsel, de vet at de mangler gyldige beviser. Kona hans jobber ikke, så hun er henvist til å leve på barnetrygd og støtte fra meg! Barna våre har vært arrestert i femten måneder nå, det har fortsatt ikke blitt bevist at våpnene var deres. Har du hørt om noen som har sittet inne i femten måneder uten å ha gjort noe galt?”
Mens det islamske trossamfunnet i Sandžak i dag tar avstand fra wahhabiene, som ifølge Mevludin Dudic står for en avvikende form for islam og vil påtvinge andre muslimer sin egen form for gudstjeneste, har det ikke alltid vært slik. Sammen med fedrene til to av de andre tiltalte kan Hodzic fortelle at bevegelsen oppstod i miljøene rundt muftien:
”Alt sammen begynte da muftien kom tilbake fra Algerie, der han hadde studert. Zukorlic var rollemodellen deres. Det var en gruppe venner, om lag tyve til tredve unge menn, som gikk ut sammen, drakk kaffe og hørte på muftiens taler. Denne gruppen tiltrakk andre unge menn, slik at sirkelen spredte seg. Det var utseendet til muftiens tilhengere som først tiltrakk sønnen min og andre unge menn, som stort sett var rundt 18 år gamle. En etter en sluttet de seg til muftien, og begynte å gå med vide bukser og skjegg. Tilhengerne holdt taler, og oppfordret andre til å kle seg som dem. Konene deres måtte gjøre som dem, noen av dem begynte å dekke seg med lange skjerf, noen få begynte også med ansiktsslør. Før dette var sønnen min helt normal, han var far til fire barn og arbeidet som taxisjåfør. Han var heller ikke spesielt religiøs. Kona hans sluttet seg også til bevegelsen, men jeg nektet henne å dekke seg til, så hun gikk bare med skjerf.”
Hodzic, som intetanende hadde tatt med barnebarnet sitt, datteren til Fuad, på Balkanika-konserten, opplevde sønnens nye miljø på nært hold den famøse sommerkvelden i 2006. Samtidig mener han at det var galt å gi wahhabiene hele skylden for det som skjedde:
”Det var lørdag kveld, og en gruppe fotballfans var på vei fra Topzidar-stadion like ved. Det var de som knuste instrumenter og forsterkere, de var ute etter bråk og benyttet seg av situasjonen. Sønnen min og de andre gikk til moskeen etter at appellen var over, men de fikk all skylden og ble fengslet i syv dager! Det var første gang han ble satt i fengsel, han hadde aldri tidligere blitt straffet for noe og ble svært overrasket og sint, siden han ikke hadde gjort noe mer enn å advare mot konserten.”
Fuad Hodzic fortsatte å jobbe som taxisjåfør for å forsørge familien, og endret etter farens mening seg til det bedre etter omvendelsen, selv om de viktigste ytre forandringene lå i klesdrakten og i at han ikke lenger røkte eller drakk alkohol:
”Hvis du sammenligner ham før og etter at han sluttet seg til bevegelsen så var han tidligere nervøs av seg. Han drakk og røkte, og var misfornøyd med alt og alle. Så begynte han å gå i moskeen fem ganger om dagen, og det endret ham. Han sluttet med alt dette og ble mer opptatt av familien, han tok kona og barna med ut hver kveld. Han ble lykkeligere og gladere og fikk et større ønske om å hjelpe andre. Så jeg var fornøyd med det; han var endret, men til det bedre.”
Siden wahhabibevegelsen i utgangspunktet sprang ut av grupperinger rundt muftien, misliker Hodzic måten det islamske trossamfunnet senere støtte fra seg miljøet det selv hadde skapt, da det ikke lenger tjente dets interesser:
”Muftien trengte unge menn til å styrke sin personlige posisjon. Men nå, når han har en sterk posisjon, trenger han dem ikke lenger, så derfor tar han avstand fra dem. Det var en slags uenighet, han trengte dem ikke lenger og ville bli kvitt dem. Skuddene i moskeen, alt var planlagt. Det var muftiens menn som skjøt, de skadet tre personer. Han tok ikke noe ansvar, i stedet var det sønnen min og andre som ble arrestert i tre måneder.”
Også Semiha Kacar mener det skjedde underlige ting etter skyteepisoden i moskeen, der det ganske riktig var en av muftiens menn som skjøt. Blant annet forsvant alle journaler sporløst fra sykehuset der de sårede ble behandlet.
Kacar, som riktignok har et mer kritisk syn på wahhabiene enn familiene til de tiltalte, mener at sikkerhetstjenestene og Vojislav Kostunicas konservative regjering, som har mange bånd til Milosevic-regimet, også har hatt en finger med i spillet når det gjelder wahhabiene.
”Det var i regimets interesse å profilere slike radikale grupper, særlig i tiden før Kosovo ble uavhengig. Da kunne de representere seg som beskyttere av Europa mot terrorisme. Like før Kosovo ble uavhengig, ble wahhabiene plutselig en fare for alle. Regjeringen hevdet at de var organisert fra Kosovo og at de var bevæpnede. Ingen vet hvor våpnene kom fra, likevel gjentok de at våpen og utstyr kom derfra. Hvis de visste at alt sammen kom fra Kosovo, hvorfor stoppet de dem ikke før?”
I tillegg kommer et ønske om å beholde Sandžak ustabilt: ”Beograd snakker alltid om konflikter, men gjør ingen ting for å løse dem. De bruker dem for å tjene sine egne interesser, og bidrar til å opprettholde dem gjennom stadig å støtte en part eller en annen slik det gagner dem. I en slik situasjon kan ikke bosnjakene sette frem egne krav, for eksempel om hva slags demokratiske modeller de ønsker eller om beskyttelse for menneskerettighetene.”
