Tidsskrift for livssynsdebatt

I skitstormen

Noen glimt fra skyttegravene i åndskampen, slik en herdet veteran opplevde dem.

Av Torgrim Eggen

«Kampanjen har utviklet seg til en skyttegravskrig» (Audhild Skoglund om Ingen Liker Å Bli Lurt, november 2011).

Krigen begynte som seg hør og bør med en innkalling. Den ankom pr mail 17. januar 2011 kl 11.07, og direktivet var å bidra til en kampanje i regi av Human-Etisk Forbund. Fra innholdet: «Kampanjen går ut på å styrke kritisk tenkning i befolkningen. Målet er å få opp bevisstheten om hvordan man skal foreta kloke valg for seg selv og andre.»

Konkret gikk oppdraget ut på å skrive en tekst og spille inn en video der jeg leste denne, maks et minutt. Jeg sto fritt med hensyn til innhold, så lenge jeg grovt holdt meg til kampanjens hovedbudskap.

Oppdraget var ikke honorert. Dette var for Konge og fedreland — bortsett fra at kongehuset allerede var stygt kompromittert i slike spørsmål, og de som høylytt talte fedrelandets sak var ikke stort bedre.

Et slag for Fornuften, da. Jeg ble kalt til våpen for en Ny Opplysningstid. En bombe under Arken, eller som britene så lekkert uttrykker det: «a turd in the punch bowl».

Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at dette var viktig. En av mitt livs viktigste kamper, vil jeg si, og jeg hadde faktisk utkjempet den en god stund allerede.

Ute i offentligheten handlet det om en rekke artikler med skeptiske temaer, men særlig om romanen Jern, som kom våren 2010. Den handler om en religiøs/politisk dommedagssekt — oppdiktet, men med tydelige røtter i samtidens konspirasjonsteorier og «alternativ» tenkning. De to er ofte ett og det samme, kanskje i enda større grad enn jeg hadde forestilt meg da jeg skrev boka.

For meg ble denne en altfor stillferdig bokutgivelse. Det sentrale temaet, den store åndskampen vi er inne i, striden som i virkeligheten handler om hva sannhet er, var etter mitt syn for viktig til å gli inn i den jevne strømmen av norsk romanpludder, og jeg følte meg ikke på noen måte ferdig med stoffet. Jeg var altså lett å lokke til fronten.

Denne artikkelen er skrevet under inspirasjon fra Ernst Jüngers skyttergravsmemoarer fra Vestfronten, som ble nyutgitt av Vega Forlag i 2010 under tittelen I en storm av stål — Dagbok fra Vestfronten 1915-17. Jünger var 20 da han dro til Vestfronten, og utviklet seg senere til en sentral konservativ tysk tenker og forfatter. Han døde 102 år gammel i 1998. Sitatene er fra Jüngers debutbok, som skildrer skyttergravkrigens gru, og dens rus, like mesterlig. Takk til Humanists redaktør, som hadde ideen og foreslo boka.

HEF-offensiven hadde flere ledd. De nevnte videoene (det var åtte av oss), en kampanjeside på nett med informasjon og invitt til debatt, en kort norgesturné med fullsatte hus for den tilårskomne (men karismatiske) skeptikeren James Randi, en morsom parodi på «åndelige» og okkulte teletjenester. Og så Facebook-siden. Det var på facebook slaget kom til å stå.

Det er ikke så mystisk når man ser våren 2011 i (et kort) historisk perspektiv. Facebook var instrumentelt i å velte regjeringen Mubarak i Egypt, for eksempel. Det var en arena som begynte å vise muskler. Det sosiale nettverket har i dag 901 millioner brukere verden over, og i Norge er dekningen nær total. Facebook er lett å bruke, er forholdsvis teknisk stabilt, har overlegne varslingsrutiner og en etablert kultur for korte, gjerne ganske uforpliktende, meldinger.

Så, som vi skal tilbake til, er Facebook en arena der grunnen lett forvandles til gjørme. Ikke ulikt jordbruksområdene i Flandern for 100 år siden.

Facebooksiden var etablert i slutten av februar 2011, og debattene begynte de første dagene i mars. Etter en måned var antall «likes» på siden oppe i 7600 personer (det er i dag nærmere 10.000). Det var da målt 28.400 interaksjoner (likes og kommentarer), og postene var totalt vist 1.988.554 ganger. Kampanjens markedsførere Dinamo betegnet Facebook-gruppen som den mest aktive de noensinne hadde sett. Debattene kom hyppig opp i over 100 svar; jeg tror den lengste jeg har sett var på nær 600 svar, sikkert mer enn 80 prosent av det ren skittkasting.

De første trefningene

«Vi ble tatt imot, inndelt i tropper og satte oss snart ned hos en gruppe skjeggete karer innsatt med leire. De hilste på oss med en viss ironisk velvilje.» (Ernst Jünger)

YouTube-filmene ble sett mer enn 20.000 ganger. Noen av de første streifskuddene jeg mottok dreide seg om «min» film. Jeg hadde skrevet en litt leken tekst som tok utgangspunkt i virkelighetsbilder; hva fins og hva fins ikke «mellom himmel og jord»? (Morsomt nok, og kanskje symptomatisk, er en av de mest forslitte alternativ-klisjeene et feilsitat fra Shakespeare. Hamlet sier til Horatio at det er «mer i himmelen og på jorden», ikke «mellom himmel og jord».)

