Dawkins og Den Sanne Skeptiker

Kan man være skeptiker og tro på bønn?

Noen tanker om hvorfor religionskritikk ikke bør være et anliggende for skeptikere. Og om når skeptikere bør gå løs på religion.

Av Kjetil Hope

Det har begynt å spre seg en trend i skeptikerbevegelsen, en trend som både er skadelig og ekskluderende. Det har oppstått en myte om Den Sanne Skeptiker.

Den Sanne Skeptiker er ikke lett å lure. Hun lar seg ikke lure av alternativbransjen, av gale konspirasjonsteorier eller manipulerte bilder av sjøormer eller avskyelige snømenn. Alt hun benytter seg av er testet under de strengeste vitenskapelige krav. Finnes det ikke tilstrekkelig dokumentasjon for at noe er sant, tror hun heller ikke på det. Og siden det ikke finnes noe endelig bevis for Guds eksistens, er hun tvunget til å forkaste denne.

Skeptikere mottar mye kritikk, men det må innrømmes at mesteparten kan man trygt se bort ifra. Vi er ikke agenter for legemiddelfirmaene, vi er ikke blinde tilhengere av amerikansk utenrikspolitikk og vi er definitivt ikke medlemmer av en pervers satanistisk sekt. Likevel kan all denne meningsløse kritikken ofte gjøre at en ser seg blind på den legitime korreksen som av og til treffer miljøet. Og den blinde kritikken av religion som en ofte opplever blant skeptikere er et problem.

Tro mot vitenskap?

Er det konflikt mellom religiøs tro og vitenskap? Mange, både troende og ateister, svarer et ubetinget ja på dette spørsmålet. Fundamentalistiske kristne anser Bibelen som det viktigste fundamentet vi bygger vår kunnskap om verden på, og i konfliktene mellom Skriften og vitenskapen må vitenskapen vike.

Altså er det kanskje ikke så overraskende at religion er et tema som vekker stort engasjement blant skeptikere. Skeptikerne deler seg, grovt sett, i to leire. Den ene ser ikke noen plass til de troende i skeptikerbevegelsen, mens den andre ser på religion som irrelevant.

De to synene kan representeres av to skeptiske helter. Den første er Richard Dawkins, som mener at konfliktene mellom religion og vitenskap viser at hellige skrifter er ukorrekte og at religionen dermed må forkastes.

Et annet syn representerte biologen Stephen Jay Gould, som lanserte tesen om såkalte Non-Overlapping Majesteria (NOMA). Tesen innebærer at religion og vitenskap er som to kongeriker, med hvert sitt myndighetsområde. Vitenskapen holder på med sitt, den undersøker hvordan verden fungerer, hvordan naturen har oppstått, hvilke mekanismer som er i den og undersøker årsaker og effekt. Det andre riket, religionen, beskjeftiger seg med andre spørsmål – som hvordan vi bør leve og hvorvidt Gud finnes. På samme måte som det ikke bør være konflikt mellom forskjellige fagfelt fordi de besvarer forskjellige spørsmål, bør det heller ikke være konflikt mellom normalvitenskapen og religionen.

Dette er selvsagt et idealisert bilde av virkeligheten, vi kjenner til mange slike konflikter mellom tro og vitenskap. Den mest åpenbare er kreasjonismen – ideen om at skapelsesberetningen skal undervises som et vitenskapelig faktum. Et annet konfliktområde er mormonenes tro på at jødiske stammer bosatte seg i Amerika, noe historikere ikke kan finne beviser for. Andre eksempler mangler ikke.

Skal skeptikere kritisere religion? Svaret på dette er et definitivt ja. Når mirakelpredikanten Svein Magne Pedersen hevder at han (mot et lite vederlag) kan helbrede mennesker, bør skeptikere være på ham som en klegg og kreve dokumentasjon. Når kreasjonisten Kjell Tveter forsøker å tilbakevise evolusjonen, bør vi påpeke alle hans feil og hvordan han tar sitater ut av sin sammenheng. Men det vil være påstander som skeptikere bør være forsiktige med å uttale seg om. For å forstå disse er det imidlertid viktig å kjenne til forskjellen på fysikk og metafysikk, på vitenskap og filosofi.

Går mennesker igjen etter døden? Finnes det engler? Har vann evne til å huske stoffer det har kommet i kontakt med? Hva skal en skeptiker mene om dette? Ingenting.

