Tidsskrift for livssynsdebatt


Av Thomas Wold

Holder sammen i tynt og tynnere

Om pro-anorektiske nettsider og jakten på kontroll og perfeksjon

Internett byr på nye omgangsformer for mennesker som før hadde få møtesteder. Som oftest er dette av det gode, men ikke alltid. Pro-anorektiske nettsider, drevet av anorektikere selv, er et eksempel på nettets mer problematiske sider. Thomas Wold ser nærmere på fenomenet og på hva sidene betyr for anorektikerne selv.

“If you aren't disordered but wish you were, fuck off, go count your blessings and eat a sandwich. Wannarexics will not be tolerated.”

Bloggeren Anaregzig er ikke nådig mot wannarexics som måtte finne på å besøke nettsiden hennes. Hun forakter folk som har lyst til å bli anorektikere, men som ikke klarer det. På bloggen sin skriver Anaregzig med stolthet om sin tilværelse som anorektiker og om de hverdagslige utfordringer en slik livsstil medfører. For anoreksi er nemlig en livsstil, ikke en sykdom. Anaregzig skriver ikke om seg selv som en syk stakkar, men som en del av en utvalgt elite.

Det er flere som Anaregzig på nettet. De kaller seg pro-anorektikere og har funnet sin digitale arena på hjemmesider, blogger og nettforum. De benytter seg av samtidens ideer om kropp og selvkontroll for å fremstille seg som en elitegruppe innen kroppskontroll. Med kroppskontroll mener de strengt tatt vektkontroll, nærmere bestemt det å være undervektig. De bruker de etablerte medisinske begrepene om spiseforstyrrelser, men opponerer mot de negative betydningene som disse begrepene er ladet med. Selv ordene ”spiseforstyrrelse” og ”eating disorder” (forkortes ofte til ED) impliserer jo at det er en påvirkning utenifra som forstyrrer kroppen og sinnet.

Pro-anorektikerne snur på det og får spiseforstyrrelse til å bety kontroll. Å være ”disordered”, eller ”forstyrret”, blir dermed noe de selv ønsker og som de selv har kontroll over. I dette universet symboliserer den anorektiske kroppen indre dyder som selvtillit, selvkontroll, mental styrke, indre og ytre skjønnhet. De er ikke de eneste som mener at kroppsfasongen din sier noe om hvordan du er som person.

Kroppens symbolske verdi

“An imperfect body reflects an imperfect person.”1

Idealer om hva som er vakkert og attraktivt varierer mellom ulike kulturer (og subkulturer), og endrer seg over tid. Dagens rådende kroppsidealer knyttes ofte til trening og kosthold. Likevel handler det ikke bare om helse og sunnhet, men vel så mye om hva kroppen symboliserer av materielle og intellektuelle ressurser og moralske dyder. En slank midje, definerte muskler, plettfri og solbrun hud og fyldig hår symboliserer at du har tid, penger og vett nok til å spise skikkelig, trene jevnlig og har selvdisiplin og klarer å kontrollere kroppen i et samfunn preget av overflod.

Riktignok har vi lært at det er det indre som teller, men ideen om at menneskers ytre særpreg sier noe om deres indre egenskaper, henger fortsatt ved. De enkleste eksemplene på dette ser vi i underholdningsindustriens filmer og TV-serier, hvor de slemme karakterene så godt som alltid ser slemme ut – det vil gjerne si stygge – mens helten så klart er en kjekkas.

Både fiksjonsserier, reality show og talk shows gir oss mange skildringer av en stygg andunge som forvandles til en svane; en person med et ufikst utseende, håpløs frisyre og stygge klær går gjennom en forvandling og blir til en moteriktig skjønnhet. Samtidig med den visuelle forvandlingen endres også karakterens væremåte – fra redd til uredd, fra forsiktig til modig, fra ensom taper til gjengens suksessrike midtpunkt. Ytre skjønnhet og indre styrke går hånd i hånd.