Denne «lekenheten» fikk jeg fort plukket av meg, som en blåøyd rekrutt. Hadde jeg ant hva slags folk jeg skulle kommunisere med, hadde jeg veid ordene mine på gullvekt. Å argumentere med alternative er som å forsøke å finne fotfeste i en fremmed kultur. De skjønner ikke språket ditt eller måten du resonnerer på. Man kan ikke være tvetydig. Ironi bør absolutt unngås. Derimot sniker det seg etter hvert inn en grim sarkasme, et slags skyttergravspråk.

Jeg oppdaget at hvordan jeg så ut var et relevant argument. Det ble hyppig kommentert. Utseendet er åpenbart viktig for alternativtenkende. Jeg har sett en dame ta seg tid til å skifte profilbilde midt i en meget opphetet diskusjon.

Man kan spørre: visste jeg egentlig nok om fienden? I grunn mente jeg det. Jeg har lest mye alternativlitteratur og har alltid interessert meg for okkulte emner. Jeg har brukt mye tid på zen-meditasjon. Utover nittitallet begynte jeg å ta privattimer i NLP (nevro-lingvistisk programmering, en favoritt blant intellektuelt orienterte alternativtilhengere) hos en dame som insisterte på at vi skulle se kornsirkel-videoer sammen. Jeg var i flere år gift med en kvinne som i dag er etablert som healer. Jeg regner meg som åpen, men mistenksom.

Men intet kunne forberedt meg på den typen alternative som oppsøkte ILÅBL-aksjonen. De var en slags nyåndelighetens berserker. Støttroppene kom veltende inn med stive blikk og veivende armer i bølger av invektiver, anklager og frådende harme. Saklighet, redelighet og rettskriving be damned! De er en fiende det er lett å undervurdere, og tilsvarende farlig.

Jeg fikk noen vennlige dult av sidemenn i skyttergraven, veteraner fra masser av liknende sammenstøt, bl.a. med vaksinemotstandere. «Ikke ta det personlig. Det er slik de holder på,» fikk jeg vite.

Og etter hvert som jeg svelget fornærmelser, for det meste temmelig tafatte, innså jeg at andre hadde det verre. Vår ærede og dyktige aksjonsleder var for eksempel, ifølge en av de mer notoriske debattantene, «... en forspist fettsmurf som sprenger enhver normal standardisert BMI-standard her i Norge med frityrdryppende sikkel samt berlinerbollesmult på brystkassa».

(Navn er med ett unntak holdt utenfor denne erindringen. Ingen nevnt, ingen glemt, ingen tilgitt.)

Frontene låses

«Mannskapene var hele tiden overanstrengt. Det skyldtes til dels at stillingskrigen var et nytt og uventet fenomen for ledelsen.»

I midten av april, vil jeg anslå, var frontene etablert og de fleste av de faste aktørene på plass. Det begynte umiskjennelig å likne en skyttergravskrig, og det kanskje tydeligste tegnet på det var at nyansene ble borte. I en slik konflikt kan man ikke ha nøytrale som virrer rundt i ingenmannsland; de vil bare krepere av vådeskudd eller trå på miner. Diskusjonene ble polarisert, noe vi merket på språket - som når de alternative ble kalt «altier».

I åpningsfasen hadde vi rett som det var besøk av «snille» altier — den typen som tror på spøkelser, ser på Åndenes Makt og blir litt sure hvis man er slem mot Snåsamannen. Egentlig harmløse vesener, og folk man godt kan koste på seg å behandle pent. Det skjedde strengt tatt ikke. De ble skutt på med skarpt, og enten forsvant de straks, eller de hardnet til og sluttet rekkene med de frådende livssynsberserkene.

Aktiviteten var voldsom disse første ukene. Kampanjen holdt seg i utgangspunktet med to moderatorer, og disse hadde nok å gjøre. I løpet av natta hadde det kommet inn bøttevis med spam og personangrep som måtte ryddes opp i. Så begynte diskusjonene tidlig om morgenen, i god tid før åtte, og fortsatte utover dagen. Ildgivningen var ofte tettest i og rett etter lunsjtid. Så dabbet det av i normal middags-/TV-tid, til noen av de tyngste kranglefantene kjente det klø i avtrekkerfingeren igjen rundt kl 21-22. Avhengig av ukedag, tematikk og dagsform kunne man gjøre regning med skuddveksling til to-halv tre om natta. Man begynte å spøke om hvem som var «på vakt».

Det er ikke å undres over at argumentene på begge sider etter hvert ble noe tynnslitte. Spesielt fordi de samme diskusjonene med utgangspunkt i de samme påstandene eller artiklene kom om og om igjen.