Er det mulig at de døde går igjen på Jorden? Absolutt. Er det mulig at de forsøker å kontakte oss? Selvfølgelig. Finnes det per dags dato bevis for at noen har blitt kontaktet av de døde? Så vidt jeg kan bedømme, nei!

Det samme gjelder i spørsmålet om engler, det er umulig å falsifisere eksistensen av engler, så en skeptiker bør holde seg unna spekulasjoner om disse. Imidlertid er det andre som ønsker å formidle kontakt, for et lite honorar, mellom engler og mennesker. Finnes det igjen beviser for at de i hele tatt kommuniserer med engler? Igjen, nei.

Og så er det spørsmålet om vann og minne, kan innholdet på en flaske huske? Vel, det blir et filosofisk spørsmål, minne er i utgangspunktet en egenskap vi tillegger animater, så da må vi spørre oss om minne har en annen betydning i relasjon til vann enn til mennesker og dyr. Vann kan, på et metafysisk nivå, ha et dypt sjelsliv, et sjelsliv vi ikke har tilgang til å kunne studere. Men så er det spørsmålet om homøopatiske remedier har dokumentert helbredende effekt, og på dette spørsmålet må vi svare benektende.

Filosofi og vitenskap

Skeptikere bør bli dyktigere til å skille mellom filosofiske og vitenskapelige spørsmål. En tommelfingerregel er at det vitenskapelige er i den empiriske verden. Med andre ord: kan det testes er det vitenskap, kan det ikke testes, er det filosofi eller tro. Skeptikere er ikke med i en filosofiklubb og det bør ikke være noe krav at en skal forkaste alt en ikke kan dokumentere vitenskapelig. Vi kan kreve en metodologisk naturalisme, men ikke en filosofisk.

Metodologisk og filosofisk naturalisme er to termer vitenskapsfilosofer bruker for å beskrive forskjellen på en ateist og en forsker. Filosofisk naturalisme er en påstand om at alt som eksisterer kan forklares gjennom naturlover. Det finnes ingen Gud, ingen sjel og ingen ånder. Det finnes ingenting utenfor våre sanser.

Metodologisk naturalisme er, som navnet antyder, en metode hvor en ikke regner med noe utenfor naturen eller hva vi kan dokumentere vitenskapelig. Dette betyr at en historiker ikke kan trekke inn Guds inngripen når vedkommende skal forklare hvorfor khanen døde rett før mongolene nådde Wien og en biolog ikke kan trekke inn noen form for skapelse i studiet av livets utvikling. Dette betyr ikke at forskeren må forkaste disse i sitt personlige trosliv. Det er mulig å være overbevist om at Gud bidro til at Vesten vant den kalde krigen uten at dette blir nevnt med et ord dersom en skulle skrive et historieverk om den kalde krigen.

En metodologisk naturalisme er derfor påkrevet for enhver god skeptiker. Men mange skeptikere går lenger, og stiller krav som ingen universiteter utenfor Nord-Korea og Cuba ville gjort. Skal du være en Ekte Skeptiker må du også være filosofisk naturalist. Du må ikke bare utelate overnaturlige og udokumenterte påstander i din gjerning, du må forkaste dem. Du skal ikke bare unnlate å trekke inn Gud når du sitter med en halvliter blant skeptikere på puben, du må erklære høyt at han ikke finnes og at religion har vært til skade for menneskeheten. Det er vanskelig å peke på roten til dette hatet mot alt religiøst i skeptikerbevegelsen, men en av de viktigste bidragsyterne er definitivt Richard Dawkins.
Richard Dawkins er vår tids kanskje dyktigste popularisator av vitenskap. Hans bok Det egoistiske genet fra 1976 er fortsatt den boken jeg vil anbefale dersom en lekmann ønsker en rask innføring i evolusjonsteorien. Andre av hans bøker, som The Blind Watchmaker og Unweaving The Rainbow er også utmerkede.

Dawkins har aldri lagt skjul på sin motstand mot religion, men det var først i 2006 at han publiserte en bok som ene og alene tok for seg hvor falsk og skadelig troen er. Dette ble Gud – en vrangforestilling, kanskje mer kjent under originaltittelen The God Delusion.