Europas Midt-Østen?
Det er lett å stemple Sandžak og Novi Pazar, med alle sine konflikter, som et slags midt-østen midt i Europa. Tilsynelatende er det en region der alle bekjemper alle og der konflikter umiddelbart forsøkes løst med vold, noe som er med på å gjøre det svært lite attraktivt for investeringer som kan skape en bedre fremtid. Sandžaks tilbakeliggenhet skyldes imidlertid ikke bare historiske årsaker og moderne konflikter, men også Beograds manglende investeringer i infrastruktur og skoler. Flere steder er elevene nødt til å gå på skolen i tre skift. Riktignok deler området flere av problemene med andre distrikter i det svært sentraliserte Serbia, men det er påfallende at de tre hovedsakelig muslimske kommunene ikke har spesialstatus som underutviklede områder, slik de kristne naboene har, til tross for at de er fattigere enn disse.
Dette er et klima der det er lett å finne unge mennesker som lar seg rekruttere til politisk og religiøs kamp, og det er også et klima der det nærmest er nødvendig å beskytte seg for ikke selv å bli et offer for andres maktbruk. Ifølge Vukomanovic har dette vært det islamske samfunnets situasjon de siste årene: ”De er ikke uskyldige skolebarn. De har en milits med våpen, det har vi sett. Men de ble tråkket på først. Så de forsvarer seg.”
Normalt burde denne artikkelen ha bygget seg opp til en avsløring av sannheten om hva som har skjedd i Novi Pazar de siste åtte årene. Denne sannheten befinner seg imidlertid alt for mange steder til at den foreløpig lar seg finne. Antagelig befinner deler av sannheten seg hos lokale politiske aktører, hos det islamske trossamfunnet og i Beograd, hos regjeringen og de hemmelige tjenestene. Og ikke minst i det komplekse politiske spillet mellom Sulejman Ugljanin og tidligere statsminister Kostunica.
Det som imidlertid er klart, er at Sandžak er et spillebrett der bosnjaker flest må finne seg i å være bønder i andres spill. Både Vukomanovic og Kacar mener at Beograds manipulering og stadige inngripen har spilt en minst like stor rolle som de sosiale problemene i å ha skapt den nåværende situasjonen, og nøler ikke med å omtale mange av aktørene i konflikten som marionetter.
Kanskje er det bedre å se på mulighetene, heller enn å forsøke å forklare det som er skjedd. Ting kan nemlig tyde på at situasjonen er i bedring, samtidig med regjeringsskiftet i Beograd. Ugljanin og SDA er ifølge professor Vukomanovic for første gang på årevis fri til å føre sin egen politikk, etter at regjeringen han i bytte for statlig beskyttelse har støttet nå er falt. Hva dette vil føre til fremover er umulig å si, men SDA og SDP snakker for tiden med hverandre – for første gang på årevis. Noe som også viser seg i den lokale fjernsynsstasjonen som igjen har gitt muftien sendetid.
Det gjenstår å se om regjeringens innblanding i religiøse saker vil ta slutt eller om de religiøse konfliktene i Sandžak kan leges, men de fleste er enige om at dette krever at muslimene selv får lov til å løse dem internt, uten innblanding fra regjeringen.
Det finnes et annet Sandžak som sjelden omtales i media, et Sandžak der kristne og muslimer stort sett lever fredelig sammen, og der hverken overgrepene på 1990-tallet eller de senere konfliktene har klart å utløse etniske sammenstøt. Med sin unike og fundamentalt europeiske form for Islam, har Sandžak og bosnjakene også mye å bidra med som brobyggere mellom to verdener. Dette er også Mevludin Dudics mening:
”Albanere, tyrkere og bosnjaker tilhører en sone som er annerledes enn resten av verden. Vi er en del av Europa, vi er født her. Bosnjaker og albanere bør ha en nøkkelrolle når balkanspørsmålet diskuteres. Kanskje ville det også være bra om Brüssel fikk en mufti for hele Europa. Og vi tror han bør være bosnjak.”
Noter
1 Serbia’s Sandžak: Still forgotten. International Crisis Group, 2004.
2 Samtale med Mevludin Dudic, Novi Pazar.
3 Serbia’s Sandžak: Still forgotten, s. 8, og samtaler med Semiha Kacar, leder for Sandžaks menneskerettighetskomité.
4 International Crisis Group: Serbia’s Sandžak: Still forgotten, s. 18-20.
5 Human Rights: Hostage to the State’s Repression. Årsrapport fra den serbiske Helsinki-komiteen, 2006, s. 345-349.
6 International Crisis Group: Serbia’s New Constitution: Democracy Going Backwards, s. 10.
7 Rapport 2003. Det skal dog legges til at muftien på flere områder har vist seg mer progressiv enn de ”verdslige” myndighetene.
8 Samtale med Mevludin Dudic, Novi Pazar.
9 Rent kirkerettslig har den serbisk-ortodokse kirken antagelig rett i dette, selv om det er et tema som er for komplekst til å komme inn på her.
10 Samtale med en representant for demokratiorganisasjonen Urban In, Novi Pazar. Han vektla i samtalen at de ikke var sikre på hvem som egentlig stod bak disse sendingene eller hvem de egentlig representerte. Mens vi snakket sammen, dukket ingen andre enn vår egen Mullah Krekar opp på skjermen.
11 Self-isolation. Reality and the goal. Årsrapport fra den serbiske Helsinki-komiteen 2007, s. 308.
_____
Denne artikkelen stod på trykk i Humanist nr 3/2008. Publisert på nett 1. november 2010.
_____
Enig? Uenig? Bare generelt sur? Diskuter gjerne denne saken hos Den Tvilsomme Humanist.