Facebook har en del egenheter som vil forvandle enhver tilstrekkelig stor diskusjonsgruppe til et gjørmehull. (Det fins mye, mye verre Facebook-fora enn Ingen Liker Å Bli Lurt!) Når det først er opprettet en gruppe er det umulig å kategorisere innleggene. Det ene legger seg oppå det andre, og dermed er det keitete å få oversikten over hva som er sagt før om samme emne. Sammenliknet med et tradisjonelt strukturert nettforum er Facebook en slags evighetsmaskin hvor ingenting, noensinne, blir utdebattert.

De samme linkene, filmene eller artiklene kunne dukke opp et tjuetall ganger. Til manges irritasjon var det enkelte hos fienden som gjentok sine egne postinger, enten av ren gullfiskmentalitet eller ut fra en teori om at denne gangen må da stjernene være gunstige? Men siden vår side var mye mer tallrik (på Facebook), ble effekten ofte den samme.

En annen bisarr side med Facebook, som jeg knapt kjente til før denne kampanjen, er muligheten for å blokkere privatpersoner. Jeg oppdaget at jeg var blokkert av enkelte før vi hadde rukket å veksle et eneste ord, formodentlig fordi jeg hadde en «profilert» rolle i aksjonen. Det var trynefaktoren, rett og slett. Andre forsvant som ånden i fillehaugen etter første skarpe skuddveksling. Etter en stund lærte jeg å logge inn fra en annen konto, slik at jeg kunne få med meg hva de usynlige drev med.

En beryktet vaksinemotstander og HIV/AIDS-benekter (altså en som fornekter at det er en sammenheng mellom HIV-viruset og syndromet AIDS) har en fascinerende strategi. Vedkommende går inn i et forum, begynner å krangle, og blokkerer øyeblikkelig alle som er uenige. Der det er mulig, blir også administrator blokkert, slik at det er fritt frem for å spamme løs og drukne forumet i galskap. I den grad det er noen igjen til å lese det.

Litt mer subtilt enn å blokkere er det å rapportere. Rapportering er en automatisert prosess i Facebook, men til syvende og sist er det en ansatt som skal vurdere om rapporten skal etterfølges. Det skal visstnok være mest effektivt å melde en meningsmotstander for sex-trakassering, eller for å operere med falsk profil. Følges rapporten opp, blir man utestengt fra Facebook, minst i to døgn. Selve kampanjesiden er trolig rapportert et utall ganger, men uten resultat.

En annen strategi, har jeg latt meg fortelle, er å benytte kruttrøyken og forvirringen etter en spesielt opprivende episode til å deaktivere sin egen profil, si i et døgn eller så. Dermed forsvinner vedkommende og vedkommendes innlegg fra Facebook, noe våpenbrødrene vil bruke til å anklage de onde skeptikerne for å ha fjernet en motstander med skitne midler (man tar det for gitt at skeptikere har spesielt gode kontakter i Facebook-hierarkiet).
Fiendens ingeniørtropper var oppfinnsomme. Det gikk ikke mange dagene før ILÅBL begynte å bli bombardert av falske profiler. En «falsk profil» er et individ som er oppfunnet for anledningen, og det de gjorde der var å trolle og kverulere i timevis, for på den måten å slite ut våre styrker. (Det kan selvsagt også handle om at man vil skjule hva man driver med for sine barn.) Undersøkte man vedkommendes Facebook-profil, oppdaget man at han eller hun ikke hadde venner, var registrert som Facebook-bruker samme dag og ikke likte andre grupper enn ILÅBL.

Altså ble det en til tider sterkt uvirkelig krig, der man diskuterte med pappfigurer eller usynlige ninjaer.

Som for å gjøre det enda mer absurd, hadde fienden en tilbøyelighet til å slette sine egne kommentarer, slik at diskusjoner fremsto som meningsløse. Eller de slettet hele tråden uten varsel («heale» tråden, som et vittig hode døpte det). Slik forsvant noen av de skarpeste konfrontasjonene, og etterpå måtte man nøye seg med løgner, eller sterkt redigerte versjoner av hva som virkelig fant sted.

Et viktig eksempel var da en fra fiendeleiren hadde postet en artikkel med absolutt vanvittige og dessuten antisemittiske påstander om vaksinering. En deltaker kritiserte dette med å erklære at det var like skrullete som Anders Breiviks forestillinger. Noen (deriblant jeg) mente sammenlikningen lot seg godta. Tråden ble slettet, og i ettertid skal man ha det til at det som virkelig sto der var: «HEF mener at alle alternative er som Breivik»!

Den store sammensvergelsen

«Den uhyrlige viljen til å tilintetgjøre som hvilte tungt over valplassen, fortettet seg i hjernene og svøpte dem inn i en rød tåke. Hulkende og stammende ropte vi løsrevne setninger til hverandre. En utenforstående tilskuer kunne kanskje tro at vi var grepet av et overmål av lykke.»

Så hva ble diskutert? Først og fremst alternativ behandling. Kampanjens sympatisører pleide å trekke frem eksotiske påstander og behandlingsformer, ofte fra nyhetsbildet, og kritisere dem. Svært ofte lå fokus på norske tilbydere av ymse mirakelkurer og -metoder, og det ble stilt spørsmål ved lovligheten av disse påstandene. Noe av aksjonens kjerne er at vi har et lovverk som ikke håndheves. Når det så var fiendens tur, kom det gjerne dokumentasjon på at vaksiner ikke virker (eller verre), men at homeopati gjør det.