De fleste setter pris på skjønnhet, men hva som oppfattes som vakkert varierer mellom ulike samfunn, ulike subkulturer og til ulike tider i historien, og de estetiske idealene har regulert kvinnekroppen i større grad enn mannskroppen.2 På slutten av 1800-tallet ble solbrun hud for eksempel oppfattet som usunt og som er markør av lav sosial status, mens en blek og litt lubben kropp signaliserte at du levde i velstand og kunne slappe av i skyggen fremfor å drive manuelt lavstatusarbeid i åkeren. Senere har brun hud blitt forbundet med eksotiske reiser og dermed en høyere status.3 I en tid preget av overflod og hvor det er mye offentlig uttrykt bekymring for overvekt, signaliserer en slank kropp at du har selvkontroll.

Studier av unge kvinners samtaler viser at de beskriver den fete kroppen som uattraktiv og skammelig, og at de assosierer den med innadvendthet og mangel på selvtillit. Samtidig blir den tynne kroppen sett på som tiltrekkende og assosiert med utadvendthet, selvtillit og lykke.4 Slike kulturelle forestillinger rasjonaliseres gjennom tankegangen om at de som er intelligente og initiativrike, klarer å gå ned i vekt gjennom trening og diett. Logikken i dette kan virke skrøpelig, men den symbolske sammenhengen mellom en slank kropp og suksess har blitt en av samtidens kulturelle myter, en estetisk naturlov som sjelden formuleres direkte, men som det heller ikke stilles spørsmål ved.

Alice in hungerland

Sitatet som åpner artikkelen er fra nettsiden The Haven of Ana Butterfly. På forsiden er det bilde av en mager, halvnaken kvinne som ligger med ryggen til i en sofa. Skulderbladene stikker langt ut fra kroppen og midjen er så smal at jeg mistenker at bildet er rutsjert.

Over bildet står en advarsel: ”Dette er en pro-anaside. Hvis du ikke liker det, forlat siden.” Under bildet står et dikt av Ana Butterflys venn, Ana Perez. Galgenhumor og poesi er ikke uvanlige innslag på pro-anasidene. Her finnes også bilder av anorektiske kropper, tips om vektkontroll gjennom streng diett og trening, samt en lang liste over ana-venner.

Det har ikke vært gjort mange studier av unge menneskers bruk av nettsider som fremmer selvskadende adferd, slik som selvmord, selvkutting, pro-mia (pro-bulimi) og pro-anasider.5 Innholdet på slike nettsider er for det meste laget av brukerne selv, og byr på blogger, bildegallerier, diskusjonsforum og chatterom. Nettsidene inneholder detaljert informasjon om temaet, tilbyr kommunikasjon med likesinnede og beskriver metoder for å skade eller drepe seg selv, og kan fungere som et sted for å dyrke sin lidelse som en moralsk verdi.

Å besøke slike sider kan også inngå i en prosess av bevisstgjøring. Vi har mange tilfeller der unge mennesker som kutter opp seg selv har besøkt selvskadingssider på nettet og gått gjennom en bevisstgjøringsprosess i møtet med disse sidene. Der har det hatt positive effekter i form av å hjelpe mennesker med å redusere den skadelige atferden, skjønt vi vet lite om hvilken effekt slike sider kan ha på barn og tenåringer.6

Pro-anasidene regnes som en underkategori av selvskading. Pro-anabevegelsen inntar en positiv holdning til anoreksi og presenterer det som en livsstil fremfor en sykdom. Pro-anasidene er ofte like i innhold og gir råd om hvordan å gå ned i vekt og hvordan holde den anorektiske tilstanden skjult for omverdenen. Mange av sidene gir også informasjon om hvilke medisiner som kan brukes for å oppnå og opprettholde vekttap.7 Noen av sidene beskriver anoreksi som en alvorlig lidelse og tar også for seg de helsemessige konsekvensene. Det finnes også forum for de som har klart eller som ønsker å komme seg ut av anoreksien.