Andre og mer reflekterte skribenter enn meg har påpekt alle feilene i boken, så jeg skal ikke gjenta dem her, men på mange måter representerte denne boken et brudd med tidligere skeptikerlitteratur. Carl Sagan, James Randi og Michael Shermer har alle skrevet gode bøker hvor pseudovitenskap avsløres, og ingen av disse har lagt skjul på at de ikke sitter på første rad i den lokale kirken, men ingen av dem angriper religionen som sådan. I stedet begrenser de sin skeptiske virksomhet til de områdene hvor de troende ødelegger for god vitenskap eller bruker triks for å lure de godtroende. For Sagan, Randi og Shermer var det dårlig tenkning, ikke religionen, som var problemet. Det var først med Dawkins at religionen ble sett på som selve roten til den dårlige tenkningen.

Ateismens lys og troens mørke

Mennesker som har minst en ateistisk venn på Facebook kan ikke ha unngått å legge merke til den dikotomien mellom vitenskap og religion som har blitt skapt de seneste årene. Denne skarpe todelingen sier at vitenskapen viser vei ut av mørket, mens religionen binder mennesket fast i det. Den ene modererer seg ettersom den oppdager mer, den andre sverger til flere tusen år gamle tekster. Den ene representerer åpenhet og fascinasjon for det ukjente, den andre intoleranse og dogmatikk.

Denne holdningen er nå så utbredt i skeptikermiljøet at det er vanskelig å være troende skeptiker uten å oppleve ett og annet stikk mot dine personlige trosvalg. For hvordan kan du være en ekte skeptiker når du tror?

Denne dikotomien mellom kritisk tenkning og religion blir imidlertid ikke bare holdt i hevd i ateistiske miljøer, blant enkelte religiøse ser man med kritiske blikk på vitenskapen. Da jeg som kristen mellomfagsstudent skulle gjennomføre en komparativ analyse av kristen og humanistisk etikk, var min første innskytelse at jeg blant annet måtte studere to publikasjoner, tidsskriftet Humanist og bladet Skepsis. Siden jeg ikke fikk tilgang på sistnevnte, måtte jeg nøye meg med Humanist, men der og da var det naturlig å koble kritisk tenkning med ateisme. Over ti år senere, da jeg viste boken Skepsis – en guide til kritisk tenkning (som jeg var med på å redigere) til en prost, var hans første syrlige kommentar: «Så nå har du altså motbevist Gud?» Jeg måtte forklare ham at religion ikke var et tema for boken, og så vidt jeg kunne se var det ingen konflikt mellom religion i seg selv og kritisk tenkning.

På seminaret Beyond Belief ved Salk Institute i La Jolla i California i 2006, påpekte Michael Shermer at dersom man gir en troende valget mellom vitenskapen og troen, vil de aller fleste velge troen. For en ateist vil det virke som et enkelt valg, men for mange vil prisen være venner, familie og hele ens sosiale nettverk. Dette er et viktig poeng. Dersom en fremstiller konflikten som en kamp mellom evolusjon og bibel, vil det være vanskelig å gjøre noe annet enn å forkaste Darwins lære. Ved å skape konflikt, vil alle tape. Vitenskapen vil tape ved at reflekterte ungdommer velger den bort. Religionen vil tape ved at antivitenskapelige predikanter vinner terreng, på bekostning av de moderate. Skeptikerbevegelsen vil også få et taktisk handikap ved at skeptikere kun kan kritisere uheldige fenomener i et religiøst miljø fra utsiden, noe som vil svekke kraften i kritikken. En kristen skeptiker som kritiserer en helbredelsespredikant vil ha langt større gjennomslagskraft enn en ateist.

På denne måten blir de Dawkins-inspirerte nyateistene og kreasjonistene nære allierte. For de deler begge et syn på en konflikt mellom vitenskap og tro, der hver enkelt av oss kun kan tjene én herre. På dette punktet er Ken Ham, som er bestyrer for kreasjonistmuseet i Kentucky, og Richard Dawkins, gode venner.

Skeptisk religionskritikk

Dette betyr ikke at skeptikermiljøer ikke skal drive med religionskritikk. Tvert i mot. Det er mye uvitenskapelig, eller til og med antivitenskapelig, tull som spres i religiøse miljøer, og det er viktig å fokusere på dette. Jeg har allerede nevnt kreasjonismen, men også helbredelsespredikanter og engleskolelærere fortjener vår oppmerksomhet.

Men hvordan skal vi vite hva som bør være legitime skeptiske mål? Når Svein Magne Pedersen holder store helbredelsesmøter, er det i sin natur forskjellig fra en kristen som legger hånden på syk og ber for denne? Og er ikke Märthas og Den norske kirkes engler egentlig de samme vesenene?