I likhet med mange andre, gikk jeg inn i kampanjen i den tro at homeopati var en form for naturmedisin. Vi skulle snart lære noe annet, og vi skulle også lære at homeopatien har noen av de minst sympatiske utøverne og tilhengerne av alle alternativdisipliner. Her må man kanskje ile til med at jeg ikke tror alle homeopater er troll. Jeg har i skrivende stund en søt og vennlig tysk lege og homeopat to etasjer over meg, hun er blitt min fastlege (jeg rister smilende på hodet når hun foreslår sukkerpiller), og jeg lurer fælt på hvorvidt og hvordan jeg skal dele disse erfaringene med henne.

Jeg er, når sant skal sies, ikke altoppslukende interessert verken i alternativ eller tradisjonell medisin. Ingen får meg til frivillig å lese medisinske forskningsprotokoller. Det som fenger meg, er ideologier og utveksling av forestillinger. Konspirasjonsteorier har lenge vært en favoritt. Heldigvis trenger man ikke skrape dypt i den alternativmedisinske forestillingsverdenen før slikt dukker opp. Kampanjen var ikke gammel før det ble påstått at min innsats var betalt av legemiddelindustrien. Her må de da ha forvekslet meg med en annen? Men nei, jeg leste riktig.

Noe jeg har lært av feidene på ILÅBL, er at all alternativtenkning i noen grad bygger på konspirasjonsteorier. Forestillingene varierer i styrke og wackiness, selvfølgelig. Men i bunnen ligger en overbevisning om at sannheten er skjult, og at «noen» har interesse av at vi ikke vet. Det kan være så forholdsvis troskyldig som at legemiddelindustrien undertrykker fakta om «natur»-preparater av profitthensyn, eller det kan gå hele veien ut i la-la-land, til teser om at Jorden er hul, månelandingen aldri fant sted og menneskeheten holdes i trelldom av bloddrikkende jødiske romøgler.

Disse ståstedene lar seg utmerket forene, og noe av det skumleste ved relativismen i alternativtenkning er at mange troende later til å være i ukontrollert glidning mellom dem. «Det kan jo være noe i det ...» sier de gjerne, eller «jeg bare stiller spørsmål». Slik oppdager man f.eks. at en «klarsynt» plutselig begynner å hevde paranoide antivaksine-argumenter, eller at en krystallhealer forfekter at det må være noe i dette med «chemtrails».

Nå hører det til sjeldenhetene at noen har «full pakke», som vi kan kalle det, og en feil skeptikere ofte gjør er å ikke være vâr for nøyaktig hvor på crackpot-skalaen vedkommende befinner seg. Det at det beviselig fins jødehatere i alternativmiljøet, gjør det ikke legitimt å beskylde den menige altie for antisemittisme. Det blir ekstra utrivsel av slikt.

Av og til prøvde jeg å lodde dypet. «Hvem mener du sto bak 11. september?» kunne jeg for eksempel spørre. Man kan få frustrerende uklare svar, men det er kjekt å få vite at vi i hvert fall ikke snakker om øgler i menneskeham.

Selvfølgelig har det en egen underholdningsverdi når alternative er skikkelig «utpå». For eksempel var det fascinerende å høre argumentasjonen for at HEF og Skepsis er infiltrert av satanister, i hvert fall de første fem gangene.

Et livssynsslag?

«I krig anstrengte jeg meg alltid for å se på fienden uten hat og verdsette ham som mann ut fra det motet han viste. Jeg gikk inn for å oppsøke ham i kamp og drepe ham. Jeg ventet heller ikke noe annet av ham.»

Human-Etisk Forbund, som står bak Ingen Liker Å Bli Lurt, er et livssynssamfunn. Dette er et problem, og i en ideell verden kunne man kanskje foretrukket at Foreningen Skepsis sto bak kampanjen alene. (Jeg er, for ordens skyld, ikke medlem av noen av dem.) I det øyeblikket man kunne fremstille det slik at HEF «gikk til angrep på konkurrerende livssyn», hadde kampanjen et problem.

Nesten like hyppig som spørsmålet «hvorfor kritiserer dere ikke skolemedisin i stedet?» (som ble fremført mange ganger daglig) hørte vi «hvorfor kritiserer dere ikke kristendommen eller islam?». Det er en forvrengning av HEFs historie å tro at kristendommen på noen måte er «fredet» av organisasjonen. De som husker 1970-tallet vil vite noe annet. Men nå ble det hevdet at HEF i 2011 sto på kristenfolkets side i kampen mot nyåndelighet/new age. Det at et par sentrale aktører har uvanen å bruke den milde forbannelsen «Herrejemini!» når de blir bestyrtet over noe, ble tatt til inntekt for et slikt syn.

De kristne slapp ikke helt. Snåsamannen, som hevder å være et redskap for Gud, var en yndet skyteskive, og andre kristne mirakelhelbredere likeså. Fronten ble fra tid til annen gjestet av mer militante nyateister som kritiserte oss for det samme som de alternative, men med motsatt fortegn: Hiv hele hurven til løvene, både de gammelkristne og de nyåndelige!