Det er også mye vennskap, emosjonell støtte og diskusjon om vanskelige tema i pro-anaforumene.8 Det ser med andre ord ut til at pro-anasidene også fungerer som et møtested for folk som mangler andre møtesteder, og et sted hvor de kan gi uttrykk for følelser og ha diskusjoner med likesinnede om tema som de ikke kan diskutere med vanlige folk andre steder. Sidene blir i hovedsak besøkt av kvinner i alderen 13-25.9 Mannlige anorektikere er lite synlige på pro-anasidene.

Hvorvidt unge med spiseforstyrrelser opplever pro-anasidene som en negativ erfaring, er så langt et åpent spørsmål. Sidene fungerer som en arena der de kan uttrykke følelser, meninger og holdninger som de føler de ikke kan uttrykke andre steder, og pro-anorektikerne har skapt sin egen digitale arena med sine egne regler og logikk, hvor de konstruerer anoreksi som en livsstil for eliten.

Thinspiration

Anaregzig forteller at hun er invitert i et selskap. Dette medfører at hun mister en treningsøkt og følgelig må hun redusere kaloriinntaket. For å unngå hevede øyenbryn i selskapet skal hun gå med en drink i hånda hele tiden, for å gi en illusjon av næringsinntak, men det skal bare være vann, kanskje tilsatt vitaminer. Men hun skal holde seg unna mat til dagen etterpå.

Slike dagbokaktige blogginnlegg er typiske på pro-anasidene. De skriver om hverdagslige hendelser i livene sine, hva de føler og tenker om livets oppturer og nedturer. Alt er skrevet ut i fra et pro-anorektisk perspektiv, og alle hendelser tolkes ut i fra en identitet som pro-anorektiker. Anaregzig har vært mindre aktiv som blogger etter at hun ble utsatt for en intervensjon og sendt på et rehabiliteringsprogram. I presentasjonen av seg selv skriver hun at hun håper at personer med anoreksi kan bruke bloggen som ”thinspiration”, men hun oppfordrer også anorektikere på rekonvalesens om å lukke siden og heller oppsøke lege.

Pro-anorektikerne er i stadig konflikt med resten av verden, og typisk for disse sidene er at de beskriver hvordan de finner fram til ulike strategier for å møte verdenen utenfor uten å måtte gå på akkord med anoreksien.

Thinspiration kan gjerne oversettes til tynnspirasjon, men de norske pro-anorektikerne bruker stort sett den engelskspråklige varianten. Som ordet antyder er dette innhold som går ut på inspirerer seg selv og hverandre til å bli tynne. For eksempel har de en rekke slagord: ”Du blir feit hvis du spiser i dag. Utsett det en dag til.” Eller: ”Sult er et eksempel på viljestyrke.”10

Typisk for slagordene er at de feirer viljestyrke og selvdisiplin, og påpeker hvordan kroppens fasong er et uttrykk for dine kvaliteter som person. De oppfordrer også hverandre til å gå uten mat, de finner seg ”sultekompiser” og de kan konkurrere med hverandre om å gå ned mest i vekt: ”Who`s fasting with me? 30 hours food-free! Let`s do it! Think beautiful thoughts, girls! XOXO!”

Bildegallerier er en viktig del av thinspiration. Her viser de bilder av seg selv og andre pro-anorektikere i positurer som fremhever smale midjer, synlige ribben og knokler. Hodene er som regel enten kuttet av eller gjort tåkete, eller bildet er tatt slik at ansiktet ikke synes, ettersom pro-anorektikerne vanligvis har disse sidene uten at familiene deres vet om det.

Bilder av tynne kjendiser er også populært, og det er alltid glamorøse kjendiser, som filmstjerner og popartister i gallaklær. Mange av kjendisbildene er digitalt manipulert slik at de skal se enda tynnere ut enn de i virkeligheten er. Synlige knokler er en gjenganger her også. Kjendisbildene tjener som inspirasjonskilder og forbilder, samtidig som de er utsagn om at anoreksi er en glamorøs livsstil for eliten:

”Mitt forbilde er Mary-Kate Olsen. Som dere sikkert vet er hun kurert for anorexia nå, men uansett synes jeg hun er fantastisk og hun holder meg oppe.”