Hvorvidt det eksisterer forskjeller fra en teologisk synsvinkel skal være usagt, men fra et skeptisk perspektiv bør det være stor forskjell. For det første er det stor forskjell på å ta betalt for en handling og å gjøre det gratis. Den kristne tanten som ber for sin syke niese gjør dette som regel gratis, og det er heller ikke noe løfte om at noen helbredelse finner sted. For mange ligger det heller ikke heller noe løfte om helbredelse i bønnen og håndspåleggelsen. For en helbredelsespredikant er imidlertid både løftene større og prisen høyere.

Predikanter som har gjort helbredelse til forretning må nødvendigvis ha en større suksessrate enn den vanlige troende, ellers ville det ikke vært mulig med store helbredelsesmøter med heftig kollekt og dyre teletjenester. For å få inn penger er det ikke uvanlig at rene svindelgrep tas i bruk. Den amerikanske predikanten Peter Popoff fikk sin kone til å spionere på potensielle pasienter, og via en radiomottager i øret kunne Popoff få kunnskap om pasienten rett fra Gud.

Lignende forskjeller er det også mellom Märthas nyreligiøse engler og de som dukker opp i vanlige kristnes trosliv. Den kristne engelen er Guds sendebud, vesener som støtter mennesker i nød og rettleder når det er som vanskeligst. Og selv om det verserer historier om engler som har grepet inn i historien, er ikke dette noe det vanlige mennesket opplever. Englekontakt er som regel gratis, og det er ingen mulighet for å lære seg opp i å kontakte dem. Märthas engler, derimot, manifesterer seg i vår verden, de legger igjen fjær, og de lar seg kommandere. Som da de angivelig godtok å bli sendt til Japan etter tsunamien i 2011.

I den kristne forestillingen om nåden, er mennesket bare i stand til å motta Guds kjærlighet, ikke gjøre seg fortjent til den. Siden menneskers aktive handlinger ikke er utslagsgivende, blir det vanskelig å teste både englekontakt og bønn, noe som ikke gjør dem uvitenskapelige, men ikkevitenskapelige.

Ateistisk misjon

For noen år siden reflekterte jeg over hvor mange humanismen og ateismen hadde fått under sine vinger, spesielt med tanke på hvor få evangelister de hadde ute på gaten. Det var riktignok en og annen hedning ute og provoserte sine troende brødre og søstre, men eller var gudløshet en misjonærløs bevegelse. Det var ingen ateistiske arkeologiblader i handelen som en motvekt til de bibelarkeologiske, det var få eller ingen bøker som tolket vitenskapen i et ateistisk lys og det var få som delte med alle sine venner bilder som argumenterte for ateismen.

Mye har forandret seg siden den gang, for i den nyateistiske bølgen har plutselig vitenskapen blitt ateistisk. Det holder ikke lenger å synes at religion er irrasjonelt, denne meningen må deles i form av bilder og lenker på Facebook og i andre sosiale media.
Ateismen har blitt et misjonerende livssyn, en holdning til verden som må deles med dine venner og bekjente, og skeptikerbevegelsen har ofte tiltrukket seg mennesker med et anstrengt forhold til religion. At de skremmer bort kristne og muslimske skeptikere ser ikke ut til å bry dem, heller ikke at skeptikersaken mister viktige allierte.

Nå kunne det vært interessant å undersøke hvorvidt denne fiendtlige holdningen til religion overbeviser de troende, eller for den saks skyld om den er til gavn for vitenskapen. Min hypotese er at Richard Dawkins, på grunn av sin posisjon som en av vår tids mest kjente biologer, har gjort det vanskelig for mange troende å akseptere evolusjonsteorien. Vitenskapen blir gjort til et redskap for ett verdenssyn.

Skeptikerbevegelsen må være åpen for mennesker med de aller fleste livssyn, og det må ikke kreves at kritisk tenkende mennesker har de samme holdningene til alt. Å vite at det finnes skeptikere som er uenige med deg gjør ikke bevegelsen handlingslammet, tvert imot er det en nødvendighet for å hindre gruppetenkning. Vi må kjempe mot alle forsøk på å definere den Sanne Skeptiker og heller akseptere at de finnes reflekterte mennesker som har gjort valg som virker ufornuftige for deg.

Denne artikkelen ble først publisert i Humanist 4/2012. Publisert på nett 14. januar 2013.