Det interessante er selvsagt i hvilken grad alternativisme kan betegnes som et livssyn. Svaret på dette er meget fascinerende: ja, når det passer.
Nesten alle påstander om alternativ behandling inneholder en eller annen variant av omkvedet «nyere forskning viser». (Denne forskningen er ofte slett ikke så «nyere» når man går den i sømmene, men det er en annen sak.) Hovedpoenget er at påstandene søker støtte i et vitenskapelig verdensbilde. Når metoden strider mot alt vi vet om f.eks. fysikk eller kjemi, skyldes det at den etablerte vitenskapen er «for snever» eller «enøyd og reduksjonistisk» (eller simpelthen er kjøpt og betalt, f.eks. av legemiddelgigantene).

Dette er vel og bra, men hvor kommer tro og livssyn inn? Noe som beviselig virker (nyere forskning viser) eller vil la seg bevise i fremtiden (når den «frie» vitenskapen har seiret) har da ikke bruk for overnaturlige forklaringsmodeller? Jeg tror ikke at det bor en liten alv inni min mobiltelefon, men neimen om jeg helt skjønner hvordan den virker. Det holder at de som lager den vet det.

Livssynsargumentet har først og fremst en taktisk funksjon. Én for én blir de alternativmedisinske metodene presentert som vitenskapelig holdbare, i hvert fall for et velvillig og utrent øye, men når kritikken blir bredere, og tyngre, handler det ikke lenger om vitenskap, men om tro. Og folks rett til å tro er grunnlovsfestet. Det regnes som dårlig stil å angripe andres religiøse forestillinger. Man gjør seg uangripelig. Lite irriterte fotsoldatene på ILÅBL så mye som dette kravet om å få både i pose og sekk.

Forsøkene på å beskyte våre stillinger med tyngre ideologisk artilleri handlet gjerne om at HEF representerer ensretting og intoleranse. På ett punkt var det en fra alternativsiden som formulerte slagordet «Sammen mot ensretting!»
«Vil dere brenne de alternative på bål?» spurte en ikke spesielt klarsynt «klarsynt» i et åpent brev til avisen Fri tanke, mens lederen for Alternativt Nettverk mente at kampanjen gikk i Stalins fotspor. Det manglet ikke alternative som var villige til å komplettere den onde treenigheten, gjennom å sammenlikne oss med Hitler og nazistene. Inkvisisjonens bål, Gulag eller Auschwitz — take your pick! — på Facebook, må vite.

Jeg brukte litt tid på å forstå at disse absurde overdrivelsene speilet et miljø som har levd og utviklet seg over lang tid helt uberørt av normal kritisk kultur. Å motta kritikk oppleves som så fremmed, og så krenkende, at det automatisk sidestilles med knebling, undertrykkelse og massedrap. Dette er fanatisme. Det er en fryktelig farlig måte å tenke på, som man faktisk har en slags plikt til å bekjempe.

Ild og bevegelse

«Tiden var inne til å gå på. Med opplantede bajonetter og rasende hurraskrik stormet vi skogholtet. Håndgranater fløy inn i det sammenfiltrede krattet.»

Kampene rundt ILÅBL var preget av ulikartede strategier. Noen av kampanjens motstandere valgte bare å lobbe inn en håndgranat og løpe alt beina kunne bære. Ofte var dette en YouTube-video med antatt rystende informasjon om vaksine-konspirasjonen, NWO-sammensvergelsen eller chemtrails, noen ganger en velment oppfordring av typen «Tenk selv! Stol på deg selv, og lev livet slik DU vil!». Eller vedkommende nøyde seg med å hive inn et uekte Einstein-sitat eller breke «SHEEPLE!!!» før han løp sin vei. («Sheeple» er sammensatt av «sheep» og «people», og et yndet skjellsord blant konspirasjonstroende til de som ennå ikke har «våknet».)

Andre gikk i nærkamp. Det viste seg etter en stund at kampanjens argeste kritikere selv var alternative behandlere. De var dypt forurettet. De tilhørte ymse disipliner, og de angrep oss for at vi forsøkte å nekte folk å ta sine egne helseavgjørelser. Hvem som angriper, er ikke irrelevant. Det er ikke tilfeldig at forlag praktisk talt aldri repliserer på negative anmeldelser av sine bøker, selv om de ofte kunne ha lyst: man kunne holde dem mistenkt for å gjete pengesekken sin.

Når vi påpekte slike sammenhenger ble det ramaskrik. Å gjengi informasjon de selv hadde lagt ut på nett, var «trakassering» og «personangrep». Alternativtenkning i et nøtteskall: å ytre seg offentlig og hyle «personangrep» når noen siterer det. Av og til gikk tankene til folkeeventyret om geitekillingen som kunne telle til ti.