Paradoksalt nok bidrar mediedekningen av spiseforstyrrelser ofte til denne glamorisering av den anorektiske kroppen gjennom å knytte det til en identitet for popstjerner og prinsesser. I kjendismedia fremstilles anorektiske eller svært tynne kjendiser både som ynkelig syke og glamorøst feminine.11 Dette bidrar til å knytte anoreksi til en glamorøs kjendislivsstil, som noe for eliten.

Kjendiser vil sjelden snakke om spiseforstyrrelsene mens det pågår, forståelig nok, men kan gjerne gjøre et såkalt åpenhjertig intervju når de har overvunnet problemene og er klare med en ny plate. Dette mønsteret ser vi også når det gjelder rusmisbruk, og både rusmisbruk og anoreksi blir da nærmest fremstilt som en del av totalpakken som et glamorøst kjendisliv består av. Du kan ikke få det ene uten det andre, og mange unge ser for seg at noen runder med kokainmisbruk eller spiseforstyrrelser er en pris som det er verdt å betale.

Sultetips

”Skulle gjerne hatt noen tips om hvordan skjule vekttap for foreldre! OG unnskyldinger for å ikke spise!” Innlegg fra 12 år gammel jente på en pro-ana-side.

Ulike råd og tips om vektreduksjon er en gjenganger på pro-anasidene. Det være seg teknikker for krasjdietter, hvordan fremtvinge brekninger, bruk av avføringsmidler eller teknikker for å undertrykke sultfølelsen. Noen oppfordrer også til å dyrke sultfølelsen som en belønning og et bevis på at du er i ferd med å lykkes. Tipsene handler også om hvordan å skjule vekttap for omgivelsene, for eksempel ved bruk av klær, og hvordan lure omgivelsene til å tro at man spiser mer enn hva man egentlig gjør.

En jente som var blitt satt under overvåkning på skolen, slik at en støttelærer satt foran henne og fulgte med når hun spiste matpakka, fortalte hvordan hun sørget for å smule opp brødskivene. Slik lurte hun læreren til å tro at hun hadde spist opp alt, men i realiteten lå halvparten igjen som smuler på gulvet. Andre tips handler om hvordan å unngå eller manipulere undersøkelser fra helsepersonell.

I allmennheten er det lite kunnskap om anoreksi, samt en utbredt mistro til svært tynne modeller. Anorektikere er dermed omgitt av mennesker som er mistenksomme til deres atferd. Så de må kjempe mot dem! De pro-anorektiske nettsidene er gjennomsyret av en underliggende holdning av at det er ”oss mot resten av verden”, dvs. alle som ikke er anorektikere. Blant pro-anorektikerne er det en utbredt holdning om at ”resten av verden” ikke har mulighet til å skjønne hva dette går ut på:

”Det er ikke noe sykt ved dette … du som ikke har ana anoreksi eller mia bulimi vil ikke skjønne deg på dette eller de som har det … disse sidene hjelper oss og holde sammen … ikke og lære folk å få ana eller mia!”

Innvevd i dette er en elitistisk holdning, der anoreksi kun er for eliten som virkelig kan dette med å utøve selvkontroll. Dette uttrykkes også gjennom en forakt for mer tilfeldige slankere.

Det hender at ikke-anorektikere på leting etter en effektiv slankekur besøker pro-anasider og melder seg inn i pro-anaforum i håp om å finne en rask metode for å kvitte seg med noen uønskede kilo. Det gir et bilde på kjappe slankekurers popularitet når noen vil benytte de usunne slanketipsene på pro-anasidene for å komme i fasong til bikinisesongen.

Slike besøkende blir møtt med nedlatenhet og til og med fiendtlighet fra pro-anorektikerne. De blir foraktfullt kategorisert som ”wannabes” og ”wannarexics”, interessante ordkonstruksjoner som impliserer at det er mange mennesker der ute som ønsker å bli anorektikere, men som mangler selvkontrollen og besluttsomheten til å bli det. Beskjeden er at anoreksi er kun for de utvalgte, og du kan ikke komme her sånn uten videre og forvente at du skal få bli medlem av en eksklusiv gruppe.