Noen ILÅBL-sympatisører lot iveren løpe av med seg. De gikk for eksempel til skattelistene og publiserte informasjon derfra; offentlig informasjon dette også, for så vidt, men neppe så veldig relevant. Skatteutskriften spesifiserer ikke hva inntekten stammer fra. Derfra var det kort vei for alternativforkjemperne til å slutte at all informasjon som var tilgjengelig om en person var relevant for en hvilken som helst diskusjon. Forsøkene på karakterdrap kom stadig tettere.

Personlig har jeg vært en offentlig person siden lenge før Google, og etter hvert dukket arge diskusjoner og tabloide halv-skandaler frem fra glemselens dyp. En gammel negativ bokanmeldelse gjenoppsto som karakter-argument. Slike merkverdigheter.

Verre var det for bloggeren Gunnar Tjomlid, som nedla et kjempearbeid for å avkle det verste fusket og tankefeilene i alternativsidens argumentasjon på sin blogg Unfiltered Perception. Han høstet mye hat, og et par gamle blogginnlegg som tok for seg betenkelige sider ved samfunnshysteriet rundt pedofili, fikk ekstremt fokus. Slik kunne en av de alternative uttrykke det, med karakteristisk generalisering: «Advarsel! Human-Etisk Forbund og foreningen Skepsis er et yndet sted for rekruttering av pedofile.» Slik holdt det på i ett år, og det burde muligens vært politisak. Eller i det minste en tapperhetsmedalje.

Sett i ettertid er det ingen briljant idé å legge til rette for konfrontasjoner mellom hardkokte skeptikere og alternativister. De er som olje og vann, rigide på hver sitt vis. Selv om statistikken viser at ILÅBL hadde en temmelig jevn kjønnsfordeling, var flertallet av de iherdigste debattantene menn, slik at det til en viss grad kan sies å ha oppstått en konflikt mellom et «mannlig» og et «kvinnelig» verdensbilde. Fienden ble hyppig omtalt som «altie-tantene», tross sine mannlige innslag.

Videre var det påtakelig forskjell på utdanningsnivået på de to sidene av fronten. Mange akademikere sluttet opp om ILÅBL. De som følte seg kallet til å ta til motmæle mot aksjonen, befant seg i debatter med folk som var intellektuelt og språklig overlegne, og dessuten bedre skolert i saklig argumentasjon og retoriske kampteknikker. Det må understrekes at det skal et ganske sterkt mot til dette. Tapperhetsmedaljer kunne være på sin plass også her.

Endelig, og enda mer sensitivt — man kan ikke hoppe over at det i ytterkantene av alternativtenkning, og spesielt blant konspirasjonstroende, befinner seg mennesker med psykiske problemer. Man kan bare til en viss grad møte slike med rasjonelle argumenter. Fra tid til annen kunne det være vondt å se hvordan de ble lokket inn i retoriske feller og drevet til stadig nye skanser, uten annen hensikt enn å underholde deltakerne. Amerikansk har et begrep for det: «turkey shoot».

Alternative hevder ofte og gjerne at «skeppere» eller «pseudoskeptikere», som de også kaller oss, mangler empati eller EQ eller har rusk i det ene eller andre chakraet. Et korn av sannhet fins det dessverre i dette.

Vådeskudd i natten

«Fornuften tilsa at vi burde holde oss i ro og sette fienden ut av spill ovenfra. Det var et lett mål. Men i stedet kastet jeg geværet fra meg og styrtet frem mellom begge parter med knyttede never.»

Jeg vet at det er en karakterbrist, men likevel: Personlig er jeg ingen kjølig eller kalkulerende debattant. Snarere har jeg en tendens til å bli revet med, reagere spontant på provokasjoner, havne i en form for blodrus der ikke hvert skritt er like veloverveid. Det er skummelt mot en fiende som aldri glemmer det aller minste glefs; vedkommende kan selv opptre hvor usaklig og frådende som helst, men hvis du trår feil, vil du bli påmint om det hver gang dere møtes heretter.

Jeg begikk grove feil. I en diskusjon ganske tidlig i kampanjen var noen tankeløs eller uforsiktig nok til å invitere til mer generelle spørsmål. Så jeg spurte: «Hvorfor kan ikke altier stave?»

Det jeg ikke helt hadde fått med meg, var at jeg på denne måten hadde rammet det høyest (selv)dekorerte offeret i hele ILÅBL-kampanjen. Et verre overtramp hadde hun aldri vært utsatt for. Jeg er fremdeles blokkert.

Ikke desto mindre var spørsmålet berettiget. I den grad det er en påviselig sammenheng mellom språk og tanke, er alternativ tenkning ... alternativ. Slikt blir tydelig når man bare har skriftspråket å forholde seg til. Men å påpeke det er «mobbing». Et menneske som det ene øyeblikket staver «kraniosakralterapi» feilfritt, er i det neste er sårbart dysleksi-offer. Sånn er det bare.

Jeg er heller ikke fremmed for å gripe til iPaden etter å ha tatt noen glass ute på byen, og meddele verden hvor David kjøpte ølet, samme natt (seemed like a good idea at the time). Den 15. oktober 2011 gikk det fullstendig galt. Kampanjen hadde pågått i et halvår, fronten hadde ikke rikket seg på ukevis, og jeg ga utløp for min frustrasjon:

De er dumme. Det er den høyst uvitenskapelige konklusjonen jeg har trukket etter fem måneder. Jeg har holdt øye med dem, jeg har lest, jeg har hatt tålmodighet ... men det det koker ned til er at de alternative er dumme. Big time dumme. Dvs superdumme (...)

Helvetets porter åpnet seg. Dette var ikke et alminnelig, hendelig personangrep, men noe mye verre! Artilleriet dundret i ukevis, virket det som. Jeg har lurt på om ikke denne episoden var den som førte til opprettelsen av motkampanje-gruppen Nei til mobbing og nei til Human-Etisk Forbunds mobbekampanjer, som kort tid etter oppstarten klinte opp et stort hakekorsflagg og beskyldte alle i HEF og Skepsis for å være «nazister». Det er muligens å ta æren for mye.

Og det var vel ikke helt korrekt, heller. Alle er ikke dumme. Noen har bare gått seg ufattelig vill.

Motstanden mot ILÅBL ble først organisert rundt Facebook-siden Alle Liker Å Bli Lurt, som dukket opp 13. april 2011. Den var satt i scene som et «humoristisk» tilsvar (jeg har aldri lært å skjønne alternativ-humor) av new age-tidsskriftet Ildsjelen. De hadde imidlertid aldri noen planer om å moderere gruppen, så på noen måneder var den overtatt av en gjeng ekstrem-alternative og vaksinemotstandere, og ble i høy grad brukt til nedrige personangrep og et generelt hylekor mot HEF og Skepsis.

Nesten seks måneder etter innså Ildsjelen omsider hva som foregikk, slettet alle innlegg og stengte siden, som hadde mer enn 700 tilhengere. Den ble gjenfødt uten støtte fra tidsskriftet som Alle Liker Å Bli Lurt 2, som senere muterte til I lyskilden, for en stadig krympende krets av frådende «hefsis»-hatere. Der ble man blokkert for det minste lille kremt. Videre skallet den av seg et par undergrupper. Mest notorisk var den tidligere nevnte Nei til mobbing ..., ofte kalt «mobbelamaen».

Det mest eksotiske og underholdende innslaget var gruppepsevdonymet Olga Brattbakken, som søkte å gi konflikten litterær form og innhold. Brattbakkens dristigste stunt var å skrive en serie (påbegynte) erotiske noveller med kjente aktører fra HEF og kampanjen i svakt forkledde roller, undertegnede inkludert. Tema var for det meste en slags kinky doktor-sex med mange hint om vaksinering, klyster og slikt, spedd opp med antydninger til SS-sleaze. Litt burleskeri ved fronten! Imidlertid innså åpenbart Brattbakken-kollektivet at dette ble i dummeste laget. Blogginnleggene ble slettet, og de fæle og humørløse hefsis-erne fikk selvfølgelig skylda.

Etter slike opptrinn var det enkelte av «våre» som syntes det nå burde være skapt takhøyde for litt grovere harsellas, men administrator holdt dem i ørene. I det hele tatt tillot moderator på ILÅBL alltid motstanderne å gå lenger enn tilhengerne, et sympatisk om enn noe frustrerende prinsipp. Så det dukket opp nye kanaler: Smaken av tull var mest for personlig bitching, og siden med den hakkespettgeneral-aktige tittelen ABGTSIV (Alternative behandlere gjør ting som ikke virker) var viet ond latter på bekostning av eksotiske alternative behandlingsmåter. Begge sidene opererer ennå.

Våpenhvile – og omgruppering

«Kort etter forsøkte britene seg med en vennlig tilnærmelse ved å plassere et juletre på brystvernet. Men våre folk feide det ned i forbitrelse, og britene svarte med geværgranater.»

23. juli 2011 ble det erklært våpenhvile på Ingen Liker Å Bli Lurt. Landet var i sjokk. Samtidig, mens saken ble rullet opp, vokste tanken i meg at dette var nettopp slikt jeg var kommet til ILÅBL for å slåss mot. Jeg hadde en artikkel på trykk i Dagsavisen den skjebnesvangre dagen, som handlet om 9/11-forestillinger og kraften i dem. Tittelen var «Da sannheten døde».

Konspirasjonsteorier er livsfarlige. Selv om Utøya-tiltalte sannsynligvis er både sinnsforvirret og en ensom ulv, var det en hittil forsømt samfunnsplikt å forhindre at tankegods av denne typen får spre seg uimotsagt. Det trengs, som vi ser, bare én gærning med en tilstrekkelig dårlig idé. Det kunne like gjerne ha smelt ved Frimurerlosjen.

Ikke lenge etter at rosene på Stortorget var visnet, våknet vi til erkjennelsen av at Norge hadde fått et hardere og mer uforsonlig debattklima. Breivik har forgiftet brønnen. Det merket vi på ILÅBL også, da hjulene knirket igang igjen og de samme temaene kom opp på ny. Tonen var blitt råere, aggresjonen skarpere. Trolig ville ingen ha tatt sjansen på å starte en slik kampanje i 2012. Ingen ville fått ideen en gang.

Men positive ting skjedde også. Alternativt Nettverk tok et viktig oppgjør med den ekstreme konspirasjonskulturen i fjor høst. Det var ingen vei utenom.