Anorektikere blir vanligvis plassert i en rolle som stakkars ofre, og dette er en måte å snu den anorektiske tilstanden om til å bli en selvvalgt og attraktiv rolle. Det er også en annen side ved slike utsagn. På noen pro-anasider er utsagn om at du ikke kan være med i det gode selskap gitt fra et mer empatisk perspektiv, hvor de advarer mot en livsstil som vil dominere tilværelsen din fullstendig og som vil bety at du må ofre ganske mye annet i livet. På flere av nettsidene står det også oppfordringer om å søke legehjelp, og informasjon om ulike steder man kan søke hjelp.

Emosjonell støtte

”Jeg driver selv 1 pro-ana-side, og jeg må si at uten den, hadde jeg vært enda verre tilstand enn jeg er i nå. Hvorfor skriver jeg her? Fordi jeg ganske enkelt ikke har energi til noe annet.”Note:12

De fleste pro-anorektikerne er mest interessert i å kommunisere med andre pro-anorektikere, ikke med utenforstående. Mange dører i samfunnet er lukket for anorektikerne. Det er ikke mange steder hvor de kan lufte sine tanker og diskutere tema knyttet til anoreksi uten å møte bedømmelse, fordommer eller uvitenhet. Det er ikke alltid at møter ansikt til ansikt er noe alternativ heller, enten fordi de simpelthen mangler energi eller fordi de har isolert seg selv sosialt. Uten andre å snakke med, uten andre steder å gå for å finne støtte, kan pro-anasidene oppleves som veldig viktige:

”Pro-ana er for meg en slags "klippe" å klamre seg til når livet blir for vanskelig å bære. Det er godt å kunne "skrive vekk" smerten av og til på pro-ana-forumer.”

Sett i lys av dette virker det klart at pro-anasidene kan ha samme betydning for mange som den gammeldagse dagboka; som et sted der de kan uttrykke sine innerste følelser uten å møte fordømmelse. Andre studier antyder også at nettsidene representerer stabilitet og kontroll for brukerne.13 Flere brukere av pro-anasider uttrykker bekymring for at andre kan bruke sidene på en dårlig måte. Pro-anorektikerne er ingen samlet gruppe, og således ingen bevegelse i tradisjonell forstand, og de har ulike oppfatninger om hva pro-ana skal være:

”Problemet med pro-ana er at det er disse jentene da, som VIL ha spf spiseforstyrrelser. De ødelegger pro-ana's inntrykk og misbruker det det er ment som: en støtte. Ikke til å gå ned i vekt, men til å gjøre hverdagen litt lettere for hverandre!”

Engelen Ana

Ønsket om å oppleve et samhold med likesinnede er viktig for pro-anorektikerne, noe vi også ser i hvordan mange av dem refererer til Ana som en person, som en god venninne som forstår dem, støtter dem og gir dem styrke. Hun er også den perfekte kvinne, idealkvinnen som de selv aldri kan bli. Noen pro-anasider benytter også en religiøs retorikk. De bruker Ana som navn på den kvinnelige guden de dyrker, og som de ber til for å gjøre dem tynne.14

Religiøse motiver og bilder av kvinnelige helgener, selvfølgelig tynne, er en måte å opphøye anoreksien til noe åndelig på. Det er også beskrivelser av religiøse ritualer som skal holde deg tynn. I tillegg til alter, levende lys og besvergelser, går ritualene ut på å gå lenge uten mat.

Denne måten å omtale anoreksi i religiøse termer er mer vanlig på amerikanske pro-anasider enn på norske. Pro-anasidene oppstår ikke i et vakuum, så dette kan ha noe å gjøre med hvordan religiøs retorikk brukes ulikt i USA og Norge. I USA er det ikke uvanlig å høre både politikere og popstjerner takke Gud når de har vunnet et valg eller en pris, eller når de har overkommet vanskeligheter. Denne formen for religiøs retorikk er ikke like vanlig i norsk offentlighet, verken ved utdelingen av Spellemannsprisen eller i politiske taler, men vi ser økende interesse for nyreligiøsitet, der folk går på engleskoler og der en biografi om en healer er på bestselgerlisten.

Dette har ikke gått norske pro-anorektikere upåaktet hen, og bilder av tynne kvinner med englevinger figurerer nå på flere norske pro-anasider. Det er ikke overraskende at begreper som brukes i samfunnet som helhet også finner veien til pro-anasidene. Det er også lett å se hvordan pro-anorektikernes kroppsposjekt finnet gjenklang i de nyreligiøse ideer om selvutvikling.

Stolthet og fordommer

Kroppen har blitt et prosjekt der diett, trening, livsstil og til og med plastisk kirurgi benyttes for å få kroppen slik vi vil ha den.15 I et samfunn preget av overflod blir det å spise mindre enn vi ønsker lett oppfattet som å utøve selvkontroll. En tynn kropp blir både et bevis på utøvelsen av denne dyden og belønningen for den. Forestillinger om disiplin, selvkontroll og total kontroll over sin egen kropp uttrykkes ofte og sterkt på pro-anasidene på nettet.

Når jenter og unge kvinner skriver om kroppen sin, er det som oftest i en negativ tone.16 Dette er også vanlig på pro-anasidene, men samtidig forsøker de også å fremstille de tynne kroppene sine som noe å være stolte av. Mat og kropp er så ofte forbundet med følelser av skyld og skam, så vi kan se pro-anasidene som et forsøk på å skrive om kroppen med stolthet. Flere av pro-anabrukerne hevder å ha kontroll over sin egen kropp og sitt forhold til mat.

Den tynne kroppen blir her verdsatt bare delvis ut i fra ideer om skjønnhet, men mest i kraft av å være beviset for og produktet av denne selvkontrollen. I motsatt ende ser de på overvekt som et budskap om mangel på selvkontroll. Innen denne diskursen betyr ikke den tynne eller anorektiske kroppen sårbarhet eller sykdom, men kontroll – vektkontroll, selvkontroll og kontroll over sine egne liv. Og verdien av denne kontrollen, lik som verdien av å være tynn, fremstår som en selvfølgelig sannhet.

Pro-anasidene er også et eksempel på en marginalisert gruppe som gjennom nye publiseringsmåter finner en arena å uttrykke seg på. Dette er en gruppe som på grunn av sin egen helsetilstand og allmennhetens øyenbryn ikke har samlinger på kafé eller i parken som et alternativ. Det finnes eksempler på kultusdyrking av skinnmagre kvinner før internett kom også, men utviklingen av pro-anoreksi som bevegelse henger sammen med den teknologiske utviklingen som gjorde det mulig for enhver å lage egne nettsider, blogger og diskusjonsforum. Pro-anorektikerne var ikke ivrige produsenter av pamfletter og stensiler, slik mange andre marginale grupper var det i den pre-digitale æraen.

Jeg må legge til at det kan virke litt misvisende å bruke begrepet ”bevegelse” om pro-anorektikerne. De er ikke organiserte, og ser ikke ut til å ha hyppig kontakt med et stort utvalg av andre pro-anorektikere. Ei heller har de noen felles enighet for hva pro-anoreksi skal være eller hva nettsidene skal inneholde.

Med ryggen mot veggen

Mange har tatt til orde for å få bort disse sidene. Flere nettleverandører fjerner dem fra serverne sine og sosiale nettsteder stenger pro-anasider når de oppdager dem. Pro-anorektikernes tilsvar er blant annet å flytte sidene jevnlig eller å opprette nye når de gamle blir sperret. Flere kamuflerer også sidene sine eller gjør dem kun tilgjengelig gjennom invitasjon og passord.

Stengingen av sidene skjer til tross for at vi mangler grunnlag for å si noe om skadevirkningene disse sidene har. Det vil si, skadevirkingene av anoreksi er velkjent, men bruken av pro-anorektiske nettsider er sammensatt. Fører det til at de graver seg dypere ned i en skadelig situasjon? Er det første skritt på en prosess der de blir bevisste på sin egen situasjon og innser at de trenger hjelp?