Episoden handlet om forfatteren Per-Aslak Ertresvågs planlagte foredrag på Alternativmessen på Lillestrøm, Norges største manifestasjon. Ertresvåg hadde talt de foregående årene, og avlysningen vakte arg debatt. Verdensbildet som formidles i hans bøker er fylt av mektige skjulte brorskap, tankekontroll-stråling, folkemord med vaksinering og så videre. Det skal mer til enn et avlyst foredrag (og en uvanlig skarp og prinsipiell uttalelse fra AN) for å hindre at slike forestillinger sprer seg. Men det er et spenstig skritt fremover fra «Det kan jo være noe i det ...».

Fulgte man med på ILÅBL, var det mulig å iaktta en radikalisering blant den harde kjernen av motstandere, som det riktignok er få igjen av. Det ser ikke pent ut. HEF og Skepsis er nå en global, monolittisk mørkemakt som står bak alt som er vondt og vanskelig. Hadde vi skyld i det? Til en viss grad, mener de våpenbrødrene jeg har spurt. Men slikt foregår overalt nå. Og det å møte skarp kritikk skal ikke automatisk føre til at man begynner å se okkulte sammensvergelser.

En slik kamp kjempes i bunn og grunn for galleriet. Titusener har vært innom de blodflekkede Facebook-sidene i løpet av kampanjen. Mange av dem har aldri skrevet innlegg eller kommentert, maksimalt trykket et «liker» nå og da. «Det er viktig, det dere holder på med der,» hørte jeg nylig en bekjent si. Jeg har aldri sett fjeset hans på ILÅBL, men han hadde lest mye av det.

Selv har jeg også blitt radikalisert. Min identitet som skeptiker er mye mer fasttømret nå. Da jeg leste ordene «den notoriske skeptikeren Eggen» i en av disse debattrådene, ble jeg overrasket. Jeg hadde aldri betraktet meg selv slik.

Toleransen for tullprat er lavere. Rett før deadline på denne artikkelen hadde jeg en vaksinemotstander på middag, og hennes mann som er «usikker» i 9/11-spørsmålet. Det kunne gått helt galt, men jeg serverte den økologiske frilandskyllingen med et smil. «Don´t be a dick», som våre altie-venner på ILÅBL så snilt belærte oss.

De er mange. Det er kanskje det nifseste jeg har lært. Og vi er så få.

ILÅBL engasjerte en utrolig gruppe kunnskapsrike, generøse og ikke minst svært tålmodige mennesker. Når det fungerte som det skulle, var det fantastisk. Påstander som bunnet i kvantemystikk ble imøtegått av partikkelfysikere. Ville helsepåstander ble kritisert av kvalifiserte leger. Vaksinenoia ble dissekert av immunologer og mikrobiologer. Vitenskapsjuks og kvasivitenskap ble avkledd av drevne vitenskapsteoretikere. Og den tilårskomne tryllekunstneren strippet de «klarsynte» og paranormale. Det gikk så englefjæra føyk.

Alt var ikke leire og giftgass ved fronten heller. Innimellom vanket adspredelse og latter. Et av mange kjære minner er fra en maidag i fjor, i en av disse endeløse diskusjonene om homeopatiens diskutable velsignelser. En forkjemper for slikt (en av våre mest sympatiske altier, men noe kolerisk av legning) hadde funnet en vitenskapelig avhandling på nett som støttet hans hypotese om at kvantefysiske prosesser i vannmolekyler muliggjorde homeopati. Denne veivet han gledesstrålende med: «Hva sier dere NÅ, da??!!»

Noen tålmodige sjeler satte seg til å lese artikkelen, noe vår koleriske venn ikke helt hadde rukket (litt typisk, det også). Den var påfallende morsom; blant annet ble det foreslått et forsøk der legen skulle dypfryses for ikke å påvirke observasjonen. Det var en vitenskapsparodi. Man gjorde høflig oppmerksom på dette.

Da tente vår mann på alle pluggene og langet ut mot «filosofiske bakstrevere» og «reduksjonister». Man prøvde igjen, og det demret langsomt. Et siste halmstrå: «Men referansene virker jo seriøse?»

Så kom nådestøtet. Noen siterte fra referanselisten: «... eller Bond (1966) som i sin artikkel ”A protocol for correct preparation of vermouth based beverages” fant at risting hadde en annen effekt enn røring.»

For en som jeg, som ikke stiller med andre kvalifikasjoner til en slik strid enn engasjement og et digert bibliotek, har det vært dypt fascinerende å se geniene i arbeid — få et førstehånds innblikk i hvordan den kritiske tanken arbeider systematisk, få forklart hvordan vitenskap blir til og hvordan forskning korrigerer seg selv, å få holde Occams barberkniv i hånden et øyeblikk og kjenne hvor skarp den er. Jeg er blitt overbevist om at humaniora og naturvitenskapene må søke tettere sammen. Det er skyttergraver der også.
Men som de også spurte seg, da røyken lettet på Vestfronten i november 1918: «Vant vi?»

Siste saker fra FriTanke