Flere av pro-anorektikerne kjemper for sin rett til å følge en særdeles selvsentrisk og skadelig livsstil, og motsetter seg all velment bistand fra helsepersonell. Andre bruker pro-anoreksi mer som en fane for et fellesskap som er ment for å gi hverandre støtte, ikke for å bli sykere, men for å takle hverdagen som anorektiker.

Fotnoter:


1. Sitat fra nettsiden Dying for Perfection. Artikkelforfatteren og redaksjonen er i samråd kommet frem til at vi ikke vil oppgi nettadresser til pro-anasider.
2. Malson, H. (1998): The Thin Woman. Feminism, post-structuralism and the social psychology of anorexia nervosa. Routledge: London and New York.
3. Woolf, N. (1990): The Beauty Myth. Chatto and Windus. London.
4. Carter, S. & Michael, M. (2004): “Here Comes the Sun: Shedding Light on the Cultural Body”. In: Thomas, H. & Ahmed, J. (eds): Cultural Bodies. Ethnography and Theory. Blackwell Publishing Ltd. USA.
5. Wetherell, M. (1996):”Fear of fat: Interpretative repertoires and ideological dilemmas”, in Maybi, J. & Mercer, N. (eds): Using English: from conversation to canon. Routledge: London.
6. Wold, T., Aristodemou, E., Dunkels, E. & Laouris, Y. (2009): "Inappropriate content". In: Livingstone, S. & Haddon L. (eds): Kids online Opportunities and risks for children. Policy Press. Bristol.
7. Murray, C. D. & Fox, J. (2006): ”Do internet self-harm discussion groups alleviate or exacerbate self-harm behaviour?” In: Australian e-Journal for the Advancement of Mental Health, vol 5, no 3:19.
8. Bardone, D. and Fortune, S. (2008) “Understanding self-harm and suicide websites: a qualitative interview of young adult website users”, Crisis, vol 29, no 3: 118-22.
7. Palmgren, A. (2007): “Idag är jag ingenting annat än en kropp. Unga kvinnors och flickors syn på kroppen i dagböcker på nätet.” Today I am nothing more than a body. Young women and girls views on the body in web-based diaries In: Ungdomsstyrelsens skrifter, 2007:12.
Wilson, J.L., Peebles, R., Hardy, K. & Litt, I.F. (2006). Surfing for thinness: A pilot study of pro-eating disorder web site usage in adolescents with eating disorders. Pediatrics, 118: 1635-1643.
8. Lipczynska, S. (2007). Discovering the cult of Ana and Mia: A review of pro-anorexia websites. Journal of Mental Health, 16(4): 545-548.
Day, K. & Keys, T. (2008) Starving in cyberspace: a discourse analysis of pro-eating-disorder websites. Journal of Gender Studies, 17(1): 1-15.
9. Bardone-Cone & Cass, 2007.
10. Sitatene er fra diverse pro-anasider. Flere av slagordene går igjen på flere ulike nettsider.
11. Malson, 1998.
12. Sitatet stammer fra nicket Ana Butterfly på debattforumet debatt.sol.no.
13. Fox, N., Ward, K. & O’Rourke, A. (2005). Pro-anorexia, weight-loss, drugs and the internet: an ‘anti-recovery’ explanatory model of anorexia. Sociology of Health and Illness, 27: 944-971.
14. Kanckos, L. (2005): En älva eller et monster i spegeln. Ad Lucem 4/2005.
15. Wainwright, S. P. & Turner B. S. (2004): “Narratives of Embodiment: Body, Aging, and Career in Royal Ballet Dancers”. In: Thomas, H. & Ahmed J. (eds): Cultural Bodies. Ethnography and Theory. Blackwell Publishing Ltd. USA.
16. Palmgren, 2007.
17. Kanckos, 2005.

Denne artikkelen ble først publisert i Humanist1/2011. Publisert på nett 8. mai 2013.

Siste saker fra FriTanke